Bokelskere.no

Å det er så frustrerende! Mockingbird wish me luck fjernlåner jeg fra et annet bibliotek og da jeg kom til side 53 ser jeg den er revet ut! Ahh! Noen ulemper må det nesten være når vi er så heldige å få låne gratis bøker. Da skal jeg lese diktsamlingen Be angry at the sun av Robinson Jeffers ved siden av Reisen til nattens ende fram til jeg har vært på biblioteket på mandag og sendt tilbake og bestilt en ny Mockingbird. Be angry at the sun er også en bok som Bukowski nevner i et dikt i boka Mockingbird, faktisk er det derfor jeg leser Mockingbird på nytt; jeg husker ikke hvilket dikt det var.

Jeg leser Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Celine fordi Charles Bukowski nevner romanen i diktet the inquisitor som du finner i diktsamlingen Mockingbird wish me luck. Ved siden av leser jeg(og oversetter til norsk alle diktene jeg ikke forstår) diktsamlingen Mockingbird wish me luck av Bukowski for andre gang i år.

I mars leste jeg” La de gamle drømmene dø” av John Ajvide Lindqvist. Det er en bok pakket med forskjellige tekstsamlinger, både noveller og radioprogram som Lindqvist har skrevet. Med andre ord litt av hvert. I La de gamle drømmene dø er det en novelle som heter ”Kjenner du Rudi Schimmerz?” og den liker jeg aller best av alle tekstene i boken. Lindqvist skriver at Kjenner du Rudi Schimmerz er den første historien han noen gang fullførte og at den er inspirert av Antonio Lobo Antunes i siste redigering av teksten. Lindqvist skriver også det er typisk for Antunes med ”den stilistiske ideen om å la alle tider eksistere samtidig.” Siden jeg liker novellen inspirert av Antunes så godt bestemte jeg meg for å skrive ned forfatteren og dra på biblioteket og låne en bok. Det ble en bok som heter Hinsides helvete.

Det er alltid fryktinngytende å starte på en ny bok. Tanker som ”vil jeg forstå hva som står på papiret?”, ”vil jeg like boken?” kverner rundt i hodet mitt. Da jeg startet på Hinsides helvete var jeg redd. Jeg hadde lest saker og ting om den på nettet og i tillegg hadde jeg Lindqvists ord på at den hopper i tid og dermed også er mest sannsynlig forvirrende.
På baksiden av den innbundne romanen står det at ”Antunes har en ordfantasi og en innfallsrikdom som slår og sjokkerer.” Og dermed er alt som kan sies sagt. Dette så jeg selv allerede i det første kapittelet. Det gikk flere uker før jeg plukket opp den lille romanen igjen (etter å ha lest bare ett kapittel), og da jeg endelig gjorde det slo det meg at første kapittel var så forvirrende å huske at jeg måtte begynne på nytt. Min andre tanke før jeg kom så langt som å begynne å lese side nummer to var at dette er en roman som må leses i en setting eller i løpet av kort tid, hvis ikke vil historien flyte over og inn i hverandre i et hav av små historier og der blir det umulig å padle tilbake til land uten å finne sammenhengen først eller lese hele romanen på nytt.

Hovedpersonene (som vi aldri får vite navnet til, det har ikke noe å si) er utdannet lege og bor i Lisboa (hovedstaden i Portugal). Han sitter i en bar med en begynnende halvmåne på hodet med en fremmed kvinne og forteller historier fra krigen han ble sendt ut i for seks år siden. Romanen på nesten to hundre sider er hans muntlige fortelling til den stille, lyttende kvinnen som vi aldri får høre si ett ord. Han og mange andre portugisere ble sendt til Angola i Afrika (han som feltlege) der det var rød sand så langt øyet kunne se, jungel og eukalyptustrær som tar vare på seg selv og hjemme er det en gravid kone som også må klare seg uten hans selskap og legen (vi vet fortsatt ikke navnet hans) vil ikke være i Afrika, vil ikke være i Angola, han vil ikke stå med blod opp til albuene, han vil ikke se han som spiste frokost med ham om morgenen bli lagt i en likkiste om kvelden. De befinner seg hinsides helvete. Krigen har gjort legen til ”en tungsindig og dyster ungkar som ingen ringer til, og som ingen venter noen oppringning fra.” Da jeg leser om hans opplevelser i krigen begynner jeg å tenke på en bok jeg leste i fjor, ”Å gurgle tjære”, der en gutt som bor på barnehjem i Tsjekkoslovakia blir tvunget til å delta i krigen. Snart fører tilfeldighetene til at han jobber for den andre siden, og har det egentlig noe å si, begge sider kjemper for noe og det er like blodig på begge sider. Etter hvert som historien utvikler seg mister krigen og alt mening og gutten sitter foran på panseret på en tanks som kjører rundt og ser etter rømte dyr fra et sirkus. Jeg lånte Å gurgle tjære på biblioteket fordi jeg likte omslaget som var fult av mange forskjellige dyr. Sjelden har jeg lest en så mørk og trist bok og det demret for meg der jeg satt sammen med Antonio Lobo Antunes roman at Hinsides Helvete tilhører samme kategori som Å gurgle tjære.

Legen er en ufrivillig okkupant i et fremmed land, han deltar i en krig han ikke tror på og alt han ser rundt seg tynger han ned. Horisonten er pyntet med mangotrær og eukalyptustrær ellers er det lite pynt. Etter hvert som historien til legen som sitter og forteller til kvinnen i en bar (hvor sannsynlig er det at en kvinnfolk hadde orket å sitte og høre på en fremmed mann fortelle en hel roman på nesten to hundre sider på en kveld, jeg bare sier det) utvikler seg blir legen mer og mer sint på regjeringen sin, politikerne, dommerne, politiet, angiverne og biskopene; alle dem som sendte dem ut i en krig han ikke trodde på og ikke ville delta i. Han kjenner hatet mot de rike som slapp å sende de voksne sønnene sine ut i krig og han kaller dem mordere de som satt trygt hjemme i Lisboa og nippet i vinglass og stakk nåler i et kart over Angola og sendte dem på kryss og tvers over elendigheten. De sendte oss hit, og dermed drepte oss her, i Afrika, lar oss sulte og se sulten, lar oss drepe og bli drept, lar oss tråkke på miner, forså når vi kommer hjem uten ben og armer – nekte å se på oss, nekter å se oss i øynene. Det var ikke motstanden, det er ikke de med geværene i hendene som skyter som er morderne. Det er regjeringen, det er de som sitter og trekker i trådene. De dreper. Dette tenker legen når han befinner seg i Angola i Afrika. Han savner datteren sin med de grønne øynene. Kona. Hele krigen er for han meningsløst. Etter å ha kommet hjem sliter legen med selvfølelsen. Han føler seg dårlig fordi han ikke gjorde motstand mot sitt eget land. At han ikke satte ned foten, han som er så heldig og fortsatt har to føtter. Krigen ble med han hjem og han ser den overalt, ikke bare når han lukker øynene. Legen kaller krigen idiotisk, han sier han oppholdt seg syvogtyve måneder i ”Judas rævhøl, syvogtyve måneders angst og død hinsides helvete”.

Jeg forstår det nå som boka er lest, jeg forstår hvor Lindqvist vil hen når han skriver ”den stilistiske ideen om at alle tider eksisterer samtidig”. Akkurat den setningen kan jeg utenat, jeg trenger ikke å se i den lille brune notatboken i skinn(som jeg kjøpte på en festival) hvordan det er skrevet. Jeg har lest det så mange ganger og grublet på hvordan det er mulig og nå vet jeg det, Antunes har visst meg det. Det er en forvirrende stil å lese, spesielt for meg som leser som en skillpadde fordi jeg skal få med meg absolutt alt, likevel er det veldig bra. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si; det slår an.

Jeg savner også å kunne se hvor mange bøker andre folk har lest i år på framsiden av profilen deres. Jeg er litt opptatt av det, å se hvor mye folk leser. Det synes jeg er fryktelig inspirerende for ikke å si fascinerende. Hvis jeg har forstått det rett må jeg gå omveien for å se antall lest i år ved å trykke på boksamlingene.

Jeg savner at når jeg plasserer pilen over bøker i bokhylla så står det hvilken bokhylle boken er sortert i. Jeg savnet ikke "Hva skjer", jeg irriterte meg over at folk aldri leste ferdig boken de begynte på, hi hi hi.

Hvorfor er norske serieromaner så utrolig populære? Jeg er kritisk i dagens utgave av "En smakebit på søndag".

Bokbloggeren Balder går i 6.klasse, i dag skal du få bli bedre kjent med ham i et intervju hos Flukten fra virkeligheten - en bokblogg.

Jeg leser lite serielitteratur(hvis jeg gjør det er det ofte med vampyrer og ikke norskspråklige), men er ikke flau over å legge det inn i bokhyllen min der. På min hylle ligger Sagaen om Isfolket og en annen norsk serieroman tror jeg. Har ikke funnet noen serie for meg, men det kan jo hende jeg gjør det engang :)

Over 30 forskjellige bøker kan du få prøvesmake i dagens "En smakebit på søndag".

Ungdomsromaner om seriemordere er populære for tiden, i denne spennende og atmosfæriske boken har Jack the Ripper en av hovedrollene.

17 år gamle Arabella(Abbie) Sharp har måttet flytte sammen med sin bestemor etter morens død. Abbie oppfører seg ikke helt etter bestemors ønsker, hun er en fin og ganske velstående frue og Abbie bør oppføre seg som hennes barnebarn. Som straff må Abbie arbeide som frivillig på Whitechapel Hospital i London, et sykehus for fattige kvinner og prostituerte. Abbie trives nemlig godt med arbeidet på sykehuset med stell av spedbarn, syke, fattige kvinner og prostituerte. Problemene oppstår når en av sykehusets pasienter blir funnet drept, det skal vise seg at Jack the Ripper er på jakt i Londons gater.

Historien er spennende, settingen er så virkelig at man nesten tror man er i London i 1888. Hovedpersonen virker å være sterkt påvirket av datidens sterke kvinner, sånt kan vi like. Abbie har et brennende ønske om å utdanne seg til å bli lege. I det hele tatt er det mye interessant om helsevesenet på den tiden i boken, det var et stort pluss syntes jeg(spesielt merket jeg meg forskningen på keisersnitt). Av de to Ripper-romanene var dette helt klart en favoritt. Jeg aner en fortsettelse i fremtiden og den gleder jeg meg stort til å lese.

Operasjon Ares er tittelen på en novellesamling, i sjangeren science fiction kriminal, skrevet av Ingar Knudsen jr.(for en del kjent som forfatteren bak blant annet Amasone-serien).

Her er mine korte anmeldelser av novellene som finnes mellom permene i denne science-fiction kriminalen.

Operasjon Ares Tittelnovellen, Operasjon Ares, var lang og noe forvirrende. Da løsningen kom var det faktisk den som gjorde det verdt forvirringen jeg opplevde underveis, da den er intet mindre enn genial! Språket følte jeg var litt gammelmodig, det fløt ikke lett og krevde full konsentrasjon for at jeg som leser skulle henge med. Det behøver ikke å være negativt, det er godt å lese tekster som gir litt motstand i blant. Novellen var ikke på mer enn 91 sider, men de sidene brukte jeg vel 14 dager på. Altså ikke en novelle man sluker lett i ett jafs, jeg kunne lest denne mye fortere men jeg leste andre bøker ved siden av som der og da fenget mer. Historien fortelles i 1.person av en kvinnelig protagonist, Angie Martinsen, undercover etterforsker. Handlingen foregår ombord på et romskip som er på vei mot Mars, dette er andre forsøk, det første endte med at skipet med alle som befant seg ombord ble sprengt i luften. Angie skal finne ut av om det er en morder i besetningen, eller var forrige ekspedisjon kun utsatt for en ulykke? Eller er det faktisk noen ombord som har tenkt til å sabotere ekspedisjonen?

May-Day Asteroiden I denne novellen er en mann ved navn Leonid Garin er anholdt for mord. Neddopet skal han transporteres til stedet der rettergangen skal foregå. Fartøyet blir truffet av en ukjent gjenstand og Garin gis en dose for å våkne. Dette var en god novelle, men jeg ville ha mer. Følte meg ikke ferdig med verken karakterer eller historien. Det er mulig at det er kunsten med en god novelle, men jeg følte faktisk at denne ble litt for kort.

Dakapo Uno må nødlande på planeten xxx(beklager så meget, men jeg husker rett og slett ikke planetens navn). Er det skjebnen som tvinger forbryteren til å vende tilbake til åstedet. En kort, men akk så tragisk og gripende, novelle om hvordan mennesker kan bli blendet av redsel og hvordan overlevelsesinstinktet tar helt overhånd.

Dødskysten En gruppe skibrudne forsøker å holde seg i live til en eventuell redning kommer. En forfatter, en arbeider, en fin frue og en prostituert utgjør en eklektisk blanding av mennesker som er tvunget sammen av en katastrofe. Fugler(og kanskje dyreliv generelt får jeg følelsen av) er svært sjeldne, og de skipbrudne gjør store øyne, av forskjellige årsaker, da de finner en måke. Samtidig har novellen en parallell historie som er tilknyttet gruppen med strandede mennesker. Den parallelle historien handler om den fine fruens mann, en statsråd og åpningen av nye reaktorer. Knudtsen kritiserer samfunnet, politikk og særskilt her miljøpolitikk. Det er så mye her som svevet meg over hodet. For meg personlig den svakeste av novellene men det kan ha med mine begrensede tolkningsmuligheter av dette stoffet å gjøre?

Kritisk Det er helt tydelig at Knudtsen har mye han vil ha sagt og novellene er slik jeg tolker det sterkt preget av sin politiske samtid. Novellesamlingen ble utgitt i 1984, en tid hvor det blant annet var store spenninger mellom Sovjetunionen og USA. Dette har vært en interessant introduksjon til Knudtsens forfatterskap og det har helt klart gitt mersmak. Elin fra bokbloggen Av en annen verden anbefalte Knudtsens Amasone-serie, fantasy, så varmt tidligere i år og den har jeg utrolig lyst til å forsøke å skaffe meg.

Dommen? Operasjon Ares var en interessant introduksjon til en, for meg, ny forfatter.

Mørkt, realistisk, vondt og vakkert er noen av de adjektivene jeg vil bruke til å beskrive "Sammen skal vi holde himmelen", debutromanen til Ellen Fjestad. Boken handler om en 17 åring og en 19 åring som forelsker seg, hodestups.

Mitt sammendrag av historien Luka og Gard føres sammen av en motorsykkelulykke. I tiden etterpå tilbringer de mye tid sammen, Luka og Gard har begge hatt en vanskelig oppvekst og de evner begge å se hva den andre virkelig er god for. Det er intenst på godt og vondt, det utvikler seg følelser mellom de to, men hvor mye lykke kan et hjerte egentlig tåle?

Ekte Jeg tenker Romeo og Juliet, jeg tenker Brittany og Alex, jeg tenker West-Side Story og allikevel ikke, Luka og Gard er noe helt for seg selv! De er ekte tenåringer, de er representative for alle de som engang har følt seg litt utenfor, de som ikke har trodd på seg selv.

Enkelt språk Språket Ellen Fjestad benytter i romanen er enkelt, her pyntes det ikke på noe. Det er kanskje også derfor det er så slagkraftig? Fjestad mesterer å skape vakre og dype setninger uten å bruke store, svulstige ord. Her er det setninger som man virkelig kjenner langt ned i magen. Skal jeg klage på noe må det bli det kan bli litt vel mange korte setninger til tider, men det virker som dette er et veldig bevisst valgt språkligvirkemiddel fra forfatterens side.

Et sjokk Mot slutten av romanen sjokkerer Ellen Fjestad, her har hun lagt inn en skarp sving i veien som jeg virkelig aldri så komme. En stund lurte jeg veldig på om jeg taklet å lese videre, dette var jo bare helt uvirkelig, galskap fra ende til annen. Jeg tenkte umiddelbart til diverse religiøse sekter, lurer på om flere vil dra det dithen? Men så kan jo også forelskede tenåringer(eller voksne for den saksskyld bli blendet av kjærligheten). Jeg la fra meg tvilen og fortsatte, heldigvis. Historien var så god, gripende.

Slutten Samboeren min snakket til meg da jeg var på siste side, jeg svarte "Ikke snakk til meg nå, jeg er på siste side og nå MÅ jeg gråte litt". Da siden var lest satt jeg igjen som et spørsmålstegn, ikke fordi slutten var vanskelig å forstå, men fordi jeg tok meg i å undre om det var noe jeg hadde gått glipp av mellom linjene i historien. Jeg fikk lyst til å spole tilbake og studere historien mer inngående, jeg må lese boken om igjen og lete etter spor som støtter opp om min tolkning av de siste siden. Det kan hende min oppfatning av historien vil være anderledes nå som jeg vet hvordan det hele ender.

Nå er jeg utrolig spent på hvor Ellen Fjestad velger å ta Luka-trilogien videre. Veien ligger åpen og det er mange stier man kan velge å følge herfra.

Anbefales!

Boken får nesten full pott på min karakterskala.

Kjersti Scheens ungdomsroman Emma3 og ThoreHund er meget lettlest. Dette er en søt historie som passer godt for de som har behov for lesetrening eller som rett og slett vil ha en bok som ikke byr på det helt store utfordringene. Emma3 og ThoreHund er en fin historie å hygge seg med hvis man har noen ledige timer.

15 år gamle Emma er ensom, hun lengter etter en venn. I lang tid har hun vært medlem på nettstedet Hei!, men hun har aldri tatt kontakt med noen der inne. En bruker på nettstedet kaller seg ToreHund, han virker utrolig kul, og en dag tar Emma mot til seg og legger igjen en melding på profilen hans.

Emma og ToreHund får god kontakt på nettet, men mye av det Emma skriver til ToreHund er ikke helt sant. Så vil ToreHund treffe Emma og det er da problemene oppstår.

Mine tanker om boken: Emma3 og ToreHund er en lettlest ungdomsbok, den egner seg kanskje spesielt godt til jenter som enten ikke er så glad i å lese eller som sliter litt med lesing. Historien kan tolkes på flere forskjellige måter; mange vil kanskje fokusere på nettvett i og med at hovedpersonen Emma går med på å møte en totalt ukjent, en hun har truffet på nettet. Det kan virke vel naivt, heldigvis er mange klar over at ikke er noen spesielt god idé, men en viktig ting kan ikke gjentas for ofte. Boken kan også tolkes fra en annen innfallsvinkel da som en fin og rørende historie om en ensom jente som lengter etter vennskap og kjærlighet.

Bokomslaget: Ved første blikk føler jeg at det ser litt ut som om det har gått ut på dato, men etter at jeg leste boken likte jeg det bedre da det har med elementer fra historien.

Svenske bloggere, norske bloggere, krim, fantasy, bøker for ungdom, bøker for voksne alt dette er ingredienser i dagens "En smakebit på søndag". Titt gjerne innom Flukten fra virkeligheten

Jo, nei, nå er jeg usikker gitt. Mardon Hansen kan jo alltids merke det med spoiler for å være føre var! Det skader ikke :)

Ikke egentlig, for mye av dette står bak boken. I tillegg får du vite dette i løpet av de første ti sidene i den tynne romanen.

Hvis du tenker blant bøkene som er utgitt i 2012 må jeg si(i tilfeldig rekkefølge):

• Sammen skal vi holde himmelen av Ellen Fjestad.
• Inn i elden av Aina Basso.
• Cinder av Marissa Meyer.

Flukten fra virkeligheten fylte 4 år i begynnelsen av juli. Det feires ved å gi bort bøker og det tenkte jeg kanskje noen på Bokelskere.no kunne være interessert i :) Alt man behøver å gjøre for å delta er å legge igjen en kommentar på blogginnlegget.