Bokelskere.no

Dette er en type bok jeg har lett lenge etter med tanke på soling og dens helsebringende aspekter, for veldig få tar for seg helsegevinstene ved å få med seg soloppgangene og solnedgangene. Dette gjør bl.a. at den biologisk klokken i kroppen vår holdes synkronisert, noe som er veldig viktig for helsen vår. Når det er sagt så innholder boken også annen relevant og viktig helseinformasjon om solen og de forskjellige lysspektrene.

De mer negative sidene ved boken er den amatørmessige skrivemåten. Jeg har på langt nær aldri lest en bok med så mange skrivefeil, gramatikkfeil, formuleringsfeil med mer. Man skulle tro at boken var et dårlig eksemplar av en kladd på dette området. Det ser heller ikke ut som noen har korrekturlest boken før den ble utgitt. Forfatteren ser heller ikke ut til å ha vesentlig utdannelse innenfor feltet han skriver om, og dermed synes jeg kildehenvisninger er ytterst viktig å ha med seg i en bok, noe denne mangler, bortsett fra de gangene han henviser til personer og bøker, som Gerald Pollacks "4th Phase of Water" og noen andre forfattere og bøker, deriblant biohacker eksperten og nevrokirurgen Jack Kruse. Det neste som får meg til å rynke på panna er at boken innholder litt, ikke mye heldigvis, new-age stoff, samt at forfatteren er en forsvarer av LSD bruk. Forfatteren driver også interessant nok med urindrikking og mener at det er utrolig sunt. Jeg har ikke satt meg inn i det, så kan ikke uttale meg om det, men det jeg har vært borti er at LSD bruk merkelig nok kan føre til det. Om urindrikking er sunt eller usunt sett bort ifra LSD sammenhengen, vet jeg ikke. De siste sidene av boken er også helt unødvendige.
Det er synd at disse områdene svekker boken noe for min del, selvom mye av innholdet er bra og relevant, for jeg har lest mye om de samme tingene andre steder bare ikke så ofte i bokform. Men jeg lærte også noe nytt og nyttig. Alt i alt en helt grei bok, der temaet boken løfter opp gjør at jeg liker boken litt mer enn jeg hadde gjort ellers.

En enkel og lettlest selvhjelpsbok om å dusje i kaldt vann. Den gir deg tips, inspirasjon, pågangsmot og vitenskapelige drypp om de positive helsegevinstene det bærer med seg. Boken er kanskje litt for lettlest, noe gjentakende og med litt for korte kapitler. Med andre ord, boken kunne vært mer utfyllende og kanskje litt mer detaljert. Men alt i alt er dette allikevel en fin innføring i kuldeeksponering i form av en kalddusj. Denne kunne alle interesserte klart å lese.

Dette er til dels interessant lesing og til dels sidefyll med litt for mye skildringer og et par unødvendige kapitler å ha med seg, men den bygger seg godt opp mot høydepunktet som er siste kapittel, der bestigninen av Kilimanjaro skal finne sted på rekordtid med hjelp av den såkalte Wim Hof metoden og sammen med Wim Hof og en gruppe på flere andre frivillige personer. Flere av dem sliter/har slitt med sykdom og diverse. Kan dette ekstreme stuntet om å klare det på under 48timer være mulig, uten å bli fanget av høydesyke underveis? Den til å begynne med skeptiske journalisten Scott Carney skal finne ut av dette, om Wim Hof kun er bløff, eller om det faktisk er mulig og om det faktisk er sant det han lærer bort. Scott Carney tar deg med på Wim Hof turné, ved å intervjue de som har prøvd ut metodene hans og ikke minst prøve ute metodene selv. I tillegg tar Carney leseren med på et par andre spektakulære stunts i Wim Hofs ånd. En inspirerende og ærlig bok som også skildrer Wim Hofs noe arrogante sider, men samtidig også hans pågangsmot og vilje til å hjelpe folk.

Som en klassiker så er det mye interessante funn gjort av Weston Price, og til å opprinnelig å være fra 1938 så er det mye spennende her. Mesteparten av boken handler om hyppigheten av hull og ødelagte tenner hos urbefolkninger som har vendt seg til et moderne kosthold bestående av hvitt mel, hermetisert mat med mer, og urbefolkninger som fortsatt holdt til sitt eget tradisjonelle kosthold bestående hovedsakelig av sjømat, kjøtt, indre organer av dyr osv. Price kommer med mange overraskende, eller kanskje allikevel ikke så veldig overraskende resultater der så og si ingen av de sistnevnte urbefolkningene viste seg å ha problemer med tennene og andre områder som de førstnevnte begynte å slite med i kjølevannet av et mer vestlig kosthold.

Price viser også til at ansikts og kjevestørrelsene får negative konsekvenser, samt nesestørrelse som ofte fører til pusting med munn i steden for nese, og andre vesentlige ting som følge av dette vestlig introduserte kostholdet. Price går ganske detaljert til verks og i første halvdel spesielt så er det mye av det samme, bare forskjellige folkeslag som blir tatt fram og gang på gang viser det seg hvordan helsen til de såkalte primitive folkeslag som holdt seg til sitt opprinnelige kosthold og livsstil hadde en helse som var betraktelig mye bedre enn de som hadde blitt introdusert for et moderne vestlig kosthold. Litt kjedelig blir det i lengden, når man har forstått poenget, men som et vitenskapelig verk og for å få troverdighet og kjøtt på bena så er det jo bare å pøse på med bevisene.

Boken tar også fram hvordan degenereringen gjør et negativt hopp når disse urfolkene adopterer til en vestlig livsstil. Price tar videre fram misdannelser og svakheter som dannes hos nyfødte i kjølevannet av et vestlig kosthold fattig på vitaminer og mineraler. Det er mye spennende i boken, mens noen deler er litt mer kjedelige og skrevet på en litt vrien og kanskje litt gammeldags måte. Det interessante hadde vært å se hva lignende og mer moderne forskning på området sier om de samme tingene som Price forsket på i sin tid. Selvom denne er gammel, så tror jeg boken er enda mer aktuell i dag og at degenereringen i befolkningen har eskalert i enda større grad enn på tiden da Price levde.

Dette er etter det jeg vet, første boken til Ellen Birgitte Ruud. Den baserer seg på doktoravhandlingen hennes, bare i en litt forkortet og boktilrettelagt form. Jeg har lest hennes andre bok: "Sosial fantasi lek". Denne var nok noe mer "avhandlingsaktig" men grei nok. Teori delen hadde flere interessante poenger om årsaker til at barn blir ekskludert fra lek i barnehagen, men samtidig også strategier om hvordan de lettere kan bli inkludert, noe forskningen hennes også handler om. Forskningen hennes tar mer spesifikt frem barn som sliter med det sosiale og som ofte blir avvist av andre i lek, der Ruud satte dem i hver sine lekegrupper med andre barn og sammen med en annen voksen fra barnehagen. Slik kunne hun være med å kartlegge og tilrettelegge for at de avviste og ignorerte barna kunne få bedre innpass i leken og en mer positiv lekeerfaring. Selvom dette er en grei bok så synes jeg det blir litt for mye avhandling og litt lite bok, selvom første delen kan ligne litt mer på det. Boken gir ingen konkrete fasitsvar og forskningsprosjektet var noe i det minste lage. Men, alt i alt et greit innblikk i barnas lekeliv i barnehagen. "Sosial Fantasilek" er på en måte en oppfølger til denne.

Dette er ingen fagbok om vinterbading, selvom forfatteren og isbaderen Cecilie Thunem-Saanum legger inn noen drypp her og der av det også, men stort sett er dette en bok om hennes egne erfaringer og opplevelser med vinterbading, blandet med tips og triks for å få det beste ut av et vinterbad. Selvom boken er interessant og gir et godt inntrykk inn i en isbaders isbaderliv så blir fokus altfor mye på forfatteren selv og hennes opplevelser samt mye gjentakelser gjennom hele bokens gang. Det kan kanskje være nødvendig for en nybegynner, men mange av gjentakelsene kunne vært utelatt og boken kortet ned noe og strukturert bedre. Boken innholder også mye HMS med tanke på vinterbading, noe som absolutt er greit å ta med seg hvis man har tenkt å prøve seg som vinterbader. Alt i alt en fin bok for den som er nysgjerrig på dette med vinterbading eller for den som driver med det og ønsker mer informasjon rundt dette stadig voksende fenomenet; vinterbading.

Dette bindet i serien "Barnas Beste", med tittel "Noas ark" handler så og si ikke om Noas ark. Vi finner ikke den historien i boken, men tittelen tror jeg den har fått av at boken innholder mange historier og eventyr om dyr. Det eneste som hinter til den bibelske figuren Noa er en tegning av Noas ark i begynnelsen av boken og en tegning av ham når han planter en vingård på et oppslag mot slutten av boken. Boken tar for seg forskjellige sjangere skrevet av velkjente forfattere, men der alle historiene ikke var like kjente for meg. Noen hadde veldig vanskelig norsk slik som "Hesten frå Hogget" av Tarjei Vesaas. Ellers finner vi bl.a. en Emil fra Lønneberget historie og noen av Æsops fabler. Vi leser også historien om Mowgli, samt den kjente og kjære sangen "Dyrene i Afrika". Boken avslutter heldigvis i mer kristen stil med Selma Lagerlõfs "Rødstrupen" og hvordan den fikk sin røde farge. Den er det nærmeste jeg som kristen kommer et kristent innhold i boken og denne historien er hentet fra en samling kalt "Kristus-legender" fra 1955. Jeg hadde ikke hørt eller lest den historien fra før, men den hadde et overraskende godt evangelie budskap, selvom det i virkeligheten nok ikke var slik rødstrupen fikk fargen sin.

Jeg leste boken for femåringen i huset som kveldsbok, der jeg leste et par av fortellingene, eventyrene, rimene, sangene, reglene per kveld. Noen av de var vanskeligere for henne å forstå og følge med på enn de andre pga. det noe gamle språket, lengden og oppbyggingen av tekstene. Alt i alt en fiffig samling med litt av hvert, men som kanskje er best egnet for de som er litt større en fem år.

I denne oppfølgeren til "Den Hemmelige Kokken" fortsetter Herr Nilsson avsløringen av matindustrien. Han hjelper forbrukerne å avsløre jukset, feilinformasjonen og villedingen som forekommer temmelig hyppig i denne industrien. Når det er sagt så synes jeg denne var ganske lik "Den Hemmelige Kokken", og noen steder er det regelrett en kopi. Begge bøkene har en alfabetisk oversikt over varer det er jukset med og som utgir seg for å være noe det ofte ikke er. Boken fokuserer på tilsetningstoffer og E-stoffer, noe også "Den Hemmelige Kokken" la vekt på. Den sistnevnte bok hadde også et register av e-stoffer som kom godt med, mens "Ekte vare" også kan brukes som et oppslagsverk før handleturen.

"Ekte vare" er en liten og grei oppfriskningsdose til "Den Hemmelige Kokken", men man går ikke glipp av så veldig mye hvis man ikke har lest denne. Oversetteren har føyd inn litt norske tilstander også, siden boken opprinnelig er svensk. Mye juks og fanteri der ute. Denne boken hjelper deg å bli bevisst det når du handler. Alt i alt ikke helt det store, men en grei bok til et oppslagsverk.

Dette er en veldig lettlest og oversiktlig bok om den fremre delen av hjernen, også kalt pannelappen, eller prefrontal cortex. Forfatteren tar for seg mange praktiske eksempler i de forskjellige, men konkrete kapitlene, og selvom jeg har lest om noen av eksemplene i andre bøker om hjernen så får Marte Roa Syvertsen dette godt tilpasset inn i hvert enkelt kapittel. Der andre bøker om hjernen kan være noe fram og tilbake og hit og dit, så holder Syvertsen seg fokusert til et tema om gangen.

Syvertsen har mange interessante ting å komme med, bl.a. påpeker hun at det som gir talen klang, farge og emosjonelt innhold, eller melodien i språket, som hun også kaller det, det kommer fra et helt annet sted i hjernen enn forståelsen og produksjonen av ord. Hun påpeker også, slik jeg også har lest i andre bøker, men i bøker som omhandler pedagogikk, at barn liker å være med å bestemme, men de bør aldri gis mer enn to-tre valg alternativer. Hun kaller også det å velge som et av våre viktigste eksekutive funksjoner. Og boken har en god del fokus på denne eksekutive delen av hjernen. Videre så skriver hun også hvordan dopamineffekten er sterkere hos ungdom enn hos eldre mennesker og at de dermed lever mer i nuet, og samtidig som funksjonen til å tenke langsiktig heller ikke er helt utviklet så vil det også si at ungdom lettere tar risko og ikke så ofte tenker så nøye over de valgene de tar.

Ellers har boken et interessant kapittel om nevrotransmittere, avhengighet og dopamin, og hvordan avhengighet av stoffer gjør at en blir mindre sosial. I samme kapittel, til min bokglede, påpeker hun også kort hvordan det å lese reduserer risikoen for demens med 35%, selvom det sammenlignet med dans kun er et lavt prosenttall.
Boken har flere gode kapitler, med interessant lesestoff om hjernen, bl.a. et kapittel om "Depresjon, selvkritikk og perfeksjonisme", "Drøm og virkelighet", "Vold og drap", "Lobotomi" og "Fri vilje". Under kapitlet om "vold og drap" tar forfatteren fram interessante forskjeller i hjernen på voldsdømte som aldri har drept noen og de som har en eller flere drapsdommer bak seg. Videre tar hun også for seg hvor viktig et godt sosialt liv er og at ensomhet kan være like risikofylt som å røyke 15 sigaretter om dagen.

Alt i alt den mest lettleste og konkret organsierte boken om hjernen jeg har lest, som ikke tar for seg hele smørja, men en del om gangen. Jeg savnet alliekevl en forhåndskisse av hjernen med navn på alle de delene som blir nevnt, men stort sett gikk det greit uten det også. Det var nok bare å bruke hjernen litt ekstra så kunne man se det litt for seg. Kanskje det er rom for neste del av hjernen i en eventuel oppfølger?

Skilsmisse og gjengifte har vært en omstridt og kontroversielt tema i kristenheten. Jeg har lest rundt litt forskjellige syn og det jeg anser som nærmest det bibelske er synet som kortfattet går under "Except for fornication". Det har David Pawson bl.a. skrevet en bok om. Denne, som er skrevet av en annen David, nemlig Inston-Brewer tar for seg et mer liberalt syn, det motsatte av Pawson. Når alle brikker kommer på plass så kan man teoretisk sett si at Inston-Brewer tilatter alle skilte å gifte seg på nytt, selvom nåløyet er noe trangere i noen tilfeller. Pawson er derimot på den andre siden av skalaen. Og jeg holder dessverre mest med Pawson. Inston-Brewer ser ut til å ha studert dette ganske nøye, med tanke på det historiske materiellet fra gammeltestamentlig og Jesu tid, og det kan synes, men det kan også bære en fare med seg at man setter for mye lit til de historiske kilder sammenlignet med bibelens kilder og Jesu klare utsagn. Inston-Brewer er ikke så nøye med å utbrodere Jesu ord imot skilsmisse og gjengifte i Markus, som er den samme hendelsen som i Matteus, og at grunnen heller er at Markus talte til hedninger og Matteus til jøder, og ordbruken om "hor" som "moichao" og "porneia" må tas i betraktning, der "porneia" er seksuell synd i ugift stand og "moicheo" i gift stand. Matteus bruker "moichao" og Markus "porneia". Derfor kan det se ut som Jesus tillater gjengifte i Matteu og ikke i Markus, siden Markus bruker ordet "porneia". Det virker som han ikke har sett helt at denne distinksjonen på Jesu tid, i Bibelen og i litteraturen rundt den tiden så og si alltid (har enda ikke kommet over et unntak) blir brukt, ikke om hverandre slik noen mener, men som hor i ugift stand og hor i gift stand. Dette er hovedfeilen som boken gjør, noe jeg anser som en vesentlig feil. Selvom han er inne på noe lignende, bl.a. i et svar på et leserbrev der han påstår at noen mener at "porneia" bare står for utroskap under en forlovelse, noe som er helt feil. Som nevnt, så er betydningen all seksuell synd utenfor ekteskapet, mens moichao er det motsatte, nemlig all seskuell synd utenfor ekteskapet.
Jeg kunne skrevet mye mer, men da er jeg redd dette hadde blitt en avhandling. Men kan kort nevne noen problemer. Det virker som han legger altfor stor vekt på Moseloven som var gitt til Israel som nasjon og ser ut til å kunne "cherry picke" hva som gjelder i dag og hva ikke, og at innholdet i skilsmissebrevet dermed gjelder i dagens samfunn blandt kristne. Ellers bygger han mye av sin lære på uklare utsagn fra Bibelen fremfor Jesu og Bibelens klare lære imot gjengifte.
Han sammenligner også ting Jesus sier som ikke er sammenlignbare, som f.eks. prekenretorikken om å kappe av seg hånden hvis man blir fristet til hor med det som står som forbud mot gjengifte, at Jesus egentlig ikke mente det bokstavelig. Dette er en altfor lettvint tolkning som gir meg litt hakeslep at er mulig. Mye mer kunne vært nevnt, så jeg stopper opp der.

En noe under middels bok om solstråling, men den tar fram noen aspekter som jeg ikke har lest noe særlig om i andre bøker om sol, som f.eks. hvordan ozonlaget og målinger av det fungerer. Det blir fort litt teknisk, og boken er det til tider, men samtidig er den noen ganger veldig enkel å forstå. Et annet område boken vier endel plass er UV-indeks.

Ellers sitter jeg igjen med at forfatteren er noe mer negativ til soling enn andre eksperter jeg har lest solbøker av. Han har mer fokus på forsiktighetsregler enn å fremme de myriader av helsefordeler sollys og soling har. Istedenfor virker det til tider at fokuset er mest på mulige skadevirkninger av solen enn på det positive, selvom han nevner noen eksempler.
Selvom forfatteren tror og mener at ondartet hudkreft er en fare ved soling, så viser han ikke til noe seriøs eller troverdig forskning slik jeg ser det. Han viser til forskning gjort på mus, noe som ikke kan sammenlignes med mennesker siden de er nattdyr, og da er det ikke rart at UV-stråling kan skade mus. En annen forskning han peker på til inntekt for malignan melanom er forskning gjort på noen små fisker med flekker som da menes å kunne matche mennesket. Men igjen, dette kan ikke tolkes som seriøs forskning, siden fisk er vanndyr, mens menneske lever på land. Så her må det forskes mer. Sier jeg at ondartet hudkreft ikke forekommer av solstråling? Nei, men jeg sier at forskningen er tynn, og jeg ser ikke bort ifra det hvis man misbruker solen og den ildkulen den er. Alt kan misbrukes. Trening kan misbrikes og være skadelig, men vi fokuserer allikevel på alle de gode og helsefremmende delene ved det, gjør vi ikke? Slik bør det være med solen og soling. Selvom Henriksen har noen poenger så vil jeg allivekel heller anbefale boken av solforsker Johan Moan; "Sol, liv og helse" som et nyere og bedre alternativ. Men vil man lære mer om ozon laget og UV-indeks så er Thomrod Henriksens bok et greit alternativ. Ellers innholder boken endel repetisjon som man kan bli litt lei av.

Boken tar for seg seks skuespillere, og følger deres arbeid i litt forskjellige slags teater/film sjangere. Boken begynner med Ane Dahl Torp, for meg kansje mest kjent fra filmverden, men Stenvik har mest fokus på henne i teaterverden. Det blir litt flatt synes jeg, kanskje fordi jeg foretrekker film fremfor teater.
Så har vi Eldar Skar, ikke et navn jeg har lagt merke til, men et kapittel som kanskje var det mest fengende i hele boken. Vi får spesifikt et innblikk i TV-serien "Okkupert", og selvom jeg ikke har sett serien, så gav det kanskje litt mersmak og førte til at jeg ihvertfall måtte se gjennom traileren, og kanskje jeg senere tar en titt på serien som har med en mulig Russisk okkupasjon av Norge å gjøre.
Så var det et kapittel om Helen Vikstvedt, et ukjent navn for meg, men her tar forfatteren fram Vikstvedt i Improteater modus. Ikke det mest spennende kapitlet og kanskje det kapitlet der tittelskuespilleren nesten får like mye fokus som Impro konseptet og andre skuespillere, som Harald Eia.
Så har vi Kristoffer Hivju, ikke noen jeg har veldig god kjennskap til, men navnet var kjent og når vi får litt innblikk i filmen "Kautokeino opprøret" så husker jeg kanskje hvor jeg har ham fra. Selvom jeg synes kapitlet er noe rotete med tanke på språk og setningsoppbyggning, og delvis mye banning, så gir den et interessant innblikk i filmens verden og kanskje det kapitlet der man blir mest kjent med skuespillerens karakter og væremåte. Folk synes at han kan virke skummel ved første øyekast, men er snill som et lam når man blir kjent med ham.
Juni Dahr er kjent på teaterscenen, men helt ukjent for meg. Hun blir portrettert som ei som har satset karrieren sin på litt alternativ teater, der man tar seg en god del friheter fra den mer konservative teaterformen. Noen få interessante innspill, men stort sett kjedelig for en som ikke er teatervant.
Til slutt, og kanskje det kapitlet jeg hadde mest forventninger til, var kapitlet om Bjørn Sundqvist, kanskje Norges mest kjente nålevende skuespiller. En fyr du ser i nesten hver eneste norske film, ihvertfall det inntrykket jeg har etter de norske filmer jeg har sett. Filmen "Søndagsengler" som blir nevnt har jeg kanskje mest kjennskap til, ellers så er det stort sett ukjente filmer for meg som blir nevnt og det hadde vært et pluss å ha sett alle filmene som blir nevnt for å få mest mulig ut av kapitlet og med tanke på boken også vel og merke. Allikevel, får vi et greit innblikk i skuespiller livet til Sundqvist, men samtidig, språksettingen i kapitlet kunne vært skjerpet på. Det blir noe forvirrende og hit og dit.

En helt grei bok, men hadde forventet noe mer. Jeg hadde nok ventet meg et større innblikk i filmens verden og kanskje fått avslørt noen filmatiske hemmeligheter jeg kunne tatt med meg videre i eventuelt kommende amatørfilmer fra min side. Boken blir også litt for kulturfilosofisk i sin tilnærming og for meg som ikke er veldig filosofisk anlagt, så blir det noe svevende, selvom boken ikke glemmer bakkekontakten. Midt i det svenende så kan jeg gripe noen av måtene f.eks. man kan leve seg inn i rollen sin på for å få troverdigheten inn i spillet. Alt i alt er dette en noe rotete bok, litt hit og dit, fram og tilbake, svevende, men OK.