Av og til så har det noe å si hvorfor jeg bestemmer meg for å lese en bok. For det meste leser jeg bøker som noen hvis litteratursmak jeg liker har anbefalt eller referert til. Det var ikke grunnen til at jeg tok med meg denne hjem fra biblioteket (selv om det riktignok er et sitat av Ali Smith på baksiden av omslaget). Derimot var det idéen om en novellesamling hvor alle novellene er (løst) basert på helgenmyter som tiltrakk meg. Jeg er jo godt kjent med Francesca Lia Block og hvordan hun ofte skriver og snirkler inn gresk mytologi (det er jo et mye mer vanlig fenomen i litteraturen), hvordan gudene menneskeliggjøres og blander seg inn i det verdslige livet til tenåringsjenter som hører på punk, bruker lørdagsformiddagene på å lete etter kjoler i bruktbutikker og drikke kirsebærmilkshake på dineren til lunsj. Helgenmyter er av en annen sort. For i katolisismen bryr de seg om synd. Det driter de greske gudene i. De kvinnelige helgenene i Living with Saints er med andre ord dydsmønstre alle sammen, kanskje med ett unntak (det kan diskuteres). Noe annet er det med de vanlige jentene og kvinnene som ferdes i novellene. For med bare ett unntak handler alle novellene om hunkjønn, og dette, kombinert med at de fleste befinner seg i miljøer knyttet til helgener, altså er de katolikker alle sammen eller har gått på katolsk (pike)skole, får meg til å tenke på en annen bok jeg nylig leste, nemlig Woman Hollering Creek av Sandra Cisneros. Begge to tar dessuten opp morstematikken, gjerne det som handler om (unge) alenemødre, eller de som velger å ikke bli det. Likevel er det en stor forskjell. For mens kvinnene i Woman Hollering Creek er overlatt til seg selv, settes kvinnene/jentene i Living with Saints opp mot deres hellige motparter. En skulle tro at det kanskje ville satt hovedpersonene i et relieff, gjort deres tragiske skjebner mørkere (eller som jeg forventet: tilogmed groteske), men det blir ikke det. Det er overraskende lite dystert. Helgenskikkelsene er trukket tilbake. De funker bare som en historie som er i bakgrunnen. I noen av novellene er det som om historien om helgenen (det er ca. en helgen pr. novelle) går parallelt med selve hovedhandlingen i novellen, uten at de flettes sammen i tilhørighet, og det hele ender med å virke poengløst. Hele myten blir død, en uklar referanse. Ok, dette var historien om den og den helgenen, og så da? Hva hadde den å si i forhold til mennesket i historien?

I noen av novellene er helgenreferansen knyttet nærmere historien, men det er ikke sikkert det gjør det så bra heller. Jeg tenker ikke på helgenene som levende mennesker. De er som tomme skall, som bildene av dem, når man har sett for mange etter hverandre på altfor kort tid (som f.eks. hvis man er litt for lenge på bysantisk museum!). Det samme gjelder for novellene som en samling, jeg føler de blir litt for like hverandre. Noen unntak finnes det jo, som novellene "The Patron Saint of Travellers" og "Veronica's Veil", de kunne gått stått alene og blitt satt pris på i et litterært tidsskrift kanskje., utenfor dette rammeverket, men ikke verdt å lese hele novellesamlingen for.

De ulike problemene kvinnene strider med, er det heller ikke noe originalt med. Det trenger det jo naturligvis ikke å være, så lenge forfatteren setter det i et fresht perspektiv, noe jeg trodde at sitatet "[...] re-telling of tales-of-old [...]" ville bety, men akk, nei. Stol aldri på et cover. Og mens vi allerede er inne på skuffelser, så forestilte jeg meg også at forfatteren ville hatt et kritisk blikk mot katolisismen og helgendyrkelsen, men det har hun heller ikke. Det virker rett og slett som om hun ikke mener noe om det, verken negativt eller positivt. Helgendyrkelsen, den bare er, den. Nå viser riktignok én av karakterene tendenser til å lure på det hele, men så viser det seg bare at hun er sint, på helgendyrkelsen og katolisismens prinsipper, ikke utenfor. Noe som gjør det mer til en bok for noen som faktisk tror (altså utelukker det meg -- jeg skulle bare holdt meg unna den i utgangspunktet). Konklusjonen (eller moralen) blir dermed: Ikke les bøker om helgener skrevet av forfattere med irske navn. Selv ikke når de er anbefalt av Ali Smith.

Fransk debutant

Hélène Grémillon (f. 1977) debuterte med boka "Le confident" i 2010, og den norske utgaven utkom i 2013. Min utgave, som jeg har fått tilsendt et leseeksemplar av fra forlaget, er 2. opplag, hvilket forteller meg at boka må ha solgt mer enn forventet i løpet av svært kort tid. På omslaget er det opplyst at boka nå utgis i 21 land, og dessuten at den i sin tid ble nominert til Prix de Goncourt for beste debutroman. At boka har blitt en bestselger, overrasker meg for øvrig ikke. Den er laget over samme lest som mange av dagens bestselgere - med to historier som fortelles parallelt, for så å smelte sammen til slutt.

Vi befinner oss i Paris og året er 1975. Forlagsredaktøren Camille har nettopp mistet sin mor, fire dager etter at Camille fortalte henne at hun er gravid. Kun kort tid etter morens død begynner det å komme tykke brev fra en ukjent avsender. I den første forsendelsen finner Camille noe som er begynnelsen på en historie, og hver uke får hun tilsendt en ny konvolutt med fortsettelsen. I starten er hun overbevist om at det hele må bero på en misforståelse og at hun ikke er rette mottaker for disse høyst personlige og merkelige brevene.

Etter hvert skal brevene komme til å snu opp-ned på hele Camilles tilværelse. Hun innvies i en historie som involverer to fortrolige - ungjenta Annie og den noe eldre og barnløse kvinnen madame M i årene før og under andre verdenskrig. Annie er fattig, mens madame M er velstående. Annie berøres sterkt av madame Ms sorg over sin barnløshet, og hun beslutter å gi henne den største gaven som tenkes kan: å føde henne et barn. Men det som i begynnelsen virker så enkelt, skal etter hvert bli meget komplisert. Og det er dette boka handler om ... Hvem er madame M og hvem er Annie? Og hvilken forbindelse har disse to kvinnene med Camille, mottakeren av brevene?

"Den fortrolige" er en betagende historie om kjærlighet og svik, og hvor utgangen er både overraskende og relativt original, selv om konseptet med to parallelle historier begynner å bli temmelig oppbrukt som bestselger-oppskrift. Likevel synes jeg det fungerte godt i denne romanen, kanskje særlig fordi den ytre rammefortellingen var nokså beskjeden og sånn sett ikke konkurrerte for mye om oppmerksomheten med kjernefortellingen. Ekstra spennende ble historien fordi den fortelles av flere personer, noe som får frem hvor lite av helhetsbildet hver av dem egentlig har sett. Og slik er det jo også i det virkelige liv: hver og en tror at man sitter med en objektiv sannhet, mens man i realiteten bare sitter med sin egen subjektive tolkning av den. Ingen har på en måte rett fordi alles opplevelse er en del av et større hele. Selv synes jeg at det var akkurat dette aspektet ved historien som var aller mest spennende. Boka er ellers nokså greit skrevet, men stor litteratur er det ikke. Noen ganger er imidlertid historien som sådan nok, og slik tror jeg de fleste lesere av denne boka vil oppleve det. For her er det mye dramatikk og uventede vendinger underveis. Noe av fordelen med å bruke to parallellhistorier er at det skapes en viss spenning mellom disse, og dette gjorde seg også sterkt gjeldende i denne romanen, selv om den ytre rammefortellingen som tidligere nevnt er beskjeden i sitt omfang. Skjønt jeg i grunnen hele tiden ante hvilken vei det bar ... Jeg synes denne boka fortjener terningkast fire.

Dumhetens røster er mange.

Visdommens bud kun to.

Du skal skynde deg ganske langsomt.

Og ta det intenst med ro.

Piet Hein

Aksel Størmer kommer til en nedlagt militærleir i ei skogsbygd og her skjer det flere små og store hendelser. Underlige ting som lokalbefolkningen ikke avslører med det første.
En meget god fortelling som det var vanskelig å legge fra seg. Miljø og personbeskrivelsene er helt fabelaktige, jeg ble så betatt, så betatt. Har blitt så begeistret for måten han skriver på, og hans evne til å få leseren med seg, i handlingen ligger presentasjonene og beskrivelsene av de mennesker og bygdemiløet der handlingen utspiller seg.
Så dette var bra, meget bra
Denne boka fortjener en sekser og det har den fått av meg.

En meget god bok, er så glad for at jeg fikk lest den. Som deg, har jeg også lest de andre du nevner, og er blitt så begeistret for måten han skriver på. Hans evne til å få leseren med seg i handlingen ligger i presentasjonene og beskrivelsene av de mennesker og bygdemiløet der handlingen utspiller seg.
En meget god fortelling som det var vanskelig å legge fra seg. Miljø og personbeskrivelsene er helt fabelaktige, jeg ble så betatt, så betatt.
Så dette var bra, meget bra
Denne boka fortjener en sekser og det har den fått av meg.

Tre av de sterkeste bøkene fra virkeligheten jeg har lest er : "Vannliljen" av Hanne Dahl, "Skadet" av Cathy Glass og "Jeg tenker nok at du skjønner det sjøl" av Jon Gangdal.

Jeg burde kanskje ha brukt spoiler her. Samtidig tenker jeg at en klassiker som dette på en måte tåler å få mer av handlingen avslørt. Men hvis noen reagerer på at jeg har avslørt for mye, skal jeg gjøre noe med det. ;-)

Det hadde vært litt moro å få mer fokus på Tarjei Vesaas´ forfatterskap her på Bokelskere. Lykke til med Skrifter i samling!

Fascinerende om massepsykose og skyld

Tidligere har jeg kun omtalt én av Tarjei Vesaas´ bøker i bloggen min, og det er "Is-slottet". Den boka var mitt første gjensyn med Vesaas etter at jeg for atskillige år siden var borti ham i norsktimene på videregående skole. Den gangen uten at han på noen måte ble en av mine favoritter ... Desto mer gledelig at han etter alle disse årene ikke bare skulle falle i smak, men til og med fremstå som en fantastisk forfatter i mine øyne! Så pass at jeg brenner for at flere skal revitalisere sitt forhold til ham - og kanskje er det bare sånn at man først får sansen for ham for alvor når man er i moden alder?

I Vesaas´ bøker er det ikke de store hendelsene som står i fokus. Tvert i mot er den ytre handlingen gjerne bitteliten, mens det foregår store ting på det indre, psykologiske planet.

Tarjei Vesaas utga "Kimen" i 1940, mest sannsynlig rett før krigens utbrudd. Boka ble filmatisert i 1974.

I bokas åpningsscene befinner vi oss i grisebingen på det vi etter hvert skal få vite er gården Li. Ei purke er i gang med å føde grisunger. Vi aner at det lurer en katastrofe bak den tilsynelatende idyllen på denne ellers så fredfylte, grønne øya. Mens purka føder sine unger, stiger det en fremmedkar i land på øya. Det er en høy og vakker mann og hans navn er Andreas Vest.

"Her kom den framande mannen Andreas Vest, på den jagande leitinga si etter ein stad som hadde lækebot for han. Han var ein ung mann, og frisk og sterk og vakker å sjå på, men det murde og brann inni han av uro, av fæle minne frå ting han hadde komi opp i. Ting han ville bli kvitt, men ikkje fekk. Det hadde sett merke i draga hans. Likeins som all den fredlause flakkinga og søkinga og vonbrota hadde sett merka sine der." (side 13)

Mens mannen begir seg ut på vandring på øya, egentlig uten mål og mening, trekker forfatteren vår oppmerksomhet over på noen av dem som bor på øya. Som Karl Li, odelsgutten på gården Li, som er gift med Mari og som har barna Inga og Rolv. I sin tid ønsket Karl å studere, tilegne seg kunnskaper, bli noe annet enn bonde. Pliktene hans her i livet var imidlertid knyttet til gården, og han var nødt til å oppgi egne drømmer til fordel for den. I et anfall av noe sambygdingene har oppfattet som stormannsgalskap, bygde han i sin ungdom en gigantisk låve - den største på øya - før han anla en fantastisk frukthage som familien hans siden har livnært seg av. Meningen var at han skulle bygge et hus som sto i stil med låven, men så langt rakk ikke pengene. Og kanskje er det nettopp av den grunn at misunnelsen hos sambygdingene ikke har tatt overhånd? For i et så lite samfunn gjør man best i å tilpasse seg, ikke stikke seg for mye ut og ikke tro at man er noe bedre enn alle de andre.

Den gigantiske låven hefter imidlertid ved Karl Li gjennom hele hans liv, og til og med sønnen Rolv vokser opp i skyggen av den, som om også han må rettferdiggjøre låvens eksistens gjennom de valg han gjør. På samme måte som faren ønsker også han å studere, og som sin far igjen forsøker Karl å stoppe sønnens drømmer, men egentlig til liten nytte sånn i første omgang. Og han innser at selv om han ikke har brukt sin skolegang til noe, har kjærligheten til bøkene absolutt gjort livet mer meningsfyllt - og det i et samfunn hvor boklig lærdom ikke har noen høy status. Tvert i mot blir tid brukt på bøker ansett som latskapstendenser, fordi det trekker fokuset bort fra skikkelig arbeid.

Så skjer det et mord på en ung jente - Inga, datteren på Li, blir funnet drept - samtidig som purka som nettopp har født grisunger går alldeles berserk og begynner å spise sine egne unger ... På samme måte som galskapen slippes løs i grisebingen, slippes galskapen løs på øya. For ingen er i tvil om hvem morderen må være. En intens klappjakt på fremmedkaren begynner og med de begrensninger som øya skaper, har han ikke en sjanse til å unnslippe når massepsykosen slår rot blant mannfolkene med Rolv i spissen ... Til slutt er det ikke godt å si hvem som er verst - dyrene eller menneskene ... Og en ting er i alle fall sikkert: ingenting kan bli det samme etter dette!

"Kimen" er en intens og fortettet roman om et mord som begås i et bittelite samfunn. Selv om den ytre handlingen er enkel og "liten", skjer det mye på mange plan i denne lille romanen. Et forhold er familien Lis forhistorie med den gigantiske låven. Et annet er historien om tapte drømmer. Når det spesielt gjelder det siste, er det nærliggende å trekke inn forfatterens egen historie. Som hovedpersonene i boka - Rolv og hans far Karl - vokste også Vesaas opp på en gård, hvor det var forventet at han skulle overta og bli bonde. Mens han selv drømte om litteraturen, leste hver gang anledningen bød seg og etter hvert skulle drive det så langt som til å gjøre karriere som forfatter - med bokdebut allerede i en alder av 26 år ("Menneskebonn", som utkom i 1923). Et annet forhold jeg har lyst til å trekke frem er beskrivelsen av skyld på slutten av romanen. På tross av at flere står bak mordet på fremmedkaren og sånn sett har kollektiv skyld, skjer det noe uventet. Alle legger skylden på Rolv, som om han alene sto bak ugjerningen. At på til blir han stigmatisert på en slik måte som i alle fall jeg gjenkjenner fra litteratur om æresdrap i enkelte muslimske samfunn. I bunn og grunn handler det om mye av det samme. Denne boka er både fascinerende og fengende - så pass at jeg faktisk ikke klarte å legge den fra meg og leste den ut i løpet av svært kort tid. Alt i alt en bok jeg synes fortjener terningkast fem - et sterkt et! Avslutningsvis vil jeg nevne at dette er en bok som egner seg godt for boksirkler, fordi det er mange temaer å diskutere i den.

Denne helga får jeg bedre tid til å lese bøker enn sist helg.
Siden våren lar vente på seg her, har jeg startet lesningen av "Vårofferet" av Lars Mytting. Er ikke sikker på om våren er et hovetema i boka, men det er det i allefall i tittelen.
Så skal jeg begynne på "Liv lell" av Samuel Becket.
Har funnet fram ei ny bok av Charles Dickens, denne gang er det "Vår felles venn", bind 1, min utgave er en fin gammel bok fra 1935.
Med andre ord, en allsidig bokhelg.