Bokelskere.no

Minier er kanskje ikke original, men hans mørke og dystre krimbøker fascinerer.

Er det noen som skriver mørkt, så er det ham. Ikke at det sjokkerer for har lest en del mørke bøker og sett en del mørke filmer, så det skal mye til for å sjokkere, men liker at han prøver. Har ennå ikke fått med meg de to første bøkene i serien: Hvis helvete var av is og En sang for druknede sjeler, men føler ikke at jeg misser noe, og det spørs jo hvor nøye man er. Selv er jeg ikke så nøye når det gjelder krimserier, for det er lett å få med seg bakgrunnen til hovedkarakterene uansett. Har lyst til å få med meg Hvis helvete var av is siden jeg allerede har den i samlingen.

Bøkene blir bare bedre og bedre
Dalen er sjette bok om kriminalførstebetjent Martin Servaz, og som vanlig er han i hardt vær. Han er for tiden suspendert og venter et viktig møte om noen uker. Et møte som kan gjøre resten av karrieren hans. Samtidig har han sønnen Gustav å tenke på. Ikke nok med det. Midt på natten får han en telefon fra noen han ikke har hørt fra på åtte år. Personen det gjelder er en han kjent godt en gang i tiden. Personen trenger hjelp, og ved hjelp av noen stikkord, tror Servaz han skjønner hvilken sted personen som ringer mener på. Han drar dit i håp om å finne den som ringte ham, før det er for sent. Men stedet han har dratt til består av mye fjell og skog. Det er et kloster i nærheten og et småsted. Det er bare en vei som fører inn og ut av småstedet. Et bestialsk drap skal ha skjedd i nærheten, og av den grunn møter Servaz en gammel venn. På grunn av noe som skjer, er Servaz nødt til å bli der lenger enn planlagt. Folk blir nervøse da enda et drap skjer ... Klarer Servaz å holde seg unna, med tanke på at han er suspendert?

Det er ikke bare Bernard Minier jeg liker bedre og bedre, men også Martin Servaz. Han er jo en typisk antihelt. Det er ikke derfor jeg liker ham, men fordi han kjører sitt eget løp samme hva det måtte være, og følger instinktene sine. Samtidig tar han vare på de rundt seg.

Gjennomsiktig sak, men veldig medrivende
Syntes saken i seg selv var noe lett å gjette seg frem til på grunn av et hint, men følte ikke at det ødela spenningen, for Minier er som Slaughter og kan å skrive på en medrivende måte. Karakterene føles ekte og realistiske, også de man ikke liker, og hele tiden må man lese litt videre. Kapitlene er korte og det er alltid noe som skjer. Likte også at handlingen foregikk i et isolert småsted. Det eneste jeg angrer på at jeg ikke leste denne da det var høst, men kunne ikke vente. Hvordan han klarer å skrive store bøker på kort tid, er for meg en gåte, men jeg klager ikke.

Etter Miniers sjette bok, kjeder han meg fremdeles ikke, og jeg venter allerede på hans neste.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Selv om jeg ikke lenger er med i lesesirkelen, benyttet jeg anledningen til å lese hele trilogien. Den poetiske tittelen «Og bakom synger skogene» har fristet helt siden den sto i hyllene i mitt barndomshjem. Gulbranssen hadde opprinnelig tenkt å kalle boken «Manns vilje», har jeg forstått. Kanskje mer dekkende, men langt fra så lokkende. Mye handler jo nettopp om Gammel-Dags kamp med seg selv og sin egen vilje.

Boken har mange kvaliteter. Den gir gode og troverdige tidsbilder; forfatteren kjenner åpenbart sitt stoff. Jeg er enig med dere som skriver om høydepunkter som de store juleselskapene og kappkjøringen til kirken. Gode kvinneportretter finnes, spesielt likte jeg gamle frøken Eleonore Ramer, Adelheids tante (hun utfolder seg mest i bind 2 og 3), en streng og stillferdig kvinne som viser nye og overraskende sider av seg selv. Noen har omtalt språket som oppstyltet og lignende. Jeg synes i grunnen språket kler innholdet.

Men jeg må dessverre si at jeg i lange perioder kjedet meg. Og enda mer i de to neste bindene «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Nå er det ikke så viktig for meg at en bok har mye ytre handling, men når også den indre handlingen blir såpass stillestående, faller det ikke i min smak. Dette ble for traurig og omstendelig.

Jeg skjønner at disse bonderomantiske bøkene solgte i svære opplag da de kom i 1930-årene. I denne harde tiden, og med så mange nye, moderne strømninger, kunne det være godt å lese seg tilbake til det gamle, stabile bondesamfunnet. En kuriositet; har oppfattet at Gulbranssen skriver fra sine hjemtrakter i Østfold. Der er det ikke fjell av de dimensjonene han skildrer, men såpass kunstnerisk frihet må vel en forfatter kunne unne seg.

Jeg har gitt en 4-er til hver av de tre bøkene. Ikke helt rettferdig, siden jeg syntes bind 1 absolutt er best. Så et ekstra pluss til sangen fra de store skogene.

Å, så fin den høres ut! Takk for tipset, - aktuell både for meg selv og som gave! 😊

Jeg kom på enda en gave til dere som er glad i Sigrid Undset, Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter av Tordis Ørjasæter og botaniker Knut Stokke! Ørjasæter lar oss, gjennom sitater fra trilogien om Kristin Lavransdatter, få del i Undsets store kjærlighet til og kunnskap om blomster. Hun gir oss detaljerte og poetiske beskrivelser, som det kan være lett å overse, fulgt av Stokkes fine og ujålete fotografier. En bok å bli glad i - vakker og innsiktsfull. Som du sier om «De blanke ordene», Ellen, en skattkiste å stadig kunne komme tilbake til.

Jeg har skrevet mer om boken på boksiden jeg lenker til.

Nettopp. Det er bibliotekene jeg nå har slått meg på, bibliotekene og de uleste jeg allerede har. Det er grenser for hvor mange bøker det er plass til.
Men dette høres ikke ut som en bok jeg vil låne for noen skarve uker :-)

Ha, ha - det finnes biblioteker, vet du, - men noen bøker er det jo godt å ha i hyllen 😉

Og nå som jeg har sluttet å kjøpe bøker (nesten ... ), legger du ut en sånn fristelse!
Tusen takk for et godt og velbegrunnet tips.

Det er litt komplisert å finne ut hvilke bøker du har lest, og mine anbefalinger er nok blant de litt eldre bøkene, - jeg er ikke så flink til å følge med i tiden, men det ser ut som om vi har nokså lik smak. Har du lest Britt Karin Larsens bøker fra Finnskogen (Folket på Finnskogen, m.fl., jeg orker ikke lage lenke😉), - de er etter min mening fantastiske! Vil du utenlands, kan jeg jo sterkt anbefale Kaptein Corellis mandolin, - eller A.S. Byatts Besettelse, - men begge disse er jo fra slutten av forrige århundre. Oj, - og så kom jeg på Marge Piercy's Fare, fare krigsmann, - alle sammen medrivende fortellinger!

Dette er virkelig en gave til Sigrid Undsets tilhengere! Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen har redigert denne samlingen av sitater fra hennes romaner, essays og brev, - og de har hatt en stor skattekiste å øse av! Sitatene er ordnet tematisk, og layouten er sirlig og vakker, også med fotografier.

Det er utrolig lett å la seg forføre av Undsets språk og formuleringsevne, og sitatene viser hennes klokskap og livsvisdom. Så selv om hennes uttalelser av og til butter litt mot egne synspunkter, så sluker jeg dem rått! Jeg har holdt på med boken en god stund, kost meg med et kapittel i ny og ne, - en sann fryd som var god for sjelen!

Tittelen henspeiler på at hun i sitt forfatterskap valgte å ta i bruk «de blanke ordene, dydenes navne, de som er blitt halvveis latterlige ord – det er de ord menneskene trenger at lære – styrken, visdommen, rettferdigheten, sannheten, måteholdet, tapperheten – og mange andre blanke ord.»

Vurderte om jeg skulle skrive om boka eller ikke, for vil jo helst ikke være negativ, men det er viktig å ta med det negative, også.

Det er ikke meningen å være hard og brutal mot debutanter, men driver heller ikke med særbehandling. En mening er en mening, og noen bøker kommer man ikke overens med. Det skjedde med En nasjon i sjakk av Johan Høst, eller Johan Høstmælingen som han egentlig heter, og mange kjenner nok ham fra NRK.

Sjakkthriller på papir
Jeg var interessert i denne boka nettopp fordi den bar preg av sjakk og jeg har fulgt med på sjakk på Tv siden 2013. Det er veldig fascinerende og man lærer litt hver gang man ser på. Det samme kan jeg ikke si om boka. Foretrekker nok sjakk på skjerm fremfor bokformat. Likte tankgegangen angående konseptet, men ikke selve utførelsen. Det ble for mye komedie for meg.

Men hva er En nasjon i sjakk egentlig om? Handlingen begynner med påska 2022. Statsministeren og en av hans livvakter forsvinner. PST og regjering må samarbeide for å spille et sjakkparti mot terroristen. Det spilles ikke bare om brikker, men om menneskeliv, og ikke mange av dem er dyktige i sjakk. De må samtidig prøve å finne ut hvem neste offer er før enda et liv går tapt. Ikke nok med det, statsministeren og livvakten hans blir "fraktet tilbake", med en bombe på seg. Det er mye som står på spill ...

Siden ingen av dem som skal spille mot terroristen er noen sjakkgenier, blir de enige om å hente inn en sjakkproff. Men er det verdt det?

En ufrivillig komedie
Boka er en lett blanding av thriller og krim, alt ettersom hvordan man ser på det, men dette blir for mye komedie. Karakterene er ganske standardaktige. Karakterer man har lest om før, mange ganger, og handlingen er ganske trøttende i lengden. Likte at kapitlene var korte og at det var ofte perspektivskifte, men syntes det var lite utvikling i det hele.

Likte hvordan hvert trekk ble forklart og livestreamingen over den spesielle situasjonen, men ellers var det skuffende vårlesing. Det var en bok jeg ikke klarte å ta spesielt seriøst, og sjakk er ikke like spennende på papir som på skjerm. Atle Grønn, som er kjent for oss som følger med sjakksendingene på NRK, har skrevet etterordet. Han nevner blant annet at sjakkpartiert er delvis basert på et sjakkparti i Romania melom Magnus Carlsen og Wang Yue i 2010.

En noe kortere anmeldelse enn til vanlig dette, men har egentlig ikke mer å tilføye. En artig idé, kunne ha vært en bok med mye action, men i stedet blir det for stivt og påtatt. Syntes også slutten var unødvendig lang. Det ble for mye komedie i stedet for spenning.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Jeg har akkurat fulgt en interessant videosamtale med forfatteren av boken på Nasjonalbiblioteket, så hvis noen skulle ha interesse av å få en veldig kortversjon av boken, tror jeg man skal kunne finne denne på hjemmesidene deres, - jeg så den via facebook.

Morsomt! Norge er et lite land. Eller rettere; vi er en liten befolkning.
Håper du finner spor etter dem på Finnskogen.

En liten morsomhet jeg er nødt til å nevne i denne sammenheng! Trygve Gulbrandsen og jeg har felles forfedre og - mødre! Min tipp-tipp-tippoldemor var søster av en av hans formødre! Men dette var ikke blant dem på Finnskogen 😉

Nei, dessverre, men vi skal innom flere steder på en to-dagers tur med Seniorklubben. Livet på Finnskogen er jo fascinerende og ble enda mer interessant etter at jeg oppdaget at jeg faktisk har forfedre derfra.

Det var Lesesirkelen som inspirerte meg til Gulbranssen (selv om jeg ikke er med lenger), og så måtte jeg kikke litt rundt hva folk har skrevet om disse bøkene. Skal si oppfatningene spriker.

Britt Karin Larsen er jeg også svært glad i, og Åsta Holth frister. Jeg skal forresten i gang med historisk roman fra Tjøme, Før himmelen roper deg hjem. Jeg holder til på de kanter og fant den i en Gi bort-hylle. Gleder meg til den.

God tur til Finnskogen og håper du får med deg det lokale spelet; «Spelet om innvandrerne»!

Ha, ha, - morsomt å bli minnet om at jeg faktisk har skrevet noe om denne! Og ståa er den samme, - jeg har fremdeles ikke lest den! Jeg skal innrømme at jeg ble minnet om den nå på grunn av felleslesingen, men jeg tror nok jeg lar den bli liggende langt nede i "Skal lese"-bunken. Og nå er jeg faktisk akkurat i gang med en annen historisk romanserie som jeg har større tiltro til at jeg vil like: Finnskog-trilogien av Åsta Holth, - påskyndet av at jeg skal en tur til Finnskogen i sommer. Jeg har også lest bøkene til Britt Karin Larsen derfra med veldig stor glede!

Det er åtte år siden sist gang jeg leste noe av Alexander Løken. Da leste jeg Trollskallen, og Blüchers hemmelighet var boka av ham som fristet mest etter den tid.

Grøssende helg på hytta
I Blüchers hemmelighet er det krigstiden som møter nåtiden. Kit, Gustav og Finn er med moren sin en helg på hytta, mens faren blir igjen hjemme. Kit liker seg ikke på hytta fordi hun ofte opplever merkelige ting der, og det viser seg at det gjør moren hennes, også. I vannet ved hytta ligger det et skipsvrak, og naboen virker noe snål. Det sies at han skal ha jobbet for CIA, men hvorfor ble han værende i Norge?

Dette er barnegrøss i sommerlige omgivelser, noe som passer bra for dem som liker denne årstiden. Liker søskenforholdet til de tre barna, til tross for at de er svært forskjellige, og at Gustav oppfører seg mye eldre enn det han er. Men liker at de både krangler og stiller opp for hverandre, er typiske søsken. Er det noen grunn til at moren deres tok dem med til hytta akkurat denne helga, og hvorfor opplever Kit mange merkelige ting i motsetning til brødrene sine? Etter hvert kommer hun i kontakt med naboen og han mener at det er skipet under vannet, som skaper de rare tingene som Kit opplever, men hvordan? Hvorfor tror Kit at hun kan stoppe det hele?

Blüchers hemmelighet er en svært kort bok, men som likevel rekker mye. Løken er god på å være kortfattet og effektiv i kapitlene som består av bare noen få sider. Karakterene er både realistiske og en smule stive, men det er jo umulig å bli kjent med karakterer på en ordentlig måte på bare få sider, men man rekker å skaffe et inntrykk av dem.

Savnet flere grøsserelementer
Kunne ha tenkt meg flere grøsserlementer, for det var det litt for få av, men likte handlingen, samholdet i familien, og den sære naboen deres. Til tross for at boka blir noe åpenbar for oss voksne, var det likevel underholdende og det var alltid slike bøker jeg var på utikk etter som liten, før jeg begynte å lese Stephen King i ganske ung alder.

Blüchers hemmelighet minnet meg litt om Døde menn går i land av André Bjerke og Håndtering av udøde av John Ajvide Lindqvist. Ikke at denne boka er på samme nivå som de nevnte bøkene, men de har litt av de samme elementene. En fin grøsserbok å få med seg på en lat sommerdag.

Blücher ble fredet i 2016.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Jeg synes Rosa99 gir deg en god og presis beskrivelse av «Og bakom synger skogene». Jeg har nå lest hele trilogien og synes første bind er best. Jeg er enig med Rosa i at boken har mange kvaliteter (den gir blant annet et fint tidsbilde), med jeg må også si meg enig med henne i at jeg delvis kjedet meg underveis. Og dessverre enda mer under lesingen av «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Jeg er ikke så opptatt av at det skal være mye ytre handling, men når også den indre handlingen blir såpass stillestående, faller det ikke helt i min smak.

Så Ellen, om du fortsatt etter 11(!) år vurderer å lese Trygve Gulbranssens trilogi, vil jeg si at det finnes langt bedre historiske romaner.