Her var det mange flotte noveller fra den russiske landsbygda på den tiden det var jordbruks-kollektiv. Forfatteren beskriver karakterene i boka på en levende måte der en møter vanlige mennesker og noen orginaler.
De fleste er berørt og lider fremdeles under tap av nære slektninger under "den store krig".

Jeg synest Sjuksjin får godt fram liver de levde på godt og vondt, enten det var i Sibir eller andre steder på bygda. Det at relasjonene mellom menneskene kunne by på utfordringer får han fortalt på en likefrem måte. Dette er gode fortellinger og var en glede å lese.

Det er vel kanskje flere som har hatt eller kjenner til en lignende fremtoning som dette "rokkehjulet", eller den gamle "husskjæren" i en familie ;)
Denne "krokodillen" av en peppermø som familien led under var ca 47-48 år (hehe), hun fikk mange betegnende økenavn som sto godt til "påfuglen".
Tenk å kunne se fram til opptil flere juleball da, så heldige de kodisjonerte var.
Den tid er nok forbi men du verden for ei fornøyelig bok Gabriel Scott har skrevet, en god gammeldags julehistorie.

Hele boka er et langt eventyr. Gabriel Scott sier i forordet at den ble utgitt som en barnebok men etter bearbeidelse har han skrevet det om for voksne.

Hovedpersonen er en skredder som kjøper et bord etter en død dikter. Bordet har en mystisk skuff som skredderen ikke klarer å åpne, men bordet kan fly og skredderen flyr ut i verden. Der møter han blant annet døden.
I allefall en artig og lettlest bok, en eventyr-bok og ikke så veldig mye mer enn det

Et artig eventyr om skogkatten Sølvfaks som har rotter som sin favorittrett. Her vandrer vi sammen med han på sin ferd til nye opplevelser, der han treffer på konkurrenter, fiender, men han får også nye venner både blandt mennesker og dyr.

Som sagt, et artig eventyr og barnebok av Gabriel Scott, jeg måtte bare lese den pga forfatteren. Til alle katteelskere, er denne eventyrboken absolutt en bok å ha i samlingen.

Gabriel Scott kjente godt til fanteskøytene som hadde sin sjørute ved Høvåg der han vokste opp.
Boka som jeg las er delt i 2, den ene heter "Fant", den andre "Josefa".
I "Fant" er vi på Sørlandskysten på ca 1920 tallet og følger sønnen Fændrik i familien Sebaldus, og overhodet er Sebaldus Sjel med stor S.

Fændrik får etterhvert sin egen skøyte og reiser på egen hånd. Han må ta med seg søsteren og barna i båten, hun må bl. a. ut å selge ulike bruksgjenstander som blir laget ombord. Forholdet dem imellom er ikke uproblematisk.

Det er ikke fritt for at han driver med småstjeling av ulike bruksting og mat på sin ferd langs kysten og i bygdene, men han kjøper også opp forskjellige ting som han skal selge videre.

I delen som heter "Josefa" treffer vi ei pur ung jente som blir med Fændrik i båten.
Det er ei tapper ung jente som må gå gjennom mange prøvelser.

Det miljøet Scott beskriver var et vanlig syn langs Sørlandskysten gjennom mange ti-år, sågar helt til begynnelsen av 1970 årene.
Her er et lite glimt inn i en folkelivsskildring i de "reisendes" miljø.
En bok jeg er glad jeg endelig har fått lest.

Mange har kanskje sett filmen fra 1937, basert på på boka.

Å, det var en herlig fortelling, en stille og rolig historie om vanlige mennesker på et lite sted.
Her bor flere generasjoner sammen, også naboer hjelper hverandre i sorg og glede.
Det er om småkårsfolk Gabriel Scott skriver om her, og som han nok en gang gjør med en stor posjon kjærlighet og med en var og god penn.
Dette er ikke en velkjent bok av Scott, og jeg var så heldig at jeg fikk kjøpt den av en hyggelig mann på Finn.no.

Jeg kan såvidt huske at det begrepet ble brukt i Bergen på 1980 tallet. Og jeg er ikke i tvil om at sterke overgrepsopplevelser gir økt risiko for rusmisbruk.

Denne boka "Sommeren" - en drøm om en drøm - er en del av en triologi. De andre to heter "Våren" og "Høsten" - en drøm om en drøm.
I denne boka følger vi Finn, han som "ofret" seg for kvinnen han giftet seg med, eller ektet som Scott skriver.
For hun føder et barn som ikke er hans, derfor giftet de seg så skammen hennes ikke skulle bli så stor.
Men han finner ikke roen sammen med de to, han klarer ikke å like og elske barnet. Mye er vanskelig, sev om de har god økonomi og reiser på lange reiser til utlandet, for å komme vekk fra alt, og for at han skal få skrive bøker.
Etterhvert drar de hjem igjen, men hans problemer forsetter, hans indre dramaer vil liksom ingen ende ta.

Det var en følelseladet bok med mange stemningsbilder, om sorger og gleder og ensomhetsfølelse.
Det indre livet er ikke alltid enkelt å tolke, men her har forfatteren tatt et dypdykk i sjelelivet til han som ikke "får det til", han som sliter og er ulykkelig. Og det igjen forplanter seg til hans nærmeste som også lider.
Her er det ikke en komprimert fortelling, heldigvis, for her har Scott tatt seg god tid, slik at leserne virkelig skal forstå hvordan noen kan ha det i livet.
En meget god fortelling som vil sitte lenge, lenge.

Kremt, kremt. Jeg synest det er så koselig når jeg kommer over bøker med navn i, for ikke å glemme ulike hilsener i bøker, som jeg har flere av. Jeg liker også å få tak i utgåtte bibliotekbøker, ja, hvorfor ikke.
Jeg har ei eldre bok der det står med sirlig skrift en hilsen fra mor til sønn, hun gratulerer han med dagen og håper samtidig at han holder orden på hybelen sin i hovedstaden. Men jeg har også flere andre hyggelige hilsener og sitater fra avsenderne, og plutselig en dag oppdaget jeg at det var forfatteren selv som skrev en hilsen :)
Jeg er sikker på at noen av mine bøker med min "autograf" også kan vært og er i omløp.

Men jeg skjønner deg også, det er ikke alle fillete bøker en skal gi bort, (pocket med løse blader osv) og jeg må tilstå at jeg også har kastet bøker i søpla, men ikke nå lengre.

Folk som er veldig forelsket, holder hverandre i hendene så ikke ringene skal falle av, for de koster masse penger.

"Gullkorn fra barnemunn", Vilde 8 år.

Sidebredden er bra som den er! Fast sidebredde bør ikke være større i dag når det vel egentlig er flere og flere som bruker små skjermer.

Hm, da forter jeg meg og snapper ut 3 bøker før de blir flammens rov :)
Jeg tar ut Prosessen, Bokhandleren i Kabul og Salme ved reisens slutt, de andre har jeg ikke lest og de frister heller ikke, de lar jeg ligge. Skulle ikke forundre meg om det kom andre bokelskere og reddet noen av de andre.
Vi får vente og se

En bok det er et historisk sus over!

Richard Herrmann (f. 1919 d. 2010) var London-korrespondent for NRK i årene 1964 - 1977, og i årene 1967 til 1993 utga han intet mindre enn 16 bøker, som alle handlet om England på et eller annet vis. Det være seg om kjente engelske kriminalgåter (f.eks. Jack the Ripper), om Churchill, engelsk fotball, puber, Englands historie generelt og London bys historie spesielt - og i særdeleshet om engelske dronninger (Elizabeth, Mary Stuart og Victoria).

Jeg vokste opp med Richard Herrmanns radio-reportasjer fra London. Med sin særegne fortellerstil preget av humor og varme, poenger med snert og med et engasjement som smittet over eteren, satt jeg fjetret til radioen for å høre når han fortalte om London, om mordere og ofre, om Henrik VIII og alle hans koner osv. Nettopp hans bok om dronning Elizabeth I fra Tudor-epoken i England har jeg et spesielt forhold til fordi jeg har hørt, lest, hørt og lest denne en del ganger opp gjennom tidene. Dessuten har jeg etter hvert utviklet en spesiell interesse for Tudor-epoken, som varte fra 1485 til 1603, og som i all hovedsak omfatter tre monarker; Henrik VII, Henrik VIII og Elizabeth I (og kun i korte perioder hhv. Edvard VI og (Bloody) Mary - samt nidagersdronningen Lady Jane).

Lydbokutgaven av "Livet med Elizabeth" (som for øvrig ligger på YouTube) er en forkortet utgave av Richard Herrmanns bok med samme tittel, som utkom i 1986. Det er helt nytt av året at lydboka er tilgjengelig på markedet. Mens papirutgaven av boka inneholder 367 sider samt en kronologisk oversikt over de viktigste hendelsene helt bakerst, tar det bare litt i underkant av fem timer å høre seg gjennom lydbokutgaven. Det sier seg selv at man går glipp av ganske mye av Herrmanns historiske verk om den sagnomsuste dronning Elizabeth I, som jeg har ham mistenkt for å holde som sin yndling blant de engelske monarker av kvinnekjønn. På den annen side er det en opplevelse i seg selv å høre ham selv fortelle historien om Tudor-huset, hvor Elizabeth I var så sentral.

"Hun var den mektigste kvinnen i verden. Hun hadde også vært den mest ettertraktede i yngre år. Konger og fyrster, unge og fyrrige, gamle og gebrekkelige hadde stått i kø for hennes slanke hånd. Om det var hennes kjærlighet de var ute etter, eller makten og æren som fulgte med henne - det skal være usagt. Noe av begge deler kanskje for de fleste av dem. Mange hadde stått henne etter livet, blant hennes nærmeste og blant hennes fiender ute i den store verden. Det var ikke få, verken her eller der. Og hun hadde selv mer enn ett liv på samvittigheten av forædere og rivaler, noen mer skyldige eller uskyldige enn andre. Hun hadde selv vært et uønsket barn. Hun var til de grader uvelkommen at hennes egen far nektet å være med da hun skulle føres til dåpen. Han ville ha en sønn. En pike var en fornærmelse. Hennes egen mor var blitt halshugget. Hun var blitt erklært for uekte barn å være av konge og parlament, og gjort arveløs til alt jordisk gods og all menneskelig aktelse. Men hun skulle komme til å sitte på den engelske tronen i nesten et halvt århundre. Og hun skulle gjøre landet sitt til en stormakt mens hun ordnet opp for folket sitt. Fremfor alt en stormakt på havet. Det skulle bli begynnelsen på et verdensrike som kom til å vokse og vokse i fire hundre år, til det største imperium historien har opplevd helt fram til vår egen tid."

Vi introduseres blant annet for historien om Elizabeths far, Henrik VIII, han med alle konene. Mange forbinder ham med kongen som tok livet av alle konene sine ved å hugge hodene av dem, men det var faktisk bare to av dem som led denne skjebnen. Den første av dem var som tidligere nevnt Elizabets mor, Anne Boleyn. Vi får også høre om en konge som var langt fra så vakker og feiende flott som han ble fremstilt i TV-serien om Tudor, med flotte Jonathan Rhys Meyers i rollen som Henrik VIII, som jeg tidligere har omtalt på bloggen min. Tvert i mot ble kongen etter hvert en meget fet mann, med en livvidde på mer enn 1,5 meter, og med et verkende og stinkende leddsår han aldri ble kvitt. Med sin første kone, Katherine av Aragon, fikk han datteren Mary (senere Bloody Mary), med sin andre kone, Anne Boleyn, fikk han datteren Elizabeth (senere Elizabeth I) og med sin tredje kone, Jane Seymore, som døde i barsel, fikk han den svakelige sønnen Edvard (som kun regjerte en kort tid som Edvard VI - men som mindreårig med en regent - han døde i en alder av 15 år). Flere barn fikk han ikke, alle sine koner til tross. At det skulle være ham det var noe galt med, streifet ikke menn på den tiden. Kvinnenes oppgave var å føde sønner, og klarte de ikke det, var det vær-så-god-neste.

Kivingen mellom Mary og Elizabeth om hvem som var rette arving til tronen etter at Edvard VI døde i 1553, var tøff. Valget sto mellom katolske Mary i et protestantisk land og den uekte, men dog protestantiske Elizabeth. Historien kjenner vi - det ble Mary som i første omgang ble kronet som dronning, men hun regjerte kun i om lag fem år (da døde hun), og etter dette overtok Elizabeth tronen. Ingen av Henrik VIIIs barn fikk etterkommere, og da dronning Elizabeth døde i 1603, var Tudor-husets tid over. Stuartene overtok etter dette tronen. Richard Herrmann forholder seg for øvrig til at dronning Elizabeth I forble jomfru inntil sin død, vel vitende om at hun hadde både kjærester og friere - i motsetning til mange andre historikere som mener at hun hadde et seksuelt forhold til jarlen av Leicester. At hun var en fyrrig kvinne, var det derimot ingen tvil om. Og kanskje var en av grunnene til at hun avsto fra å gifte seg og gi seg kjærligheten i vold at hun fryktet hva voldsomme følelser ville gjøre med henne - jf. farens mange kvinne-historier. Dernest at hun fryktet konsekvensene av å gi fra seg den makten hun hadde og ikke minst likte å ha, som det politiske mennesket hun tross alt var. En annen mulighet er at det var så mange stridigheter ute i Europa på den tiden at det kunne få uante konsekvenser dersom hun valgte en fremfor en annen. Å gifte seg under sin stand fremsto ikke som noe alternativ.

"Livet med Elizabeth" handler også om menneskene rundt henne. Blant annet var hun samtidig med William Shakespeare. Sånn sett er det interessant at Richard Herrmann stiller spørsmål ved om det egentlig var Shakespeare som skrev teaterstykkene han er blitt kredittert, eller om det var en annen som sto dronningen og hoffet nært som sto bak disse. Teaterstykkene handler som kjent mye om makt og rivalisering på høyt nivå, umulig kjærlighet, konspirasjoner o.l. Akkurat dette er det nylig laget en film om - Anonymous - hvor vi treffer Vanessa Redgrave i rollen som den aldrende dronning Elizabeth I. Her fremstilles hun som den hun etter hvert ble da alderen gjorde seg gjeldende; tannløs og tynn i håret, desperat etter å skjule sine alderdoms svakheter blant annet ved å fjerne alle speil på slottet, slik at hun skulle slippe å bli minnet på hva som skjedde med hennes ytre.

Jeg synes som vanlig at Richard Herrmann er en fantastisk historieforteller, og at det dessuten er morsomt å høre ham lese selv. Han er såpass muntlig i formen at det passer med høytlesing av hans utlegninger, hvor han briljerer med sin dybdekunnskap om denne kvinnen over alle kvinner - og for den saks skyld monarker av begge kjønn - i den engelske kongerekken. Det er nok ingen annen engelsk dronning det er laget så mange filmer om som av nettopp henne, og selv har jeg både sett en hel del av dem og dessuten omtalt dem i tur og orden på min blogg. Nedenfor følger en oversikt over Tudor-filmer omtalt her.

Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem - et sterkt sådan.

Ja, mye kunne blitt bedre hvis utgaver og oversettelser ble koblet sammen på en eller annen måte. Bare for å ta et helt annet eksempel i denne sammenhengen: Når jeg går inn på mine bokanbefalinger, får jeg i veldig stor grad opp bøker jeg har lest på et annet språk, og det gjør funksjonen ganske bortkastet for meg.

Ja, da får du bare gjøre det beste ut av det, og kose deg med det så godt du kan ;) Jeg synes Paul Hjem er helt forferdelig i filmene. Hultin har jo skiftet både kjønn og personlighet - heter egentlig Jan-Olov og er litt anti-helt-type. Kerstin Holm er også veldig feil for meg egentlig, men henne kan jeg venne meg til med tida. Men jeg er glad for at jeg har dannet meg en egen oppfatning av henne gjennom bøkene når jeg kommer tilbake til dem. Resten av gruppen er faktisk ikke så verst på film.