Morsom tråd! Den må jeg selvsagt være med på!

Jeg har lest 16 bøker i mars - hvilket representerer en aldri så liten rekord for mitt vedkommende på en lang stund nå. Dette ville ikke vært mulig uten hjelp av lydbøker.

Min mars har vært preget av noe gjenlesning - bl.a. av Hamsun, med "Victoria", "Pan" og "Sværmere". Alle tre kvalifiserer til terningkast seks! I tillegg ble det også litt Amalie Skram.

En bok jeg trodde skulle bli svært krevende, men som overraskende nok ikke ble det, er Pustegynge av Nobelprisvinneren Herta Müller. I rettferdighetens navn bør det nevnes at jeg valgte lydbokutgaven. ;-) Min tidligere vegring mot denne forfatteren, som jeg har oppfattet som "not my cup of tea", er herved overvunnet!

En av de mest overraskende bøkene jeg har lest i mars er den svenske prisbelønte boka Til siste åndedrag av Anne Swärd. Det ser ikke ut til at denne boka har blitt oppdaget ordentlig her i Norge, og det er synd - for dette var en virkelig flott leseopplevelse! Boka vant jeg for øvrig i en av mange julekalendere jeg deltok i før jul i fjor.

Dag Solstads17. roman representerer også et høydepunkt i mars-lesningen. Hans humor er fantastisk!

Jeg ønsker også å fremheve Yan Liankes Landsbyens blod, en bok som er basert på en sann historie om spredningen av HIV-viruset på den kinesiske landsbygda.

Og omsider fikk jeg lest En tid for alt av Karl Ove Knausgård! Den likte jeg svært godt!

Alt i alt er jeg storveis fornøyd med egen leseinnsats i mars!

Jeg leverer stafettpinnen videre til nestemann! ;-)

Jeg kunne ikke vært mer uenig! Jeg synes dette er en fantastisk finsk røverhistorie av format!

Mens jeg som har lest to andre bøker av denne forfatteren, tenker at denne MÅ jeg lese! Og coveret - er ikke det på en måte et skrik om hjelp? Som også er temaet i boka - sånn indirekte? Og sånn sett egentlig passer svært godt ... ;-) Fordelen med coveret er i alle fall at absolutt alle får med seg at det faktisk har kommet en "ny" bok av denne forfatteren ... umulig å ikke legge merke til i bokhandlerne for tiden ...

Jeg har også sett filmen, og den var hakket bedre enn boka, synes jeg.

For øvrig er det godt mulig at jeg har vært litt urettferdig mot boka, fordi jeg ikke helt greier denne genren innenfor litteraturen. Dvs. jeg har intet imot magisk realisme, men i denne boka syntes jeg det tippet vel mye over. Jeg husker at jeg irriterte meg over språket, svulstighetene og klisjeene ...

Men igjen ... dette får stå for min regning. Ikke dermed sagt at boka ER elendig, objektivt sett ... Jeg skal være litt varsom med å trekke inn alder på leseren, men jeg ser ikke bort fra at jeg muligens ville likt denne betydelig bedre da jeg var en god del år yngre enn jeg er i dag ... ;-)

Da er jeg ferdig med boka, og her er min omtale:

Jentene som ble strengere straffet enn selv den verste morder ...

Alle har vi vel en slags oppfatning av at de såkalte tyskertøsene ikke ble levnet mye ære da okkupasjonen av Norge tonet ut og frihetsrusen overtok i begynnelsen av mai i 1945. Om jenter som ble skamklippet av tilfeldig "mobb", om barn som vokste opp, stemplet som "tyskerunger" etc. Men hva vet vi egentlig om omfanget? Om hva som skjedde med jentene etter dette, og ikke minst om hvordan det gikk med barna? Slå opp i en nær sagt hvilken som helst historiebok, og det står omtrent ingenting om dette. Problemet er rett og slett tiet ihjel, og kvinnene dette gjaldt har levd videre med skammen som de for enhver pris har forsøkt å skjule. Til og med overfor sine barn som de fikk med tyskere ...

I boka "Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt" har journalisten Helle Aarnes intervjuet et lite knippe av kvinner som hadde forhold med tyskere under andre verdenskrig. Hun kaller disse kvinnene konsekvent "tyskerjentene", fordi det rett og slett ikke handlet så mye om "tøser", lettlivede kvinner med dårlig moral, horer eller prostituerte. Bildet er atskillig mer nyansert enn som så. Dette handlet derimot mye om kvinner som rett og slett forelsket seg i fiendens menn, uten at det lå noe som helst politisk i dette. Soldatene selv var utsendt av et regime, uten at de var nazister i ordets egentlige betydning. De hadde ikke noe valg. Mest sannsynlig visste de lite om hvilke grusomheter deres egen nasjon sto bak, og ble like rystet over det som kom frem etter krigen som resten av verden.

Det er antatt at det ble født ca. 10 - 12 000 krigsbarn under den andre verdenskrig. Dersom man går ut fra at en av tre tyskerjenter fikk barn, dreier det seg om anslagsvis 30 000 kvinner som hadde et forhold til tyske soldater, men mest sannsynlig var det atskillig flere. I Nord-Norge hvor bygdene gjerne hadde to-tre ganger så mange tyske soldater som norske borgere, levde disse tett integrert med hverandre i årevis og i nokså fredelig sameksistens inntil den velkjente brente jords taktikk førte til en massiv flyktningestrøm sørover. At det kunne oppstå følelser mellom norske kvinner og tyske soldater, som ikke alltid en gang bar uniformer, er strengt tatt ikke til å undres over. Og det gjorde det også til gangs.

Men så kom freden, og det var da problemene startet for disse kvinnene. Det er sjokkerende å lese om hvor rettsløse kvinnene var i tiden etter krigen. De hadde faktisk ikke brutt en eneste lovparagraf, men likevel ble de straffet verre enn mordere. Og straffen som ble dem til del var i høyeste grad kvinnediskriminerende. For hva med alle mennene som tjente seg rike på handel med tyskerne? Der bestemte myndighetene at "neida, man kunne jo ikke straffe nærmest et helt folk". Men kvinnene som ble lynsjet på åpen gate av hvem som helst - da så man en annen vei. Og det var ingen som brydde seg mye om akkurat hvor langt disse kvinnene rent faktisk hadde gått. På en interneringsleir på Hovedøya utenfor Oslo ble alle kvinnene med påståtte forbindelser med tyskere som ble innbrakt der, undersøkt grundig. Det var visstnok ikke få jomfruer blant dem. Men når mobben herjet, var det ikke dette de var opptatt av. For så stort var raseriet at om en kvinne bare hadde smilt til en tysker en gang, så var hun for landssviker å regne. Og måtte skamklippes som straff.

Selv i den offentlige debatten som oppsto etter krigen, ble det spekulert på om kvinnene som hadde innledet et forhold med tyske soldater var mindre begavet eller åndssvake. Og det var nærmest umulig å få bortadoptert krigsbarn, fordi man fryktet at de var degenererte ... At kvinnene mistet jobbene de hadde den 8. mai 1945, var det faktisk ingen som stilte spørsmål ved. Folk forlangte jo dette!

Mange kvinner valgte å følge sine tyske menn til Tyskland etter krigen. De mistet for øvrig automatiske sine norske statsborgerskap når de giftet seg med tyskere. Og i hele Norge hersket det et ønske om å kvitte seg med disse skamplettene som man anså kvinnene som. Lover ble i strid med Grunnlovens prinsipp gitt tilbakevirkende kraft, og selv opp til vår tid har krigsenker med en plettet vandel fra andre verdenskrig blitt nektet krigspensjon etter sine norske ektemenn ... Forskriftsbestemmelsene ble fjernet i 2005, 60 år etter krigen ...

Jeg kan selvsagt ikke helt forstå det raseriet som oppsto etter andre verdenskrig, fordi jeg ikke var der og opplevde det selv. Men det må like fullt være lov å bli kraftig rystet over disse historiene som forfatteren Helle Aarnes forteller i sin bok om tyskerjentene. Mange av dem gikk det heldigvis bra for, selv om de valgte å følge sine menn tilbake til et fullstendig ødelagt Tyskland som manglet det meste i mange år etter krigen. Og det gjør noe med meg som leser når de forteller at de ville ha gjort nøyaktig det samme igjen, ganske enkelt fordi de elsket sine menn ... Skjebnen til kvinnene som ble deportert til Tyskland sammen med sine barn, på jakt etter sine tyske kjærester som allerede hadde kone og barn fra før av, klarer jeg nesten ikke å tenke på ...

Helle Aarnes har gjort en fantastisk jobb ved å skrive denne boka, selv om hun bare skraper i overflaten av problemkomplekset! Og så er det å håpe på at en eller annen historiker vil velge å forske på temaet, slik at den fulle og hele sannheten en dag blir inkorperert i våre historiebøker! Her blir det terningkast fem!

Nei, det er du ikke! Jeg er helt enig med deg! Tidligere var nok også jeg en som opprettet nye tråder, selv om det var en del der fra før av. Etter at diskusjoner ang. for mange diskusjonstråder har versert noen ganger her, har jeg tatt poenget. ;-) Men av og til blir det også feil å fortsette på gamle tråder ... Det kan fort bli litt god-dag-mann-økseskaft hvis man ikke gidder å lese alt som ligger der fra før av.

Det hjelper i alle fall å smile og være glad! ;-)

Det er ikke sikkert det handler om så mye annet enn litt dårlig impulskontroll ... ;-)

Jeg er enig med deg! Jeg tror heller ikke at det er noe særlig frafall her. De som evt. har forsvunnet har etter kort tid dukket opp igjen under andre avatarer, eller under fullt navn etter først å ha hatt profiler under andre profilnavn. Ellers tror jeg at det er behov for litt opprydding i mange diskusjonstråder.

Jeg holder på med denne boka nå, og jeg kjenner at jeg blir så opprørt! Lynsjestemningen som oppsto i frihetsrusen etter frigjøringen er ikke enkel å forstå i dag, så mange år etter. Eller at myndighetene bare lot dette skje uten å løfte en finger ... Dette temaet burde det faktisk vært forsket på! Før alle som ble utsatt for hetsen dør ut ...

Du får en av meg også! ;-) God helg!

Vi var sikkert litt for kjappe i avtrekkeren begge to ... ;-)

Humoren i denne boka traff i alle fall noe i meg. Jeg husker at jeg tenkte at personene var noe karikerte. Sikkert en fantastisk bok å lage en god film på, for det var mange helskrudde episoder i boka.

Jeg har ikke konkludert med noe som helst, jeg. ;-) Jeg bare stiller spørsmål om det kan være slik. ;-) Nå er det en stund siden jeg leste "A spot of bother", men jeg husker at den handlet om en litt eldre mann som tror han er alvorlig syk, og som tar sitt levde liv opp til revisjon og havner i en eksistensiell krise. Derfor tenkte jeg at dette som tema kanskje kan tenkes å engasjere mer når man nærmer seg dette stadiet i livet selv ... Men det er mulig at jeg er helt på viddene ... ? ;-)

Synes du? Jeg har også lastet "Potensgiverne" inn på Ipoden min. Begynte så vidt på den her om dagen, men kom til at jeg ikke var helt i modus for den. Jeg har lest så mange alvorlige bøker i det siste at det ble helt feil med denne akkurat nå. ;-)

Du kommer til å elske denne boka, Randi! Fantastisk bok, altså! Jeg holder på med lydbokutgaven selv.

Dette er absolutt en forfatter som fortjener Nobels litteraturpris! Jeg har så langt ikke rukket å lese veldig mange bøker av ham, men noen har det blitt. Og i skrivende stund er jeg helt fjetret av Enquists selvbiografi. Du godeste, FOR en bok!!!!!

Jeg har lest begge bøkene av Haddon, og selv om disse to var høyst forskjellige, elsket jeg dem begge to! Jeg humret og lo meg gjennom "A spot of bother" etter hvert som forviklingene tiltok. Kanskje denne boka faller best i smak hos oss som er litt eldre?

Ups ... nei, jeg tror ikke det ... Dette er også en av mine yndlingsfilmer - i tillegg til "Postmannen" og "Kaptein Corellis mandolin". Jeg elsker i det hele tatt det meste som har med Italia å gjøre. ;-)

Dette er en helt herlig Italia-feel-good-bok! Helt på høyde med "Postmannen" og "Cinema Paradiso" (sistnevnte har jeg riktignok kun sett som film)!

Jeg har en bok liggende på vent av forfatteren Hanan Al-Shaykh, men har ikke lest noe av henne. Slik du beskriver temaet i Story of Zahra, høres den virkelig ut til å være noe for meg! Takk for tipset! ;-)