Om den andre intifadaen, terror og selvmordsbombing

Sunniva Lye Axelsen (f. 1980) debuterte i 2011 med romanen "Følge meg alle mine dager", som handler om en aldrende dement kvinne som forteller om sitt livs store kjærlighet overfor en mann som svek henne på det groveste. Boka fikk gode kritikker av anmelderne, kan jeg bl.a. lese på forlagets nettsider. "Jerusalemsyndromet" er hennes andre roman - og for meg den første jeg leser av henne. Jeg har fått boka tilsendt fra forlaget (i egenskap av å være blogger).

Harriet Fjell nærmer seg førti og bor i Jerusalem i Israel, hvor hun har oppholdt seg de siste ti årene. Harriet er en fotograf som for lengst har sluttet å fotografere. Hvorfor skal vi etter hvert få vite, først og fremst gjennom fragmentariske tilbakeblikk på fortiden. En norsk kvinne med tendenser til alkoholisme i et område med mer terror enn verden antakelig har sett noen sinne på et og samme sted ...

Harriet har vært en fotograf som har beskjeftiget seg med å dokumentere følgene av selvmordsbombing under den andre intifadaen (fra 2000 - ca. 2005), før det meste gikk i stå i livet hennes. Hun har tatt de mest gruoppvekkende bilder, noe som har gjort henne om ikke akkurat rik, så i alle fall økonomisk uavhengig. Angsten for selv å bli rammet av terroren har festnet et grep om henne, og kommer i tillegg til alle de andre angstene hun har fra før av. Som følgene av et særdeles vanskelig forhold til sin for lengst avdøde mor - en mor som slo - og utviklingen av en avsky for sin egen kropp bl.a. etter en traumatisk voldtekt, noe som har gjort henne redd for nærhet og kjærlighet - bare for å nevne noe.

"Terror er sorgen du aldri trodde kunne nå deg. Terror er øyeblikket du innser at du ikke vil få tid til å si farvel til den du var. Terror er den skallede politimannen du ikke kjenner, som holder deg i hånden. Terror er blomsterhav og messer, bølgeskvulp og helikoptre og tordnende stillhet. Terror er å tenke seg inn i frykten til det mennesket du ikke kan være foruten. Terror er timen da du innser at du må reise hjem uten noe å reise hjem til. Terror er den dagen sorgen din stilles til skue. Terror er fallende stjerner, aviser som skriver om noe annet, støtvise mareritt og fremmed lengsel og skakende trygghet i vedvarende fornektelse helt til det hele går i stykker når de andre forlengst har skjønt alt. Terror er den spisse, glitrende stenen, pepret med glasskår og bly og kråkesølv, omsluttet av det som en gang var hjertet ditt." (side 96)

Etter å ha levd et nokså miserabelt og ensomt liv uten en jobb å gå til i årene etter at intifadaen var over, og hvor trusselen om selvmordsbombing like fullt henger over Jerusalem, treffer Harriet omsider en mann - pakistanske Majid. Så er spørsmålet om hun våger å slippe ham inn på seg, våger å ta for seg av hva livet tross alt har å by henne ... Ja, tør å begynne å leve igjen ...

"Jerusalemsyndromet" er nydelig skrevet, og det er intet å si på de rent språklige kvalitetene ved boka. Det tok likevel nesten 100 sider før historien begynte å berøre meg i særlig grad, og det synes jeg er litt mye tatt i betraktning at boka totalt sett bare rommer ca. 250 sider. Like fullt må jeg si at jeg rundt side 100 også var hektet, og jeg leste derfor ut resten av boka i løpet av en dag - fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg. Jeg har fundert litt på hvorfor jeg opplevde starten som litt treg, og tror at dette har noe med at det meste ved hovedpersonen Harriet ble for vagt og ugjennomtrengelig og kanskje også litt uforståelig, før brikkene altså begynte å falle på plass et stykke ut i boka. Da først forsto jeg hva det egentlig var med henne, og hva det var som hadde gjort livet hennes så vanskelig. Og ikke minst hva som gjorde at hun i sin tid valgte et så risikoutsatt yrke som å være fotograf i Jerusalem under den andre intifadaen ... Og plutselig handlet boka om alt annet enn terrorisme, og mer om mellommenneskelige relasjoner og kanskje også det største av alt, nemlig kjærligheten.

Vi får innblikk i nærmest gribbelignende tendenser blant hennes kollegaer i fotografyrket, der de higer etter å være tidligst ute etter en terror-handling for å sikre seg det beste scoopet, bokstavelig talt mens de går over lik, vasser i legemsdeler av bombeskadede mennesker. Det vare og skjøre og gryende forholdet til Majid er nydelig beskrevet, der Harriet sliter med å beholde kontrollen over seg selv og sine følelser, samtidig som hun ikke kan få nok av det han har å gi henne. Jeg kunne godt tenke meg å høre mer om dette forholdet. Sånn sett skulle jeg ønske at boka hadde vært atskillig tykkere. Slutten er spesiell, men det må man kanskje først og fremst være nordmann for å skjønne ... Alt i alt en meget lesverdig bok som fortjener terningkast fem, fordi den rager godt over de typiske bestselgerne på grunn av de språklige kvalitetene, samtidig som den ikke er god nok til å havne helt i toppskiktet.

Jeg leser en del dikt, og mange dikt rører meg så tårene triller. Det skjer også med romaner selvfølgelig. Kan huske at jeg felte noen tårer på slutten av "Harold Frys utrolige pilegrimsferd", som jeg leste for en kort tid tilbake.

God dømmekraft kommer fra erfaring, erfaring kommer fra dårlig dømmekraft.

Gammelt ordtak

Jeg mener at det så absolutt er behov for bibliotekene i fremtiden også, ikke minst fordi det er en sosial møteplass for folk i alle aldre. Det ser jeg tydelig på mitt lokale bibliotek, som i tillegg til utlån også arrangerer høytlesning for barn og flere foredrag og minikonserter. Av de ca 300 bøkene jeg leser i løpet av et år, blir ca 250 av dem lånt på biblioteket, så jeg kommer definitivt til å bruke biblioteket i framtiden også.

det kan jeg skrive under på !

Kunne nevnt i fleng, men jeg priotiterer disse: Ingvar Ambjørnsen, fordi jeg har lest ca 20 av bøkene hans. Kjell Askildsen , p.g.a. hans fantastiske noveller. Og tilslutt mitt Gunnar Staalesen, siden han og jeg har felles hjemby.

The only duty we owe to history is to rewrite it.

Oscar Wilde

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om å lese bøker av Sandemose, ikke nå heller etter å ha lest gode og grundige analyser av hans forfatterskap av professor Jorunn Hareide. Den har også en biografi i tekst og bilder.
Hans psykologiske tekstene appelerer ikke til meg, der bl. a. mord, kjærlighet og erotikk er i skjønn forening.
Hareide skriver: "Sandemoses bøker er ofte blitt karakterisert som psykologiske thrillere".

"Essensen av budene i "Janteloven" går ut på å frata den enkelte troen på at han eller hun har noen egenverdi".
1. Du skal ikke tro du er noe.
2. Du skal ikke tro du er like så bra som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
7. Du skal ikke tro du at du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro du kan lære oss noe.

Dette er en lettlest og interessant bok om Sandemose og hans forfatterskap, og mer blir det nok ikke for min del.
Noen som har synspunker om bøkene hans?

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om å lese bøker av Sandemose, ikke nå heller etter å ha lest gode og grundige analyser av hans forfatterskap av professor Jorunn Hareide. Den har også en biografi i tekst og bilder.
Hans psykologiske tekstene appelerer ikke til meg, der bl. a. mord, kjærlighet og erotikk er i skjønn forening.
Hareide skriver: "Sandemoses bøker er ofte blitt karakterisert som psykologiske thrillere".

"Essensen av budene i "Janteloven" går ut på å frata den enkelte troen på at han eller hun har noen egenverdi".
1. Du skal ikke tro du er noe.
2. Du skal ikke tro du er like så bra som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
7. Du skal ikke tro du at du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro du kan lære oss noe.

Dette er en lettlest og interessant bok om Sandemose og hans forfatterskap, og mer blir det nok ikke for min del.

Mitt forslag til ei god vinter-bok er
"Et livs musikk" av Andreï Makine, der to mennesker møtes på en iskald og nedsnødd jernbanestasjon i Sibir.
Kan det bli kaldere?

En god bok kan være like effektiv hjelp som en god venn.

Tove Nilsen, forfatter

The Holocaust was an obscene period in our nations history. I mean in this centurys history. But we all lived in this century. I didn`t live in this century.

Dan Quayle

Fiction writing is great. You can make up almost anything.

Ivana Trump

I have opinions of my own, strong opinions, but I don`t always agree with them.

George W Bush

Innledningsvis: gode poenger fra din side angående benevnelse av hvem dette gjelder. Det er tatt ad notam.

Jeg kunne selvsagt ha skrevet mye mer om Bjørneboes utlegninger, og det er litt synd dersom jeg formidler et inntrykk av at det er "perfekte monstre" han beskriver - for det er faktisk akkurat hva han ikke gjør i sin bok. Det han er opptatt av å formidle er (kanskje litt sleivete forklart) at vi aldri kan forstå dette dersom vi ikke bytter ut våre vestlige briller og forsøker å forstå militant islamisme på deres egne premisser. Dersom det er noe han virkelig ønsker å få frem så er det at dette ikke handler om syke mennesker eller psykopater eller lignende. Disse menneskene (les: militante islamister) mener virkelig at det de gjør er det eneste rette og at de fullbyrder sin tro ved å dø som martyr i en for oss terrorhandling.

Les boka selv! Jeg kjøpte mitt eksemplar på Norli til 60 kroner nylig.