Det var jammen ikke verst! Litt av noen varp du har gjort! ;-)

Jeg har gått nærmest bananas mht. å bestille bøker fra Bokklubben i det siste, og nå går jeg og venter på "Leo Afrikaneren" av for meg relativt ukjente Amin Maalouf, "Konsulene" av fantastiske Ivo Andric, "Lenker" av eksotiske Nuruddin Farah, "Legionærene" av legendariske Per Olov Enquist, "Stemmer i natten" av den kinesiske eksilforfatteren Xinran og "Glassbyen" av min favorittforfatter Paul Auster. Og i mens koser jeg meg med nyankomne "Ta vare på mamma" av koreanske Kyung-sook Shin, og gleder meg til å kaste meg over novellesamlingen "Andre rom, andre undere" av pakistanske Daniyal Mueenuddin. Lykken er å ha en god bok mellom hendene! ;-)

Kommentaren min om hovedoppgave var for å spisse det hele, og var ikke utelukkende en reaksjon bare på ditt innlegg. ;-) Hele mitt poeng var at dersom vi skal stille krav til at alt som fremkommer i en slik bok skal "stå seg" mot all forskning og overprøving i ettertid, så tror jeg terskelen for å skrive slike bøker blir vel høy. Og jeg ønsker å lese bøker som syder av engasjement - og dermed er det ikke til å komme forbi at det blir mye subjektivt også, som baseres på selvopplevde ting og ikke vitenskap. Jeg tror for øvrig ikke at vestlige journalister eller folk fra vesten generelt er i stand til å sette seg 100 % objektivt og nøytralt inn i andre kulturers verdier og levesett. Vi faller alle - i større eller mindre grad - i samme fellen: vi vurderer andres kulturers kvaliteter eller "mangel på sådan" ut fra våre egne verdier.

Jeg er vel der at jeg synes det er prisverdig at noen skriver bøker om så viktige og alvorlige temaer som det Tomm Kristiansen gjør. Og som Rune skriver ovenfor - TK var der! Jeg tror ikke det er mulig å ha alle "svarene" eller forklaringene på hvorfor det ene og det andre skjer. Det finnes jo heller ikke noe fasitsvar på hva som er årsaken(e) til de ulike konfliktene heller.

I en god del av verdens konflikter tror jeg derfor vi langt på vei må nøye oss med partsinnlegg. I noen tilfeller innebærer dette litt vel mye ensidighet i fremstillingen, jf. noen andre diskusjoner vi har hatt på Bokelskere. Men så er det å håpe på at folk fortsetter å lese og ikke tror at de finner alle fasitsvarene kun i en bok! Så opplyste tror jeg at de fleste er - dvs. at de skjønner at de må lese mer for å kunne forstå et problemkompleks enda bedre.

Siden du spesielt nevner Rwanda, så synes jeg at denne konflikten faktisk begynner å bli nokså godt beskrevet - både i litteraturen og i filmverdenen. Har du f.eks. lest "En morgen ved bassenget i Kigali" av Gil Courtemanche? Det er en roman så sterk at ... du godeste ... Den boka sitter i ryggmargen på meg fremdeles.

Den som leser "Afrika - en vakker dag" uten å bli berørt eller ha lyst til å lese mer, tror jeg knapt finnes! Ja, kanskje han ønsket å vekke opp folk - at det var hensikten med boka? I så fall har han lykkes godt både med deg og meg - og garantert flere! ;-) TKs bok er sånn sett "bare" en teaser!

Det du nevner der er jo det mest fascinerende! At forfatteren skriver nær sagt nesten samtidig med at hendelsene skjer!

Du gir her et fantastisk flott innblikk i hva denne romanen rommer! Jeg kjenner den i kroppen selv, flere dager etter at jeg ble ferdig med boka - og jeg tror den vil vokse enda mer i tiden som går. Akkurat nå holder jeg på med lydbokutgaven av "Afrika - et vakkert land" av Tomm Kristiansen, og hans beskrivelse av Zimbabwe og despoten Mugabe rommer nøyaktig det samme - frykten for å bli offer for regimet pga. vilkårligheter, bare for å nevne noe.

Jeg skulle ønske at flere fikk øynene opp for denne skatten av en bok!

Nei, men definitivt kjekk likevel! ;-)

Svenskenes svar på Arto Paasilinna?

Den dagen Allan Karlsson fyller hundre år, har bestyrelsen på aldershjemmet han bor på, sørget for at det skal bli gjort stor stas på ham. Så mye er satt i gang at Allan ikke orker tanken på å være til stede under all festivitasen, men rett og slett klatrer ut av vinduet på rommet sitt og velger å stikke av.

Ulykksaligvis kommer Allan til å stikke av med kofferten til et medlem av motorsykkelgjengen Never Again, og dermed får han hele banden etter seg ... Underveis dukker den ene pussige skruen etter den andre opp; Benny, Bosse, Gunnilla den skjønne, elefanten Sonja, Bøtta, Gjedda og Hanken ... bare for å nevne noen. Og mens de forsøker å stikke av fra Never Again-gjengen, har de også politiet og pressen i hælene. Parallelt foretar Allan tilbakeblikk i sitt fantastiske liv, hvor han har møtt ingen ringere enn Truman, Stalin, Formann Mao, Roosevelt, Franco, Kim Jong Il, de Gaule ... og har hatt en avgjørende finger med i spillet mht. utviklingen av atombomben ...

Mens det ser ut som det ligger lik etter lik i kjølevannet etter den flyktende gjengen, spekulerer både politiet og pressen på hva som egentlig skjer. En stund ser det ut til at hundreåringen er blitt trippelmorder.

"I takt med at dagene og snart ukene gikk, fikk journalistene stadig større problemer med å holde saken om den mistenkte trippelmorderen og håndlangerne hans i live. Allerede etter et par dager hadde tv og morgenavisene sluttet å rapportere, i tråd med det gamle, defensive synet at hvis man ikke hadde noe å si, skal man ikke si noe.

Tabloidavisene holdt ut lenger. Hadde de ingenting å si, kunne de jo alltids intervjue og sitere noen som ikke skjønte at de heller ikke hadde noe å si. Derimot droppet Ekspressen ideen om å bruke tarotkort for å finne ut hvor Allan befant seg. I stedet fikk de være ferdig med Allan Karlsson inntil videre. Med god appetitt på neste skitt, som det het. Med det mente de at de nå fikk finne frem til noe annet som engasjerte nasjonen. I verste fall fungerte det jo alltid med slanking." (Side 270)

Denne boka har blitt presentert som "hylende morsom", "den morsomste boka jeg har lest!" etc. Kanskje var det nettopp derfor jeg måtte bli skuffet? Fordi forventningene på forhånd var for skyhøye? Jeg skjønner på en måte hva som må ha gått hjem hos de fleste som har lest denne boka, men humoren fungerte langt på vei ikke helt på meg. På den annen side har jeg ingen problemer med å se for meg at en film basert på denne boka kan bli hylende morsom!

Gjennom fortellergrepet med at Allan ser tilbake på sine hundre års levde liv, dras vi samtidig gjennom hele det 20. århundres viktigste politiske hendelser på verdensbasis. Og Allans rolle oppi det hele er som en slags Paasilinna-skrøne. Bare med den vesentlige forskjell at Paasilinna skrøner og briljerer med til dels nokså alvorlige mellommenneskelige temaer og klarer å gjøre dette morsomt uten at det grenser til det patetiske. Akkurat det synes jeg ikke Jonas Jonasson helt får til. Dermed ble jeg noen ganger sittende igjen med en nokså flau smak i munnen. Men selv om denne boka ikke helt falt i smak hos meg, så gi den for all del en sjanse dersom du fra før av har tenkt at dette er en bok du ønsker å lese! Boka er godt skrevet, og skrivestilen er konsekvent til punkt og prikke! Alle blødmene er nok foretatt ved vitende og vilje! Og når den ikke helt gikk hjem hos meg, så kan det også skyldes at jeg både i forkant og underveis har lest andre bøker av en helt annen kaliber. I den sammenheng kom denne boka rett og slett til kort. Like fullt synes jeg den fortjener terningkast fire!

Du finner den brukt på Finn.no i denne annonsen: http://www.finn.no/finn/torget/tilsalgs/annonse?finnkode=28770718

Jeg jobber med juss og ledelse, og i den grad dette innvirker på mine bokvalg må det være to ting:

1. Jeg er svak for bøker om rettsoppgjør

2. Jeg har dårlig med lesetid, og forsøker så godt det lar seg gjøre å treffe 100 % blink hver gang jeg plukker opp en ny bok - rene, såkalte "tidtrøyte-bøker", som jeg garantert ellers både ville ha lest og hatt en viss glede av - tar jeg meg derfor lite tid til.

Godt sagt! Jeg ville sagt: hvor tynn kan en bok være før genren roman utgår og vi snakker om en novelle? Spørsmålet om hvor tykk en bok kan være, er i alle fall for meg fullstendig uinteressant!

Denne MÅ jeg ha!!!!!!

Inspirert av en pågående diskusjon om jødenes lidelser, måtte jeg bare ha boka "Jødehat - antisemittismens historie fra antikken til i dag" av Trond Berg Eriksen m.fl. da jeg kom over den i går.

Jeg reagerer på samme måte som MiaMaria nedenfor. Det var vel aldri Benkows hensikt å gi en fyllestgjørende redegjørelse for absolutt hele problemkomplekset. Derimot skriver han sin egen historie og den alene. Det må det da være lov til, uten at dette skal kritiseres sønder og sammen. Som leser har jeg ikke forveninger om at alle bøker som er skrevet om spesielle emner skal gi alle svar. Det er derfor jeg - og garantert flere med meg - søker mange kilder når jeg/vi prøver å oppdatere oss på et område. En flik her og en flik der, og så danner man seg sitt eget bilde til slutt, i samsvar med det man måtte ha av egne verdier, preferanser etc. Noen ganger når jeg leser innlegg på dette nettstedet, og da i særdeleshet innlegg som berører ulike kulturkonflikter el.l., får jeg nesten inntrykk av at enkelte forventer at alt som kommer frem i denne type bøker, skal stå seg mot all verdens forskning - som om det var hovedfagsoppgaver eller doktoravhandlinger det handlet om. Jeg ønsker ikke å lese en doktoravhandling når jeg leser denne type bøker - jeg ønsker å lese om menneskene! Og da må man ta det for det de er: subjektive, selvopplevde saker!

Helt til slutt: Jeg får nesten inntrykk av at du ikke tror på jødenes lidelser i det hele tatt ...

Jeg har så vidt kommet i gang med lydbokutgaven, og du godeste! Jeg kjenner at jeg nesten er på gråten hele tiden. Tomm Kristiansens engasjerte oppleserstemme tar nesten innersvingen på meg! Det er godt mulig at han gaper over for mye og at noen av konklusjonene blir for lettvindte, men dette er først og fremst en slags dokumentar - ingen hovedoppgave! Jeg kjenner så langt på meg at dette er en viktig bok som kommer til å forandre meg selv og ikke rent få av mine holdninger (les gjerne: fordommer).

Stilig!!!! ;-)

Han er absolutt interessant! Jeg har "Hva nå lille mann"liggende ulest. Har sikkert rasket den med meg fra et eller annet loppemarked i sin tid. Nå kommer jeg til å lese den! Vær du sikker!

"Men det viktigste er at vi er annerledes enn dem, at vi aldri lar oss tvinge til å være slik eller tenke slik. Vi skal ganske enkelt ikke bli noen nazister, selv om de seirer over hele verden."

"Og hva oppnår vi med det, Trudel", spør Otto Quangel lavt. "Jeg ser ikke hva vi skulle oppnå med det."

"Far", svarer hun, "til å begynne med forsto jeg det heller ikke, og selv nå forstår jeg det ikke helt ordentlig ... "

"Alle dør alene" av Hans Fallada

Jeg har helt konkrete planer om å lese Den siste glæde og En vandrer spiller sordin. Lydbøkene ligger bare og venter på å bli hørt!

Innsiktsfullt om tysk motstandskamp under andre verdenskrig

I bokas åpningsscene møter vi ekteparet Anna og Otto Quangel som får overlevert en beskjed fra postbudet Eva Kluge om at Lille-Otto, deres eneste sønn, har falt i kamp mot Frankrike. Året er 1940, vi befinner oss i Berlin og andre verdenskrig har så vidt begynt.

Ekteparet Quangel, som i likhet med tyskere flest, så lenge har vært Føreren evig takknemlig for alle fremskritt Tyskland har gjennomgått etter mange harde år med både arbeidsledighet, sult og elendighet, har en stund vært vitne til en utvikling de gremmes over. Det er særlig den påtakelige forskjellsbehandlingen mellom medlemmene av partiet og de vanlige borgerne som opprører dem mest. I tillegg til at jødene behandles så dårlig ... Er ikke jødiske fru Rosenthal et vel så godt menneske som de andre rundt henne?

Quangels er kanskje noen unnselige og ubetydelige mennesker i det store og hele, men inni dem vokser det frem et ønske om å GJØRE noe. Og slik unnfanges idéen om å skrive postkort med kritikk av Hitlers regime, som legges ut i den hensikt å vekke folk opp fra apatien og likegyldigheten. Anna dikterer og Otto skriver, og deretter legges kortene ut i bygninger hvor de vet at det er mange mennesker som kommer og går. Bygninger med advokater og leger for eksempel ...

Lite aner ekteparet at kortene, etter hvert som de blir funnet, nesten utelukkende skaper frykt og angst, og at de aller fleste havner hos Gestapo nær sagt uten å bli ordentlig lest. Kortene skal til slutt koste en enda mer ubetydelig mann livet fordi etterforskeren på Gestapos kontor også er under et sterkt press mht å oppklare saken. Man trenger et offer og det snart! Skjønt kortene fortsetter å strømme på også etter at Enno Kluge, postbudet Eva Kluges udugelige og forstøtte ektemann, er død ...

Interessen rundt postkortskriveren i Gestapos hovedkvarter er økende, og vies en uforholdsmessig stor interesse. Som om en liten mus er i stand til å true en stor elefant, for å sitere forfatteren i hans etterord. Mens jakten på kortskriveren pågår, møter vi flere personer som på en eller annen måte står i forbindelse med ekteparet Quangels - venner, familie, fiender etc. Slik lykkes forfatteren i å tegne et stemningsbilde av Tyskland under andre verdenskrig, som favner atskillig mer enn den voldsomme forakten som stort sett ble det tyske folk som helhet til del både under og etter andre verdenskrig. Det handler om frykt for angiveri, frykt for eget liv, redselen for å si sin mening - og hvor anarki hele tiden truer med å ta overhånd. Den grusomhet som skildres når nazistene hadde internert fanger de ønsket å få noe ut av, er omtrent til å føle på egen kropp, slik Fallada beskriver den. Når egenskaper som dumhet og ondskap er samlet i et menneske, og det er dette mennesket som skal utøve makt over alminnelige mennesker hvis eneste forbrytelser består i et ønske om å bevare sin egen verdighet, da skal det ikke mye fantasti til å tenke at det finnes en skjebne verre enn døden ...

Denne romanen er basert på virkelige hendelser fra andre verdenskrig. Forfatteren fikk innblikk i nazistenes arkiver etter at krigen var slutt, og han gikk motvillig med på å skrive en roman om ekteparet Elise og Otto Hampel, som Quangels het i virkeligheten. Det han presterte var faktisk en perle av en roman! Ja, boka er tykk, men de siste 400 sidene slukte jeg på 2-3 dager. Jeg måtte finne ut hvordan det gikk til slutt! Fallada skriver glitrende, og på en slik måte at jeg ble helt oppslukt av historien. At romanen nå foreligger i en nyoversettelse som visstnok er mer tro mot originalteksten enn den første oversettelsen som ble utgitt i 1954, er fantastisk! I den første utgaven hadde man - slik jeg har forstått det - forsøkt å tone ned de verste brutale beskrivelsene, men disse hører med for å gjøre historien komplett. Den som tror at boka vil gi mer innsikt i krigen som sådan, blir skuffet over å lese denne boka. Derimot handler boka om hvordan nokså alminnelige tyskere levde under krigen, og om at det faktisk var motstand i det tyske folket! I den grad flertallet fulgte Føreren, var dette mest av alt på grunn av frykt og ikke ektefølt lojalitet.

Ut fra en helhetsvurdering av boka har jeg kommet frem til at den fortjener terningkast seks! Boka har nemlig alle kvaliteter som kjennetegner en klassiker; denne boka er interessant langt utover sin tid, den er glitrende skrevet, forfatteren beskriver menneskene i boka med dyp psykologisk innsikt og han har også lykkes i å bygge opp en spenning som gjør at man som leser drives fra skanse til skanse. Jeg vil imidlertid protestere mot at boka skal karakteriseres som krim.

Avslutningsvis ønsker jeg å sitere noen ord fra en bokomtale som sto i Bergens Tidende 30. mai i år:

"Grunnen til at slike skildringer har så stor appell for lesere i dag, er antagelig at situasjonen tvang folk til å vise hva som bodde i dem. Romanen viser også hvordan Hitler-regimet råtnet opp innenfra, fordi det hele tiden belønnet svik og nedrighet, mens det straffet alle tilløp til godhet. Falladas fremstilling samsvarer i så måte med Hannah Arendts berømte formulering om «ondskapens banalitet», som forteller oss at ondskapen aldri kan være sublim (som i «Ringenes Herre»), men at den tvert imot alltid er tarvelig, sneversynt og smålig."

Når en slik perle av en bok graves frem igjen etter så mange år, så lurer jeg på hvor mange andre uoppdagede perler som bare ligger der og venter ... Venter på at et eller annet forlag skal ta sjansen på en nyutgivelse ...

Enig med deg! Det er 20- 25 år siden jeg leste denne boka, men nå fikk jeg sannelig lyst til å lese den om igjen!