Bokelskere.no

Harald A. Soleim var kanskje ikke så veldig kjent, men han levde et uvanlig og unikt liv som er verdt å ta et innblikk i.

Ikke alt blir som planlagt
Egentlig var det meningen at han skulle være der i en liten periode for så å dra til et eksotisk strøk senere, men ble lenger på Svalbard enn forventet. Han levde under enkle og trange kår, bodde i en liten hytte som knapt var en hytte, og i noen år hadde han selskap av noen polarhunder. Siden han bodde isolert i et øde landskap, fikk han også noen ubehagelige opplevelser med noen isbjørn. Sånn er det når man skal være tett på naturen.

I begynnelsen av året så jeg Svalbard minutt for minutt. Tror jeg har sett alle minutt for minutt programmene som er, og det var et fint program, og man ble påminnet om at Svalbard er mer enn mørketid og isbjørn. Denne boka føltes også litt minutt for minutt aktig. Man kommer tett innpå Haralds liv som kunne være noe eksentrisk og sta, for det er ikke akkurat et A4 liv han har valgt seg. Han handler de få gangene han kan, men for det meste av året er han isolert på grunn av været og dårlig sikt. Så han må finne egne løsninger underveis.

Noen konflikter må man regne med
Under oppholdet som varer i mange år, har Svalbard forskjellige sysselmenn, og han kommer ikke overens med alle, spesielt ikke med de som ikke lar ham skyte isbjørn siden de er fredet, og han krever å få skyte i selvforsvar, og det fører til konflikt. Selv om han er en ensom mann, hender det seg at tilfeldige mennesker kommer forbi og avlegger et lite besøk, og noen ganger får han også noen celebre besøk, selv om han lever et "enkelt" liv. Fullt så enkelt er det ikke da han må være på vakt for truende dyr, ekstremt kulde og værforandringer, matfordeling og tjene penger på egen hånd. Han hadde sine utfordringer. Noen likte måten han levde på, andre ikke.

Det er alltid fascinerende og spennende å lese om mennesker som velger ensomhet og isolasjon. Man blir nysgjerrig på hva slags mennesker de er, og hva som gjør at de trives best i eget selskap istedet for å være sammen med andre. Det eneste problemet jeg hadde med boka er språket og at jeg ikke får helt tak på hovedpersonen. Språket blir i lengden noe monoton som kunne ha trengt mer humor, spenning eller andre form for brytninger. Det føltes ut som å lese i samme toneleie hele veien. Også følte jeg at jeg ikke ble helt kjent med Harald som menneske, men mer om hans rutiner og daglige liv. Jeg fikk på en måte ikke noe forhold til ham eller ble bedre kjent. Det var et savn. Boka er ikke stor eller tung å lese, men det er litt trist hvis man ikke blir helt klokere når det gjelder personen man leser om.

En fin bok om å gå egne veier, klare seg med det lille man har, og leve med naturen som nærmeste nabo. Førti år alene høres fristende ut.

Fra min blogg: I Bokhylla

Anbefalar Mantel på det varmaste. Har lest Ulvetid og Falkejakt og skal ta til på den etterlengta Speilet og lyset med det fyrste. Men brutalt, det er det. Det er ikkje noko "kjekt" å lesa om straffemetodar som bålbrenning og halshogging. Tudortida var brutal, sett med våre dagars auge.

Jeg har en følelse av at Eliot kanskje ikke nærmet seg så mange av disse kattene. (Løse rykter om heltemodig og/eller aggressiv atferd plukkes vel opp - og brukes - av en oppmerksom åndsstørrelse?) At han sannsynligvis heller ikke kjente til så mange hunnkatter, kan man jo også ha en mistanke om. I hine hårde dager sto de vel på kjøkkenet og fødte levende unger, i likhet med annet hunkjønn.

Josef og resten av familien gjennomgår en uventet trist tid, da de mister to familiemedlemmer på samme dag.

Det skjer under en fiskeulykke. De er forsvunnet og letemannskap jobber på spreng, selv om det de er nesten sikre på at det er allerede for sent. Som forventet bekreftes det verste og familien møter en vanskelig tid fremover. Ikke bare på grunn av tapet av familiemedlemmene, men å gjøre det faren og deres bror gjorde, jobbe og skaffe mat på bordet. Større ansvar ventes resten av familien for å få ting til å gå rundt. Men Josef strever mer enn de andre, spesielt når han ikke vil ha noen jobb i forbindelse med sjøen, i hvert fall ikke når det er uvær, og jobb er det vanskelig å få tak i. Han får noen jobber her og der, men de beholder ham ikke lenge, da det ikke er mye å gjøre. Han lurer på hva han skal gjøre fremover når jobbmulighetene er så få. Det er da han begynner å lese om Amerika og lar seg fascinere om et sted med håp og flere muligheter. Han kan ikke engelsk, men likevel drømmer han om å dra dit. Men vil hans mor la ham dra siden hun allerede har mistet to familiemedlemmer? Vil Josef komme tilbake eller bli for alltid i Amerika som mange andre som har reist dit før ham? Og er Amerika så lovende som lesestoffet lyder?

En spennende tid å lese om
Dette er en bok om en oppvekst i en litt annen tid. Så langt tilbake som 1800-tallet. Om familier som vokser opp i trange kår, tar de jobbene man får og prøver å gjøre det beste for å holde familiene samlet. Om drømmer og lengsler. Kjærlighet og kjærlighetssorg. Det å våge og følge drømmene som nettopp Josef gjør, og reiser til Amerika til tross for sin unge alder og som ikke kan engelsk. Men han møter mange mennesker på reisen hvor de lærer å kommunisere selv om de ikke snakker samme språk, og finner et slags bånd seg i mellom. Han og Leif blir svært gode venner på reisen og hjelper hverandre så godt de kan når de skal finne seg et sted å bo og jobbmuligheter. Kommer de til å klare seg på et fremmed sted, eller vil hjemlengselen bli for stor?

Gresset på andre siden er en kort bok på bare 228 sider, men boka føles ikke kort, for det er alltid noe som skjer, det er spennende å lese om en annen tid, og det er sjarmerende å se hvordan livene var før i tiden da det ikke var mobiler og lignende teknologi som mange druknes i. En tid da man var sosial på andre måter og hvordan de fant seg jobb på den tiden. Man vet jo at ting var gikk mer langsomt, var mer tungvindt og mer krevende enn det er den dag i dag, men likevel var det forfriskende å lese om det. Bruker ikke mobiltelefon mye selv, og er ikke avhengig av teknologi, men likevel føler man et slags savn mens man leste boka. Et savn om en annen tid med mindre teknologi, og det å være mer opptatt av omgivelsene, enkle hobbyer og lange mørke kvelder.

Liker karakterer som går egne veier
Likte også at Josef virket som familiens "svekling" den svake, men som beviser at han klarer å utrette ting han også, og kanskje gå enda lenger enn de fleste. Han motbeviser dem på en måte ved å følge en drøm og det å være selvstendig. Å være langt unna familie med brevveksling som tar lang tid, kan jo til tider være hardt, spesielt når han føler seg noe ensom. Den norske og amerikansken naturen er i tillegg svært ulike, så da er det naturlig å føle en hjemlengsel til den naturen man vokste opp med og sine nærmeste.

En fin og alvorlig bok om å følge sine drømmer, kjærlighetssorg, nye muligheter og bli så selvstendig som mulig, selv når ting ser mørkt ut.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg skulle nok hatt Eliots original ved sida av Paal Brekkes gjendikting, ikke minst for å sammenlikne kattenavn! Men det hadde jeg ikke, så jeg lot meg glatt begeistre over Brekkes sprelske og kreative rim. Det er altså ikke gjendikterens feil at denne sagnomsuste klassikeren bare får terningkast 4 fra meg. Det er Eliots skyld - for her er det bare hannkatter det dreier seg om. Shame on you, Eliot!

Jeg har ikke lest så mange bøker av Arne Svingen selv om navnet hans er svært kjent. Tidligere har jeg lest Med beina på nakken. Så det er gått en stund siden sist.

Som mange andre vet, er dette andre bok i en serie hvor forskjellige forfattere bidrar. Det er en serie som er inspirert av De ti bud. Så langt er Andre guder av Jørgen Brekke, Min sønn av Arne Svingen og Sannheten av Knut Nærum blitt utgitt.

Min sønn er om mor og sønn forhold. Om enhver forelder som er villig til å gå langt for sitt barn. Det ligger i blodet. Blodsbånd er blodsbånd, og denne boka er basert på budet: du skal hedre din far og din mor.

Skal man alltid stole på barna sine?
Dette mor og sønn forholdet er noe anstrengt. De bor i samme leilighet, men de snakker ikke så mye sammen og tilbringer lite tid sammen. Han er for det meste på rommet og gamer, eller er ute med vennene sine. Selv prøver hun å la være og spørre for mye, tenker for mye på mat, og er foreløpig langtidssykmeldt. En kveld kommer han senere hjem enn vanlig og det er samme kveld en kvinne blir myrdet i sitt eget hjem. Har han noe med det å gjøre? I så fall, hva skal hun gjøre hvis det viser seg for at han er innblandet?

Fåmælt sønn og nysgjerrig mor
Ronny er en mystisk karakter som jeg likte best å lese om. En fåmælt type som holder seg i bakgrunnen, men likte også moren hans, Jorunn Pedersen. Hun er noe komisk og gjør rare valg. Hun er en dame som har et dårlig forhold til faren hans, og derfor bor hun alene med Ronny. Hun har dårlig selvbilde, for hun mener selv hun er for stor, og prøver å spise mindre og gå mer. Hun prøver også å ha tillit til sin sønn, dog det er noe utfordrende. Han er jo ikke en som åpner seg for henne, selv er hun redd for å mase. De har et godt mor og sønn forhold, men de vet bare ikke hva de skal prate om, og passer samtidig på å gi hverandre privat sfære. Det var mest interessant å lese om i boka i tillegg til om han holder noe skjult for henne eller ikke.

Forlaget beskriver bøkene som kortromaner selv om de to første bøkene i serien jeg har lest så langt, kan også leses som krim. Tror alle bøkene i serien er korte bøker, men kan ikke si noe for sikkert. Jeg er tross alt ikke synsk.

Uansett var dette en spennende, morsom, trist og fengslende mordgåte å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det går mot lysere tider, men det passer alltid å lese en mørk krimbok.

Eddi Stubb er kanskje ikke den mest markerte mannen i krimverdenen, men han er helt klart verdt å bli kjent med. Han er en helt vanlig mann som gjør jobben sin uten å leke macho eller noe i den dur. Han har sine styrker og svakheter som alle andre. Denne gang sliter han både på jobb og privat.

Stress på bortebane og hjemmebane
Hjemme er samboeren hans lite imponert over ham siden han glemmer avtaler. På jobb får de melding om en savnet kvinne, men er det så farlig når det er snakk om en voksen person? En kvinne som har tatt en pils sammen med noen kollegaer, og etterpå ringer en gift mann som hun har et av og på forhold med, og ber ham om å møtes. Men da han kommer til avtalt sted, er hun ikke der, noe som er ulikt henne, og melder henne savnet. Etter å ha undersøkt leiligheten og det andre stedet hvor hun forsvant, stedet hun skulle bli hentet, finner de en sprøyte, og skjønner at dette er alvor. Med sin makker, Vilde Vang, jobber de intenst for å prøve å finne kvinnen i tide, og de vikler seg inn i en større sak enn de først antar.

Samtidig følger man en anonym person som vi får vite om fortiden til. En person som har opplevd mye tragisk under oppveksten. Får man vite hvem denne personen er? Er det noen grunn til at denne personen er med i boka i det hele tatt?

Så ble det kaldt er bok nummer sju om Eddi Stubb. Selv har jeg ikke lest alle. Tidligere har jeg lest På overflaten flyter vannliljene og Slå på ring, og selv om man ikke har lest alle bøkene, får man en sammenheng i Eddi Stubbs privatliv og det er en ny sak i hver bok, så de kan fint leses som frittstående. Det spørs jo hvor nøye man er på det, selvfølgelig. For min del kommer det litt an på hva slags serier det er. I krimverdenen er jeg ikke fullt så nøy med å lese bøkene i kronologisk rekkefølge.

Blir bare sterkere
Til tross for at det begynner å bli en del bøker om Eddi Stubb, skulle man tro at det ville bli svakere. Ofte er det jo slik at en serie blir svakere etter et viss antall bøker, men her er det omvendt. Istedet blir det sterkere. Boka har sine forutsigbarheter, men sånn er det når man leser en del krim, men her er det måten Eie Larsen har stylet oppbygningen på som leverer. Man skal jo bare lese noen sider, men så blir det flere sider enn det man først har tenkt, for det er lett å bli revet med.

Noe typisk at krimsaken kommer litt for nære privatlivet til Eddi Stubb, noe man har lest mye om før og sett mange varianter av på film, men selv om ikke alt er troverdig, er det svært underholdende, og liker at noe av handlingen også foregår i Paris, slik at handlingen fikk noen spennende overganger.

Jeg er spent på fortsettelsen og følger gjerne Eddi Stubb videre på reisen.

Fra min blogg: I Bokhylla

En bok jeg leste en stund rett før høsten, så det har gått noen måneder siden da. Jeg ville lese noe av Jonathan Janz siden han er på en måte det nye stjerneskuddet innen horrorsjangeren.

Unge mennesker med en felles drøm
Ti godtroende, unge mennesker er på vei til et øde herskapshus for å delta i en skrivekonkurranse. Det er i alle fall det de tror. Vertskapet er en berømt forfatter som mange ser opp til, nemlig Roderick Wells. Premien er å bli blant de store og prestisje. Noen har gitt ut bøker før, andre ikke, og noen drømmer om å bli en bedre forfatter. Kriteriene for å være der i noen uker, er ingen bruk av teknologi, i hvert fall ikke teknologi hvor man kan kommunisere med verden utenfor, og de må skrive et bestemt antall ord. Underveis kan de elimeneres. Det er også med noen andre karakterer, noen som hører med herskapshuset og andre som er med i bakgrunnshistorier til de konkurrerende karakterene.

Plottet hører kanskje standaraktig ut når det gjelder horror, og det er det også. Et herskapshus som ligger øde til, ingen kontakt med omverdenen, og karakterer som ikke kjenner hverandre fra før, i hvert fall ikke personlig, er veldig typiske trekk. Karakterene var det mest skuffende i hele boka. De ble vel stereotypiske. Man har den irriterende som blander seg i alt mulig og som prøver å sette andre opp mot hverandre, man har den kjepphøye som vet bedre, den flittige og så videre. Underveis blir man kjent med bakgrunnen til de fleste. De har enten opplevd noe trist eller noe traumatisk. Syntes ikke de hørte til i den nåværende historien. Skjønner hensikten med alle bakgrunnshistoriene, men syntes den avbrøt den gode grøssende stemningen som kunne ha vært der. For likte stemningen i herskapshuset og mistilliten de stort sett har til hverandre. Men liker at boka ikke har noen fast hovedkarakter siden man skifter perspektiv ofte og de fleste får like mye plass. Sånn sett var det forfriskende å ikke ha en fast person å følge gjennom en hel bok.

Min første, men ikke min siste bok av Janz
Selv om dette er min første bok av Janz, kommer det nok ikke til å bli min siste, selv om jeg ikke likte denne. Han har publisert mange horrorbøker på kort tid, og fleste forfattere kan ha sine oppturer og nedturer også. Så vil undersøke forfatterskapet hans nærmere for å se om det er noe for meg eller ikke.

The Dark Game bød på en lovende start og stemningsfull setting, men som blir ødelagt av følelser, sex, traumatiske hendelser fra fortiden fra karakterens perspetiv istedet for å fokusere på nåtiden, som jeg helst ville lese om. Det ble ikke den uhyggen eller den horrorboka jeg var på jakt etter der og da. Boka ble heller ufrivillig komisk. Dette var trist lesing.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg husker at jeg i ungdommen leste noen bøker av Hans Martin, lånt på biblioteket og brakt tilbake dit etter kort tid. Svært lettleste og ikke særlig minneverdige, etter hva jeg husker. Å google navnet hans gir magert resultat, så jeg antar at han ikke har satt dype litterære spor etter seg. Men les den, du, og fortell gjerne hva du synes!

Dette er mitt andre møte med Nina Berger siden 2018. Første gang jeg leste om klimaforskeren var i La meg ikke huske. Bøkene kan leses frittstående, men bør helst leses i kronologisk rekkefølge, for mye i denne boka avslører forrige bok. Alt ettersom hvordan man foretrekker det.

Kommer hun noen gang til å forandre seg?
I denne boka sitter Nina Berger i fengsel og får hjelp fra uventet hold. Hun sitter inne for en kriminell handling hun gjorde da hun ikke var helt seg selv. Tilbake i sin egen leilighet får hun uventet besøk av noen hun har en spesiell fortid med. Han tilbyr henne jobb. Det blir ikke populært for alle han jobber med, men etter en traumatisk hendelse, har gjort at han har lyst til å skifte en retning innen jobben. Det virker som om Christian Falchner vil bli mer miljøvennlig og da trenger han hjelp av Nina Berger. Det inkluderer en jobbreise i utlandet. Vil hun takke ja til å jobbe og reise med ham med tanke på deres noe skjøre fortid? Greier de å stole på hverandre etter en slik hendelse?

Nina Berger er en noe upopulær skikkelse i disse bøkene. Ikke bare på grunn av at hun er klimaforsker, men hun er kontroversiell, og har mange upopulære meninger. Derfor vet mange hvem hun er. I denne oppfølgeren viser hun at hun ikke har forandret seg noe særlig. Hun er kjent for å gå over grensen, og det gjør hun også denne gang. På jobbreisen sammen med Christian Falchner, får hun øye på en jente sammen med noen eldre menn, og hun aner at jenta er sammen med dem mot sin vilje. Etter noen tilfeldigheter og litt fisking, siden hun aldri klarer å holde seg unna det som ikke angår henne, får hun vite at jenta er på leting etter søsteren sin. Siden Nina Berger bestemmer seg for å leke hverdagshelt, får hun smake menneskehandel og diverse på nært hold. Vil hun redde de andre ofrene og seg selv før det er for sent? Samtidig jobber Christian Falchner på spreng for å finne Nina Berger og frykter det verste.

En hverdagshelt?
Det er så mørkt her byr på mange spennende aspekter, blant annet båndet mellom Nina Berger og Christian Falchner, jobbreisen deres og at hun alltid blander seg inn i ting. Synes forrige bok bød på en mer interessant sak enn denne gang, men synes at språket er bedre og mer levende i Det er så mørkt her. Boka tar opp aktuelle og viktige temaer som menneskehandel og klasseskille, men av og til er ikke viktige temaer alltid nok. Boka er spennende, i hvert fall store deler av boka. Vendingene blir kanskje noe forutsigbare, i hvert fall de scenene Nina Berger prøver å leke helt og skal overtale andre ofre om å høre på henne for å gå i mot de som holder dem fanget, er noe man ofte har sett på film tidligere. Likevel beskriver det mye hvordan Nina Berger er som person. Hun prøver å gjøre det rette selv når ting ser håpløst ut. Hun bryr seg heller ikke om hvor upopulær hun er.

Må innrømme at jeg likte La meg ikke huske litt bedre for som nevnt, saken var mer fascinerende, men man kjeder seg ikke med denne boka heller. Likte brutaliten og man får et innblikk i hvor mørk og dominerende menneskehandel kan være. Man får ekte medfølelse for karakterene man leser om, og Pettersen fortjener mer synlighet i thrillersjangeren.

Fra min blogg: I Bokhylla

Leste bøker som ikke er på en leseutfordring.

Enig med deg! Jeg kan ikke helt forklare hvorfor jeg ble så betatt av denne boka - kanskje det var den nøkterne skrivestilen. Det skjedde dramatiske ting både før og under den drømmeaktige reisen, men de er fortalt på en så udramatisk måte at man smiler mens man leser. Og utviklingen i forholdet mellom kvinnen og gutten er jo rørende og bidrar til en bedre forståelse av hovedpersonens utvikling. Jeg ser at det er ulike meninger om boka, men jeg likte den faktisk bedre enn både Arr og Frøken Island som begge er gode bøker.

Eg er no i gang med «Lotte-Marie og Matchmorderen» av Trude Helèn Hole. Dette skal vere «Norges morsomste serie». Da vil visa seg, men uansett alltid kjekt å lesa bøker frå forfattere som ein ikkje har lest noko fra før!

Etter nokre få sider i denne boka tenkte eg på kva i all verden er dette for ei bok. Men det tar ikkje lang tid før ein verkeleg kjem inn i teksten og formidlinga til Tove Andersson. Då fant eg boka morosam og kunnskapsrik. Her blir me kjent med ei 12 år gamal jente som stadig skiftar identitet og kva land ho kjem ifrå, samtidig som me lærar om kulturar og religionar. Med andre ord er dette vél så masse ei pedagogisk bok, som ein roman for ungdom.

Denne boka er fyrst og fremst mynta på ungdomen. Så her håpar eg at familar med barn frå 11 år og oppover tar ein kikk på denne boka, for den inneheld viktige temaer og bodskap. Men den er såpass lærerik, morosam og alvorstynga at det ei hyggjeleg og lettlest lesestund til den voksne skaren óg.

Heile bokanmeldelsen min finn du her.

Å være ung er ikke alltid lett, spesielt når man skal ta viktige valg.

Mye man må bestemme seg for i ung alder
Når man er ung, gjerne i skolealder, bør man helst ha ting klart allerede da, spesielt med tanke på jobbvalg eller videre utdanning, men det er ikke alle som vet hvilken retning de skal ta når man er under 20 år. Ofte vet man ikke det når man er eldre enn 20, heller, for mennesker kan være ymse. Noen har ting klart i ung alder, men ikke alle.

Mathilde har ikke alt klart. Hun aner ikke hva hun skal gjøre etter videregående, selv om hun går sisteåret. Hun har mer enn nok med å komme seg ut av senga, og i det hele tatt komme seg til skolen, og det gjør hun ikke særlig bra. Hun har høy fravær, og hun ser at andre kommer seg videre i livet, mens hun selv står fast. Hun mistet lillebroren sin for noen år siden, og søsteren hennes skal gifte seg. Som med de andre familiemedlemmene har hun aldri helt kommet over tapet av lillebroren. Til tross for at hun føler en stor avstand til alt og går på skolen av og til, har hun bestevenninnen Selda og ekskjeresten Karsten som hun fremdeles er venn med. Før jeg leste denne boka, håpet jeg ikke dette ville bli en frem og tilbake drama, eller at det ville bli en bok om forbudte følelser, eller noe annet i den duren, men det var det heldigvis ikke. De to har et spesielt bånd uten å overdrive og mase om det. Det ble heldigvis ikke en ungdomsroman med den typiske romantiske delen.

De få gangene hun er på skolen, blir hun dessverre vitne til såkalte "horelister" som henges opp, og hun blir nevnt. Hun mener det ikke gjør henne noe for hun har andre ting hun sliter med, som hun ikke har fortalt noen noe om. En dag blir hun tatt med inn på kontoret hos helsesøsteren. Vil hun være åpen og ærlig og ta i mot hjelp med de tunge tankene og alt annet hun sliter med, eller vil hun gjøre som hun gjort tidligere, bare ignorere det? Og er det egentlig flaut å be om hjelp?

Endelig en ungdomsroman som skiller seg litt ut
Jeg liker å lese bøker fra forskjellige målgrupper for å se hvordan bøker utvikler seg oppgjennom årene og synes det er et spennende prosjekt. I det siste har jeg hatt et anstrengt forhold til ungdomsromaner, for det føltes ut som det ikke gikk an å lese en eneste ungdomsroman uten instalove - hovedkarakterer som forelskelser seg/får følelser for hverandre nesten med en gang, og det er veldig utroverdig og blitt skrevet om altfor mange ganger, men i Mye er dårlig, noe er fint, slipper man heldigvis den biten. Det var befriende. Det er litt om følelser, men det skulle bare mangle, for de fleste har vel et spesielt bånd til den første kjæresten de hadde. Denne ungdomsromanen har en litt mer voksnere tone.

Denne boka beskriver godt hvordan de fleste kan bli noe rådvill og føle at de står fast. Det trenger ikke alltid å være depresjon for alle som kan føle det sånn, selv om det er det for Mathilde, men før eller siden kan man oppleve at man ikke vet hva man skal gjøre videre, uansett hvilken alder man er i. Det beskrives på en god og troverdig måte. Det er også morsomt å lese om vennskapet til Mathilde og Selda. De har ikke kjent hverandre så lenge, men de står sammen i oppturer og nedturer, og kan le av den minste ting. De er veldig forskjellige, men utfyller hverandre på en fin måte.

Mye er dårlig, noe er fint er en tung, alvorlig, og realistisk roman om ungdom som går gjennom en vanskelig tid i ung alder. Noe av tankegangene og noen samtaler kan være noe gjentakende underveis, og litt vanskelig å få tak i Mathilde som person, men det tror jeg er meningen også siden hun er i en vinglete periode. Det ble også noe tregt og langdrygt midtveis i romanen, men det er det i de fleste romaner, og man blir godt kjent med karakterene på godt og vondt. En fin, noe melankolsk og småhumoristisk ungdomsroman om vennskap, livsvalg og det å prøve å komme seg på rett spor.

Fra min blogg: I Bokhylla