Bokelskere.no

En grei bok om pappas rolle i samvær med barna sine og barneoppdragelsen. Boken tar for seg sentrale ting som menn frykter når de blir fedre, og gir en grei innføring og noen oppmuntrende tips underveis. Boken tar utgangspunkt i ti intervjuer med pappaer i forskjellige livsituasjoner. Jesper Juul bygger videre på dette og tar for seg noen av de viktigste områdene når det kommer til det å være pappa. Boken er kanskje best egnet for de som er førstegangsfedre, men kan absolutt med fordel leses av fedre med flere barn.

Jeg synes boken til tider var litt for generell, men den hadde allikevel noen gode tips å ta med seg videre og områder det er greit å bli mer bevisst på. Boken tar bl.a. fram viktigheten i opprettholdelsen av et god forhold til moren under de turbulente barneårene og hvordan eventuell turbulens i et ekteskapet kan løses når det kommer til det nye livet som skal unnfanges, fødes og oppdras. Jeg likte også at boken tok opp rollen fedrenes fedre kan spille inn i hvordan vi som fedre igjen oppdrar barna våre, og det å være bevisst dette og kunne jobbe seg ut av de negative sporene dette kan ha etterlatt seg i sinn og sjel. Boken innviterer oss også til å inngå i et dypere, nærere, mer ansvarsfullt og pliktbevisst forhold til våre barn, og hvordan det vil spille en viktig rolle i fedretilværelsen.

Etter å ha lest boken kan jeg ikke si at jeg kjente meg igjen i alt, men noe traff og det er sjelden en pedagogisk bok får meg til å felle tårer, noe denne klarte på et punkt i boken. Boken er rik på eksempler og siste del av boken gir oss del i intervjuobjektenes egne historier. Dette er nok en etterlengtet bok som sikkert flere fedre der ute har ønsket å få tak i.

Denne boken tar deg tilbake til barndommen din og hjelper deg til å ta tak i eventuelle traumer og bringe dem til overflaten, slik at man bevisst kan jobbe med dem og dermed også forbedre livet og livskvaliteten. Forfatteren tar utgangspunkt i sitt eget liv og den vei hun måtte gå, men hun gir også flere eksempler fra livene til klientene sine og andre hun har blitt kjent med på reisen sin.

Jeg synes boken begynner bra, men etterhvert blir det litt mye informasjon og litt for mange historier både fra hennes og andres liv. Når man skriver så langt og mye som LePera gjør så mister man litt interessen etterhvert, for det blir bare litt mye å huske på og gjerne mye repetisjon, selvom innholdet er ganske lett forståelig.

Selvom boken tar opp et tema som er aktuelt for mange i dag, så kunne boken vært kortere og ikke så abstrakt i praksis. Det blir mange øvelser man oppfordres til å gjøre og en som er langt nede psykisk, mister kanskje motet under lesingen pga. alle øvelsene. Tross dette, så var det mye interessant og fint å ta med seg. Jeg fikk fundert tilbake til barndommen min, som nok ikke har vært av det beste slaget psykologisk sett og prøvd å få brikker til å falle på plass. Det hjelper ihvertfall å være bevisst på at barndomstraumer, ja kanskje traumer man ikke husker, eller rett og slett har fortrengt kan være årsaken til dårlige uvaner og problemer i voksenlivet. Forfatteren påpeker også at vi har langt større innflytelse over vår mentale helse enn vi tror. Når vi lar denne innflytelsen prege oss ved at vi er bevisste og arbeider bevisst i helbredelsesprosessen som finner sted så vil vi etterhvert kunne oppdage lyset i tunellen. Hun skriver også at det å virkelig forstå sin barndom og fortid, det å observere den og ta lærdom av den, er en prosess som åpner muligheter for store forandringer i livet.

Alt i alt en grei bok, men ikke blandt de beste på området. Boken er den første av slaget jeg leser skrevet av en lesbisk forfatter der hun tar for seg flere eksempler fra sine kjærlighetsforhold. For meg er det forståelig med tanke på barndommen hun har vært gjennom, og jeg har selv observert at flere fosterbarn med en traumatisk oppvekst også kan utvikle en tilbøyelighet til homofili senere i livet. Jeg sier ikke herved at homofili kun bunner i en traumatisk barndom, men at det kan være en av årsakene.

Dette er en god bok som tar for seg de sårbare barna i barnehagen og hvordan man kan støtte dem opp og hjelpe dem videre i livet på en best mulig måte. Boken er lettlest til å være av det akademiske slaget og jeg synes denne burde vært tilgjengelig i alle barnehager. Den har ganske korte kapitler og underkapitler, og boken tar for seg de viktigste tingene og hjelpemidlene for å hjelpe de sårbare barna videre. Man kan lese alt fra det emosjonelle, til lek og språk, tidlig innsats, viktigheten av god tilknytning og hvordan jobbe mot det, toleransevinduet, COS modellen, foreldresamarbeid osv. Her er det mye bra pakket inn i en bok på rundt 200 sider.

Dette er en utrolig innholdsrik og detaljert bok av Don K. Preston, rundt full preterisme, eller pakts eskatologi som forfatteren også kaller det. Jeg har sett flere av hans såkalte "Morning Musings" på Youtube og dette er den første boken jeg leser som er skrevet av ham. Preston er utrolig god på å argumentere for dette synet ut fra Guds Ord, og den gir et helt nytt perspektiv på endetiden, som noe som allerede har vært og ikke noe som er nå eller skal komme. Til og med dette har han gode bibelske argumenter for. Han går grundig til verks, ja kanskje litt for grundig. Han går i rette med flere kjente forkynnere og bibellærere, både dispensasjonalister, millenialister og noen del-preterister og gir leseren mange argumenter på hvorfor ikke den moderne endetidslære holder bibelsk mål, ihvertfall hvis man bruker en sunn bibeltolkningsmetode. Innimellom når man tror han er ferdig med argumentene sine, så oppdager man plutselig at han faktisk har et par til i ermet, og som regel grunnet i Guds Ord og sunn fornuft og logikk.

Preston får på en solid måte fram at endetidslæren i Bibelen har med datidens Israel og den Mosaiske lovens avløsning til fordel for den nye pakts tidsalder og menigheten som det sanne vintret og Israel, og at Jesu andre komme faktisk skjedde i år 70e.Kr. ved Jerusalems og templets totale ødeleggelse. Vi får se hvordan personligheter som John MacArthur, Grant Jeffreys, Thomas Ice, Kenneth Gentry mf. får gjenngå en grundig analyse av sin bibeltolkning og hvorfor den ikke holder mål med tanke på endetiden. Vi får innblikk i hvordan disse bortforklarer såkalte vanskelige vers rundt Jesu gjenkomst og hvordan noen av dem til tider også motsier seg selv. Jesus og apostlene hevdet klart og tydelig at de levde i de siste dager og at Jesu komme var rett rundt hjørnet og kom til å finne sted iløpet av deres generasjon. Dette synet forsvarer forfatteren og han gjør det på et underfundig og Bibeltro måte. Det er leit at akurat dette har vært ateisters og bibelkritikres beste våpen mot den kristne troen, det at Jesus og apostlene virkelig trodde og lærte at Jesu komme var rundt hjørnet, og så tilsynelatende så skjedde det ikke iløpet av den generasjonen som Jesus profeterte om. Men hva om det virkelig gjorde det? Dette tar Don K. Preston fram på en god og solid måte.

Forfatteren tar også for seg vanlige anklager denne læren møter og gir et solid og godt forsvar for sitt syn og snur kritikernes argumenter innimellom mot dem selv. Eksempler på dette er rundt vranglæren til Hymenaeus i Bibelen, som hevdet at oppstandelsen allerede hadde funnet sted på Paulus tid når Paulus bl.a. skrev sine brev til Timoteus. Et annet område han tar for seg er området om Jesus hadde herlighetslegeme etter sin oppstandelse eller ikke.

Innimellom kan det kanskje bli litt mye informasjon å ta til seg på en gang, og noe er mer interessant en noe annet, men over det store og hele så står dette som en klar favoritt så langt rundt preteristisk litteratur. Preston har også en liten uvane å gjenta seg litt undøvendig mye, men skal man ha det inn med teskje så skal man det. En god bok som vil ryste enhver eskatologisk forutinntatthet. Er du klar for å bli rystet på det du trodde var en god bibelsk grunnvoll rundt endetiden?

Jeg leste denne parallelt med boken "Lesepraksiser i barnehagen". Bøkene har vært ganske overlappende for meg og innholder mye av det samme, men samtidig har begge to gitt meg mye kunnskap på området. Denne boken er en god innføring i lesingens betydning for barnas språkutvikling, slik også overnevnte bok er. Først og fremst er denne skrevet fra et barnehageperspektiv til et barnehagefolk, men innholdet kan like så godt passe for den gjennomsnittelige forelder som ønsker innsikt i hvordan man på en god og effektiv måte kan bruke lesing som et språkstimulerende middel for barnet sitt. For barnehageansatte er denne boken en god bok å kunne inkludere i det faglige arbeidet i barnehagen.

Jeg leste denne parallelt med boken "Lesefrø". Boken er en god innføring i lesingens betydning for barnas språkutvikling, først og fremst fra et barnehageperspektiv, men innholdet kan være like aktuelt for den gjennomsnittelige forelder som ønsker innsikt i hvordan man på en god og effektiv måte kan bruke lesing som et språkstimulerende middel for barnet sitt. For barnehageansatte er denne boken en god bok å kunne inkludere i det faglige arbeidet i barnehagen.

Jeg leste "Følg meg" før denne, men "Radikal" holder seg mer eller mindre til samme tema: "Evangelisering" og "misjon", men i dette tilfellet hovedsakelig verdensevangelisering. Han begynner med å ta et oppgjør med noe av det ubibelske ved den amerikaniserte kristendommen som så lett kommer snikende og er synlig så mange steder, men så kjører han på. Han legger ikke skjul på at alle troende er kalt til å gå ut til alle nasjoner, et ganske spenstig og vågalt utsagn, og selvom han virker oppriktig og mye av det han skriver er sant og verdt å ta til seg så blir det noe som ikke stemmer når det virker som om man ikke kan være en god nok kristen hvis man ikke er ute å misjonerer i andre land enn der man selv bor. Dette mener jeg er en misforståelse av misjonsbefalingen. Ifølge ham er det ikke nok å be eller støtte økonomisk de fattige og de unådde, men at vi må ut dit hvor de er.

Det er lett for ham å påpeke dette hos andre når han selv er såpass på farten rundt om i verden, og det er jo bra, men det kan se ut som om han mangler en litt mer ydmyk side i det han formidler rundt dette i "Radikal". Men, alt i alt så har han et budskap som er verdt å få med seg, og i det minste gjør den en mer bevisst nøden der ute, og hvis man ikke drar ut til de unådde, så kan denne ihvertfall være med på å inspirere å bli mer frimodig der man selv bor og befinner seg. Jeg tenker at hvis man ikke tør, klarer eller har prøvd å misjonere der man bor; i nabolaget, familien eller andre nærliggende områder, så har man lite å gjøre blandt unådde folkeslag. Jeg fikk litt blandede følelser rundt boken, men kanskje det bare er kjødet mitt som elsker å ha det litt for behagelig enn den burde?

Den første boken jeg leste som var skrevet av John Gray var ”Menn er fra Mars, Kvinner er fra Venus”. Den falt ganske godt i smak og gav meg bedre kjennskap til forskjellene i hvordan kvinner og menn tenker. Siden den norske tittelen gav inntrykk av at denne boken var en videreføring av overnevnte bok så fanget den også interessen min, men jeg oppdaget fort at den innholdt veldig lite ”Mars og Venus”. Når det er sagt så er den positive barneoppdragelsen som Gray fremhever et spennende felt å begi seg ut på, og etter å ha testet ut noen av metodene så ser det ut som om det til en viss grad er noe i det. Boken har mye nyttig man kan ta med seg som forelder, men som pedagog klarer jeg allikevel ikke sluke alt forfatteren kommer med, selv om jeg kan si meg enig i en god del, ja, mange av elementene finnes allerede skrevet om i andre nyttige oppdragelsesbøker.
Innimellom ønsket jeg forskningsmessig belegg rundt det han skriver, men boken innholder verken kildehenvisninger eller henvisning til eventuell forskning rundt metoden han fremmer. Det virker også ofte som om det er forfatteren selv som kommer med sine erfaringer og meninger på en reklamerende måte. Jeg regner med og vet at en del av det finnes det forskningsmessig belegg på, men på andre områder igjen hadde jeg trengt litt mer kjøtt på beina. Jeg synes også boken var litt for lang og gjentakende og kunne godt ha vært kortet ned med nærmere 150 sider.

Områder jeg savnet et mer forskningsmessig belegg på er niårsfasen han stadig referer til som en grense hvor man ikke skal gjøre det og det med barna, eller si det og det, eller oppføre seg sånn og sånn osv. Videre påpeker han at alle barn alltid gjør sitt beste og at de alltid ønsker å samarbeide med foreldrene, og når de ikke gjør det så kan det virke som det alltid er foreldrenes feil. Her synes jeg forskning hadde vært en god ting. Ja, det trenger ikke være helt feil at barn prøver å gjøre sitt beste og at de ønsker å samarbeide og at det kan være foreldrenes feil når de ikke gjør det, men er det slik alltid? Neppe. Da tenker jeg at man frarøver man barna noe av sin frie vilje, man overser egoismen som har blitt en del av barnets natur og setter heller all skyld på foreldrene hvis ting går galt. Med dette så mener jeg ikke at småbarn skal ta ansvaret for sine feil. Ja, boken har rett i at vi kan gjøre mye riktig for å få barna våre til å samarbeide og yte sitt beste, men det betyr ikke at de alltid gjør det selv om vi hadde gjort alt riktig.

En annen ting forfatteren påpeker er at barn ikke trenger valgmuligheter før de er ni år. Nå kommer det ikke helt klart fram hva han mener med valgmuligheter, men som pedagog vet jeg at yngre barn har godt av noen valgmuligheter innimellom, bare de ikke får altfor mange ting å velge mellom og ting som kun bør være den voksnes ansvar og valg å ta. Jeg er også ganske uenig i det boken snakker om rundt det å avlede barn når de begynner å gråte eller har skriketokter. Hvor ble det av å ta barnas følelser på alvor? Selv om dette skrives i sammenheng med lettpåvirkelige barn, så bør de også få anerkjent følelsene sine og bli tatt på alvor. Det kan hende jeg kan ha misforstått noe av det han skriver om akkurat det, siden han også skriver mye riktig om det å ta barnas følelser på alvor.

Selv om det er en del å påpeke i denne boken, så er faktisk mesteparten nyttig å ha med seg i ”oppdragelseskofferten” sin, og jeg likte spesielt måten man på en god måte kan kommandere barn på slik at de gjør det du gir dem beskjed om. Det har vært en slags ”magic bullett” under lesingen. Videre fremhever John Gray viktigheten av å ikke til stadighet kritisere barna sine og påpeke alle feil de gjør, noe som vil kunne gå på selvfølelsen løs, men la barn være barn og vær en god samarbeidspartner med dem og ikke glem å vise dem at du virkelig setter pris på dem ved å bl.a. fremme deres positive sider.

Da har jeg endelig fått fullført dette historiske verket, skrevet av Josefus, som hovedsakelig omhandler jødenes opprør og krigføring mot det romerske riket fra år 66 e.Kr til år 70. Hovedgrunnen til at jeg leste den var for å få et dypere innblikk i templets, og Jerusalems ødeleggelse som skjedde i år 70 e.Kr. Josefus gir en detaljert og grotesk beskrivelse rundt det som skjedde og beskrivelsen bekrefter til punkt og prikke det Jesus forutsa i Matteus 24 om dette, ca. 40år før det skjedde. Beskrivelsene til Josefus gir innsikt i krigens brutalitet, hensynsløshet og den dom som falt over jødene og Jerusalem på denne tiden. Det er nesten så man kan si at det ikke har vært kriger mer brutale enn denne, det vil den som leser forstå. Når det er sagt, så er også Josefus kjent for å bruke hyperboler/overdrivelser i sine beskrivelser, men selv om man tar det til en viss grad i betraktning så kan man ikke legge under en stol at dette var en krig som er blant de mest brutale historien har vært vitne til.

Boken er skrevet på litt vanskelig engelsk, noe annet enn jeg er vant til, kanskje et resultat av en direkte oversettelse fra originalspråket. Mye av boken er også kjedelig lesing. Noe av grunnen er det litt gamle og vanskelige språket, de lange setningene og setningsformuleringene, samt mange uinteressante detaljer. Det er også mange navn å holde styr på. Samtidig har boken sine store spenningsøyeblikk på vei mot klimakset som er Jerusalems totale ødeleggelse. Totalt sett synes jeg dette allikevel er et flott verk å ha i boksamlingen sin, og grunnen til at jeg velger å gi denne en sterk firer på terningen er at jeg faktisk har klart å komme meg gjennom denne mer eller mindre tungleste boken, at det er et klassisk verk, og fordi den tar for seg en historie som mange ikke fatter helt omfanget av. Videre så er den en solid bekreftelse og et godt kildemateriale til mitt preteristiske endetidssyn, og ikke minst en bunnsolid oppfyllelse av Bibelens profetier rundt dette.