Bokelskere.no

Litt andre smitteverntiltak den gangen enn nå, kan man vel si! "Spansken" var ikke enkel å hanskes med - man kan jo undres over hvordan verden ville ha håndtert den i dag. Enig med deg, kapittelet om Elias sin omsorg for Herdis er en fornøyelig historie, skjønt med mindre fornøyelige konsekvenser ...

Jeg liker stort sett svensk krim, men de få svenske krimbøkene jeg har lest så langt i år, har vært noe skuffende.

Nyeste bok i serien om Sam Berger og Molly Blom. Boka kan fint leses som frittstående. Har selv ikke lest noe av Arne Dahl, som egentlig heter Jan Arnald, tidligere, og syntes ikke at det gjorde noe. Man faller ikke ut av handlingen.

En etterforskers sambrudd
I boka Friheten er Sam Berger gjennom en krise, både i yrkeslivet og privat. Det er nesten som om alt henger i en tynn tråd. Den største påkjenningen er at gravide Molly Blom er sporløst forsvunnet. Han er redd for å aldri se henne og eventuelt deres barn igjen. Han har gjort alt for å finne henne, men hun gir ingen livstegn. En god venn av ham ser at han sliter, og foreslår en god psykiater som hun selv har gått til. Etter en del nøling, oppsøker han terapeuten Rita Ohlén.

Senere får han en uventet sak. Rita ber ham om å søke etter en savnet kvinne, før det er for sent, og tiden er knapp. Hvordan skal han klare å finne noen helt alene på så kort tid, så den savnede kvinnen ikke får en mørk skjebne? Og hva er Friheten?

For mye drama
Ved siden av horror, liker jeg godt krim og psykologiske thrillere, så lenge de er mørke og dystre. Denne er noe mørk og dyster, men samtidig ikke helt. Det er mye prat, mye frem og tilbake, både når det gjelder samtaler og handling, og man blir ikke helt engasjert i saken. Man blir godt kjent med karakterene, men likevel får man ikke så stor interesse for dem. Det blir litt for mye drama, istedet for å gi selve saken større plass. Men jeg hadde sansen for stor persongalleri og skifting av perspektiv. Synes det gjør en handling mer realistisk.

Det er egentlig ikke så mye mer å si om Friheten. For det første er det ingen stor bok, og for det andre er det noen vinklinger og hendelser man ikke kan drøfte, for å ikke avsløre noe for andre som har tenkt å lese boka. Kort oppsummert var dette en noe slapp krim. Må rose fin humor som kan være svart, men det er en bok man må være noe tålmodig med, for selve spenningen tok seg ikke opp før de siste hundre sidene. Lettlest krim, men noe uengasjerende.

Det hevdes at Berger og Molly blir Tv-serie.

Fra min blogg. I Bokhylla

Det skjønner jeg godt. Alle de tre bøkene fungerer best i papirutgave, tenker jeg. Spesielt nummer to i mitt tilfelle; der var det lett å gå seg vill mht. hvem var hvem. Tvillinger er ikke alltid lette å holde greie på.

Ikke alle, men de fleste bruker sosiale medier, også kalt some. Noen bruker det sjeldent, mens andre bruker det ofte og til det meste.

Alt mulig blir lagt ut, også barnebilder. Noe som det ofte er mye debatt om. Eksponering av barn. Barn som har null privatliv, som Poppy. Fordi hennes mor har en av landets mest leste blogger. Flotte Lotte drives av moren Lotte og hennes ektemann, Jens Wiig. Jens hadde en tenniskarriere en gang i tiden, men nå jobber han for fullt med bloggen sammen med Lotte.

De poster ofte bilde av Poppy på bloggen og Instagram. Som mange andre, glemmer de konsekvensene av det. For ingen vet hvem for sikkert følger en blogg og eventuelt hvorfor.

Foreldres store skrekk
Poppy rekker ikke å være hos farmor og farfar lenge før hun forsvinner, mens foreldrene er på spahotell. Hvem har tatt henne? Er det noen som kjenner dem personlig, eller er det en besatt fan? Eller er det noen som vil gi dem en lærepenge av en eller annen grunn?

Emer Murphy er egentlig sykemeldt, men mens hun er innom jobben en tur, blir hun kastet inn i en ny sak med makkeren Mons Tidemand. Er hun egentlig klar for det, med tanke på det hun har gjennomgått? Hun er også usikker på hva kollegaene hennes tenker om henne etter at hun ble sykmeldt. Samtidig har hun ikke mye tid til å tenke på akkurat det, siden forsvinningen til Poppy er kravstor, og de har liten tid. Folk må intervjues og ting undersøkes. Men hva skjer hvis Emer slutter å ta pillene hun egentlig skal ta?

Boka tar opp et moderne og aktuelt tema
Poppy er en aktuell og moderne krimbok. Den tar opp et skremmende tema. Likte bruken av diverse forumprat som involverer seg i familien Wiig, og også bruken av det mørke nettet. Det gjør det hele mer realistisk. Men fikk ikke helt troen på Emer Murphy og Mons Tidemand. Jeg blir ikke helt overbevist. Man får ikke noe forhold til dem, og man blir på en måte likegyldig.

Denne knæsjfargen med de creepy fingrene, var en bok jeg gjerne ville like, for den virket litt annerledes og spennende. Boka gir et inntrykk av hvordan man forestiller seg hvordan toppbloggere er. Det er lett å forestille seg livene deres som plettfrie, men de fleste av oss vet også at mye blir redigert og luket ut, før ting blir publisert. Glansbilder blir ofte lagt ut istedet for vanlige, hverdagslige dager. Så syntes Getz gjorde en fin jobb med den beskrivelsen. At det skjer mer bak kulissene enn det som er synlig. Men opplevde dessverre boka som noe langdryg og for forutsigbar. Jeg mistet interessen for saken underveis.

Fra min blogg: I Bokhylla

God omtale og god bok, noe av det beste jeg leste i fjor! Bare gled deg til bok nummer tre - overraskelser venter der også!

Jeg har vært inne på Nasjonalbibliotekets 1960-utgave for å sjekke, og joda! - Torborg skrev sjampanje!
Og hvis det er noe som er genuint bergensk, så må det vel være garpegenitiven. Den oppsto på 15-1600-tallet ved "samrøre" mellom bergensere og tyskere, og har siden bredt seg til størstedelen av Norge. Jeg er sjøl oppvokst med en dialekt der det aldri brukes s-genitiv, så for meg faller garpen ganske naturlig.

Bigfoot, også kalt Sasquatch, blir ikke ofte nevnt i bøker, og det var morsomt å lese en slik bok, men var den uhyggelig?

Basert på en ganske kjent myte
Det er heller ingen avsløring at handlingen dreier seg om Bigfoot, siden det blir nevnt i baksideteksten. De fleste vet hva en Bigfoot er. Det er en amerikansk myte om en gorillalignende skapning som er større enn en vanlig gorilla, og som beveger seg som et menneske. Selvfølgelig er det ikke noe jeg tror på, men jeg synes at myter fra forskjellige land, alltid er et fascienrende tema. Det er underholdende.

The Spirit av Thomas page ble for første gang utgitt i 1977, og gitt ut på nytt i 2019, takket være Grady Hendrix. Jeg har ikke lest noe av Grady Hendrix før, men har merket meg at han er et populært navn i horrorsjangeren. Så ser ikke bort i fra at jeg kommer til å utforske forfatterskapet hans om ikke lenge. Sammen med en annen, gir han ut en serie som heter Paperbacks from Hell. Bøkene har ikke noe med hverandre å gjøre og er skrevet av forskjellige forfattere. Det er horrorbøker som ikke lenger er i trykk, men som Hendrix synes fortjener å se dagens lys igjen, og gir dem ut på nytt. Jeg visste ikke atThe Spirit var en del av Paperbacks from Hell før jeg fikk det i hus. Det var en tilfeldig bok jeg valgte til Halloween i fjor, men som jeg ikke skriver om før nå, for rakk ikke å skrive om alle bøkene jeg leste i fjor.

To menn på jakt etter Bigfoot
Forfatteren av The Spirit, Thomas Page var for meg et ukjent navn og har nok ikke vært så synlig i horrorsjangeren, for han har ikke gitt ut mange bøker. Denne er om to karer som er på jakt etter en ting, nemlig Bigfoot. De er ikke på jakt sammen og kjenner heller ikke til hverandre. De er også på jakt etter Bigfoott av ulike årsaker. Raymond Jason, er ute etter den på grunn av hevn, og John Moon, på grunn av en spirituell grunn. Kommer de til å møte hverandre underveis, og er utfordringen deres større enn først antatt? På veien etter denne berømte myten, møter de på folk som skal ha observert den og mange utfordringer.

Denne handlingen var både snodig og underlig, men ikke spesielt uhyggelig. Det var mest underholdende og komisk. Likte godt hvordan Page beskrev naturen og de kalde omgivelsene. Hvordan naturen skiftet med de forskjellige årstidene, men synes ikke at karakterene kom så godt frem. Man blir ikke så godt kjent med dem og det er noe vanskelig å se dem for seg. Fortellerstemmen ble også noe knusktørr underveis og lite fremdrift i handlingen. Kunne ha tenkt meg mer mystikk og uhygge med tanke på at denne boka er om en ganske kjent myte. Dette ble dessevverrre litt for slapt til horror å være ...

Fra min blogg: I Bokhylla

spennende bok. Hadde litt problemer å følge alle tekniske beskrivelser. Ble litt lurt da jeg fant ut nesten helt på slutten at dette var første bok av en triologi. Derfor en 4

Så artig at bokforslaget mitt falt i smak! Og at det førte noen av dere videre til mer Nedreaas, er gledelig. Hun har satt så mange spor etter seg i norsk kulturliv at det ville være synd om hun skulle forsvinne i alt mylderet. Nå har jeg lest utdrag fra Trylleglasset, jeg har lest ut Musikk fra en blå brønn og er klar til å fortsette med Ved neste nymåne. Jeg har også lest om igjen de tre novellene om Herdis i samlinga Stoppested fra 1953: Kjøreturen, En flik av Guds kjortel og Har du skrevet til Julia. Alt er fremragende godt formidlet.

Det er vanskelig å sette ord på disse leseopplevelsene. Jeg blir bare sugd inn i miljø, samfunnsforhold, klasseforskjeller, gleder, sorger og redsler, alt formidlet gjennom jentungen Herdis sine sanser: Syn, hørsel, lukt, smak og hud - så sanselig at jeg faktisk lever med i beretningene. Og "antydningens kunst" er brukt på en så finurlig måte at en voksen leser forstår hva som foregår, selv om Herdis "bare" sanser og føler.

Før jeg begynner på "Nymånen", skal jeg bla litt mer i Nordens svale, festskriftet som ble utgitt i forbindelse med forfatterens syttiårsdag i november 1976. Her er det bidrag fra kjente og litt mer ukjente litteraturpersonligheter, blant andre Einar Økland, som skriver at han møtte realismens poesi da han oppdaga Torborg Nedreaas' forfatterskap. Det synes jeg er godt sagt.

Takker! 😊

I distriktsnyhetene fra Nordland 11. november 2020 er det et intervju med Roy Jacobsen i anledning utgivelsen av Bare en mor, men det er bare en snutt på noen minutter. Mer har jeg foreløpig ikke klart å finne.

Har lest en bok av C.J. Tudor før, og det var The Chalk Man som jeg leste for tre år siden. Likte jeg De andre bedre?

Jeg likte denne to hakk bedre, så ikke akkurat den store forskjellen. Boka har en av de bedre begynnelsene jeg har lest i en psykologisk thriller på en stund. .

Et mareritt som aldri tar slutt?
De andre er om Gabe som blir kastet inn i et mareritt, og boka føles nesten som en slags roadtrip, siden store deler av handlingen foregår på veien. På vei til og fra et eller annet hele tiden. Gabe opplever det verste på veien. En bil kommer foran ham som virker rusten og gammel. Bakdelen er full av klistermerker med forskjellige utsagn. I bakvinduet dukker det opp en jente som er skremmende lik hans egen datter, Izzy. Men det er umulig. Hvorfor skulle hun sitte på i en bil hos en fremmed? For sikkerhets skyld ringer han hjemme for å bli kvitt den underlige følelsen, og får nok en ubehagelig nyhet. Tre år senere møter man en tynnere og sliten Gabe. Han kjører så ofte han kan i håp om å finne skranglekassen som kjørte foran ham. Det er hans eneste håp om å kanskje finne Izzy igjen, hvis det var henne.

Gode beskrivelser, men for mange tilfeldigheter
C.J. Tudor skriver godt. Det er det ingen tvil om. Hun skriver med stor innlevelse og det er lett å la seg bli revet med. Det er også lett å se for seg karakterene og stedene hun beskriver. Noen er mer mystiske enn andre. Man kjeder seg ikke. Men synes ikke denne skiller seg ut fra mange andre thrillere. Det blir for lett å skjønne hvem som egentlig er hvem, og om de kommer til å møte hverandre på et eller annet tidspunkt eller ikke. De andre var heller ikke så mørkt og mystisk som jeg hadde håpet på. Savnet mer bakgrunnshistorie om den delen. Hva det er og hva det består av, har jeg ikke tenkt å avsløre, men det var ikke vanskelig å tenke seg frem til. En god thriller, spesielt begynnelsen, men savnet mer mystikk og suspense. Denne thrilleren inneholdt også noen overnaturlige elementer, og det hadde vært spennende om den delen fikk mer plass, for det ville jeg gjerne lese mer om. Ikke alt trenger å være realistisk hele tiden.

Det er ikke så mye mer å si om De andre, siden boka er såpass kort og man ikke vil avsløre noe for noen. Liker ikke at det skjer selv. Grei og underholdende thriller, men ikke noe mer enn det. Det ble for mange tilfeldigheter og en slutt som ble litt for typisk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Romaner med en årstid i tittelen

Berre sånn av rein nysgjerrighet... Noken som veit ca antall på kor mange bøker som vert utgjeven i Norge i løpet av eit år? Tipper det er rimelig mange...

Der hovedpersonen er kunstner

I det samme familieselskapet snakkes det om tsarfamilien som var satt i fangenskap. Dette skjedde i mars 1917 etter vår kalender.

Jeg har tidligere "protestert" mot å kalle disse tre bøkene for en trilogi. Riktignok er Herdis hoved- eller biperson i de fleste av novellene i Trylleglasset, men hun opptrer også i novellesamlingen Stoppested fra 1953 (som også anbefales for Nedreaas-fans).

Jacob Steven Mohr har hittil utgitt tre bøker, men har ennå ikke blitt en hit i horrorsjangeren. Han er ennå temmelig ukjent. Det er ikke mange som har snakket eller skrevet om bøkene hans.

Selv om boka består av kun ungdommer i persongalleriet, vil jeg heller stemple denne boka som bok for voksne fremfor ungdom, siden den er noe voldelig. Det er kanskje ikke alle som tåler det.

Mye turbulens på kort tid
The Unwelcome er om en liten vennegjeng som drar på en lang kjøretur til en hytte som ligger øde til, og hvor det er dårlig dekning. Selv om de er få, kjenner ikke alle hverandre like godt. De skal være på hytta i tre netter bare for å komme seg vekk fra alt, og nyte tiden. Siden kjøreturen varer i mange timer, stopper de ved en bensinstasjon for å ta en liten pause til siste stopp. Der blir Kait, forkortelse for Kaitlyn, overrasket av ekskjæresten hennes, Lutz. Det gjør henne alt annet enn glad. Hun blir bekymret over at han vet hvor hun er, men klarer å riste ham vekk. Sammen klarer de å dra videre uten ham. Men det har satt en liten demper på stemningen. På hytta blir ikke ting bedre da noen får blackouts, og de gjør ting de ikke er klar over. Kait mistenker at det er ekskjæresten, Lutz som står bak, men hvordan er det mulig, når han selv ikke en gang er der sammen med dem?

Et underlig tema, men ikke noe nytt
Dette er en bok med bodysnatcher som tema. Det er ingen avsløring da det allerede er nevnt i baksideteksten. Så det er en horror blandet med litt fantasy. For min del ble det litt for mye fantasy og for lite horror. Jeg liker fantasy av og til, men det er ingen fantasysjanger, og jeg prøver å lese horrorbøker som blir utgitt i år og eldre bøker. Denne kom ut i februar i år, og er ennå ganske fersk.

Boka hadde i grunn et godt utgangspunkt om en vennegjeng som mistenker hverandre når noe fælt skjer. Ikke spesielt originalt, men småspennende likevel. Mange av karakterene er irriterende, spesielt Ben, som er en bedreviter og oppfører seg som en slags leder for gruppa. Man får ingen connection med noen av karakterene som er noe blasse.

Ble ikke helt bergtatt av forfatterens skrivestil, heller. Boka består av korte kapitler, men oppleves likevel som langdryg, da fortellerstemmen hans er noe monoton. Det tar tid før det skjer noe, og når det først skjer noe, ante man det på forhånd. Til tross for at boka er på bare 296 sider, tok det sin tid å komme seg gjennom den, siden den var lite engasjerende og man bryr seg ikke så veldig hva som skjer med karakterene. Det er kjedelig å lese om karakterer man ikke får noe forhold til. Så The Unwelcome kunne ha passet bedre som en novelle istedet for som bok, med tanke på at handlingen er så tynn.

Fra min blogg: I Bokhylla