Bokelskere.no

;-D

Denne boka kommer du garantert til å like! Jeg leste den for noen år siden, og nylig så jeg filmen som er basert på boka (med John Malkovich i hovedrollen). En av Coetzees beste, tror jeg (uten at jeg har lest alt).

Takk, takk!

Det er rett og slett ingen vits å lese boka etter å ha sett filmen, fordi all magi er borte. Ellers er jeg enig med deg i at filmen er kjempefin. Det er imidlertid helt påkrevet IKKE å sammenligne den med boka!

Germain Chazes er en mann på førtifem år. I hele sitt liv har han blitt betraktet som dum. Forholdet mellom ham og hans mor er heller ikke det aller beste. Germain har vel mest av alt følt seg svært uønsket i hele sitt liv, og dette har gjort ham til en ufølsom og nokså vulgær person.

I fritiden sitter Germain i parken og fordriver tiden med å telle duer, hvis han da ikke sitter på puben med sine nokså tvilsomme kompiser eller er sammen med Annette, et kvinnemenneske han først og fremst anser som tidtrøyte.

En dag støter han på den gamle damen Margueritte. Stor er hans forbauselse da det viser seg at denne gamle damen i likhet med ham liker å telle duer. Gjennom flere tilfeldige treff i parken, utvikles gradvis et vennskap mellom den nokså udannede Germain og den forfinede gamle damen. Hvem skulle vel ha trodd at disse to hadde noe som helst til felles?

Germain kan ikke lese, og er mer eller mindre analfabet. Han liker imidlertid gode historier, så da Margueritte foreslår at hun skal lese "Pesten" av Albert Camus for ham, sitter Germain som fjetret. Etter hvert skal det vise seg at det faktisk er Margueritte som får nytte av vennskapet, og ikke omvendt ... Den gamle damen holder nemlig på å bli blind. Og med Germain skjer det endringer, store endringer. Bøkenes verden åpner også opp andre sider ved ham. Som evnen til å elske ...

Dette er en veldig søt historie, som er svært morsomt fortalt. Noe mer enn det synes jeg imidlertid ikke at denne boka er. Jeg vet at mange trykker den til sitt bryst og opphøyer den til noe helt spesielt. For meg tok den aldri helt av. Jeg opplevde mange av poengene som nokså billige, og selv om boka ikke var direkte klisjéfylte, så var det virkelig ikke mye om å gjøre. Terningkast fire fra meg.

Jeg liker definitivt skjønnlitterære bøker best. Og de kan være både tunge (Hamsuns "Markens grøde" er en av mine yndlingsbøker i den tyngre klassen) og lette (gjerne bøker som berører meg på noe vis - her er det umulig å skulle trekke frem en spesiell). En fin blanding er best for meg. Samtidig liker jeg også dokumentariske bøker med litterære kvaliteter. Et eksempel på sistnevnte er "Broen over Drina" av Ivo Andric. Dette er en bok flere burde oppdage!

Når jeg liker skjønnlitterære bøker bedre enn f.eks krim, er det fordi jeg synes jeg sitter igjen med mer etterpå enn utelukkende øyeblikkets underholdning. Når jeg er ute etter øyeblikkets underholdning, tenderer jeg mer mot film. Og det samme gjelder vel egentlig i forhold til tyngre versus lettere litteratur. Men mye såkalt "lettere" litteratur kan absolutt ha sine kvaliteter. At en bok er en page-turner, gjør ikke nødvendigvis at boka er i lettvekter-genren. Likevel er det ikke til å komme forbi at de bøkene jeg har brukt litt tid og krefter på å komme gjennom, gjerne sitter lenger i kroppen. Det er gjerne disse jeg gjenleser etter noen år også. De lette blir stående urørt i bokhylla etter første gangs lesning.

Jeg gir terningkast til alle bøker jeg leser. Noen få ganger blir jeg ikke helt enig med meg selv om hvilket terningkast en bok fortjener, men som regel synes jeg det er uproblematisk.

Mitt gjennomsnitt er 4,7. Det kan selvfølgelig bety at jeg er for snill i min bedømmelse, at jeg veldig lett lar meg begeistre ... Jeg heller imidlertid mer i retning av at jeg med årene har blitt flinkere til å velge bøker som treffer godt. Det hører til sjeldenheten at jeg beveger meg under terningskast fire, men jeg gjør absolutt det når jeg ikke liker en bok. Dvs. hvis jeg absolutt ikke liker en bok, men ellers synes den er godt skrevet, ender jeg som regel opp med å gi terningkast tre pga. språket. Er språket elendig, blir det en eller to. Jeg har også opplevd at en bok har fenget veldig, mens jeg er helt på det rene med at språket ikke er det beste. Da blir det terningkast fire likevel.

Å, så morsomt at du har fått lest denne perlen av en bok! Jeg kunne med fordel ha lest den enda en gang, og oppdaget enda flere lag i historien!

En ting som gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg leste denne boka, og som fikk meg til å tenke var følgende: Hver generasjon vil gjerne fremover, stige opp på den sosiale stigen. I motsetning til f.eks i Amalie Skrams bøker, får de fattige i Hamsuns bøker en sjanse til å komme seg opp og frem. Men spesielt i denne boka kommer det så tydelig frem hvilken pris hver generasjon betaler for å få barna sine opp og frem. For det vokser jo frem en avgrunn mellom foreldrene og barna. Og så prøver de så godt de kan å jekke dem ned, få dem tilbake - og så går ikke den sosiale veksten fremover likevel. Om du skjønner hva jeg mener ...

Jeg tror at jeg om ikke alt for lenge må lese denne boka om igjen. Ditt innlegg ga meg lyst til dette! ;-)

Dette har jeg også savnet! Forslaget tilsluttes!

I denne femte boka om Karl Ove Knausgård befinner vi oss hovedsakelig i Bergen. Der ankommer han etter oppholdet i Nord-Norge og en etterfølgende loffetur til Hellas, hvor han nesten holdt på å strande, pengelens og for stolt til å be noen om hjelp.

Å skulle studere i Bergen var intet mindre enn frydefullt! Fra før av hadde han kun besøkt broren Yngve der, og dette medførte en rekke forventninger til hvor fantastisk dette skulle bli. Sånn sett var han lite forberedt på alle de råtne hyblene som ble studenter til del, og hvor fort gjort det var å bli blakk midtveis i semesteret – etter elleville studentfester tilsynelatende uten bekymringer.

Et sted Knausgård bodde var det til og med rotter. I en by med en konstant boligmangel grunnet tilstrømming av tusenvis av utenbys studenter, var det få som gadd å pusse opp utleiehyblene. De fikk jo leid dem ut uansett. Og studentene innfant seg med det fordi de ikke hadde noe valg. Å bli blakk i midten av november var imidlertid en ganske annen sak … Når man var nødt til å ta strøjobber midt i den verste eksamensperioden, var veien mot det totalt mislykkede kort.

Knausgårds år på Skrivekunstakademiet ble en stor skuffelse, til tross for at forfattere som Jon Fosse og Ragnar Hovland ledet skolen. Han fikk ikke til noen ting. Alle andre fremsto som mye mer begavet enn ham selv, og det meste av det han klarte å produsere av tekster ble karakterisert som klisjefylte, uten dybde og spenning i teksten. Nærtagenheten kom tidvis i veien for at han klarte å ta til seg kritikken og lære noe av dette. I perioder hvor han var blakk, brukte han mer og mer tid på å ta vakter på Sandviken psykiatriske. Som den sjenerte unge mannen han var, trengte han alkoholrus for å klare å komme ut av skallet sitt. Alkoholen ble i det hele tatt et stort problem for ham, fordi han mistet all kontroll over seg selv. Og fylleangsten satt lenge i etter de verste festene. Noe som derimot ordnet seg til det bedre, var forholdet til damer. Plutselig ville damene ha ham!

I de påfølgende årene følger vi en ung desperat mann, som forsøker seg som forfatter, men som mislykkes gang på gang. Han er svært opptatt av at han SKAL bli forfatter, men hva i all verden skal han skrive om? Kamerater rundt ham debuterer i tur og orden, mens han ikke får til noe som helst.

I denne femte boka er Knausgård atter på høyden igjen! Dette er en bok som fortjener terningkast 6! Ikke bare skriver han som vanlig usedvanlig godt, men i denne boka beveger han seg ned i dypet av sin sjel igjen – slik han gjorde i bok nr. 1 og 2. Jeg kjente igjen at det noen ganger gjorde vondt å lese hans beskrivelser av seg selv som ung, mislykket student i Bergen. I denne boka er faren så godt som fraværende. Samtidig er han til stede i Knausgårds bevissthet.

Dette er en bok som virkelig berørte meg! Dette kan selvfølgelig ha en del å gjøre med at jeg selv har studert i Bergen, og har vanket på de samme utestedene som Knausgård gjorde noen år etter meg – Hulen, Garage, Café Opera, Henrik, Wesselstuen etc. At jeg etter å ha lest 2500 sider om Knausgård, fremdeles vil ha mer, er ganske enkelt utrolig! Denne kolossen av en roman i seks bind, er – selv om det sjette bindet ikke har kommet enda – nødt til å lykkes! Jeg kommer til å stille meg i kø den dagen den siste boka kommer!

Det gleder jeg meg også til! ;-) Renberg skriver helt herlig!

Liste med ulike trilogiar frå inn og utland!

Ja, er ikke lydbokutgaven alldeles herlig! Denne kommer også jeg til å høre flere ganger! En ting er historien som sådan, men å høre Sverre Anker Ousdals herlige sørlandsdialekt! Det ble poesi for meg! Kos deg videre med boka!

Jeg tipper at jeg har 150 - 200 bøker på vent - og da har jeg i grunnen bare tatt med de bøkene jeg allerede har kjøpt inn selv. Jeg er helt uforbedrelig og klarer rett og slett ikke å gå forbi en bokhandel uten å stikke innom og kjøpe noe. Derfor klarer jeg aldri å komme ned på null uleste bøker i bokhyllene mine.

Etter at jeg ble bokelsker på disse sidene, har antall uleste bøker bare økt og økt. Mange skriver jo så entusiastisk om den ene boka etter den andre, og jeg føler meg rett og slett som et mindreverdig menneske uten å stifte nærmere bekjentskap med alle disse storverkene.

Hele tiden lager jeg leseplaner for meg selv, men så kommer det nye bøker som forrykker rekkefølgen igjen og igjen. Nå holder jeg hardnakket på at jeg skal lese en ny, en gammel, en ny osv. Ellers har bøkene som har ligget lengst på vent ingen sjanse ... Og det var jo en grunn til at de også ble innkjøpt i sin tid.

Jeg har vanligvis som mål å lese rundt 120 - 150 bøker pr. år, men i år klarer jeg ikke det dessverre. Og i mellomtiden vokser "restansene" mine ... ;-)

Flertallet av bøkene mine, som er skjønnlitteratur, har jeg alltid sortert alfabetisk etter forfattere. Uten et slikt system hadde jeg aldri i verden funnet tilbake til spesielle bøker.

Jeg har uleste bøker for seg, og de plasserer jeg i hovedbokhyllene mine etter hvert som de blir lest.

Ellers har jeg ulike genre for seg - reiseliv, kunstbøker, kokebøker, arkitektur etc., etc. stående bolkevis - og da som regel i systemer etter steder (alfabetisk), etter størrelse (gjelder kokebøkene bl.a.)osv. Antall bøker og ønsket om gjenfinning avgjør hvilke systemer jeg velger.

Du skriver så godt og argumenterer svært overbevisende! Jeg er enig med svært mye av det du skriver!

Selv om vi er mange her som har lest mye, må vi imidlertid passe oss for ikke å fremstå som besserwissere eller opptre arrogante. Det kler ingen bokelskere. Jeg reagerer på at enkelte diskusjoner her inne kan bli vel spisse noen ganger. Det er vel i disse sammenhengene det av og til er på sin plass å minne om at vi lesere er så forskjellige.

Samtidig må det være lov å hevde at Dostojevski objektivt sett er en bedre forfatter enn Sandemoe, uten at noen trenger å føle seg personlig krenket av den grunn. De fleste av oss har vel uansett vært innom ulike stadier i vår lesning, og har ingen grunn til å innta noen nedlatende holdning overfor ungdommer/unge mennesker som leser det man som godt voksen kanskje ikke gidder å bruke tiden sin på lenger. Dette var også en nødvendig del av vår egen utvikling for å komme dit vi er i dag. ;-)

Jeg foretrekker uten tvil preteritum, men noen ganger er det besnærende med bøker som er skrevet i presens. Jeg tror presensformen er mer krevende for forfatteren. Det skal nemlig lite til før det hele tipper over og blir kunstig. Men denne formen er veldig virkningsfull når den fungerer, fordi man som leser føler at man er med i handlingen.