Bokelskere.no

Jeg skrev inn nrk+arkiv+roy+jacobsen i googlefeltet og fikk frem flere videoer med Roy Jacobsen. Den ene var den du er på jakt etter. Skal prøve om det går å opprette en link, det gikk greit.

Takk skal du ha, flott at du klarte å finne det, - men dumt at det ikke er tilgjengelig lenger! Jeg trodde i grunnen at alt nrk-produsert var tilgjengelig i evig tid.

Takk skal du ha og bedre enn ingenting, - men dette var et langt (bok?)program.

For noen år siden var det et program på NRK der Roy Jacobsen var på besøk på sin barndoms øy på Helgelandskysten, - det som er Bjarrøy i bøkene hans. Jeg leser nå "Bare en mor" og tenkte det kunne vært artig å se programmet om igjen, men så klarer jeg altså ikke å finne det. Er det noen som er flinkere enn meg til denslags søking som kan være behjelpelig?

Jeg har ikke lest «Trylleglasset», men jeg kan referere hva Torborg Nedreaas selv sier i et intervju med Haagen Ringnes i 1976. Ut fra intervjuet ser det ut som du har gjort gode observasjoner, Randi!

Ringnes: Og når du så omsider setter noe på papiret, er da arbeidsmetoden en helt annen om du har en novelle i tankene enn om det skulle dreie seg om en roman?
Nedreaas: Det rare er jo at novellen er min form også innenfor romanen. Ja, hva jeg enn gjør, så blir det noveller, selv om de er pakket inn i en roman. Som min mor sier: Hvor du snur deg, så har du rumpen bak!»
Jo, jeg er nok mer novellist en romanforfatter. Og når jeg skal avslutte et romankapittel, vil jeg gjerne at det liksom skal avrundes litt, at kapitlet skal ha sin egenverdi samtidig som det angår helheten. Slik oppstår den nesten av seg selv, denne ovale novelleformen.

Intervjuet står i boken «Reflekser i trylleglass», som jeg har henvist til i et annen innlegg i denne tråden.

Har lest en bok av C.J. Tudor før, og det var The Chalk Man som jeg leste for tre år siden. Likte jeg De andre bedre?

Jeg likte denne to hakk bedre, så ikke akkurat den store forskjellen. Boka har en av de bedre begynnelsene jeg har lest i en psykologisk thriller på en stund. .

Et mareritt som aldri tar slutt?
De andre er om Gabe som blir kastet inn i et mareritt, og boka føles nesten som en slags roadtrip, siden store deler av handlingen foregår på veien. På vei til og fra et eller annet hele tiden. Gabe opplever det verste på veien. En bil kommer foran ham som virker rusten og gammel. Bakdelen er full av klistermerker med forskjellige utsagn. I bakvinduet dukker det opp en jente som er skremmende lik hans egen datter, Izzy. Men det er umulig. Hvorfor skulle hun sitte på i en bil hos en fremmed? For sikkerhets skyld ringer han hjemme for å bli kvitt den underlige følelsen, og får nok en ubehagelig nyhet. Tre år senere møter man en tynnere og sliten Gabe. Han kjører så ofte han kan i håp om å finne skranglekassen som kjørte foran ham. Det er hans eneste håp om å kanskje finne Izzy igjen, hvis det var henne.

Gode beskrivelser, men for mange tilfeldigheter
C.J. Tudor skriver godt. Det er det ingen tvil om. Hun skriver med stor innlevelse og det er lett å la seg bli revet med. Det er også lett å se for seg karakterene og stedene hun beskriver. Noen er mer mystiske enn andre. Man kjeder seg ikke. Men synes ikke denne skiller seg ut fra mange andre thrillere. Det blir for lett å skjønne hvem som egentlig er hvem, og om de kommer til å møte hverandre på et eller annet tidspunkt eller ikke. De andre var heller ikke så mørkt og mystisk som jeg hadde håpet på. Savnet mer bakgrunnshistorie om den delen. Hva det er og hva det består av, har jeg ikke tenkt å avsløre, men det var ikke vanskelig å tenke seg frem til. En god thriller, spesielt begynnelsen, men savnet mer mystikk og suspense. Denne thrilleren inneholdt også noen overnaturlige elementer, og det hadde vært spennende om den delen fikk mer plass, for det ville jeg gjerne lese mer om. Ikke alt trenger å være realistisk hele tiden.

Det er ikke så mye mer å si om De andre, siden boka er såpass kort og man ikke vil avsløre noe for noen. Liker ikke at det skjer selv. Grei og underholdende thriller, men ikke noe mer enn det. Det ble for mange tilfeldigheter og en slutt som ble litt for typisk.

Fra min blogg: I Bokhylla

I et intervju med Haagen Ringnes i 1976 benekter Torborg Nedreaas at bøkene om Herdis er selvbiografiske.
Ringnes: Du var skilsmissebarn, slik Herdis også var det. Det har kanskje satt sine spor?
Nedreaas: Nå er jo ikke dette noen selvbiografi, og når jeg har brakt inn skilsmissen, er det først og fremst fordi den utgjør et vondt og viktig kapittel i Herdis’ liv.

Og lenger ute i intervjuet.
Ringnes: Og fra og med Trylleglasset har altså Herdis bitt seg fast?
Nedreaas: Ikke bare Herdis, men det som omga henne: Miljøet, de andre barna der, hennes forhold først og fremst til de voksne. Og de voksne i og for seg. Jeg har ikke først og fremst villet skrive noen bok om denne Herdis, men la henne avspeile dem som omgir henne og den tiden hun lever i. Altså sett fra Herdis’ egen synsvinkel.

Dette utsagnet harmonerer med et avsnitt i artikkelen gretemor la ut: «Torborg Nedreaas har selv hevet at skildringen av jobbetiden er «det viktigste» i Musikk fra en blå brønn: «meget viktigere enn Herdis og hennes jålerier».

Tilbake til intervjuet.
Ringnes: Uansett om det du beskriver er såkalt virkelighet eller såkalt fantasi, så er det tydeligvis selvopplevd på en eller annen måte?
Nedreaas: Ja, naturligvis. Jeg kan ikke tenke meg at en forfatter på denne jord ville kunne sette seg ned og skrive om ting han/hun ikke på en eller annen måte har levd igjennom selv – medlevd eller opplevd gjennom sin egen fantasi.

Hele intervjuet, ja hele boken som intervjuet står i; Reflekser i trylleglass anbefales!

Jeg vet jeg er litt på viddene når jeg nå tar fatt i brønn-symbolikken. Men som du sier Torill, den er fascinerende og mye brukt i litteraturen.

Det første jeg kommer på er Jørgen Moes skjønne fortelling om Store-Beate og Lille-Beate («Dukken under nypetornbusken»»). Store-Beate faller i brønnen, litt av samme årsak som Herdis. Herdis lokkens av brønnens musikk, «de små rare dryppene langt nede i brønnen», musikken og stillheten og halvmørke. Store-Beate lener seg utover brønnkanten for å blåse liv i gåsungene hun har kastet uti vannet. De er så kjedelige når de bare ligger stille og ikke vil svømme omkring. Fantasien er fellesnevneren. Herdis kjemper seg opp ved hjelp av en bolt i brønnveggen. Dukken Lille-Beate gjør seg stiv som en stokk, som Store-Beate klarer å redde seg opp ved hjelp av.

Det andre er det eldgamle kinesiske visdomsordet om frosken i brønnen. Frosken ser bare en liten flik av himmelen over seg og tror at det er hele verden. Dette forteller om vårt begrensete perspektiv. Om begrensinger som ligger i vår hjerne. Mange har brukt dette bildet, blant dem Mao Tse Tung; først når vi innser hvor lite vi vet, kan vi utvide vår innsikt.

Herman Wildenvey har skrevet et humoristisk og dypt innsiktsfullt dikt om teamet:

Tal ikke om hav til en frosk i en brønn.
Den vil kalle deg gal og bespotte ditt skjønn
At havet er til, det er løgn for et kryp
som tror at en brønn er det evigste dyp.

Og tal ikke vist til et sommerfugl-kre
om urtid og istid og evig sne.
Alt dette er vitterlig eventyrløgn
for solblinde barn av et duftende døgn.

Tal ikke til tiden om evighet.
Det er ikke sikkert at timene vet
en mere uendelig tid enn et år,
hvori allting begynner og alt forgår.

Tal ikke om Gud til en fattig sjel
som løper og faller og slår seg ihjel.
Han vender tilbake dit hvorfra han kom,
og mere enn det vet han ingen ting om.

Oktoberrevolusjonen etter russisk tidsregning (25. oktober 1917).
7. november etter vestlig tidsregning.

I et intervju med avisen Friheten 27.01.1961 sier Torborg Nedreaas om romanen: "Boken er den første av to sammenhengende bøker."

Det er grunn til å tro at alderen til Herdis når romanen begynner sammenfaller med den alderen forfatteren selv var i på dette tidspunktet; nemlig starten av 1. verdenskrig. Hun er født i 1906.

Jacob Steven Mohr har hittil utgitt tre bøker, men har ennå ikke blitt en hit i horrorsjangeren. Han er ennå temmelig ukjent. Det er ikke mange som har snakket eller skrevet om bøkene hans.

Selv om boka består av kun ungdommer i persongalleriet, vil jeg heller stemple denne boka som bok for voksne fremfor ungdom, siden den er noe voldelig. Det er kanskje ikke alle som tåler det.

Mye turbulens på kort tid
The Unwelcome er om en liten vennegjeng som drar på en lang kjøretur til en hytte som ligger øde til, og hvor det er dårlig dekning. Selv om de er få, kjenner ikke alle hverandre like godt. De skal være på hytta i tre netter bare for å komme seg vekk fra alt, og nyte tiden. Siden kjøreturen varer i mange timer, stopper de ved en bensinstasjon for å ta en liten pause til siste stopp. Der blir Kait, forkortelse for Kaitlyn, overrasket av ekskjæresten hennes, Lutz. Det gjør henne alt annet enn glad. Hun blir bekymret over at han vet hvor hun er, men klarer å riste ham vekk. Sammen klarer de å dra videre uten ham. Men det har satt en liten demper på stemningen. På hytta blir ikke ting bedre da noen får blackouts, og de gjør ting de ikke er klar over. Kait mistenker at det er ekskjæresten, Lutz som står bak, men hvordan er det mulig, når han selv ikke en gang er der sammen med dem?

Et underlig tema, men ikke noe nytt
Dette er en bok med bodysnatcher som tema. Det er ingen avsløring da det allerede er nevnt i baksideteksten. Så det er en horror blandet med litt fantasy. For min del ble det litt for mye fantasy og for lite horror. Jeg liker fantasy av og til, men det er ingen fantasysjanger, og jeg prøver å lese horrorbøker som blir utgitt i år og eldre bøker. Denne kom ut i februar i år, og er ennå ganske fersk.

Boka hadde i grunn et godt utgangspunkt om en vennegjeng som mistenker hverandre når noe fælt skjer. Ikke spesielt originalt, men småspennende likevel. Mange av karakterene er irriterende, spesielt Ben, som er en bedreviter og oppfører seg som en slags leder for gruppa. Man får ingen connection med noen av karakterene som er noe blasse.

Ble ikke helt bergtatt av forfatterens skrivestil, heller. Boka består av korte kapitler, men oppleves likevel som langdryg, da fortellerstemmen hans er noe monoton. Det tar tid før det skjer noe, og når det først skjer noe, ante man det på forhånd. Til tross for at boka er på bare 296 sider, tok det sin tid å komme seg gjennom den, siden den var lite engasjerende og man bryr seg ikke så veldig hva som skjer med karakterene. Det er kjedelig å lese om karakterer man ikke får noe forhold til. Så The Unwelcome kunne ha passet bedre som en novelle istedet for som bok, med tanke på at handlingen er så tynn.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette var en bok som traff blink, - midt i hjertet av hva som opptar meg! Forfatteren forsøker å oppheve tiden ved å vekke tidligere generasjoner til live, - jeg har selv forsøkt meg på det samme i mindre målestokk. Det sies at et menneske dør to ganger: først når hjertet slutter å slå, og så når ingen lenger husker det. Så her forlenger Christensen livet til både sin farmor og farfar, onkler og tanter, foreldre, - og seg selv; vi får nemlig høre om alle sammen, ikke minst ham selv. Så den som tror at de her vil lese en kronologisk biografi om en kinesisk farmor, må tro om igjen, - her hopper vi i tid og rom via alle de minner og assosiasjoner som oppstår i forfatterens hode. Og han er veldig opptatt av at han ikke skal dikte deres liv, bare fortelle det han vet, - for så, av og til, å putte inn bilder av hvordan han liker å tro at det har vært. På denne måten får vi vært med på en springende og interessant «reise» gjennom hele 1900-tallet (pluss litt til), både i Danmark, på Frogner og i Kina. Glimrende!

Den vedlagte artikkelen åpner for nye perspektiver i lesingen av «Musikk fra en blå brønn» og inneholder mange temaer å gripe fatt i. Tusen takk gretemor.

Først bare om bøkene som forlaget i dag presenterer som en trilogi. Slike jeg leser artikkelen, regnet ikke Nedreaas «Trylleglasset» med til en Herdis-trilogi. Hun planla et tredje bind av romanen, men skrev det aldri. Slik sett finnes det ingen Herdis-trilogi.

Symbolikken i første kapittel, der Herdis faller i brønnen, er verdt en diskusjon. Nedreaas har selv synspunkter på dette: «Kjernetanken ligger allerede i første kapitel, der jeg skisserer opp et forskrekket, et fordrømt menneskes evne til å klare seg. Vi føler oss alle trukket mot Brønnen. Det er akkurat som en undergangslengsel --- men de vidunderligste ting i livet er brannfarlige. Vi mennesker har en viss tilbøyelighet til å dette i brønner. Men vi har også en voldsom livsvilje … til å klatre opp igjen.»

Så er det det jødiske perspektivet. Herdis’ mor er av jødisk herkomst. Det er beskrevet på en lavmælt måte, og ikke like lett å få øye på. Hvordan preget det jødiske Herdis og familien? Dette er hovedtemaet i artikkelen. Har noen av dere synspunkter på dette?

Jeg ble fascinert av hva Nedreaas skriver om Cora Sandels (en forfatter jeg er glad i) karakterskildringer: «Ethvert menneske har ett eller annet sted i seg en rem av et hvilket som helst medmenneskes hud. Det er dikterens sak å finne fram fra sine egne hemmelige kroker de egenskaper han vil gjengi hos de mennesker han skal levendegjøre. Enhver annen synsvinkel kan lage dyktig tegnete typer – men aldri diktning.»

Om Sandel står det videre så treffende: «Lykkes dikteren, engasjeres også leseren. Det skjer i dette tilfellet fordi Sandel bygger opp sine karakterer med «få og treffsikre streker». De danner «en fin og levende mosaikk, der hver av bitene etterhånden får sitt eget liv og fremtrer ikke bare som typer, men som mennesker, slik at vi kjenner pusten av dem på vår egen hud.» Det samme kan vi kanskje si om Nedreaas.

Du er et unikum til å finne frem til godt og relevant informasjon, gretemor. Tusen takk igjen.