Bokelskere.no

Høres ut som er bok med mye kunnskap! Skulle ønske jeg var mer glad i "slike" bøker, men ender stadig opp med fiksjon.

I dag leste jeg ut Eva Fretheims Papirdukkene. Lenge siden jeg har lest krim, så det var godt med litt variasjon. Synes også hun skriver godt, bedre enn "de fleste krimforfattere" - på en måte minner noe av skrivestilen litt om Karin Fossum.

I dag startet jeg på Three Days in June av Anne Tyler. Har ikke lest noe av henne tidligere, og etter de første 75 sidene ser jeg er det er noe jeg skal gjøre mer av. Minner meg litt om Elizabeth Strout.

Neste bok ut er Technotica av Heidi Furre. Disse bøkene og de neste tre er diktert av biblioteket. Har stått på venteliste for mange bøker og plutselig er seks stykk ledige .. så mange bøker, så lite tid. Og neste helg kommer min nye Switch så lesinga må unnagjøres hehe! Hard tid å være tverrfaglig nerd på, gitt

Jeg har nettopp avslutta reprise-lesing av Tatt av vinden, og er overraska over hvor mye som var gått i glemmeboka etter noen år. Jeg fastholder mitt syn: Romanen er feministisk i den forstand at den utfordrer det tradisjonelle kvinnesynet og lar hovedpersonen handle i strid med alle konvensjoner. Scarlett har sett katastrofen i hvitøyet og sverget at hun aldri mer skal sulte. At hun er en dårlig menneskekjenner og mangler både empati og sosial intelligens, gjør henne til en usympatisk romankarakter.

"trangsynt, ekkel, ensidig og ekstremt rasistisk"? Mitchell skreiv dette i 1936. Hun beskriver samfunnsforhold og holdninger blant befolkninga i Georgia på 1860-tallet. Å antyde at det er sine egne holdninger hun forfekter, synes jeg er urettferdig, både når det gjelder n-ord, redselen for frigitte slaver, klanen - og lengselen tilbake til fortida.

Når det er sagt: Romanen er altfor omfangsrik. Familier, slektninger, naboer, navngitte generaler og beskrivelser av fløyelsgardiner, silkekjoler, golvtepper og selskapelighet kunne med fordel ha vært krympa en god del.

Trass i grundig omtale av borgerkrigen og tida etterpå, er det vel forholdet mellom Scarlett og Rhett som er det mest minneverdige ved denne boka. Når alt kommer til alt, er det kanskje som film-manus den bør berømmes mest?

Jeg likte ikke Piken på Toget, hverken boka eller filmen, men jeg likte Langsom ild for syntes persongalleriet var interessante å lese om, og hva med Den blå timen?

Jeg liker å gi forfattere flere sjanser. Spesielt to eller tre sjanser, for forfattere kan ha dårlige dager, de også, og ikke alle bøker treffer. Selv om Stephen King er min favorittforfatter, betyr det ikke at jeg liker alt han har skrevet. Så syns det er spennende og har tid til å gi forfattere noen sjanser før jeg avgjør om forfatterskapet er noe for meg eller ikke.

Lite handling og spenning
Den blå timen er en kort bok på under to hundre sider. Egentlig ganske lettlest, skulle man tro, men selv slet jeg litt med å åpne boka og lese videre. Konseptet virket noe spesielt, og det var noe med karakterene og handlingen som kjedet meg en smule. Og typisk at det også er med en gravid karakter, noe som ofte skjer i krim og thriller bøker. Graviditeten har heldigvis ikke noen stor rolle i boka, men likevel er det et tema jeg ikke har noe interesse av å lese om.

Uansett er Den blå timen om et kunstverk som skaper litt skandale fordi den er laget av bein, og det hevdes at den inneholder et menneskebein, og det må undersøkes. Den er laget av Vanessa, som var en sær kunstner som bodde alene på en øy og hennes mann var stadig utro. Nå har en annen kvinne overtatt bostedet, og hun skal ha vært Vanessas nærmeste venninne. Spørsmålet er om kunstverket inneholder et menneskebein, og i så fall hvem stammer det fra?

Stemningsfullt sted
En noe vag beskrivelse og det er også meningen da boka er nokså kort og det hoppes frem og tilbake i tid. Likte best å lese om Vanessa enn om Grace, og likte settingen på en øde øy og isolasjonsfølelsen. Hadde ikke hatt noe i mot å bo der selv. Men selv om settingen og beskrivelsene var gode og stemningsfulle, var karakterene i seg selv halvdøde og personlig brydde jeg meg ikke noe særlig om karakterene.

Krever heller ikke action på hver side, men med tanke på den korte handlingen, hadde denne psykologiske thrilleren særdeles lite handling, hendelser og spenning. Tror ikke denne forfatterinnen er noe for meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

"MIN tråd" ? Mener du vi har eiendomsrett til de trådene vi starter? Og dermed har rett til å slette eller refse innlegg som ikke faller i smak? Merkelig sensurpolitikk.

Prøv YouTube?
https://youtube.com/playlist?list=PLm_I7kvbHlllJduUbq8yD8QOedYu6inmT&si=HrWC49F9hkx1XDM9

The Travelling Vampire Show ble utgitt i 2000. Året før han døde på selveste Valentinesdagen.

Det er litt "urettferdig" å si at bøkene hans er seksuelle fordi de fleste horror og slasher filmer på den tiden var også svært seksuelle. Det var en del av horror og slasher sjangeren, spesielt i gamle dager. Sier ikke at jeg støtter det, men det har seg slik at horror og slasher sjangeren var sånn før i tiden.

En kamp mot klokka
Denne boka handler om de tre vennene Dwight, Rusty og Slim. De finner ut om dette vampyrshowet som bare kommer for én natt. Det er bare et problem. De er ikke gamle nok til å se det. Som leser følger man dem gjennom dagen og kvelden, mens de møter på den ene utfordringen etter den andre. Kommer de noen gang frem til vampyrshowet, og er denne Valeria en ekte vampyr?

Ikke hans beste bok
Dette er den fjortende boka jeg har lest av Laymon. Har ikke digget alle, men noen av dem. Begynnelsen var noe treg, og det ble mer stemningsfullt og rart etter hvert. Men ble ikke noen fan av hvordan avslutningen utartet seg. Jeg ble også lei av Dwights besettelse av bryster. Den evige tankegangen om jentene rundt ham hadde på seg BH eller ikke.

Noen partier i boka var underholdende, men for det meste var handlingen noe tørr og irriterende. Min favorittbok av ham, er fremdeles Blood Games.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det ser ut til at vi er noenlunde i takt, Lillevi. Jeg er midt i kapittel 7 i Bokklubbens tobinds utgave fra 1971, og ergrer meg mye over både Scarlett og en god del andre, men er såvidt blitt presentert for selveste Rhett Butler, et tydelig frampek om noe som kan komme i fortsettelsen. Fin 17. mai ønskes til deg også!

Er det bedre å åpne døra, eller late som man ikke er hjemme?

Spesielt å invitere seg selv inn
Eve og hennes partner Charlie har kjøpt et hus. Et hus de skal pusse opp. Mens Eve er alene hjemme, kommer det noen på døra. En familie står utenfor og faren påstår at huset var hans barndomshjem. Han ber Eve om en rask kikk i huset. Eve er en forsiktig person og som sier ja for å unngå konflikter. Merkelige ting begynner å skje. Det ene fører til det andre, og det virker som om denne mystiske familien aldri drar. Hva er det som egentlig skjer? Eve klarer ikke å vente til Charlie kommer hjem. Hun vet alltid hva hun skal gjøre.

Jeg er stort sett ikke interessert i bøker som får mye oppmerksomhet og typiske bestselgere, Men noen få ganger tar nysgjerrigheten overhånd. Noe som skjedde denne gang. Denne fikk mye oppmerksomhet da den ble utgitt i fjor, også en god del i år også.

Mystisk start, men prøver for hardt
Begynnelsen var lovende og fascinerende, men forstår ikke hvorfor denne boka ofte ble beskrevet som rar. Jeg syntes ikke den var rar i det hele tatt. Bare litt småspennende noen ganger, men ikke rar eller skummel på noen måte. Jeg syns karakterene var mer rare enn selve handlingen.

Boka er blitt sammenlignet med House of Leaves av Mark Z. Danielewski, fordi forfatteren tvinger leseren til å være en aktiv leser, men We Used to Live Here gjør det ikke på den samme ekstreme måten som House of Leaves gjorde det. I We Used to Live Here er det blitt brukt morsetegn underveis som leseren selv må finne ut av. Selv måtte jeg google meg frem, fordi det kan jeg ikke fra før av. Om det har noe sammenheng med innholdet eller ikke har jeg ikke tenkt å røpe. We Used to Live Here er også en av disse bøkene som begynte som en tråd på Reddit før det ble til en bok. Det hevdes også at det blir en filmatisering, men får se om det blir noe av det til slutt.

Mystisk lesestoff, men ikke noe spektakulært.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er ikke alle bøkene jeg har lest og deretter, senere sett serien til. Dette er de av dem jeg synes var mest givende å se på skjermen - enten fordi det stemte så bra med min egen opplevelse av boka, eller fordi det brakte nytt liv til leseopplevelsen jeg hadde.

Jeg må visst prøve å oppklare en misforståelse: Scarlett O'Hara er ingen feminist i mine øyne. Det er romanen Tatt av vinden jeg mener er feministisk. Den handler om et kvinnemenneske som stort sett framstår som umedgjørlig, usympatisk og mye annet på u - men som trasser alle hindringer på vegen mot målet, som er å tilbakeføre Tara til fordums storhet. Mer utfyllende svar kommer kanskje med tid og stunder når jeg har henta fram romanen fra hylla, der den har stått urørt i mange tiår.

Som vi forlater våre skyldnere er en del av serien De ti bud som er skrevet av forskjellige forfattere. Så langt har det vært kortkrim, kortromaner og kortdystopi. Denne korte boka består av tre noveller.

Utfordrende hverdag
Henriksens skrivestil er noe "cowboyaktig". Dissse novellene består mest av menn fra avsideliggende sted, og som gjør ting på sin egen måte. De liker heller ikke å vise svakheter. Det er nesten som om de er skrevet fra en annen tid.

Den ene historien er om en gutt som er avstandsforelsket i en jente på skolen. Den andre er om to brødre som respekterer hverandre og støtter hverandre i tykt og tynt. Det er bare et problem. Enok er forelsket i kvinnen broren skal gifte seg med, og prøver å gjøre alt han kan for å fortrenge følelsene.

Den tredje historien er den korteste om en fyr som blir stoppet av en politimann. Han prøver å komme seg ut av en kinkig situasjon, men blir han avslørt?

Tynn novellesamling
Noe vagt forklart kanskje, men dette er en bok på bare 191 sider, med tre noveller og novellen om Enok og Seth er den lengste av dem. Personlig syntes jeg alle var noe blasse, bortsett fra den tredje som var litt mørk, men dessverre svært kort. De to andre novellene brydde jeg meg ikke så mye om, og jeg fikk heller ingen bånd til karakterene. Problemet ligger kanskje i at jeg er ikke så glad i novellesamlinger generelt. Jeg leser dem vanligvis fra en favoritttsjangere eller forfattere som jeg leser ofte av. Andre novellesamlinger har jeg noe anstrengt forhold til, da det er kort tid på å sette seg inn i handling og det å bli kjent med karakterene.

Novellene var mest om begjær, vanskelige følelser og seksuell frustrasjon. Skjønner det hadde med temaet og tittelen å gjøre, men det er ikke akkurat temaer jeg syns er interessant å lese om. Det ble noe repeterende og smålei av å lese om menn som var ensporet i tankegangen. Det ble uinteressant i lengden. Ordet indianer er også ofte brukt. Er ikke meningen å virke pirkete, men det er nok et uttrykk som det ikke er lov til å bruke i dag, så vidt jeg vet? Så reagerte litt på det. Dette er min første bok av Henriksen. Har to bøker til av ham som jeg skal lese, men det frister ikke med det første.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Jeg har nettopp ført opp Tatt av vinden på "gjenlesingslista" mi, for å sjekke om jeg virkelig var så bevisstløs første gang jeg leste den for mange år siden, Den gangen oppfatta jeg den som en feministisk roman: Scarlett er riktignok ganske uspiselig, men hun veit hva hun vil, og går verken av vegen for intriger eller grovarbeid (slavearbeid?) for å nå sine mål.

Men først må jeg gjøre meg ferdig med Den siste stolheisen av John Irving, en murstein på bortimot tusen sider - den handler om helt andre sider ved det amerikanske samfunnet enn Tatt av vinden!