Dei sovjetiske utsendingane kjente uansett ikkje til noka anna form for kontroll enn full kontroll. Dei hadde svært avgrensa kunskap om andre samfunnssystem enn sitt eige. Men mange marka at kursen dei førte, var upopulær. Den skapte fiendar. Men dei kunne ikkje gjere noko med det. Politikken var avgjort i Moskva.
Sachsenhausen er ein stad med dobbel fortid, ei nazistisk og ei stalinistisk. Historikarene synest det er så vanskeleg å fortelje om slike stader at dei gjerne viser til det dei kallar den Faulenbachske formelen. Den er oppkalla etter historikaren Bernd Faulenbach. Formelen er eit forsøk på å vise respekt for menneskeverdet. Den går ut på at når ein minnest offera for nazismen, må ein ikkje bagatellisere lidningane til dei som vart offer for stalinistisk vald etter krigen. Når ein minnest offera for stalinismen, må ein ikkje gløyme offera for nazismen.
Tenkte jeg like godt kunne lage den allerede siden så mange av de bøkene jeg hadde planlagt å lese i år ikke blir lest før nyttår, og regner med at det blir en ny leseutfordring da.
Ikke det helt store, men Gabrielsen skriver godt. Tidvis kjedelig, men også spennende, og det blir ganske intens og litt creepy mot slutten. Mer i min blogg her
Garasjesalg burde man kanskje benytte seg av oftere - det kan bidra til utvidelse av ens horisont! Denne boka plukket jeg med meg litt på måfå - det var blitt glissent i "skal lese"-hylla mi, og en roman om Vincent van Gogh til 20 kroner var jo uansett et varp. Forfatteren Irving Stone hadde jeg aldri hørt om, men etter rask gugling visste jeg at han var amerikaner, levde fra 1903 til 1989 og tydeligvis hadde "biografisk fiksjon" som spesialitet. Foruten gjennombruddsromanen om van Gogh skrev han romaner om blant andre Pissarro, Michelangelo, Freud, Jack London og Charles Darwin. Flere av disse er filmet.
Vincent van Gogh regnes i dag blant de store fornyerne i verdenskunsten. Han begynte å tegne i samme ånd som de gamle hollenderne og høstet ingen lovord for det: Å gjengi virkeligheten usminket var hans viktigste prosjekt, og det falt ikke i god jord hos kunstkjennere. Bilder skulle være vakre, ikke realistiske. Da han begynte med oljemaleri, fikk han de samme reaksjonene. Først da han lot seg overtale av sin lillebror Theo til å slå seg ned i Paris, oppdaget han at det gikk an å male annerledes enn de gamle mesterne; han ble kjent med Lautrec, Gauguin og de fremste impresjonistene. Etter dette fulgte den mest intense maleperioden hans i Arles, der han også begynte å miste taket på virkeligheten. (De fleste kjenner vel til det avskårne øret hans, som ble forært til gledespiken Rachel.)
Han som elsket livet er en svært innholdsrik fortelling om livet til van Gogh - jeg ønsket av og til at forfatteren hadde vært litt mindre detaljert. Men med en så rik tilgang på kilder faller man kanskje for fristelsen til å utbrodere litt ekstra: Theo van Gogh sparte på alle brev han fikk fra sin bror, i alt ca. 700, og forfatteren mener sjøl at bortsett fra dialogene og en del "tekniske" friheter er boka "sannhet fra først til sist".
Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg med Hovland, men Tor Åge Bringsværd har jo skrevet ei hel lita bok der denne fortellingen står sentralt: Jesus elsker ikke griser. Med Nasse Nøff som samtalepartner filosoferer han omkring menneskers forhold til dyr.
Vincent visste at han for å nå den høie gule tonen som var fremherskende i hans Arles-billeder, måtte være på høidepunktet, spent til det ytterste, dirrende ophisset, lidenskapelig følsom, med blottlagte nervespisser.
Hvis han tillot sig selv å komme i en slik tilstand, kunde han male like så strålende igjen som han hadde gjort før. Men denne veien førte til undergang.
"En kunstner er en mann som skal gjøre sit arbeide," mumlet han hen for sig. "Det vilde være tåpelig av mig å bli i live om jeg ikke kan male slik som jeg ønsker å male."
2018?
Jeg kan godt snakke om sykdommen, for den kjenner jeg jo, men jeg må bli kjent med meg selv også. Og for å kunne gjøre det, må jeg speile i andres ansikt. Respons fra andre. I samtale med andre, interaksjon med andre, kan personligheten utvikles videre. Eller oppdages.
Som regel tror man at en forfatter er ferdig med en serie, men ikke alltid ...
Separasjonsangst?
Stephen King er kjent for å skrive mye, og publisere svære bøker. Det er sjeldent han skriver små bøker, men det hender seg en gang i blant.The Wind Through the Keyhole er en av de korteste bøkene hans på 333 sider. I over lengre periode skrev han The Dark Tower serien som egentlig besto av sju bøker, men åtte år senere kom han med en ny The Dark Tower bok. Han var ikke helt ferdig med serien likevel.
Et gjensyn med Roland er heller ikke til å forakte siden han er en veldig kul og mystisk karakter, så det var et hyggelig gjensyn med ham.The Wind Through the Keyhole kan leses som enkeltstående, og erfarne The Dark Tower lesere, som gjerne leser serien opptil flere ganger leser den mellom bok fire og fem, altså mellom bøkene:Wizard and Glass og Wolves of the Calla.The Wind Through the Keyhole kan fint leses som enkeltstående uten at ting blir forvirrende, og den kan også være med på å øke lysten til å lese hele serien etterpå, eller lese den mellom bok fire og fem hvis du ønsker det.
I The Wind Through the Keyhole er Roland og hans ka - tet (følgesgjengen hans), på vei fra Emerald city og en storm er i ferd med å komme. Det er best å søke ly, være forberedt. I mellomtiden, mens de er i sikkerhet og for å kvele tiden, forteller Roland historier fra hans fortid.
Stephen King begynte å skrive The Dark Tower da han var 19 år og den første The Dark Tower boka, The Gunslinger ble utgitt i 1982, og han ser på The Dark Tower serien som hans livsverk, noe som er forståelig. Han har brukt ufattelig mye tid, energi og krefter på denne serien. Å gi ut den aller siste boka i serien må ha vært spesielt. Imponerende at han begynte å skrive på en så stor serie i så ung alder. Allerde da hadde han funnet sitt kall.
Jeg begynte å lese The Dark Tower serien i juli i fjor og det tok meg over ett år å fullføre hele serien, og det var jammen meg verdt det. Liker godt at King blander sammen mange sjangre inn i hverandre. Mye uvesentlige ting skjer hele tiden, man vet aldri hva man får, persongalleriet er til å bli glad i, og måten han skriver serien på og andre bøker også, er veldig visuelt. Man skjønner aldri helt hvor han får inspirasjon fra, og om han i det hele tatt opplever skrivesperre. Ofte kunne jeg ha tenkt meg å ha vært en flue på kontorveggen hans bare for å få et innblikk til hvordan han jobber. Om han smiler djevelsk til seg selv mens han skriver eller om han bare er i en helt nøytral skrivemodus. Det tror jeg har vært veldig spennende å se. Man blir så nysgjerrig på ham, både som person og forfatter. Har også stor sans for sarkasmen hans som både dukker ofte opp i bøkene og i intervjuer, og spesielt på Twitter. Han virker både morsom og sær, ikke som en type som skriver skumle og bisarre bøker.
Nødvendig med en Dark Tower bok til etter åtte år?
Personlig har jeg et større forhold til de enkeltestående horrorbøkene av Stephen King enn The Dark Tower, for horrorbøkene hans har jeg vokst opp med siden ungdomskolen. Derfor er jeg mer knyttet til dem enn selve The Dark Tower serien, men bevare meg vel. The Dark Tower serien fortjener all den rosen den får, og jeg skjønner godt hvorfor den har så stor fanskare.The Dark Tower serien er underlig og består av flere lag som fører til ulike retninger hele tiden. Det er det som er så spesielt. The Dark Tower er en solid og sterk serie, og de bøkene jeg liker minst er Song of Susannah og The Wind Through the Keyhole, men alt i alt gir jeg serien sammenlagt en meget sterk femmer. Det er en magisk serie med mye action. Selv om det var et gledelig gjensyn med Roland igjen, synes jeg at denne boka var en smule unødvendig, for jeg synes at The Dark Tower var bra nok som det var. Jeg er også en person som liker å huske på ting som det var, og følte meg på en måte ferdig med serien da jeg skulle begynne å lese The Wind Through the Keyhole. Så det var nok en av grunnene til at boka ikke nådde meg helt. Jeg er heller ikke helt fan av en historie i en historie konseptet, hverken i bøker eller på film. Det kommer litt an på hva det dreier seg om. Noen ganger fungerer det, andre ikke.
Uansett, småspennende å lese om Rolands fortid og få enda et større innblikk i livet hans for han er en svært mystisk karakter, og det var spesielt spennende å lese om shape shifter. Fascinerende karakter i denne handlingen. Det ga meg litt X-Files vibber. Ellers var det ikke mye som engasjerte. Den var ikke så unik som mange av de andre bøkene i serien. Men den kan kanskje vekke interessen hos nye The Dark Tower lesere. Selv om The Wind Through the Keyhole ikke traff meg, var det mye annet i The Dark Tower serien som gjorde det, og det er sammenlagt en serie som er detaljrik og fascinerende å få med seg! Det er en verden som er vanskelig å sammenligne med noe annet.
Fra min blogg: I Bokhylla
Smerter noen påfører seg selv, kan være deres ene lindring for et sår andre ikke kan se.
Støtt meg når jeg vakler, ikke spenn bein under meg. Hent meg når jeg faller, ikke gi meg fart utenfor stupet. Hold hånden min, ikke spytt på den. Kjenn min kamp.
Hvordan skal jeg lære å mestre om jeg ikke får sjansen til det ?
Jeg har vært for trofast mot den. For spiseforstyrrelsen elsker og beskytter meg, inviterer meg inn i rusen, glemselen. Juler meg opp, fysisk og psykisk. For en time siden spydde jeg blod. Mye blod. Og pusten motarbeider meg. Jeg blir redd, men kan ikke ringe noen. Skammen og troskapen tvinger meg til å holde symptomene for meg selv. Slik får spiseforstyrrelsen sin rustning.
Jeg er igang med å lese True Crime for tiden, etter å ha lest ferdig Udenlandske krimi dramaer (dk) på morgenkvisten, fortsatte jeg med Svenska skurkar - 13 brottsliga berättelser (sv) av Stig Linnell lånt på siste tur til Strömstad bibliotek etter å ha sett en annen bok av ham om spøkerier i Stockholm i en mail med boktips for Halloween fra Bokbörsen. Har lest 4 av 13 kapitler så langt.
Det kommer til å bli mere True Crime frem mot jul, har lagt til hele serien Autentiske krimisager på 16 bind (dk) i leser nå hylla. Men neste bok denne helgen blir Mystik på svenska slott - Nutida spökupplevelser siden jeg skal jobbe 5 dager de 2 neste ukene, og med de extra pengene tar meg en tur til Strömstad neste fredag. Har endelig rukket å bestille en ny vin jeg ville prøve også (kun bestilligssortiment), Love Noir og må dermed bestilles ca en uke på forhånd, leveringsdag er torsdager. Noe annet nytt som jeg skal prøve senere er blå vin fra Spania, kanskje til jul, eller på nyåret. I Sverige er de det 6 vanlige og en musserende å få tak i, dette må jo være en skikkelig partyvin.
Hvorfor blir jeg nærmest skuffet over ikke å få kjeft når jeg gjør noe galt ? Føles det bedre å få høre det av andre enn meg selv ?
Unge mennesker bruker mye tid og krefter på å forkaste seg selv. Det er i seg selv ikke en sykdom. Men det er trist. (Finn Skårderud i forordet)
I de tradisjonsbundne kulturene hadde man et slags indre gyroskop man orienterte etter, nettopp i kraft av kulturell arv og tradisjonelle verdier. I det urolige er radaren en mer relevant metafor. Vi orienterer oss mot de andre, søker oppmerksomhet og anerkjennelse. Dette stimulerer i stor grad sammenligningens psykologi, som er så markant i dag. Vi definerer oss i påfallende grad utfra sammenligninger med andre.(Finn Skårderud i forordet).
Vi kjenner ikke den enkelte spiseforstyrrelsen før vi kjenner den konkrete personen. (Psykiater Finn Skårderud i forordet)