Har nå funnet i- phone versjonen. Tusen takk :)

Det må vel være Bertel som er stemmen i epilogen? Ved de tre gravene i Evighetsfjorden sier han at det er han sjøl som har begravd dem og sørget for gravsteiner og inskripsjoner. Men hvem ligger i den tredje grava?

Jeg driver og bygger meg opp en krim litterær orgasme ved å lese alle Harry Hole bøkene om igjen før jeg leser den nyeste. Og for et fantastisk gjensyn det er! Jeg hadde helt glemt hvor gjennomført bra og spennende Marekors er. Det er i denne boken Jo Nesbø virkelig planter den skrinne ræva si på tronen som Norges ubestridte krimkonge. Over et par bøker har Nesbø greid å få leserne til å tørste etter hevn, han har på mesterlig vis fått oss til å nesten skrike av frustrasjon når en viss politimann ser ut til å være untouchable. Og vi slipper et unisont skjelvende sukk når vi endelig opplever en slags rettferdighet.

Veldig god krim fra Pyreneene, creepy og uhyggelig så det holder. Interessant og velskrevet. Aldri kjedelig selv om den er lang. Les gjerne mer her

Begrunnelsene finner du i denne artikkelen fra The Guardian

Knausgård og Munch

Jeg har fulgt Karl Ove Knausgårds forfatterskap helt fra våren 2010, da jeg leste den første boka i Min kamp-sekstetten. Selv om min begeistring har variert noe underveis, er jeg like fullt av den oppfatning at han er en av Norges aller beste forfattere i dag. Jeg har lest - og omtalt på bloggen min - i alt 14 av hans bøker så langt. Denne siste - "Så mye lengsel på så liten flate" - blir den femtende ... I alt har han utgitt 17 bøker siden debuten i 1998 ("Ute av verden").

Da nyheten kom om at Karl Ove Knausgård skulle kuratere en Munch-utstilling på Munch-museet, og at det atpåtil skulle bli bok av det, sto begeistringen i taket hos meg! Ikke at jeg kan skryte på meg noen dyptpløyende kunsthistoriske kunnskaper om Munch, men jeg har alltid interessert meg for hans kunstnerskap og bilder. Så pass at jeg har samlet noen bøker om ham i årenes løp. Uansett - med Knausgårds inngang til Munch og med et drøyt 200 siders essay fra hans hånd, var dette en mulighet for å dypdykke inn i Munchs kunst.

Det spesielle med Edvard Munch (f. 1863 d. 1944) er at han ble så gammel og at han malte hele sitt liv. Han etterlot seg enormt mange arbeider; oljemalerier, grafiske tresnitt og litografier, tegninger m.m. Mesterverkene hans - Skrik, Melankoli, Vampyr, Madonna, Pubertet, Døden i sykeværelset, Sjalusi og Aften på Karl Johan - er velkjente for de aller fleste. Vi har sett dem utallige ganger, så mange ganger at vi nærmest har sluttet å "se" dem, påpeker Knausgård. Da han fikk oppdraget med å kuratere en utstilling med Munchs bilder, svarte han ja uten å tenke seg om. Siden kjente han på prestasjonsangsten. Hva om bildene han valgte ut ikke var gode nok? Han bestemte seg tidlig for å konsentrere seg om mer ukjente bilder av Munch, slik at vi som kom på utstillingen skulle få anledning til å møte hans bilder for første gang - slik bildene en gang ble møtt av sitt aller første publikum for mer eller mindre hundre år siden. Han delte også bildene inn i fire ulike faser.

Knausgård trekker inn sitt eget forfatterskap og skriveprosessen, der skrivingen ikke bare handler om å gjenskape et øyeblikk, men at den selv må være et øyeblikk. Bare da er den i kontakt med verden, gjennom at det er så liten avstand mellom tanke og følelse og språk som mulig. Slik kan det også være å male. Når kunsten blir til i en bevegelse, i en strøm - uten tid for tanker, slik at det uttrykte oppstår som noe i seg selv ... Der samtiden så slurv og uferdige bilder fra Munchs hånd, handlet det kanskje om nettopp dette? Og bare for å ha nevnt det: Munch var en helt eminent tegner, så han malte ikke lite detaljert fordi han "ikke kunne tegne en hånd".

Mens Knausgård planla utstillingen fikk han tilgang til Munch-museets indre gemakker - magasinet - der svært få har sluppet inn før ham. Å se bildene i virkeligheten var noe helt annet enn å se dem fotografert i kunstbøkene. Mens han gjennomgikk samlingen med bilder som aldri har vært vist frem for noe publikum i vår tid, la han merke til at mange av bildene var svært harmoniske, og ikke ladet med angst og mørke. Dette fikk ham til å ønske å starte utstillingen med et rom fylt av harmoniske menneskemotiver, og over til et rom der bildene var tømt for mennesker, for så å fylles opp med mennesker igjen.

For meg var det en sann lykke å lese om Munch og hans kunst. Ikke bare skriver Karl Ove Knausgård usedvanlig godt, men det finnes nesten ikke den dør han ikke åpner underveis i boka. Han beveger seg ut og inn av hovedtemaet, som er Munch, og over i digresjoner som ytterligere bidrar til å utvide det rommet og de preferansene vi har om Munch og hans kunst. Her er det ikke først og fremst de tekniske sidene ved malekunsten vi presenteres for, men betrakterens blikk og de følelsene Munchs bilder trigger hos oss. Hva sier Munchs kunst oss? Hvilken betydning har Munchs eget levde liv for det han presterte på lerretet? Og ikke minst - noe selve utstillingen forsterket inntrykket av - får vi et innblikk i den delen av Munchs kunst som ikke handler om angst, sjalusi eller melankoli, følelser som vi vanligvis forbinder ham med. Det jeg sitter tilbake med er en mye mer menneskelig og helhetlig Munch enn den jeg kjente fra før av. Dette gjør det enda mer spennende å lese mer om Munch!

Karl Ove Knausgård er en essayist av ypperste klasse, og jeg anbefaler derfor denne boka på det aller varmeste!

Her kan du lese resten av min bokomtale.

Jeg har lest Profetene i Evighetsfjorden for andre gang, og min sekser fra forrige gang står fast. Boka framkaller sinne, grøss, kvalme, hoderisting, tvil og undring, og gir et tidsbilde som iallfall jeg finner troverdig.

Hva som rører seg i hodet og hjertet på Morten Falck, blir jeg – i likhet med flere andre – ikke riktig klok på i første omgang, men i siste del får vi en del hint, slik jeg oppfatter det. I løpet av reisen hjem og til København føler jeg at han «gjør seg ferdig» med sitt tidligere liv og slår fast at det er på Grønland han skal være. Siden taper vi han av syne, men helt til slutt tolker jeg Bertels gravskrift i retning av at Morten må ha vært gjennom en radikal forvandling, fra sjølgod «koloni-geistlig» til «tro venn».

Bertel er for øvrig den i persongalleriet som framstår for meg som en likandes kar helt fra jeg lærer han å kjenne. At han tidlig på 1800-tallet er blitt presteordinert, tyder vel også på at «blandingsbarna» er akseptert som fullverdige borgere. (Men hva med de fullblods innfødte?)

Jeg observerer at mange av dere har kommentert Kim Leines tilnærming til en del kroppslige funksjoner, men jeg får ikke helt tak i hva dere egentlig mener om det. Positivt eller negativt? Noen skriver at det blir for mye og for detaljert; men uten alt dette tror jeg ikke vi hadde greid å fornemme hvor ekstreme forholda faktisk var. Sjøl synes jeg det er befriende at han ikke legger fingrene imellom, men omtaler alt menneskelig uten å pakke det inn i eufemismer. Livet har alltid vært fullt av motbydeligheter og styggedom, - og ikke bare i primitive samfunn.

Jeg må forresten komme med en pinlig innrømmelse, siden det var jeg som først moret meg litt over forfatterens storfe-kunnskap. Den elskelige Roselil kan faktisk ha vært ei kvige. Jeg er nemlig kommet under vær med at i enkelte jordbruksdistrikter i Norge omtales hunn-storfeet som kviger helt til de har fått sin andre kalv. Unnskyld, Kim Leine!

Tre kvinner som har mer til felles enn de tror ....

Disse kvinnene er alle mødre, noe overbeskyttende og de har sine hemmeligheter, mer eller mindre, men hva gjør man ikke for å holde på fasaden? Celeste bærer på en mørk hemmelighet mellom henne og hennes mann, Perry. Jane er den nye i miljøet som nettopp har flyttet sammen med sønnen, Ziggy. Et av Madelines barn, tenåringsdatteren som hun er innmari glad i, men som hun ikke klarer å holde styr på, føler at hun mister henne helt da datteren bestemmer seg for å flytte til Madelines eksmann istedet. Selv om disse kvinnene er meget forskjellige blir Celeste, Jane og Madeline gode venner.

Ting eskalerer seg på aller første skoledag for deres yngste barn. På informarsjonsdagen oppstår det noe mellom noen av deres barn og andres barn, som skaper en stor konflikt blant de fleste foreldre. Hva er sant og ikke sant? En underskriftkampane starter mot å få den "skyldige" ut av skolen selv om ingen har bevis som bekrefter noe. Senere arrangerers det en quizkveld på skolen for alle foreldre. Den kvelden ender opp som et mareritt og noens liv blir forandret for alltid. Underveis gjennom hele boka, stykkevis og delt, blir alle foreldre avhørt av politiet. Hva er det som egentlig foregår?

Hysteriske eller bare frustrerte fruer?
Boka minner litt om Desperate Housewives. Husmødre som sliter med sitt, men som prøver å holde alt oppegående. Alt baller på seg, likevel gjør de alt de kan for å virke positive og energiske. Store hvite løgner har litt av den samme tonen og opplegget som Desperate Housewives. Det andre greia som Store hvite løgner har til felles med Desperate Housewives er at det oppstår et mysterie. Et mysterie som blir til en katastrofe og de er svært raske med anklagelser. Man spør seg selv hvem som er de verste mobberne, barn eller voksne?

Den australske forfatteren Liane Moriarty har gitt ut flere bøker og funnet sin sjanger. Hun liker å blande drama med mysterie, sette karakterene sine på prøve. Selv har jeg lest to bøker av henne tidligere og det er; Ektemannens hemmelighet og Det Alice glemte. Jeg ble ikke spesielt begeistret av noen av dem, men jeg bruker å lese minst to eller tre bøker av en forfatter før jeg bestemmer meg for å lese mer av forfatteren eller ikke. Forfattere har sine oppturer og nedturer de også, derfor er det viktig å gi dem mer enn en sjanse. Noen kan overraske, andre ikke, men da har man i alle fall gitt dem en sjanse. Det er ikke nok å dømme et forfatterskap ut i fra en bok.

Boka har fått mange forskjellige meninger og også fått mye skryt. Jeg ble dessverre ikke en del av fanskaren. Konseptet er kreativt og interessant, men ble ikke helt fan av selve utførelsen eller resultatet. Jeg har ikke noe i mot chick-lit. Det er bare det at det er ikke det jeg leser aller mest av, og i denne boka ble fortellermåten vel damete. Forfatteren er meget opptatt av hva karakterene har på seg og hvordan de ter seg. Noe detaljert til det kjedsommelige. Men liker godt hvordan forfatteren beskriver karakterene på ellers for hun får frem deres personlighet på en ypperlig måte. Man vet godt hvem man skal like og ikke like. Hvem som gjør en god figur. Til tross for at Jane er en karakter man liker godt og som ble min favoritt, for hun virket til å være den mest normale av dem alle, men må si at det var spennende å lese om Celeste og Perry. Det var den beste delen av boka.

Lettlest og kapitlene går fort unna
Selv om jeg ikke fikk helt sansen for Store hvite løgner, var det en svært lett bok å komme seg gjennom. Det er en bok på 568 sider, men de sidene går fort unna for språket er lett og kapitlene er korte og veldig effektive. Den kan virke som en murstein, men det føltes ut som å lese en bok som bare var på 2 - 300 sider. Den er ikke tung i det hele tatt.

Store hvite løgner er en naiv roman på grensen til chick - lit som inneholder en liten mysterie hvor alle trådene samler seg til slutt. Selve "mordsaken" og det som skjedde før og i etterkant var ikke spesielt sjokkerende eller gjorde noen særlig inntrykk. Morsom lesing med festlige og barnslige karakterer, men det pertentlige språket ødelegger mye av spenningen som skulle ha vært der.

Valget mellom å lese flere bøker av Liane Moriarty eller Tv-serien Deseperate Housewives, velger jeg nok Desperate Housewives istedet. Er litt nysgjerrig på Tv-serien Big Little Lies som er basert på denne boka. Kommer kanskje til å se den, men har ikke bestemt meg ennå. Har ikke helt sansen for Reese Witherspoon, men Nicole Kidman er tøff. Alexander Skarsgård, sønnen til Stellan Skarsgård, er også med i serien. Serien er skapt av David E. Kelley som er gift med Michelle Pfeiffer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Skillet mellom hoved- og sideformer ble opphevet i 2005. Bare bruk "brisk" av hjertens lyst!

Ta med Benoni også da... (Hamsun).
Ida Elisabeth av Sigrid Undset
Paula av Isabel Allende
Alef av Paulo Coelho
Ben Hur?
Tristan og Isolde? Vilde ha slike også? Så fant jeg ei liste her. Her var det flere "selvfølgeligheter", noen av dem burde jeg klart å komme på selv.

Kommer muligens tilbake med tilføyelser - morsom jakt!
Isak av Bjørn Andreas Bull-Hansen

Se her.