Verdig oppfølger, realistisk scenarie om klimakrise og vannmangel og klimaflyktninger, men ikke så intens og fullt så engasjerende som som Bienes historie. Les gjerne mer her

Jeg rakk det i grevens tid! Nettopp tilbake fra to ukers nettfri tilværelse og kaster meg med på nominasjonsrunden. Jeg ser at mange foreslår "gamle" klassikere jeg godt kan tenke meg å lese, men mitt forslag er en klassiker som nesten faller i "feil" kategori, siden den kom ut så seint som i 1974: Historien av Elsa Morante. (Italienere har det vel ikke vært flust av på listene våre?)

En bok som vil endre ditt liv

Emma Jane Kirby er en britisk forfatter og BBC-reporter. Hun kom til den italienske øya Lampedusa etter at en tragisk ulykke en kilometer fra land hadde funnet sted 3. oktober 2013. 366 mennesker druknet. 47 av menneskene ombord ble reddet av åtte venner som var ute i sin fritidsbåt, deriblant en optiker fra Lampedusa. Kirby skrev en rapport om ulykken, og mottok Bayeux-Calvados-prisen for krigskorrespondenter for denne. I 2016 fikk hun inspirasjon til å skrive en bok om ulykken. Boka "Optikeren fra Lampedusa" er en blanding av fiksjon og journalistikk.

Det er ikke veldig lenge siden jeg så dokumentarfilmen "Havet brenner" (regissør Gianfranco Rosi), en film som vant Gullbjørnen under Berlin filmfestival i 2016. Filmen berørte sterkt! I min anmeldelse av filmen, skrev jeg følgende om øya, som jeg for en stor del fant på Wikipedia:

Den lille italienske øya Lampedusa ligger bare 113 kilomenter fra Tunis, så det var nok ikke så rart at øya ble et mål for flyktninger - for ikke å snakke om menneskesmuglere som ønsket å tjene penger på deres skjebne ... Hit strømmet det på med flyktninger fra Libya, der det i 2011 var borgerkrig (som følge av den arabiske våren). På det meste kom det 2000 flyktninger på en helg, og totalt tok øyas befolkning i mot mer enn 18 500 flyktninger i den forbindelse. På Lampedusa bor det rundt 6 000 mennesker. Øya har egentlig bare kapasitet til å ta i mot om lag 800 flyktninger på en gang.

I "Optikeren på Lampedusa" følger vi en optiker og hans kone, som en god stund har måttet forholde seg til at hjemstedet deres, øya Lampedusa, blir et mål for flyktninger fra Libya. For ham og mange andre av øyboerne gjør det ikke noe særlig inntrykk å høre om at det er 13 druknede her, og 11 druknede der ... Dette er etter hvert så dagligdags at det i grunnen går inn det ene øret og ut det andre ... Flyktningene som kommer til øya lever dessuten svært avsondret fra resten av befolkningen, og det skyldes at myndighetene er engstelig for sykdomsepidemier. En dag skal imidlertid dette endre seg brutalt ...

Optikeren, hans kone og seks av deres venner drar ut med fritidsbåten Galata. Sommeren er på hell og mange av dem som lever av turisme på øya, skal snart reise tilbake til fastlands-Italia. Det er 3. oktober 2013 ... Ingen av dem var forberedt på at de skulle havne midt oppi en av de verste katastrofene for båtflyktninger som kom fra Afrika. Mens de befant seg i rom sjø, og nærmet seg "de forferdelige lydene" som de lenge tenkte var måkeskrik, gikk det opp for dem at det var mennesker - hundrevis - som skrek i dødsangst fordi de var i ferd med å drukne ...

"Herre min Gud - skrikene. Så gjennomtrengende! Sjøen kokte og sydet rundt dem mens de fektet og slo rundt seg, klamret seg til hverandre, til brokker av drivved, grep håndfuller med vann i forsøket på å klamre seg til toppen av en brottsjø. De var desperate, hylte og skrek til oss, prøvde å fange oppmerksomheten til oss i den lille båten. De var overalt rundt oss. Hvor jeg enn snudde meg, var det flere av dem, hundrevis av dem, gulpende, spyttende, utstrakte armer som slo bønnfallende i vannet. Og kona mi, som hulket navnet mitt, hulket det mens propellen førte oss på ustø kurs blant kroppene.

De var i ferd med å drukne, alle sammen. Og jeg tenkte: Hvordan skal jeg kunne redde alle disse?" (side 7-8)

"Fasiten" på denne historien var at optikeren og vennene hans klarte å redde 47 av menneskene i vannet. 46 menn og en kvinne. De øvrige druknet. Da opprydningsarbeidet fant sted, fikk de svaret på hvorfor det ikke var flere kvinner og barn blant dem de klarte å redde. Kvinnene og barna befant seg under dekk fordi det var billigst. De rakk aldri å komme seg ut i tide. Før de døde hadde de holdt hverandre i hendene, og da de ble hentet ut av båten, måtte de dras ut som en sammenbundet lenke. Mange av barna med flunkende nye sko, som mødrene deres hadde utstyrt dem med før de skulle ut på sin store reise ...

Senere skulle det bli svært viktig for optikeren og vennene hans å få møte flyktningene, få et inntrykk av hvordan de hadde det. Det skulle vise seg å bli svært vanskelig. Vanlige folk slapp nemlig ikke inn i flyktningeleiren. Senere fikk de møte dem i forbindelse med en minnestund.

"Menneskene han hadde reddet, befant seg i eksistensens ytterkant, og mens han hadde holdt deres hender i sine, mens han hadde sett dem trekke sine første skjelvende pust i Galatas dekk, visste han at han hadde rørt ved selve essensen ved livet. De hadde møtt hans blikk, og de hadde valgt å leve." (side 82-83)

Flyktningene hadde navn (!) og var "ikke bare et tall" eller "tom statistikk", de hadde familier i Europa som ventet på dem og som atpåtil hadde betalt for reisen deres ... Etter at likene var trukket på land og lagt i poser, ventet imidlertid en fullstendig anonym tilværelse for dem. For hvem var der til å kunne identifisere dem? Da slektninger fra Europa senere ankom øya på jakt etter sine familiemedlemmer, var det derfor ingen som kunne gi dem svar.

"Noe så usigelig trist som de likposene! I levende live hadde de menneskene blitt frarøvet en fremtid, i døden hadde de blitt frarøvet en identitet." (side 97)

"Hittil i år hadde det kommet tretten tusen asylsøkere til Italia. Det var Gabriele som hadde fortalt det da han kom og hentet bilen for å kjøre dem til flyplassen. Fram til nå hadde slike tall vært meningsløse, intetsigende. Tom statistikk. Nå hadde de dem rett foran seg, lys levende, av kjøtt og blod, hud og hår ..." (side 108)

Selvsagt ble livene til optikeren og de syv andre fullstendig endret etter møtet med båtflyktningene som de hadde reddet fra den sikre død. For ikke å snakke om "møtet" med alle de ikke klarte å redde. Fritidsbåten Galata var registrert for 10 personer, og turen inn til land der båten var fylt med de åtte pluss 47 til, var risikabel nok i seg selv. Det var så vidt båtripa gikk over vannkanten. De hadde riktignok følge av Kystvakta inn til land, men likevel ... Aldri mer skulle nyhetsinnslag handle bare om tall og statistikk, for bak alle tallene var det enkeltindivider, enkeltskjebner, menneskeliv ...

Hvordan det gikk med flyktningene til slutt, forteller denne boka ingenting om. Ikke annet enn at flyktningene, som betraktes som illegale flyktninger, ble brakt inn til fastlands-Italia. Selv får jeg flashback til en Hellas-tur i fjor, der jeg i forbindelse med en utflukt på aktuelle øy ble vitne til en demonstrasjon fra flyktninger fra Afrika. De kom seg verken frem eller tilbake.

"Optikeren i Lampedusa" er meget godt skrevet, og den er så ydmyk i stilen at man ikke kan unngå å bli sterkt berørt. Dette er en bok jeg håper mange orker å bruke tid på å lese, uansett hvilken holdning man har til flyktninger - legale som illegale - fordi den gjør noe viktig med oss: den minner oss om at det handler om mennesker! Akkurat dét må vi aldri glemme!

Jeg går uten videre ut fra at optikeren på Lampedusa har gitt klarsignal til denne boka, i og med at han selv er så sentral i den. Jeg antar nemlig at mange av tankene som tillegges ham, befinner seg i grenseland mellom det dokumentariske og autentiske og fiksjonen.

Denne boka anbefaler jeg sterkt og varmt! Dette er en slik bok som vil endre ditt liv for alltid! Det blir nemlig ikke det samme å høre om tragedier blant båtflyktninger i Middelhavet - eller for den saks skyld andre steder - etter dette.

En annerledes Sørstatsroman

Om forfatteren

Colson Whitehea d (f. 1969) debuterte som forfatter med "The Intuitionist" i 1999, og har frem til i dag utgitt seks romaner, et par sakprosa-bøker og flere essays. Han var med andre ord ingen nybegynner da han skrev romanen "Den underjordiske jernbanen", som han vant National Book Award for Fiction for i 2016 og Pulitzer Prize for Fiction i 2017. Dette er den eneste av hans bøker som er oversatt til norsk. Samtlige av hans bøker har mottatt litteraturpriser, så her bør det komme flere bøker på norsk etter hvert. I USA er han blant de mest anerkjente skjønnlitterære forfatterene i dag.

Mitt forhold til boka og forfatteren

Da jeg fikk papirutgaven av denne boka tilsendt fra Kagge forlag tidligere i sommer, må jeg innrømme at jeg tenkte at jeg har lest min andel av plantasje-slave-bøker. Hva nytt kunne denne boka tilføre meg? Jeg hadde heller ikke hørt om forfatteren fra før.

Jeg hadde ikke vært mange minuttene ute i sosiale medier med min forutinntatte holdning, før jeg fikk passet mitt påskrevet. For dette var en bok jeg bare måtte lese! Den var helt spesiell! Likevel tapte boka stadig i kampen med nye bøker som strømmet inn hos meg ... inntil jeg oppdaget at den foreligger som lydbok. Dermed rykket den veldig mye raskere opp i lesekøen.

"Den underjordiske jernbanen"

Det første jeg måtte finne ut var hva "den underjordiske jernbanen" egentlig betydde. På en Wikipedia-side fant jeg svaret. Her står nemlig følgende:

Den underjordiske jernbanen (engelsk The Underground Railroad) var et uformelt og hemmelig nettverk av hemmelige ruter og trygge hus som slaver på 1800-tallet i USA benyttet seg av for å rømme fra slaveriet i sørstatene til friheten i de frie statene i nord og i Canada. De fikk hjelp til flukten fra abolisjonister (motstandere av slaveri) og andre allierte (som eksempelvis kvekere) som var sympatisk innstilt for deres sak. Begrepet ble også benyttet på abolisjonister, både svarte og hvite, frie og slaver, som hjalp flyktningene. Andre flyktningeruter førte til Mexico eller oversjøisk.

Begrepet oppsto tidlig på 1800-tallet og dets høydepunkt var mellom 1850 og 1860. En beregning har antydet at ved 1850 hadde 100 000 slaver unnsluppet via «jernbanen». Britisk Nord-Amerika, hvor slaveri var forbudt og amerikansk lovverk ikke var gjeldende, var et populært mål da den lange grensen hadde flere steder som kunne krysses. Mer enn 30 000 mennesker skal etter sigende ha unnsluppet hit via nettverket på dets høydepunkt, skjønt amerikanske tall fra folketelling kan bare redegjøre for 6000.

Om boka

Cora er tredjegenerasjons slave og vi møter henne da hun er 16 år. Året er 1812. Cora har blitt fortalt at reisen fra Afrika startet da bestemor Ajarry ble tatt til fange og fraktet med et skip til Amerika. Mange døde underveis. Ajarry ble solgt en rekke ganger. En gang var livet hennes kun verdt noen kauriskjell og glassperler, en annen gang knapt en hel kasse med rom og litt krutt. Til slutt havnet hun på Randall-plantasjen. Hun fikk mange unger mens hun var i fangenskap, men bare ett ble over ti år. Det var Mabel, hun som skulle bli Coras mor. Historien om alle de døde barna - det ene etter det andre - fortelles brutalt og kortfattet. Mabel flyktet fra plantasjen da Cora var 10 år gammel. Akkurat dette - at moren reiste fra henne - har Cora store problemer med å forsone seg med.

"De ble i det minste ikke solgt bort, sa en eldre kone til Ajarry. Det var sant - den gangen solgte Randall sjelden de små. Du visste hvor og hvordan barna dine kom til å dø." (side 16)

Første gang Cora blir spurt om hun vil reise med den underjordiske jernbanen, svarer hun nei. Tre uker senere svarer hun ja. Det er Caesar som overtaler henne. Han har lært å lese og skrive. Hans erfaringer fra en plantasje der han ble behandlet som et menneske, gjør at han ikke holder ut tanken på å bli på Randall-plantasjen, der slavene behandles verre enn dyr. Caesar har forbindelser til den underjordiske jernbanen.

Boka handler om Cora og Caesars flukt fra bomullsplantasjen i Georgia. Det handler om å komme unna den fryktede slavejegeren Ridgeway, som har spesialisert seg på å jakte på rømte slaver. Ille har de hatt det frem til nå i sine liv, men blir de fanget, venter et sant helvete. Svære dusører er utlovet, og slavejegerne lukter blod på mils avstand.

Menneskene som hjalp slavene med å flykte fra sine fangenskap blir i boka fremstilt som stasjonsmestre, og vi får inntrykk av at det dreier seg om ordentlige togstasjoner og tog som går under jorda. Vi får høre om både rutenett, togskinner og konduktører. I virkeligheten var den underjordiske jernbanen svært uformell, og hadde langt fra de ytre rammene som fortellingen i denne romanen illuderer. Flukten foregikk dessuten ikke under jorda. Det handler om mennesker - for det meste hvite - som satte livene sine på spill i kampen for å hjelpe flest mulig til å flykte fra Sørstatene til Nordstatene, der slaveri var forbudt. Det handlet dessuten om hemmelige stier og veier, om hus der flyktningene levde i skjul i ukesvis og noen ganger måneder mens slavejegere jaktet på dem, og deler av fluktveiene foregikk med båt og andre ganger på hesteryggen.

Min oppfatning av boka

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen. Men alle som har lest litt om slavers flukt og deres stadige frykt for å bli røvet og ført tilbake til slaveriet ("Twelve Years a Slave", Frederick Douglass´"En amerikansk slaves liv"), vet at frie eks-slaver (enten de hadde rømt eller var frikjøpt) aldri kunne føle seg helt trygge. Farer truet overalt, og bare det faktum at det var mye penger involvert i å drive med menneskehandel, gjorde det litt for fristende for dem som drømte om lett-tjente penger.

Selvsagt gjør en roman som "Den underjordiske jernbanen" inntrykk! Forfatteren er nøktern i sin fortellerstil, og dermed blir det aldri påtrengende tårepersete eller klisjéfylt. Underveis lurte jeg litt på om persongalleriet kanskje ble vel stereotypt. Var det ikke noen gode mennesker blant plantasjeeierne? Joda, de fantes absolutt. Caesar hadde bodd hos en av dem. Problemet var at det var så få av dem. Og siden det var opplest og vedtatt at "niggerne" ikke hadde menneskeverd på lik linje med de hvite, ble de behandlet deretter.

I ettertid skulle jeg faktisk ønske at jeg hadde lest boka og ikke hørt på lydbokutgaven. (Vanligvis har jeg det på motsatt måte.) Årsaken er at jeg hadde litt problemer med oppleseren, som ble for kjedelig i opplesningen. Det ble for flatt og livløst. Det er mulig at dette skyldes at jeg er bortskjemt med fantastiske opplesere som virkelig setter alt inn på å gi bøkene liv. Akkurat dette fikk ikke Fanny Vaager til, synes jeg. Dette gikk ut over min opplevelse av boka på en uheldig måte. Det var først da jeg ble sittende og bla i papirutgaven at det fullt ut gikk opp for meg hvor godt boka faktisk er skrevet.

Jeg likte boka godt, men ble nok ikke så begeistret som jeg har inntrykk av at veldig mange andre har blitt. Deriblant et enstemmig kritiker-korps. Blant bokbloggerne har meningene om boka vært noe mer blandet.

Denne boka må filmatiseres! Jeg er nemlig overbevist om at det må bli en sterk opplevelse å få visualisert handlingen "Den underjordiske jernbanen"!

Og selvsagt anbefaler jeg denne boka! Den er langt bedre enn det meste som er utgitt i nyere tid, hvor tematikken er umenneskelig behandling av slaver i Sørstatene. Dessuten tilfører den noe nytt. Boka er også helt fri for østkant-dialekt med a-endinger! Det skal oversetteren ha kred for! Jeg kan nemlig ikke tenke meg noe mer irriterende enn at oversetterne gir slavene østkant-dialekt i sine oversettelser.

Jeg ble nettopp ferdig med lydbokversjonen av The ninth Life Of Louis Drax - egentlig en veldig fin bok som jeg av en eller annen gunn ikke ble så begeistra for aom jeg skulle tro basert på plottet o.l Tror faktisk jeg ville likt den bedre om jeg leste boka, og ikke lydboka, for det var noe med "stemmen" til louis og mpten han uttrykte seg på som gjorde at jeg ikke kunne fordra ham ... etterpå så jeg filmen - den ligger på Netflix - og den likte jeg faktisk ganskee godt og fikk megntil å tenke litt bedre om boka også ... så for de som er ute etter en underholdende bok med ett likevel alvorlig tema og et plott som gjør at den kan klassifiseres som en thriller ... OG som er relativt kort og lettlest....OG som vil se filem etterpå: les denne! :-) det overrasker meg i grunn at denne boka ikke er mer omtalt og kjent ...

Nå er jeg i gang med "Pretty Baby" - og etter en time med lytting er det ingen tvil om at dette er av den type lydbok jeg blir "avhengig"/oppslukt av. En hjemløs tenåringsmor blir observert flere ganger av Heidi, ig Heidi som jobber men humanitært arbeid og generelt sett har et stort hjerte, klarer til slutt ikke la være p "blande" seg og tar kontakt med jenta og vil kjøpe middag til henne. Bekjentskapet med denne jenta er sentralt i boka, og er vel det som får ballen til å rulle i historien. Vi følger også Heidis mann og datter.

I papirbok-verdenen har jeg noen få sider igjen av Tore Renbergs Skada Gods, og dem skal jeg lese nå i løpet av lørdags formiddag. For en bok!!!! Etterpå venter den tredje boka i krimserien om Olivia Ronning og Tom Stilton - "sov du velse spire". Har en veldig fristende kø av bøker stående...bla Carl Frode Tillers "Begynnelser" som jeg også klør etter å begynne på! Altfor mange bøker og litt for lite lesetid...

Og så skal jeg se Snømannen i morgen (søndag)... strengt tatt ikke noe som inngår i lesehelg da, men er jo litt bokrelevant. Har ikke de store forventningene etter å ha skumlest en rekke mindre begeistrede anmeldelser. Men har lest boka, for mange år siden, og har alltid likte Harry Hole-serien (selv om Snømannen, i min mening, er den svakeste av hele serien...), og så er jeg jo spendt på se denne "fiaskoen" av en film. God eller dårlig, underholdning blir det vel uansett, og så kan jeg .trøste meg med at jeg har en GOD bok liggende klar på nattbirdet til etterpå :-)

Inspirert av The Bachelor?

Realitysuksess
Det er ingen hemmelighet at jeg er svak for realityprogrammene The Bachelor, The Bachelorette og Bachelor in Paradise. Det er realityprogrammer jeg har sett på helt siden begynnelsen og det er lenge. Jeg har også sett den australske, svenske og norske varianten avThe Bachelor, men det er amerikanerne som kan det best, synes jeg. Konseptet til disse programmene er litt på trynet, men vanvittig underholdende. Stadig dukker det opp karakterer man ikke glemmer med det første, og det blir mer og mer dramatisk for hver sesong som går.

Grunnen til at jeg nevner dette er at The Selection er litt av det samme. Bare denne gang er det en ekte prins istedet for en "vanlig" ungkar som skal velge seg en livspartner som forhåpentligvis ender opp som hans kone. America Singer (hun heter virkelig det...), er en av de som får invitasjon til å delta siden hun er 16 år. Hun har ikke lyst siden hun er i et hemmelig forhold med Aspen, av den grunn vil hun ikke forlate ham eller familien. Men siden hun kommer fra et fattig hjem i Illéa, og har en mor som stadig maser på henne om å dra for å få bedre muligheter i livet, føler hun at hun ikke har et annet valg enn å delta. I Illéa er det sånn at man deles opp i nivåer fra en til åtte. De som tilhører nivå en er de rike, vellykkede og som har et bra liv, mens de som går lenger opp i skalaen er de som sliter mer både økonomisk, tilgang til ting og får ikke de samme valgmulighetene. America og foreldrene hennes tilhører nivå fem. De er ikke de som strever mest, men de får likevel føle på det. Etter å ha sendt inn skjemaet for familiens skyld, blir America kjempeskuffet da hun blir en av de 35 utvalgte til å konkurrere om Prins Maxons hjerte. Hun og de andre jentene skal bo på slottet Hun gjør det mest for familien sin skyld istedet for hennes egen del. Kommer oppholdet hennes til å bli bedre enn forventet og hun vil etter hvert akseptere det som skjer, eller kommer hun til å trekke seg fra alt?

Forutsigbart og tynt skrevet
Det jeg likte aller minst med boka var ikke bare selve forutsigbarheten, men også skrivemåten. Den er utrolig platt og rett frem aktig. Det er ingen brytninger, overraskelser, følelser eller noe. Uansett hvilken scene som beskrives, blir det veldig monotont og følelsestom. Man kommer ikke innpå karakterene på noe vis. Vi får vite at America er en sårbar og følsom jente som heller gjør ting for å please andre istedet for å gå egne veier, men likevel er det vanskelig å føle sympati for henne, fordi hun sutrer for mye. Er heller ikke så glad i karakterer som gjør det andre sier istedet for å stå på sitt. I hennes situasjon blir hun sett på som mindre egoistisk i og med at familien hennes vil gi henne et bedre liv, noe som er i grunnen forståelig, men likevel. Hun mangler karakter.

The Selection er første bok i The Selection serien og jeg kommer nok ikke til å lese resten da den første var lite imponerende og utrolig kjedelig. Vet at kjedelig ikke alltid er et dekkende og godt nok ord, men passer utmerket til beskrivelsen av denne boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Her bekreftes det at Jacobsen ikke rakk å skrive boka ferdig. Synd. De to siste kapitlene skulle jeg gjerne ha lest.

Noe av det jeg liker aller best med boka er at den er gjengir forfatterens egne opplevelser, og at hun ikke legger skjul på noe som helst. Hun legger livet sitt fullstendig åpent. Leseren får virkelig et innblikk i det brutale livet på gata i Oslo tidlig på 1980 - tallet. En leseopplevelse jeg aldri kommer til å glemme.

Jeg er nettopp ferdig med Bakom monumenten - Gestalter ur Europas gryning av Birgitta Kurtén-Lindberg og skal i kveld starte på Medeltida människor - Et porträttgalleri av samme forfatter, begge lånt på Strömstad bibliotek. Skal også lese I hundre bak rattet - skråblikk på norsk bilhistorie i helgen (mest bilder), og se om jeg får plass til Sherlock Holmes and the Vampires of London også (tegneserie).

Denne helga håper jeg å fullføre Ketil Bjørnstads " Sytti tallet", bind 2 i hans romansyklus. Han veksler mellom å fortelle om sin egen utvikling som forfatter/komponist, og om sentrale begivenheter i inn- og utland. Ellers leser jeg Ida Halvorsen ( pseudonym) sin ærlige selvbiografi fra 1982, " Hard asfalt", der hun totalt usensurert forteller om sitt liv som alkohol og stoffmisbruker på gata og de konsekvenser det medfører. Høsten er for alvor kommet til Vestlandet, så slik sett er det optimale forhold for lesing innendørs. God lesehelg ønskes alle :)

Kort om handlinga:
Louis blir utsatt for ein stygg ulykke og havner i koma. I forbindelse med ulykka forsvinner også faren sporlaust. Kva som hendte får vi ikkje vite før heilt i slutten av boka - og det er på sett og vis denne jakten på "sanninga" boka handler om.

Historien fortelles til dels av Louis sjølv, og resten av fortellinga står legen hans for. Så vi følger både Louis og hans familie, samt legen og hans omgangskrets.

Tre sterke stjerner gir eg denne, mens eg lurer litt på kvifor eg ikkje likte boka betre - for den er original, tidvis morosam og heller ikkje langdryg. Likevel er det noko som gjer at eg ikkje elska boka og lot meg begeistre sånn merkbart.Det kan muligens skuldast at eg ikkje heilt klarte å like karakterane...nei, eg veit ikkje. Ein heilt ok bok, men ikkje noko som festa seg eller gjorde utan vidare stort inntrykk.