Joda, det er helt riktig. Jeg fant et gammelt eksemplar på Halvdan's bokhus og var bare så kjempeglad for det slitte og godt leste eksemplaret.
Den er i stil med andre Gabriel Scott-bøker, og de trives jeg veldig godt med. Her, som i de fleste andre er det hverdagsmenneske på godt og vondt som beskrives. Hans snirklete setninger som jeg syntes er så inderlig sjarmerende ,og så godt beskrivende at det er en fryd å lese.
Ja, jeg skal være snill og prøve å skrive litt om boka når jeg har lest den :)
En morgen vaaknet Søren Røsnes ved femtiden eller litt før..
Det var noget som mankerte uten at han kunde si med det samme, hvad det egentlig var for slag, han kjende sig bare saa dypt mismodig, saa rent nedstemt paa alle maater. En ny dag en ny byrde, tænkte han og klippet med øinene, ja det var som det sto i skriften, at hver dag hadde nok i sin plage,
"Barkefletteren av Gabriel Scott
Vi kan fornekte fortiden, men vi sllpper ikke unna dens pinsler, fordi fortiden er en skygge som følger det vi er, skritt for skritt, inntil vi dør.
Før eller senere fører skjebnen oss sammen med alle de menneskene som viser oss hva vi kan eller ikke burde tillate oss selv å bli. Før eller senere møter vi fylliken, ødsleren, forræderen, den samvittighetsløse og hjertet som er fylt av hat. Men skjebnen trikser med oddsene, for som regel ender vi med å enten elske eller synes synd på nesten alle disse menneskene. Det er umulig å forakte et menneske man føler ekte medlidenhet med, eller å skyve fra seg et menneske man virkelig elsker.
"Feilgrep er som dårlige kjærlighetsforhold", sa Karla en gang, "jo mer man lærer av dem, desto mer ønsker man at de aldri hadde funnet sted. "
Enkelte menn misliker deg sterkere jo mer de står i gjeld til deg. Andre menn begynner først å like deg når de skylder deg noe.
Politikere er folk som lover deg ei bru, der det ikke engang finnes ei elv.
;-) Jo, det har du rett i! Google oversetter supervision med "tilsyn", mens supervisor er "veileder". Hele poenget er at man får veiledning for å bli bedre.
Ja, boka utkom på Aschehoug forlag tidligere i år, og dermed er den tilgjengelig for alle!
Hvis jeg skulle velge en forfatter som ruver over alle andre, så må det bli Stefan Zweig. Og hvis jeg må velge en bok som den ypperste favorittbok, så må det bli "Verden av i går!"
"To all those engaged in leading and coaching the teams who face the great challenges of our time."
Innenfor det relativt nye feltet teamcoaching er dette den boka - den helt sentrale - den man MÅ lese for å forstå hva som skiller teamcoaching fra individuell ledercoaching (executive coaching). Boka inneholder totalt tretten kapitler fordelt på fire deler:
Teamcoaching er altså en relativt ny disiplin innenfor coaching. Dette preger både litteraturen som finnes og den gjengse oppfatning av hva dette er. Det er nemlig lite konsensus på området. Peter Hawkins forsøker i sin bok "Leadership Team Coaching" å sammenfatte en hel del praktisk visdom rundt dette temaet, og han presenterer dessuten en del enkle, men robuste modeller som gjør en i stand til å stille to kritiske spørsmål:
- Hva bør en effektiv teamcoach gjøre?
- Hvordan formidler man hva som er de rette behovene for akkurat dette teamet?
I boka får man også et verdifullt perspektiv på dette med supervision (en form for tilsyn, slik at også coachen kan få verdifull tilbakemelding og utvikle seg selv).
Kort oppsummert kan man si at boka har som formål å hjelpe teamet med å oppdage sin identitet
"The thinking in this book builds crucially on the work pioneered and written with my coleagues at Bath Consultancy Group (www.bathconsultancygroup.com) over the last 25 years" sier forfatteren selv i forordet til boka, som han har valgt å gi overskriften "erkjennelser" (acknowledgements).
Jeg har skrevet mer om innholdet på bloggen min.
Når skal man bruke de ulike verktøyene og metodene?
"We started this chapter with the quote: "If the only tool you have is a hammer, you tend to treat everything as if it is a nail." This can lead to some very bent bolts and screws and damage or wounded pride!" (side 203)
Likevel: husk at i teamcoaching må verktøy ikke bare brukes med forsiktighet, men også fange behovene for akkurat dette spesielle teamet, deres kontekst og nåværende behov.
Fra side 204 - 206 inneholder Hawkins bok en oversikt over ulike behov et team kan ha, med henvisning til mulig metode og hvor i boka dette finnes. F.eks. teamet trenger å få skjulte kulturelle normer opp til overflaten - her kan Team Culture Review passe, jf. kapittel 12. Teammedlemmene trenger å få avklart sine roller/øke rolleforståelse - her kan Belbin Team rolle-analyse være en hensiktsmessig metode, jf. kapittel 12. Teamet trenger å forbedre sitt engasjement for sine interessegrupper - her kan pitch-side coaching være en aktuell metode, jf. kapittel 6. Teamet trenger å utforske hvordan det lærer - her kan learning styles inventory, Domains of learning mapping og Five Disciplines review være aktuelle metoder, jr. kapittel 6. Denne oversikten gjør at man etter å ha lest Hawkins bok faktisk har et godt oppslagsverk!
Å bli en cod teamcoach handler ikke bare om å lære en hel haug med verktøy, modeller og metoder, og heller ikke om skaffe seg ny kompetanse og evner, men om et fundamentalt skift i måten vi ser verden på.
"A team only has a meaningful life if they are serving a need beyond themselves, and have stakeholders who require them to deliver something beyond what can be done by the separate individuals." (side 208) (Jf., historien om The Parsifal trap)
Hvis jeg skal lykkes som teamcoach må jeg være klar på hvem mitt arbeid "is in service of". Som et minimum bør jeg angi at jeg først og fremst er der for teamets medlemmer, for teamet som helhet, for deres organisasjon og det større systemet.
"Moving from individual coaching to team coaching will not be enough if all we do is move our individualistic self-centred thinking from the individual to the team or tribal level and compete to be the highest performing team on the block." (side 210) Dette er bakgrunnen for fokuset på eksterne interessegrupper gjennom hele boka, samt fokuset på hvordan teamet fungerer som del i et større bilde mer enn på individenes følelser om dem selv.
Og med følgende ord avslutter Hawkins sin bok på side 212:
"My hope is that this book has made a contribution to building the foundations of this important new craft and discipline, that many others will be able to build on."
Peter Hawkins bok om teamcoaching er en bibel og et oppslagsverk innenfor dette temaet. Dette er en bok det er vel verdt å bruke litt tid på fordi den er så sentral innenfor teamcoaching, og dessuten favner så vidt. Tidvis opplevde jeg noen av metodene som vanskelig tilgjengelig, men egentlig tror jeg at dette handlet mer om språkforståelse enn noe annet (med noe svulstige engelske uttrykk det ikke alltid er like enkelt å oversette til et forståelig og presist norsk). Uansett trenger man ikke å pugge metodene systematisk, men det er viktig å vite at de er der og at de kan hentes frem ved behov. Pedagogikken i boka er utmerket, og tidligere har jeg bare vært borti en tilsvarende bok med like god pedagogikk og praktisk vinkling innenfor coaching-faget, og det er Susan Gjerdes bok om individuell coaching - "Coaching - hva - hvorfor - hvordan". "Leadership Team Coaching" av Peter Hawkins er noe av det mest matnyttige jeg har lest på lenge!
Søren slap som et litet suk og laa en tid og snudde sig i halmen og prøvet, om han kunde ikke falde til ro. Det var for tidlig at staa op, dessuten vilde det ikke smake at ta paa med noget slags gjøremaal av det maven var saa tom. Istedet laa han og svelget nogen ganger og smattet med munden som smaabarn pleier og krøllet sig likesom ind i sig selv. Det var en god stilling, det tok av for suget under bringen, saa kunde en i ro og mak tænke over de utveier en hadde og se, om det skulde ikke være noget, som førte ut av vanskeligheten.
Jeg synes første halvparten av boka ble mest turistguide og lite annet. De er på flukt og kommer "tilfeldigvis" forbi en masse kunst og arkitektur som Dan Brown har lyst til å skrive litt om. Det virker unaturlig og oppramsende. Den tar seg litt opp mot slutten, og tar forsåvidt opp et alvorlig tema.
Overalt hvor vi befinner oss - er vår blotte tilstedeværelse en form for visuelt slag midt i vellykkethetens og konformitetens solar plexus!
Hva er det som gjør at tykke mennesker virker så uhyre provoserende på sine omgivelser? Og hvorfor er omverdenen så voldsomt opptatt av oss som er tykke?
Fra alle hold kommer det forbud (mot å spise - så mye), påbud (om å slanke seg - i hvert fall spise mindre) og tilbud (om alskens remedier, kurs, opplegg og bøker som skal hjelpe oss til å bli mindre).
- Hvorfor skal ikke vi få lov til å være som vi er?
Om jeg ikke har idealvekt kan jeg jo være en ideell kvinne. Personligheten min sitter ikke i mine fettreserver. Om jeg har mislykkes med vekta, er jeg ingen mislykket person.
Egentlig har jeg ikke lyst til å klistre identiteten min opp til noen form for logoer, det være seg av religiøs, politisk eller kommersiell art. Jeg ønsker å være et bevisst medmenneske, som tar fornuftige valg basert på reelle behov.
Det funklet i julelys. Glory, glory, halleuja. Glorete, glorete, hele jula.
Så forandret verden blir om morgenen
Så fremmed alle mennesker er
selv om jeg kjente dem i går
Så forandret verden blir
når menneskene reiser seg
og forlater
Så ukjent dagen blir
når snøen daler tett
Så fremmed du blir
når du ikke hjelper meg over
dørterskelen
til den nye dagen
Så fremmed verden er
Jeg står alene i skumringen
Tegn
Av alle himmelens og jordens tegn
har jeg størst godhet for spørsmålstegnet.
Punktum kan være så lite og gjerrig
eller hvasst
som stikket etter en spiss pil.
Komma er helst en måte å trekke pusten på
eller et svakt risp i papirhuden.
Mektig er derimot utropstegn
når det er mange av dem
står de plutselig frem som soldater.
Den myke smidige spennende formen
har spørsmålstegnet.
Det bor gåter i det
og stadig friske svar.
Men må jeg likevel tvinge spørsmålstegnene
til å rette ryggen en gang
for selv å bli soldater
som velger side
i kampen om Sannheten?
Sirkus
Fanfare.
Svepen smeller -
apekattunger i kjeledress
turner og triller ball.
Svepen smeller -
hunder i tyll og kjole og hvitt
danser engelsk vals.
Svepen smeller -
hester med stjernebånd
marsjerer i formasjon.
Applaus.
Så rørende
de ligner jo mennesker dyrene.
Det er vel oss selv vi klapper for da?
Eller disiplinen
dressuren
torturen?