Bokelskere.no

When We Met

It was October
I remember because that is the month
that goes into digits
and the birches start shedding their leaves
and the slender prongs of the rake twang
like bluegrass music

It was Sunday
I remember because the wind
had been blowing in my ear all morning
and the clanging of the bells had scraped the canal raw
And the tender afternoon was loud with the deep
hum of your words

Your story was spices and metals I couldn't identify
Your story wandered like the veins on the back of your hand
when you pressed my forearm for emphasis
or help. Do you know I hardened to bear it?
-recast by the friction ridges of your fingertips
whorls that spin ever-outward?

It Wasn't the Flu

I was there
when Keiko died.

I was turning my ankles on the slick rocks
along Taknes fjord. Lonely and abondoned 
not me, but him. 
Homesick and agoraphobic
not me, but him.

He beached himself at my feet
at my pink rubber boots, his rubbery
white belly, glistening. A thin silver zipper

from between his pectoral fins to his fluke
opened, tooth by tooth.

And out flew sixty thousand June bugs
each with a thread tied to
each of its legs.

I grabbed three hundred sixty thousand threads
and was lifted out of my pink boots, 
over the orca, over the North Sea,
the oil platforms, Scotland and Ireland
and home.

Nina vikler ut klatrerepet og binder Kulpes hender sammen på ryggen hans. (...) Hun strammer virkelig hardt. Kritikerknop.

Tilbake på rommet tenner Nina seg en sigarett og setter seg på Kulpes skrivebordstol. (...) Det hadde vært bedre om hun ikke hadde slått ham så hardt. Men det er litt kommunistenes skyld også. Hvis de ikke hadde oppført seg så grisete i forrige århundre, ville den dumme boken ikke ha vært så tung.

Kulpe har antakelig vokst opp i Oslo, eller i det minste helt i nærheten. Det oser i hvert fall arrogant hovedstadsselvtillit av anmeldelsen.

"Er du lyriker selv?" "Nei." "Hva er du egentlig?" "Jeg er innkjøpsansvarlig for fagbøker innen noen av de humanistiske fagene." "Har du noen gang skrevet noe som andre har ment noe om?" "Ja, bevares, jeg skriver tekster i katalogene, de skal godkjennes av mine overordnede og alt mulig." "Katalogtekster?" "Ja." Nina legger hodet litt på skakke og gjentar med en slags tullestemme. "Katalogtekster?" Bjørn Hansen er tydelig såret. "Nå syns jeg kanskje at dette møtet har sluttet å være produktivt," sier han, "hvis det noen gang har vært det."

Blomstene er en konstand kilde til glede, syns Nina, og lettere å forholde seg til enn mennesker, som sjelden oppfører seg som Nina syns de bør, ikke engang om hun steller aldri så godt med dem.

Mens hun venter på telefon, går Nina ut med soyamelk til pinnsvinet. Før ga hun alltid kumelk til pinnsvin, men det har hun forstått at de ikke skal ha. De små, søte krekene er laktoseintolerante. Nina strevde med en viss kognitiv dissonans en god stund etter at hun oppdaget det. Her har hun i årevis trodd at hun hjalp de små dyrene, mens hun i virkeligheten kanskje har tatt livet av dem, eller i det minste gjort dem syke og nedstemte.

All the variety, all the charm, all the beauty of life is made up of light and shadow.

For mye høflighet er ikke bedre enn for mye uhøflighet, for, som man sier, man kan kvele en gjest med grøt.

Jeg vet akkurat nok til å være engstelig, og ikke nok til at jeg tør gå likevel.

This pallid comet announces more than kings' deaths.
To tail it with purer color I add
That the mountains are alive. They crouch like great cats
watching
Our comic and mouse-hole tragedies, or lift high over
them
Peaks like sacred torches, pale-flaming rock.
The old blue dragon breathes at their feet, the eternal
flames
Burn in the sky. The spirit that flickers and hurts in
humanity
Shines brighter from better lamps; but from all shines.
Look to it: prepare for the long winter: spring is fare off.