Vanligvis tror vi at intellektuelle er intelligente mennesker. Det er ikke sant. Intellektuelle lever bare på døde ord. Intelligens kan ikke det. Intelligens gir slipp på ordet - det som er dødt - og tar bare den levende vibrasjonen fra det.
Det intelligente mennesket følger hjertets vei, fordi hjertet ikke er interessert i ord; det er kun interessert i essensen som ligger i det som omgir ordene. Hjertet samler ikke på innpakningen, det drikker ganske enkelt essensen og kaster innpakningen.

Du må være oppmerksom for ikke å bli manipulert av andre, uansett hvor gode deres intensjoner er. Du må redde deg selv fra så mange velmenende mennesker, velgjørere, som stadig vekk råder deg til å være det ene, å være det andre. Lytt til dem og takk dem. De mener ikke noe vondt - men det er det de gjør.
Lytt kun til ditt eget hjerte.
Det er din eneste læremester.

Hva er feminisme? Ganske enkelt troen på at kvinner burde være like frie som menn, uansett hvor sprø, teite, forledede, dårlig kledde, feite, tynnhårede, dovne og selvtilfredse de er.

Min mening er at du kommer et godt stykke med feminisme, men deretter må du begynne å krangle. Når begynte man å blande feminismen sammen med buddhismen? Hvorfor i all verden må jeg, bare fordi jeg er kvinne, være snill mot alle andre? Og hvorfor må kvinner - på toppen av av alt annet - være så påpasselige med å være "søte" og "støttende" overfor hverandre hele tiden? Et slikt syn på søstersolidaritet synes jeg faktisk er ulogisk. Jeg legger ikke inn en tyve prosents "fordelsbonus" hvis jeg møter andre som går med behå. Hvis vedkommende er et rasshøl, så er hun det -

Så hold den velstelt og pen, men behold den som det den er ment å være: en god, gammmeldags, naturlig respektinngytende, voksen kvinnefitte.

-Sitt! kommanderte broren.

Det var alltid hans vane å be folk sitte når han skulle ta fatt på dem, for da hadde han dem under seg og kunne lettere knuse dem - om det var nødvendig.

Han var temmelig fetladen, og derfor kunne han knirke så bra med støvlene, som skrek under tyngden av hans satte korpus.

Dyrene drepte hverandre eller overga seg, fant en fredelig plass for å dø når tiden var inne. Menneskets lodd var å erfare at tiden aldri var inne, men at alt man hadde oppnådd tilslutt skulle tas fra en, at man skulle ribbes som en fugl og sitte naken tilbake på et eller annet sykehjem og holde livet sitt som en luftboble i hånden.

Det finnes få lykke-indikatorer som er sterkere enn et nært, omsorgsfullt, likestilt, intimt og livslangt partnerskap med ens beste venn.

Vi kan altså, mer eller mindre ubesværet, ta avstand fra andres ubegrunnede beskyldninger. Men vi er langt dårligere når det kommer til å distansere oss fra de anklagene vi retter mot oss selv hver eneste dag. Når alt kommer til alt, må de vel være sanne når vi selv tenker slik, ikke sant? Feil!

Det vi forteller oss selv når vi møter motgang eller et tilbakeslag, kan være likeså grunnløst som de urettmessige beskyldningene fra en sjalu rival. Våre automatiske forklaringer er vanligvis forvrengninger. De er bare dårlige tankevaner skapt av ubehagelige erafringer fra fortiden - konflikter i barndommen, strenge foreldre, en altfor kritisk fotballtrener eller en storesøsters sjalusi. Men fordi de nå ser ut til å stamme fra oss selv, behandler vi dem som om de var sanne. Imidlertid er de intet annet enn antakelser. De er ikke kjennsgjerninger. Og selv om en person frykter at han ikke er kompetent nok, elskverdig nok eller god nok, betyr det ikke at det er sant. Det er helt essensielt å ta et steg tilbake og distansere deg fra dine pessimistiske forklaringer, i hvert fall lenge nok til at du kan få verifisert om de er riktige. Å disputere dreier seg altså om å sjekke om dine automatiske tanker og antakelser er riktige. Det første steget er rett og slett å vite at overbevisningene dine trenger å disputeres. Det neste steget er å sette disputeringen ut i livet.

Straff, som skaper sammenheng mellom en uønsket handling og en ubehagelig hendelse, er et svært effektivt middel for å eliminere uønsket atferd. Hundrevis av eksperimenter viser dette, og straff er kanskje det mest effektive av alle verktøy når det gjelder atferdsendringer. Men i praksis er barnet ofte ute av stand til å forstå hva det blir straffet for. Frykten og smerten forbindes derfor med personen som står for avstraffelsen, samt med situasjonen som helhet. Når dette skjer, blir barnet generelt fryktsomt og hemmet. Barnet vil dermed ikke bare forsøke å unngå straffereaksjonen, men også den straffende forelderen.