Bokelskere.no

Som kristen leser må je lese dette som en krimbok, og bare det.

Godt poeng. Antar boka ble til for å dekke opp et "hull" i behovet sett fra utøversynspunkt, da antar jeg bunadssyersker fra Voss og Hardanger er de nevnte utøverne. Tror jeg får ta en prat med morsan om interesse og behov, heller enn å tenke gave! Det kan hende at et biblioteklån er mer fornuftig for henne.

Ok. Takk skal du ha! Jeg tror jeg venter og ser hvordan det utvikler seg. Morsan sitter mye og ser på ting innen håndarbeid hun finner på Pinterest og sukker tungt over alt som står på russisk, kinesisk og diverse.. Og at det ikke er så enkelt å få tak på mønstrene, uansett hva slags teknikk det handler om.

Ut i fra at vi har ingen forbindelser til Hardangerbunader og slikt, handler det helst om uvanlige/ utdøende teknikker og det å kunne dem som en kuriøs ting. Som nevnt, morsan har vært innom det meste, mens jeg foretrekker hekling, hehe. Kan strikke eller brodere litt også, og jeg har lært noen morsomme ting som nupereller og å flette armbånd og litt makramé og skal etter hvert sette opp en vev jeg har fått tak på (firskaft bordvev), men har litt dårlig plass. Uansett, det er noe morsan kan, men jeg har alltid i bakhodet at jeg skal videreformidle det hvis jeg finner noe som er brukandes for henne. Jeg er nok ikke så avhengig av håndarbeid som henne, men jeg har en mistanke om at veving er helt i tråd med hva som passer meg.

Den boka med filetarbeider hos NB skal jeg ta en titt på.

Tildels enig i flere ting; jeg deltok på nr. 9 og nr. 11 (som jeg avbrøt) og hadde tenkt å være med på en senere, som jeg ikke fikk tak i i tide. Etter hvert ga jeg litt F, for det ble ...uinteressant på et vis. Litt for sære bøker. Titler jeg ikke gidder å lese. Null inspirasjon. Men i alle disse årene har jeg pleid å titte innom og se etter hva som foregår her.

Så jeg skal ikke si bastant at jeg aldri kommer til å delta igjen. Hvis det er interesse for at aktiviteten skal opp og med bøker av et visst kaliber, så kan jeg vurdere å bli med igjen.

Ok, kanskje ikke heeelt det mest aktuelle for én som har gjort veldig mye forskjellig før og én som er atskillig nærmere nybegynner i håndarbeid.. ;)

For to år siden leste jeg Der hun lå av samme forfatter, og likte den ikke noe særlig. Tidligere har jeg lært at enkelte ganger lønner det seg å gi forfattere en ny sjanse. Hvordan gikk det denne gangen?

Det var slett ikke bortkastet. I gode og onde dager hadde rett og slett et bedre plot og bedre karakterbeskrivelser. De første åtti sidene var ganske seige og tunge å komme seg gjennom, på grunn av lite innhold og lite fremgang, men heldigvis snudde det seg temmelig fort.

Et spøkelse fra fortiden dukker opp
Lizzie Kitsakis er for tiden underbetalt forsvarsadvokat, og hun får en overraskende telefon. Telefonen er fra en "gammel" studentkamerat. Han er innsatt på Rikers som er et tøft fengsel å være i. Hans kone ble funnet død ved trappa med en golfkølle i nærheten. Han ble ikke opprinnelig arrestert som mistenkt for drapet, men på grunn av vold mot politimann på åstedet. Men de fleste ser på ham som mistenkt, og han er desperat etter å bevise at han er uskyldig, og komme seg ut av fengselet så fort som mulig. Han og kona har en ung sønn sammen som er på sommerleir.

Ikke nok med det. I det fasjonable strøket Park Slope i Brooklyn hvor Zach bor, klienten til Lizzie, går det rykter om at foreldre til skolebarn i strøket, noen få ganger arrangerer hemmelige swingersfester. Samtidig føler flere seg utpresset digitalt av en anonym kilde. Hvor mye skjuler denne voksne omgangskretsen, og har Lizzie selv noen hemmeligheter som ikke tåler dagens lys?

McCreight skrivestil kan oppleves som noe tung, i hvert fall i begynnelsen. De første åtti sidene var en liten tålmodighetstest å komme seg gjennom. Men ikke alle begynnelser kan være like fengende. Når man først kom seg over kneika, gikk det lettere. Det ble bedre flyt i språket, man fikk bedre oversikt over de mange karakterene og det ble mer som skjedde.

Noen ganger trenger man festlig krim
I likhet med John Grisham har også McCreight vært tidligere advokat og det vises i handlingen. Likte ekstra godt disse vitneforklaringene og konfidensielt skriv som ble skrevet som et ordentlig dokument på profesjonell måte, og kunne ha tenkt meg flere av dem. Likte også at handlingen hoppet frem og tibake i tid, før og etter denne swingersfesten.

Lizzie er kanskje ikke den skarpeste advokaten jeg har lest om, men det kan tilgis, men hun og klienten Zach utfyller hverandre på en utspekulert og vittig måte. Jeg likte ikke noen av dem av en eller annen grunn, men det gjorde det hele enda mer spennende. Likte også at handlingen ofte skiftet mange perspektiver, også Amanda mens hun var i live.

Dette er ingen unik psykologisk krim, men heller underholdende, festlig og fargerik krim. Det tar noe tid før det blir noe action, men det er vel verdt ventetiden. Så jeg er glad for at jeg ga McCreight en sjanse til. Dette var artig lesing.

Filmatiseres av Nicole Kidmans Blossom Films.

Fra min blogg: I Bokhylla

De to første bøkene om Wilhelm Gran gikk meg hus forbi, men heldigvis fikk jeg med meg den tredje boka.

Gammelt nag eller bare en seriemorder?
Rovdyr er en krimbok som følger flere tiår. Helt fra slutten av 50-tallet og nåtiden i boka som er 2017. Det har mest sannsynlig å gjøre med samme mann eller kvinne som er seriemorder, og samtidig får politiet en ny sak da en gammel dame blir funnet død i sitt eget hjem. Noen andre skal ha sett en gammel dame forlate åstedet. Handler det om gammelt nag eller noe annet?

Det høres kanskje ut som en helt hverdagslig sak, men saken går mye dypere enn som så. De må til og med få en tysk eksperthjelp med på laget ...

En noe vag beskrivelse av boka, men det er også meningen da denne bør leses fremfor å leses om. Det er en typisk bok man må vite minst mye om på forhånd. Det gjorde jeg, og jeg derfor ble mer positivt overrasket, også.

Det er heller ingen tvil om at Gangsøy Greftegreff skriver godt. Man blir kanskje ikke like godt kjent med alle, men de fleste (da tenker jeg ikke bare på de faste karakterene), liker hoppingen i tid, og balansen mellom humor og alvor, til tross for at politi temaet humrer vel mye ...

Krim med mye dysterhet og underholdning
Dette er godt mulig ikke krim på høyt nivå, men underholdende, mørkt og inneholder en krimsak som er lett å leve seg inn i. Fikk ikke helt sansen for avslutningen, da den ble noe lik noen andre filmer jeg har sett. Det var heller ikke vanskelig å gjette seg frem til synderen. Likevel skygget det ikke over de andre spennende elementene i boka.

En leken og mørk krim som er verdt å lese. Passer ypperlig å lese på regnværsdager for å få frem stemningen litt ekstra.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Har du lyst til å oppdatere meg når du har fått den og kikket litt på den?

Ja, det er akkurat sånne morsan har etter tippoldemor. Hun har flere hun lagde. ;)

Hehe, ja, danskene kan alltids sette opp noe sånt, men i Norge blir det litt som å gjete katter?
Vi bor tross alt i et land hvor for eksempel et ukeblad måtte ramse opp tretten sorter julekaker (de som ble nevnt oftest) da de ønsket seg å finne ut hvilke sju slag vi foretrekker å bake til jul, mens det egentlig var over hundre oppskrifter sendt inn med påstanden "dette er én av de sju - basta!" Det viste seg umulig å koke ned lista til bare sju.

Så hvordan i alle dager skulle det gå om vi skulle velge bøker? Egentlig er det vel ikke nødvendig, siden vi allerede har både Rivertonserien og Verdensbokbiblioteket, to fine lister med bra bøker. Men også listene over Bokklubbøker gjennom tiårene gir godt overblikk over hva vi leser og har lest her i Norge. Sjøl syns jeg 70- og 80-tallet hadde endel spennende utgivelser.

Lister får være bra nok!
Da kan vi alle være så individuelle vi har behov for og stryke det som ikke passer og kanskje la seg inspirere litt av resten.

Jeg husker jeg leste en statistikk for noen år siden at i løpet av et år leser 94% av nordmenn minst en bok i året, mens en "hardcore" kjerne (omkring eller snaut 20% om jeg husker rett) av sånne som oss står for flesteparten av alle leste bøker til sammen i et gitt år. Jeg antar tallene kanskje fortsatt stemmer, siden den statistikken jeg leste den gang rommet også digitale bøker.

Kanskje det kunne vært interessant å se på hvor literate vi er som befolkning, om vi virkelig trenger en snever liste. Jeg vil tro vi ser på lister fra andre kanter av verden, eventuelt lister fra hele verden, fordi vi (som befolkning) har allerede lest våre "lokale" nasjonale skatter. Det er naturligvis et kulturaspekt i en utvelgelse, så noe av det mest interessante med lister, ut fra min egen subjektive vinkling, er å se på utvelgelseskriteriene.

Jeg har ennå ikke kommet gjennom for eksempel Peer Gynt for jeg syns det hele er en haug med fjollete pølsevev (men Terje Vigen har jeg lest som ebok ila 4 matpauser og gitt terningkast 6, så en veit aldri med meg, jeg liker ikke engang dikt, sånn generelt) og har en tendens til å gi terningkast tre eller deromkring til bøker som har fått Ettellerannet-prisen i litteratur, så jeg kan trygt si jeg ikke behøver å gå "mainstream" for å lete etter neste uleste klassiker.

Men det er interessant å kikke på andres lister like fullt!

Jeg lurer på om jeg kan nå André med en forespørsel og samtidig se om det er andre enn meg som reagerer på at det ser ut til å være en haug med falske profiler her inne?
Jeg sikter til profiler uten bøker og med gjentagende sekvenser i navnet og ofte med rare bokstaver. Denne typen har eksistert her inne i årevis og jeg lurer på dette med russiske trollfabrikker, hackere og sikkerheten vi bruker her inne.

Det er positivt at man ikke lenker i hop FB-profil med denne sida, for eksempel, men det ligger jo en epostadresse for hver av oss her.

Noen sider rundt omkring har "jeg er ikke en robot"-felt og eventuelt andre slags sikkerhetsbarrierer som å bekrefte epostadresse og slikt. Har det noe for seg? Jeg må si jeg vet for lite om effekten av denslags, men burde det ikke vært litt større mulighet for å stenge ute uvedkommende?

Finnes det bevis for at de gjør noe galt her inne, bortsett fra å spionere på oss og gjøre statistikkene om hvor mange vi er til løgner, for eksempel?

Mvh

Denne lista var såpass interessant at jeg endte opp med en litt detaljert opptelling. Det viser seg at nesten halvparten av bøkene har jeg "aldri" hørt om, mens 15 er lest, 18 står uleste, men tilgjengelige rundt omkring, en del, spesielt av de eldre, finnes i min mors samling, 16 fant jeg igjen på ønskelister og en håndfull har jeg ganske enkelt ingen interesse av, selv om jeg har hørt om dem.

Hva med dere andre? Er dere opptatt av hva amerikanerne tenderer mot?

Lista er nok aktuell for norske lesere, men jeg må si jeg bryr meg døyten om trender og moter og topp dittogdatt av allslags, spesielt på et kontinent med en annen tankegang i det hele tatt. Jeg har aldri følt noen forpliktelse til å være oppdatert på alle "må-klassikerne" og i hvert fall ikke de amerikanske... Det forklarer antagelig at det var så mange jeg ikke har hørt om. Har lest mer enn 40 bøker av Stephen King, men akkurat 'Salem's Lot har jeg ikke lest og det er egentlig litt pussig.

Dette er ellers ei liste full av titler som diverse menn har lagt til i livet mitt, føler jeg. Jaja, heller bøkene enn mennene, får'n si. Jeg leste Salman Rushdies The Midnight Children som det første jeg leste etter at jeg flytta inn med eksen (som da var alt annet enn eks, naturligvis, og ennå ikke far til sønnen vår) i Paris. Kahlil Gibrans The Prophet fikk jeg av en rusmisbruker i England, han pleide jeg å snakke med så ofte jeg kunne, en snill mann egentlig, men ute av stand til å håndtere livet uten rus. En gang jeg sto i kø (matbod?) på ei stor messe i Skottland, snakket jeg med mannen foran (eller var det bak?) meg i køen mens den snirklet seg fremover, han anbefalte meg å lese Saint-Exuperys The Little Prince, i juleferien samme år oppdaget jeg den i hylla til min mor. Rebecca av du Maurier leste jeg høyt for en tidligere kjæreste med ekstrem dysleksi. Og den aller siste jeg var sammen med, en diger svensk bamse, han sa jeg bare måtte lese Dune av Frank Gilbert og kjøpte den til meg. Den står fortsatt ulest. Men jeg skal lese den bare jeg kommer dit. Men det var ei venninne født samme dato som meg som introduserte meg til Tolkien mens vi gikk på videregående.

Jeg begynte å lese Virginia Woolfs Til fyret, men jeg fikk forlagt boka ett eller annet sted, så bare jeg finner den, skal jeg lese den ferdig. Den var jo en helt herlig perle!
Forøvrig er det kanskje The Great Gatsby jeg gleder meg mest til av de hittil uleste, mens Tolkiens The Fellowship of the Ring og Paulo Coelhos Alkymisten er de jeg verdsetter høyest foruten The Prophet - av de jeg har lest.

Takk, dette er kanskje et passende gavetips for min mor? Hun har snart prøvd absolutt alt av håndarbeidsteknikker som finnes østenfor sol og vestenfor måne, inkludert hardangersøm, japansk broderi, tunisisk hakking og åklefrynseknyting fra Valdres og gudene vet hva det heter for noe alt sammen, men jeg vet jeg har sett noe filering på gang, men ikke slik... Jeg husker hun fortalte at tippoldemora mi satt og heklet supertynn fileringsduk, altså rutenettet til å sy i, til hun var langt forbi åtti. Det må ha vært krevende for gamle øyne og fingre. Hun lagde mellomverk til putetrekk og duker, blant annet.

Vet du noe om hvor detaljerte forklaringer og slikt er? Morsan behøver sikkert ikke så mye, men jeg derimot, trenger teskje og anti-ti-tommeltott-salve inkludert.

Det er akkurat ti år siden sist jeg leste en bok av Theorin, og jammen meg var det på tide.

Svenskene vet hva de gjør
Er det noe nabolandet kan, så er det å skrive gode krim bøker og lage engasjerende filmer. Vi har mye å lære av dem. Theorin gir kanskje ikke ut bøker like ofte som mange andre krimforfattere, men det han gir ut. er kvalitetskrim. Han er god til mange ting. Ikke bare karakterbeskrivelser, men også miljøbeskrivelser. Han skriver også om politisaker som er engasjerende å lese om.

I Beinrester møter man en noe eldre Gerlof som bor på aldershjem. Han er kanskje gammel som trenger sin trofaste rullator, men han er fremdeles klar i toppen. Han får også ofte besøk av grandniesen hans, Tilda Davidsson, som er politibetjent. De sliter med hvert sitt. Gerlof blir ikke kvitt tanken på skuta som han mistet i brann for mange tiår siden, og han er sikker på at noen gjorde det med vilje. Selv går Tilda gjennom en vanskelig tid med samboeren Joakim. Han har to barn fra før, og hun ønsker sitt eget. Kommer de til enighet eller kommer de alltid til å utsette samtalen?

Mange menneskeskjebner i politisak
På jobb får hun mye annet å bryne seg på. Hun får med seg en aspirant på laget og en mann skal ha blitt drept av å få steinras over seg på stranden. En hund i nærheten av ulykkesstedet har nettopp blitt herreløs. Det spesielle med åstedet, er at ikke langt unna ligger det en blomsterkrans, og under blomsterkransen, ligger det gamle beinrester. Har beinrestene og den nylig døde mannen noen sammenheng?

Det høres godt mulig ut som standard krim, men det er det ikke. Selve politisaken Tilda jobber med, består av flere lag, som går langt tilbake i tid.

Beinrester er den femte boka i Ölandskvintetten. Jeg har lest tre av dem tidligere og det er Skumringstimen, Nattefokk og Blodleie. Man trenger ikke å lese bøkene i riktig rekkefølge, men slike ting kjenner man best selv hva man foretrekker. Selv er jeg ikke så nøye med å lese i kronologisk rekkefølge når det gjelder krimbøker, for det er stadig en ny sak og man får stort sett nok bakgrunnsstoff om de faste karakterene.

Syntes det var mer spennende å lese om Gerlof og mysteriet om skuta enn Tilda, for er ikke spesielt interessert i å lese om babymas, men heldigvis var det ikke en veldig stor del av boka. Gerlof er en spennende karakter fordi han er sta, har sin egen måte å tenke på, og tenker svært rasjonelt med tanke på alderen. Theorin er også dyktig til å dikte opp et stort persongalleri og samtidig gjøre det på en oversiktelig måte, og det hele ble mer interessant da saken gikk langt bak i tid.

Eneste som ble noe svak og typisk, var avslutningen. Den ble ikke spesielt overraskende og er ikke like sterk som resten av handlingen, men det ødela selvfølgelig ikke resten av boka. Avslutningen ble en smule Hollywood aktig. En slags Speed film for gamlinger. Les boka og du skjønner hva jeg mener, men bortsett fra det, var det fengslende og realistisk krim med godt språk.

God krim å kvele sommeren med.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Småmorsom og litt gjennkjenbar roman fra Costa del Sol: blogginnlegg om boka her

Takk for det Bjørg:)

Mental helse er en gjenganger i ungdomsbøker for tiden, og det er like aktuelt.

Denne gang er det vennskap, skoleprestasjon og angst som er i fokus. Noe som gjelder Pia. Hun sliter med kraftig angst, og har likevel ikke sagt det til noen. Hjemme er hun med faren sin mens moren hennes jobber langt hjemmefra.

Juleballmas
Det er mas om å kjøpe den peneste kjolen siden juleballet nærmer seg. Samtidig skal man være fin på håret og bruke den kuleste sminken. Problemet er bare at Pia ikke er en av de kule. Hun føler seg ikke kul fordi hun er den eneste jenta med kort hår, og foreldrene hennes er strenge når det gjelder hva hun kan kjøpe og ikke. Samtidig blir hun tvunget av rektor til å opptre på juleballet. Stiller Pia opp, eller vil hun feige ut? Ikke nok med det. I mellomtiden føler hun at hun holder på å miste bestevenninnen sin, Nathalie til de kule jentene. Blir hun holdt utenfor resten av skoleåret? Blir det noen gang bedre?

Selv om man ikke sliter med angst, beskriver forfatteren det på en menneskelig og forståelig måte. En angst som tar over og som gjør at karakteren føler seg helt motløs. Det er noe Pia ikke kan noe for, og enda verre er det at hun ikke har sagt det til noen, ikke en gang foreldrene hennes. Man venter på om hun blir modig nok til å fortelle det til noen eller ikke. Synes også forfatteren er god på å beskrive skolemiljø som er lett å kjenne seg igjen i, spesielt når det gjelder jentegjenger. Hvordan de oppfører seg mot hverandre.

En liten del om eventuell forelskelse
Delen jeg interesserte meg minst for var den lille romansedelen, om eventuelle følelser som oppstår. Noe osm er typisk i ungdomsbøker, men skjønner jo at forelelskelse er spennende å lese for ungdommer, men jeg synes ikke det. Syntes også at avslutningen ble noe typisk og en smule hastverkaktig.

Bortsett fra det, er Perfekt god lesning både for ungdom og voksne. Vet at noen kvier seg til å lese på nynorsk, men kapitlene er korte og man blir godt kjent med karakterene, at lesingen går nesten av seg selv. Gi det et forsøk.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Fiffig måte å velge ut bøker på: Goodreads-statistikk med skjønnsmessig tilpasning! Og artig karakteristikk av Goodreads-medlemmer: (...) interesting, widely read, devastatingly good-looking people.

Jeg har lest 38 av bøkene som er oppført, kjenner til en del flere, men i mange tilfeller hadde jeg verken hørt om forfatteren eller boka. Vanskelig å nevne noen favoritter, men Vredens druer, Hundre års ensomhet og Sangen om Salomon peker seg ut. Og William Faulkner, som jeg er svært begeistret for, er oppført med to titler som jeg ikke har lest. Forsmedelig.

Tidligere har Rundberg imponert meg med trilogien Hekseknuten og nå er han ute med en ny trilogi for barn.

Dyktig barnebok forfatter
Det er ikke ofte jeg tar barnebok forfattere seriøst, noe jeg burde, men grunnen er at man ofte tenker at barnebøker er "lett" å skrive, men samtidig skjønner man at det er ikke det. Han er en av forfatterne som skriver for barn i moderne tid, jeg tar seriøst fordi han virker å vite hva barn vil lese om. Han skriver ikke bare for å "selge". Liker også at han tar barn seriøst ved å ikke bare skrive om lystbetonte ting, nesten som om han vet at barn tåler det.

Natteravnen er første bok i Stockholm trilogien, og det er historisk krim. Det er hard lesing siden det er om barnehjem. Den er om Mika som har vært der hele livet og gitt opp håpet om å få en ny familie. Hun skjønner at hun er alene i verden. En natt kommer ne vettskremt mann og leverer et spedbarn på døren. Hvorfor virket han så redd?

Det viser seg at innbyggere er skeptisk for tiden, fordi nye mord skjer selv om den kjente morderen forlengst er tatt og henrettet. Men det ser ut til at noen myrder igjen på samme måte som den forrige morderen. Er det en copycat, altså en hermegås, eller er det den "ordentlige" morderen som faket sin egen død?

Mika blir hentet av en politimann for å bli med ham på diverse oppdrag. Hun har rykte på seg for at hun har et godt øye til detaljer, noe han har bruk for. Klarer de å løse mysteriet sammen og gå overens?

Mørk krim for barn
Dette er en mørk og historisk krim for barn hvor handligen er lagt til i 1880, og Mika er vant til å passe på seg selv for å overleve. Hun er vant til å bli sett ned på og behandlet dårlig av andre når hun er utenfor barnehjemmet. Men hun lar seg ikke stoppe av den grunn. Hun vet at hun er en underdog, men likevel hjelper hun til med å ta seg av de minste på barnehjemmet. Hun er sterk fordi hun må, samme hvordan samfunnet betrakter henne.

En dyster og brutal krim for unge lesere, men ikke så voldsomt at de ikke tåler det. Jeg er spent på resten av trilogien, og skal sørge for å få med meg de to andre andre bøkene, også. Bare dumt at Rundberg ikke ga ut bøker da jeg var liten.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Omfangsrik, dyptpløyende og ubehagelig roman om en familie der de fleste tror de står stødig som en samla enhet, men der det etter hvert viser seg ar de har egne agendaer, egne fordommer og ikke engang liker hverandre noe særlig. Far, "Whitey", som alle har sett opp til som den samlende kraft i familien, dør plutselig og brutalt, og vi blir kjent med reaksjonene fra hver enkelt av de etterlatte: enken Jessalyn og de fem barna. Innbakt i fortellingen får vi innsikt i klasseskille, raseskille, politiets maktmisbruk og gamle, stivna konvensjoner som settes på prøve. Jessalyn, som i begynnelsen framstilles som et lite, usjølstendig nek i skyggen av sin mann, er den som etter hvert begynner å vise styrke og bevege seg mot strømmen, til barnas forskrekkelse, bekymring og sinne. Omkvedet er unisont fra de eldste barna: "Hva ville far ha sagt?" "Hvordan kan du svikte fars minne på denne måten?" Bare yngstemann, familiens "svarte får", som alle de andre tar avstand fra, viser toleranse og godvilje.

Boka var lang, men ble aldri langtekkelig. Slutten ble litt for åpen etter min smak, så terningen landa på fem. Men Joyce Carol Oates er fortsatt en av de forfatterne jeg setter høyest.