Bokelskere.no

I månadsvis slo eg meg overalt. Eg passa ikkje på, og eg slo meg overalt. Jo meir vondt eg hadde , jo meir slo eg meg.

Hundrevis av svart-kvitt-foto som ikkje viste anna enn hendene mine. Hendene mine på gitarstrengar, hendene mine rundt mikken, hendene mine langs kroppen, hendene mine som kjærteiknar folkemengda, hendene mine som trykker andre hender i kulissane, hendene mine som held ein sigarett, hendene mine som tar på ansiktet mitt, hendene mine som skriv autografar, dei febrilske hendene mine, dei bønfallande hendene mine, hendene mine som slenger kyss og hendene mine som stikk sprøyter. Store og magre hender med blodårar som små elvar.

Når eg ser på deg så har eg like vondt i magen som framfor ti tusen menneske, ver så snill og slutt med det og ta meg i armane dine ...

Det er idiotisk av deg, for det er bare en ting i verden som er verre enn å bli snakket om, og det er ikke å bli snakket om.

Lord Henry.

Når jeg liker mennesker umåtelig, sier jeg aldri til noen hva de heter. Det er omtrent som å overgi en del av dem. Jeg har lært meg til å elske diskresjon. Det forekommer meg å være den eneste måten å gjøre livet hemmelighetsfullt og vidunderlig for oss i dag. Den mest alminnelige ting er deilig hvis man bare skjuler den. Når jeg forlater byen, forteller jeg aldri mine folk hvor jeg skal. Hvis jeg gjorde det, ville jeg ikke ha noe å glede meg over. Det er en idiotisk skikk, det tør jeg si, men på en eller annen måte later det til å bringe en god del romantikk inn i ens liv.

Basil Hallward.

Å, brødre! Jeg bryr meg ikke om brødre. Min eldste bror vil ikke dø, og mine yngre brødre later aldri til å gjøre noe annet.

Lord Henry.

Ord! Bare ord! Så fryktelig de var! Så klare og levende og grusomme! Man kunne ikke flykte fra dem! Og hvilken opphøyet magi var det likevel ikke i dem! De syntes å gi en plastisk form til formløse ting og ha sin egen musikk like søt som fiolinens eller fløytens. Bare ord! Var det noe så virkelig som ord?

«Du må unnskylde så meget, Henry,» sa han, «men det er virkelig din egen skyld. Den boken du sendte meg fascinerte meg, så jeg aldeles glemte tiden.»

«Ja, jeg trodde du kom til å like den,» svarte hans vert og reiste seg fra stolen.

«Jeg sa ikke at jeg likte den, Henry, jeg sa at den fascinerte meg. Det er stor forskjell på det.»

«Å, du har oppdaget det,» mumlet Lord Henry, og de gikk inn i spisesalen.

Dorian Gray ble forgiftet av en bok, og stundom betraktet han det onde bare som noe som var nødvendig for å kunne gjennomføre skjønnhetsdyrkelsen.

Jeg kan godt like skandaler om andre mennesker, men skandaler om meg selv interesserer meg ikke, for de har ikke nyhetens fengslende sjarm.

Dorian Gray.

«Alle jeg kjenner sier De er fordervet,» gjentok den gamle damen og ristet på hodet.

Lord Henry så alvorlig ut et øyeblikk. «Det er aldeles redselsfullt,» sa han til slutt, «hvordan folk nå for tiden kan gå rundt og si ting om en bak ens rygg som er absolutt og fullstendig sanne.»

Du skal ha prøvd å vere redd for å forstå kva det vil seie å «Kaldsvette» , eller hatt skikkeleg angst ein gong om eit uttrykk som «det knytte seg i magen» verkeleg skal treffe deg, ikkje sant?

Livet mitt er akkurat som denne senga, kom eg til å tenkje på. Midlertidlig. Tatt ut av sammenhengen. Utan karmar eller feste. Eg låg berre og vente på at huset skulle flyge sin veg.

Eg vart forelska slik ein får ein sjukdom. Utan å ønskje det, utan å tru på det, mot min vilje og utan at eg kunne forsvare meg, og så ...

«Herr Singh seier du ikkje er konsentrert.»

«At eg ikkje er ...? Eg er konsentrert som berre det, eg er svært konsentrert! I am very concentraded!»

Eg gløymer ikkje første kvelden. Saltsmaken av ho. Ho måtte ha bada rett før ho sette seg på toget. Om natta var eg oppe fleire gonger, så tørst var eg. Eg ... Det var vedunderlig.

Han som vinner tusen alminnelige kvinnehjerter fortjener ry, men han som klarer å holde på en vakker kvinners hjerte, er i sannhet en helt.