Om sorg, uvær og hverdagshelter

Helle Helle (f. 1965) er en dansk forfatter med ni bøker bak seg. "Ned til hundene" er så langt hennes nest siste bok. Jeg visste lite om henne da jeg tok for meg denne boka - ikke annet enn at hun er dansk og at hun er blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris pga. den.

Den navnløse kvinnen som etter hvert får det helt tilfeldige navnet Bente, uten at vi vet om dette er hennes rette navn, sitter på en bussholdeplass ute ved kysten og venter. Hun leter etter et godt sted å gråte (fordi hun er blitt forlatt av sin mann), da Putte og John kommer forbi. En storm er ventet, og de mener at hun ikke bare kan sitte der. De forbarmer seg over henne og tar henne med hjem.

Etter hvert fører stormen til at strømmen blir borte, og dermed må alle søke veldig tett sammen for ikke å fryse ihjel. Hverdagens trivialiteter overtar fokuset, og det er blant annet noen hunder som skal mates.

Jeg har fått med meg at mange lovpriser denne boka helt opp i skyene, og synes dette er stor litteratur. Derfor kjenner jeg på følelsen av om det er en mangel ved meg som gjør at historien over hode ikke grep meg ... Jovisst er språket lett og elegant (faktisk!), og jovisst ser jeg at den handler om en mengde med hverdagshelter som ikke stikker hodet frem for å få ros hver gang de gjør noe prisverdig. Sånn sett kan man si at denne boka handler om ekte og oppriktig omsorg, uten baktanker. Det er også mulig at min leseopplevelse ble en smule ødelagt av en oppleser jeg for øvrig ikke har noe i mot, men som her fremsto som noe pludrete. Den første CD´en måtte jeg høre om igjen fordi jeg følte at mitt fokus gled bort i ingenting, og jeg var derfor nødt til å begynne forfra for virkelig å skjønne hva boka egentlig handlet om. Og om begynnelsen ble et nokså langt gjesp, skal det sies at den tok seg opp mot slutten. Som leser satte i alle fall jeg pris på å få vite litt mer om personene etter hvert - skjønt jeg har full forståelse for at dette ble perifert mens stormen tiltok og det handlet om å iverksette tiltak for å overleve på best mulig måte. Like fullt - denne boka ble jeg bare helt måtelig begeistret for. På grunn av språket synes jeg at jeg i anstendighetens navn må gi den terningkast fire.

En pamflett om likestilling blant somaliere i Norge

I denne lille pamfletten tar Amal Aden (f. 1983) til orde for at likestilling også bør gjelde blant somaliske kvinner i Norge, samtidig som hun understreker at problemene somaliske kvinner står overfor er universelle for mange minoritetskvinner, ikke bare blant somaliske og muslimske kvinner.

"Likestilling i minoritetsmiljøer er et aktuelt og utfordrende problem, og det er bekymringsfullt at temaet ikke debatteres mer. Man prater om religion og hodeplagg, men hva med frigjøring? Frihet til selv å velge hvem man vil elske. Frihet til å ta utdanning. Frihet til å bestemme over egen kropp. Frihet til å velge jobb. Frihet til å ytre seg. Det er forskjell på frigjøring og likestilling. Jeg mener at minoritetskvinnene først må frigjøre seg, deretter kan de kjempe for likestilling." (side 10)

Til tross for at Koranen ikke taler om kvinner som mindreverdige i forhold til menn, til tross for at den taler om gjensidig respekt - til tross for alt dette er det et faktum at mange muslimske kvinner likevel utsettes for både mishandling, voldtekter og undertrykking, uten at noen er der for å forsvare deres rettigheter. Heldigvis gjelder ikke dette flertallet, men det er først og fremt de lidende og ikke minst tause kvinnenes sak Amal Aden tar til orde for i sin bok "Det skal merkes at de gråter".

Boka inneholder først og fremst en rekke historier - den ene mer tankevekkende enn den andre, fordi dette handler om kvinner som lever i Norge, men som likevel opplever alt annet enn den friheten som er så selvsagt for norske kvinner. Boka og dens historier er en beretning om holdninger jeg trodde hørte hjemme i middelalderen, og vi får også høre om nokså skremmende holdninger i forhold til norske kvinner spesielt og det norske samfunnet generelt. Rasismen er mer til stede fra innvandrerne mot nordmenn, enn omvendt, noe som langt på vei skyldes manglende innsikt og kunnskaper. Amal Aden beskriver en norsk naivitet som bidrar til å opprettholde mønstre vi egentlig trodde at vi kjempet mot. Og hun forteller hvordan menn faktisk kan drive med flerkoneri - med NAVs velsignelse. Og oppi alt dette lider kvinnene sterkt. Og i neste omgang barna ...

Jeg er en stor beundrer av Amal Aden som tross drapstrusler fra det norsk-somaliske miljøet, skriver den ene boka etter den andre for å belyse problemene som innvandrerkvinner lever med. Uten norskopplæring og uten nettverk er kvinnene prisgitt den mannen de måtte være gift med. Samtidig trekker hun frem en hel del lyspunkter om kvinner som faktisk har klart det "alle" mente at de ikke kom til å klare: å bli integrert, lære språket, få seg jobb, klare seg selv. Det som imidlertid går igjen i historie etter historie er at disse kvinnene nødvendigvis må kvitte seg med ektemennene sine for å få dette til. Men igjen - det finnes noen få unntak fra dette også.

Selv om boka ikke er noe litterært storverk og selv om språket er enkelt og analysene ikke så dyptpløyende at det gjør noe, er den like fullt et sterkt vitnesbyrd om et samfunnsproblem som det er på tide at politikerne gjør noe med. Men så lenge kvinnene ikke tør å stå frem fordi de ellers risikerer å bli drept av sine egne, er det dessverre få ansikter å forholde seg til i kampen for frigjøring ... I den konteksten er Amal Aden en av de få som våger og som dermed har utvist et formidabelt mot. At det har hatt og fremdeles har sin pris - det skjønner man etter å ha leste denne boka. Måtte flere følge i hennes fotspor og våge å gi frigjøringskampen et ansikt! Det blir med dette som de fleste fremskritt som har skjedd opp gjennom historien: når mange nok protesterer samtidig, skjer det noe!

Ja, det er det jeg har forstått han gjør. Derfor er jeg litt spent på å lese en av bøker hans.
Jeg føler meg stort sett ferdig med å lese krim, las mye for mange år siden og ble ganske så mett av slike bøker, jeg gikk rett og slett grundig lei. Heldigvis er det mye annen litteratur det går an å velge.
Men Lahlums "Menneskefluene" fikk jeg lyst til å lese, så den blir med meg.

Takk skal du ha, det var godt å høre. Da kan jeg være trygg på at jeg slipper å jakte bind 3 når jeg kommer hjem igjen.

Da ser det ut som vi kan slappe av. Våre utgaver i 2 bind er like riktige som Strindin har de i en eldre utgave og i 3 bind.

Gi henne en sjanse til! Denne boka er ikke veldig tung!

En parallellhistorie til Hjalmar Söderbergs "Doktor Glas"

Kerstin Ekman (f. 1933) er en av Sveriges mest skattede forfattere. Ikke bare har hun skrevet en hel haug med bøker fra 1959 og frem til i dag - still going strong - (32 stk. i følge svensk Wikipedia - den norske utgaven er ikke oppdatert/fullstendig). I tillegg har hun mottatt nesten like mange litterære priser, hvor den gjeveste nok må ha vært Nordisk råds litteraturpris for "Hendelser ved vann", men to ganger August-prisen er ikke så verst det heller. Selv har jeg kun hatt gleden av å lese "Hendelser ved vann" - inntil jeg altså nettopp leste "Mordets praksis". Sistnevnte en bok som har vært en naturlig følge av at jeg leste Hjalmar Söderbergs roman "Doktor Glas" for få dager siden.

"Mordets praksis" handler om legen Pontus Revinge, og vi befinner oss i Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet. Legen treffer på forfatteren Hjalmar Söderberg både før og etter utgivelsen av "Doktor Glas", en bok som møtte så stor moralsk forargelse i sin samtid på grunn av det provoserende innholdet at den påvirket forfatterens totale tilværelse i årevis etterpå. (Den fiktive) Pontus Revinge tildeles (av Kerstin Ekman) mye av æren for de bakenforliggende faktaopplysningene mht. det mordet som blir begått av doktor Glas i Söderbergs "Doktor Glas".

I likhet med doktor Glas skriver også Pontus Revinge dagbok, og "Mordets praksis" bærer derfor preg av å bestå av dagboknedtegnelser. Der slutter imidlertid all likhet mellom de to legene. For mens doktor Glas var en vel ansett skikkelse i sin samtid, fremstår Revinge som en mindre sosialt vellykket mann. Dette skyldes fremfor alt at hans far i sin tid gikk konkurs - en stor skam på den tiden - og at hele hans legeutdannelse, som er bekostet av en grosserer, har gjort ham til gjeldsslave. Dette har satt ham i en situasjon der han, uansett hvor innbringende legegjerningen måtte bli, alltid er mer underlegen enn hans posisjon som lege i datidens Stockholm egentlig skulle tilsi.

Skjebnen skal imidlertid ha mer i ermet for doktor Revinge enn han har kunnet forutse. For mens han arbeider som ansatt lege på doktor Skades legekontor, blir han vitne til den aldrende legens siklende blikk på sin mindreårige stedatter. Han vemmes så til de grader over det han ser at han er villig til å gå svært langt for å stoppe dette. Og så skal det bli Hjalmar Söderbergs mord i "Doktor Glas" som praktisk talt inspirerer ham til å handle ...

"Jeg så og jeg ser Johannes Skades blikk suge seg fast til Frida. Det er det eneste som finnes av liv i dette gulaktig grumsete og blodsprengte øyelegeme. Blikket han er en kjøttfull snegl. Den kryper på det rene og besudler henne med slimet sitt.

Jeg vet ennå ikke om det medfører befrielse fra min pine å skrive dette og legge det under lås og slå. Men det er i det minste en handling med det formål å gjøre meg fri. Jeg har altfor ofte skrevet som om noen sto og leste over skulderen på meg. De første nedtegnelsene fra år 1906 synes meg nå om ikke uærlige, så i hvert fall tilrettelagt.

Hvis øyne er jeg egentlig redd for?

Jeg er alene. Jeg bestemmer selv over livet mitt." (side 49)

Og mens "Mordets praksis" også handler om et mord, er tematikken like fullt en hel del annerledes enn i "Doktor Glas", hvor doktor Glas ikke kjente noen skyld. Kanskje gjør heller ikke doktor Revinge det når alt kommer til alt, men han er i det minste redd for å bli avslørt - kanskje fordi mordet tilfører ham så mye mer som han kan tape enn for doktor Glas, som myrdet for en annen og ikke primært for egen del? Jeg har ikke lyst til å røpe så mye mer (til tross for at jeg har sett at de fleste anmeldere i grunnen røper alt), fordi dette kan ødelegge lesegleden for dem som har lyst til å lese Ekmans fantastiske "Mordets praksis".

Boka er glitrende skrevet, og dette er ganske enkelt stor litteratur! Noen har kritisert Ekman for egentlig å skrive en plagiat av "Doktor Glas", men dette vil jeg på det sterkeste protestere mot. Stemningen er riktignok mye av den samme som i Söderbergs "Doktor Glas", men Ekman drar det hele så veldig mye lenger. Og det kunne hun med den største rett tillate seg, fordi dagens lesere er vant til å lese om de blodiske mord uten at det ville ramle noen inn å identifisere forfatteren med morderen, slik Söderberg ble med doktor Glas den gangen han utga romanen "Doktor Glas" i 1905. "Mordets praksis" har for øvrig mange, mange flere bunner enn dem jeg har berørt i denne omtalen av boka. Blant annet er Ekman meget humoristisk når hun beskriver en gryende kvinnebevegelse, riktignok kun på individnivå gjennom et par kvinner som ønsker noe så uhørt som en egen yrkeskarriere. Hun må ha hatt det riktig fornøyelig mens hun harsellerte mot disse kvinnene gjennom doktor Revinges uttalte holdninger.

Helt til slutt: bør man ha lest Söderbergs "Doktor Glas" før man leser "Mordets praksis"? Jeg mener at man ikke nødvendigvis må det, men Ekmans bok blir på den annen side mer interessant og gir mer dersom man også har lest "Doktor Glas". Nå gjenstår det i grunnen for meg bare å lese "Gregorius" av Bengt Ohlsson - en bok om mannen som doktor Glas tok livet av i "Doktor Glas" ... Boka står i bokhylla ...

"Mordets praksis" fortjener etter mitt syn terningkast seks!

Så morsomt at du leser de nå da. Mine bøker er fra 1949 men der er kun 2 bind, mangler jeg et tro? Huff, får ikke håpe at jeg gjør det.
Mine bøker er på 528 og 651 sider. Jeg sender deg en melding der jeg skriver den siste setningen for dette må jeg vite før jeg drar

Takk for det Lillevi. Vel, bare 2 uker, men jeg er livredd for å ikke ha nok lesestoff med meg. Dere hører nok fra meg, kan ikke reise uten å være tilkoblet, hehe.

Siden jeg drar på ferie i morgen har jeg gjort klar noen bøker jeg skal ha med meg.
"Johannes" av Falkberget har jeg begynt på så han må i allefall være med meg,
samt: "Ingen steder i min fars hus" av Assia Djebar, "Vi som elsket Amerika" av Jens Bjørneboe, "De siste 51 gule" av Sigurd Hoel, "Samfunnets ulykkelige" bind 1+2 av Victor Hugo, "Fallet" av Albert Camus, "Islandsk adel" av Porbergur Pordarson og så min første av Lahlum, menlig "Menneskefluene".

Jeg synest det var et fint knippe bøker, litt av hvert.

Jeg har nettopp lest denne boka - etter å ha lest Doktor Glas. Den boka må du bare lese! Du kommer til å elske den! Hos meg blir det terningkast seks til begge bøker!

Enig. Både fysisk og psykisk vold er krenkelse av grenser.