Bokelskere.no

Dette var en trivelig bok, - særlig for oss som liker å fiske ørret, bo i primitive hytter og tenke over livet. Den har form som en dagbok fra en ukes fisketur ved et fjellvann, - til og med omslaget ser ut som en notatbok fra forrige århundre. Det er fortelleren, eller heller skibenten, og den gamle onkelen hans som er deltakerne, og det viser seg jo raskt at det er forholdet dem i mellom som er det sentrale i boken. Deres samtaler, - eller heller onkelens enetaler - , går rett inn på de store spørsmål i livet, og skribenten får litt å tenke på. Boken er skrevet på dialekt, og forfatteren leker og lurer oss litt med dagbokformen, - det er mye som minner om ham selv der. Slutten er overraskende, og det var gledelig, - boken ellers var nokså ensformig, men slutten var med på å heve den til en solid femmer fra meg.

Jeg har savnet deg!
(Men ingenting å beklage - du kom deg igjennom og det er det viktigste :-)

Lingering ble utgitt tidligere i år, og jeg leste den ganske tidlig i høst. Det var en stor skuffelse.

Hadde ikke hørt om boka eller forfatteren før, men det er alltid interessant å lese av forfattere man knapt har hørt om. Noen ganger finner man nye favoritter, andre ganger ikke. 

Man kan jo ikke gå lei av å lese om hjemsøkte hus?
Lingering er hjemsøkt hus horror. Det er et oppbrukt konsept, men et konsept jeg aldri går lei av. Det er noe med hjemsøkte hus som alltid fascinerer. Men paret i boka synes nok ikke det er like fascinerende. Christy og Paul er på utkikk etter hus som ligger noe øde til, da de er lei av å ha naboer i nærheten. De ønsker mer privatliv. Derfor får de omvisning i et hus som ligger nærmere naturen. Det tar ikke lang tid før de blir overbevist og tar med seg hunden, Maggie til sitt nye hjem. Men innflyttingen går ikke som planlagt da Christys far er alvorlig syk, og hun må dra dit for å pleie ham. På grunn av pandemi, er det vanskelig å finne et sykehjem han kan bo i. Hun har ikke et godt forhold til faren sin da hun ble misbrukt av ham da hun var liten, og moren hennes forlot dem. Så barndomshjemmet er både klaustrofobisk og deprimerende. Paul må derfor gjøre deres nye hus klart uten henne foreløpig. Han rekker ikke å være der lenge før han merker at hunden Maggie oppfører seg rart, og han selv legger merke til ting som ikke er helt normalt. Skal han fortelle noe til Christy, eller late som ingenting når hun selv kommer for å bo der?

Boka er ganske kort og lettlest, men opplevdes som veldig seig da den manglet både skrekk og stemning. Man skjønner at paret lever mitt i en pandemiperiode, men man trenger ikke å nevne avstand, håndvask og slike ting hver gang de er sosiale. Man skjønner tilværelsen, så all den gjentakelsen var strengt tatt unødvendig. Det på en måte overdøvet konseptet, noe som er synd. Skjønner også at det er tung for paret å være borte fra hverandre i en lang periode, men noe slitsomt med miss you, og slike samtaler underveis i boka. Veldig gjentakende og kjedelig å lese om. 

Lite stemning og detaltjerte beskrivelser av huset
Det var heller ikke så mye beskrivelser av selve huset. Så hadde ikke gjort noe om flere detaljer av det slik at det ville være lettere å se det for seg. I stedet så jeg for meg huset på coveret, og det blir ikke helt det samme. De overnaturlige elementene var det heller ikke særlig mange av, så så ikke poenget med å bli hysterisk av den grunn.

Godt at jeg ikke sparte denne til Halloween som jeg først hadde tenkt, for ikke nødvendig å ødelegge en favorittsesong med dårlig horror. Dette var bare kjedelig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å bo i en husbåt er vel bare idyllisk?

Spesielt forsvinningsnummer
For Hannah er det noe klamt. Hun er ikke helt godkjent som stemor ennå av Owens datter, Bailey. Hun setter henne på prøve, og Hannah gjør alt for å få ting til å fungere som en familie. Men familien oppløses en dag da hun minst venter det. Hun får en lapp på døra av en fremmed med bare en setning. Den er skrevet av Owen. Det virker ikke som om Owen kommer hjem, i hvert fall ikke med det første. Det virker som om det er opp til dem fra nå av om hva som skal skje fremover. Gjennom media får de vite at firmaet Owen jobber for, er i knipe, og Hannah er usikker på om Owen har rømt fra sitt eget liv på grunn av det, eller om det ligger noe mer bak. Med hjelp av Bailey er de nødt til å finne spor om Owens fortid i håp om å finne ut hvor han eventuelt gjemmer seg. Samtidig må de være innstilt på at det kanskje ikke får se ham igjen.

Familiehemmeligheter og mysterier er noe jeg er svak for, så derfor måtte jeg lese denne. Det siste han fortalte meg fikk Goodreads Choice Awards 2021 - Best Mystery & Thriller of 2021. En pris som jeg synes er noe ymse selv om jeg også er bruker av Goodreads. Så det har vær en bok som har vært godt synlig en god stund. 

Fattig fortellerstemme
Konseptet er god og fengslende. Alltid spennende å lese om karakterer som plutselig forsvinner, og lure på om de har forsvunnet frivillig eller ikke. Det er et konsept jeg aldri går lei av, men dessverre blir dette gode konseptet ødelagt av noe stusslig fortellerstemme. Det blir en del overforklaringer, og språket til Bailey er noe barnslig med tanke på alderen hennes. Vet det er for å virke tøff, men det blir ikke helt troverdig.

Denne handlingen hadde mange ingredienser som jeg liker å lese om i thrillere og mysterier, men dessverre blir det ødelagt av en noe klønete fortellerstemme som har behov for overforklaringer, og karakterene blir noe bleke. Både karakterene og handlingen kunne ha trengt mer energi for dette ble for tamt. Men jeg gir ikke opp jakta etter en god psykologisk thriller.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Det har ikke vært mange horror bøker som ble utgitt i år, som har fristet mye, i forhold til utgivelsene i fjor, men denne var en av de få, og som jeg faktisk også likte.

Lønner seg å gå i ukjent terreng
Jeg velger ikke alltid de mest kjente utgivelsene, men også de mindre kjente som nesten aldri blir kjent. Det er litt morsomt med begge deler, for da man vet man ikke helt hva man går til. Man må ha litt spenning i hverdagen.

I Shadow Flicker blir man kjent med Oscar. Han er homofil og har nylig vært gjennom et tøft brudd. Han er forsikringsagent, og han får et oppdrag gjennom et annet firma, et firma som har ansvaret for vindturbiner som er satt opp på Kidney Island. Oscar jobber ikke i deres firma, men han blir hyret av dem for å dra dit, intervjue innbyggerne som påstår at de får helseplager av disse vindturbinene, og skrive rapport. Oscar blir takknemmlig for dette oppdraget for å slippe og tenke på bruddet.

Fascinerende tema og handling
Innbyggerne påstår som nevnt at det er vindturbinene de får helseplager av, og de sliter med forskjellige helseplager. Noen sliter med å sove, andre sliter med hodepine, og noen hallusinerer. Vindturbinene kaster lange og urolige skygger i skumringstimene, og da er det lett å se at noe er der, som kanskje egentlig ikke er det er der, eller ikke skulle ha vært der, men er det egentlig hallusinering?

Mens Oscar prøver å gjøre jobben sin som er å samle inn informasjon, er ikke alle like snakkesalig, og han opplever fiendlighet fra en gjeng menn som ikke liker turister/gjester. Spørsmålet er da om han får skrapet sammen en rapport, eller om han må dra tomhendt fra øya.

Bastianelli var til nå et ukjent navn, men kommer nok til å lese mer av ham. Likte hans rolige oppbygning med bruk av isolasjon og bruk av annen type horror enn man var vant til. Boka er på ingen måte nifs, dessverre. Savner å lese nifse horror bøker, men de er vanskelig å finne. Selv om denne ikke var nifs, hadde boka en del undertoner, dyster stemning og det er også morsomt når horror klinker til med akutelle tema som vindmøller/vindturbiner, som var et heftig tema rett før og i begynnelsen av pandemien. Diskusjonen er sikkert fremdeles i gang, men den var svært synlig da. Så det er kjekt å se at horror også bryr seg om aktuelle ting en gang i blant.

Syntes også Oscar var en interessant karakter å lese om som prøver å gjøre jobben sin, men som møter på mye motstand underveis. Også fascinerende å lese om at noen av innbyggerne følte på isolajson selv om de var vant til å bo på en øy.

Som sagt rolig og godt balansert horror. Bare synd at jeg ikke gikk helt overens med slutten.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nytt liv, mindre muligheter?

Har alle politietterforskere noe å skjule?
Politietterforsker Lilly Hed har en CV mange kan drømme om. Hun har tidligere jobbet som sjef i en storby, men velger å søke jobb i et småsted. Er det for å få et roligere liv, eller for å flykte fra noen? Hun kommer raskt overens med sin nye makker Katja.

Det er forferdelig varmt, umenneskelig varmt og folk har lett for å gå i tottene på hverandre på grunn av heten, og det skal ikke mye til før brann oppstår. Brannfolk har det mer enn travelt med å holde skogsbrann i sjakk. Men da flere dødsulykker skjer i forskjellige hus, blir Lilly mistenksom, men hun føler seg noe alene om den tanken. Hun blir kjent med Jesper som er brannmann og han har en stor lidenskap for sin jobb.

Da mennesker dør i brann som ikke virker tilfedldig, har Lilly en anelse om at hun har liten tid, hvis ikke det skal gå flere menneskeliv tapt. Men vil de andre på jobben høre på henne at det er noe mistenkelig bak husbrannene som bruker skogbrannene som en slags kamuflasje?

Viktig tema, men typisk handling
Dette virket som en spennende krim da global oppvarming er i vinden og stadig oftere hører man om skogbranner i verden de siste årene. Man blir kjent med Lilly Hed som er ny i et lite sted, og andre synes at det er rart, med tanke på bakgrunnen hennes, da det viser seg at hun er en dyktig etterforsker, samtidig er noen i teamet hennes i tvil da noen fra fortiden kanskje vil ødelegge for henne. Det er en typisk krim om hemmelighetsfulle etterforskere med en fortid de svært lite vil snakke om. 

Introen var lovende, da det er en av de bedre introene jeg har lest på lenge. Utrolig intenst og heseblesende. Det er bare synd at resten av boka ikke hadde den samme intensiteten og innlevelsen, fordi etter det, dalte det noe. For det første var ikke Lilly Hed spesielt interessant å lese om. Hun blir noe blek til hovedkarakter å være, nikker veldig ofte, og en viss forelskelse var lett å se på lang vei. Jeg er ikke fan av instalove. Folk som får følelser for hverandre nesten med en gang. Slutten ble heller ikke spesielt alvorlig, en del av det, men ikke måten det muligens blir løst på, hvis saken i det hele tatt blir det. Skal selvfølgelig ikke røpe noe. Mot slutten ble det for mye komedie, selv om det helt klart ikke var meningen. Det var bare ikke en form for avslutning jeg likte.

Bra start og fengende tema, men slapt utført.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Fin omtale Beathe - nettopp lest ferdig denne. Atmosfæren er mye den samme som i Vi er fem - Matias Faldbakken er kreativ og skriver godt - men jeg er nok litt ambivalent til han - terning-kast 4 fra meg.

Det ser ut som du kan bestille den her.

The Good House er horror som kanskje ikke virker å være det med tanke på tittelen ...

Huset i boka blir kalt The Good House av innbyggerne Sacajawea fordi for dem er det et vamrt og elskverdig hus. Angala Toussaint vokste opp i akkurat det huset sammen med sin mor og bestemor. Moren hennes var noe ustabil å leve med, så det var trygt å ha bestemoren sin der, også, som alltid har bodd i huset. Senere tok hun over huset og hadde mange fine år med sin mann og sønn.

Tragisk familiehendelse
Under en 4.juli feiring for et par år siden, hendte det noe tragisk i huset, og Angela opplevde det verste en mor kan oppleve. Familien går i oppløsning og bare noen tjenestefolk er igjen i huset, mens Angela bor et annet sted. Hun vurderer om hun skal selge huset eller ikke. Hun blir oppmuntret av sin nære skuespillervenninne, om å bli med Angela og være i huset i noen dager, mens Angela bestemmer seg. Det går ikke mange dager, før de begge opplever merkelige ting som skjer. Er det trygt for dem å være der?

Dette kan høres ut som en typisk "haunted house" historie, men det er det ikke. Dette er mer om mørke krefter som man ikke helt vet hva det er, eller hva som står bak det hele. Jeg er ikke overbgeistret for fantasy, men syntes det hadde en fin rolle og fin blanding med horror, uten at det ble rotete eller uengasjerende.

Horror med alvorlige temaer
Horror har lett for å bli tøvete, både på film og i bokformat, men jeg synes det er gøy for det har jo sin sjarm når man er vokst opp med sjangeren, og kjenner den ut og inn, men det var også godt å lese en alvorlig og en mer voksen horror bok enn det man har lest på en stund. Tananarive Due har en fin, rolig og sofistikert fortellerstemme. Boka kan mulig være noe langdryg for enkelte, men jeg likte at hun brukte god tid, for det skapte mer stemning og ting ble mer intenst. På den måten ble man også godt kjent med karakterene til tross for at boka besto av et stort persongalleri. Jeg likte også vandringen i tid. Man blir kjent med Angela både før og etter tragedien. Så det er ikke bare horror, horror, men også om sorg og familiebånd. Synes også det er kult at sjangeren av og til tar opp alvorlig tema, som i denne som er: klasseskille og kvinner som tjener mindre enn menn selv de er i samme bransje. En veldig voksen versjon av horror for å beskrive det på den måten. 

The Good House er ikke spesielt nifs, men synes at Due får frem en annen type uhygge, en mer hverdagslig uhygge som må kjempe mot mørke krefter, ting man ikke helt forstår, og det får hun til på en overbevisende måte. Til å være horror som ble utgitt i 2003, holder denne seg imponerende godt.

Fra min blogg. I Bokhylla

Enig med deg - akkurat lyttet denne - 5-er fra meg også. Velskrevet og "kreativ" - fin "gåbok" var det også, få karakterer å forholde seg til.

Det er ikke ofte man kommer over en god bok nummer to i en trilogi. Som regel oppleves de som luft, men ikke denne gang.

Alvorlig forsvinningsnummer
Den uvanlige varmen i Hommelvik i Trøndelag fortsetter. Det er varmt i Hommelvik i forhold til resten av landet. Helene er i hardt vær da hun får gjennomgå på grunn av noen jenter på skolen. Det er ikke fred å få. Bedre blir det ikke da fostersøsteren May-Liss forsvinner. Helene føler ikke bare redsel, men også skyld. Egentlig skulle hun være med May-Liss til butikken for å kjøpe is, men i stedet gikk hun dit alene og kommer ikke hjem igjen. Hele småstedet hjelper til å lete, men tiden går, og håpet forsvinner. Fosterforeldrene føles fjerne og Helene føler at hun bare er i veien. 

Samtidig bærer Helene på en annen byrde. Hun har en evne til å kommunisere med de døde, og har fått streng beskjed om å ikke bruke de evnene. Det går rykter om et åndebrett da May-Liss forsvant, så hun er redd for å få kontakt med henne, da det betyr at hun er død. Mens forsvinningsnummeren pågår, ser man en familie i sorg og oppløsning, og mye kaos. Er May-Liss borte for godt, og hvem er jenta i sort slør som Helene stadig ser?

Som nevnt opplever jeg alltid bok nummer to i en trilogi som noe luftaktig eller en slags pausebok til ting begynner å skje i den tredje boka, men slik er ikke Den sorte bruden. Denne har mye innhold, akkurat som den første boka, og føles ikke ut som en pausebok midt i en trilogi. Noe som er uvant, men gledelig.

Man møter på noen av de andre karakterene fra i første boka, men da noen av dem som ungdom. Denne boka går mer bak i tid, så noen av de voksne karakterene man ble kjent med i Dødens spill, er i denne boka, ungdommer. Så syntes det var morsomt og spennende vri. 

Modent og tøft språk
Stødig og mørk oppfølger til Dødens spill dette. Fascinerende karakterer å lese om, underlige hendelser og liker at det er en del overnaturlige elementer. Språket er like tøft som i den første boka og hvis man vanligvis ikke liker undomsbøker, så føles dette ikke ut som ungdomsbøker, da disse føles mer modnere enn andre ungdomsbøker jeg har lest i det siste. Virkelig bra forklart dette ...

En noe kort anmeldelse denne gang, men med tanke på at dette er en oppfølger, er det noe begrenset hva man kan fortelle, og man må jo helst unngå å avsløre noe som helst. Så oppfølgere er alltid litt vrient å skrive om. Men er glad jeg ga denne trilogien en sjanse, for har ikke kjedet meg så langt.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

I selveste Halloween uka leste jeg en slasher som ble utgitt i fjor. Den er om en familie som får besøk av en liten gjeng unge folk, som er ute etter hevn ...

Rick Wood var et ukjent navn inntil i år. Han er britisk horror/slasher forfatter, og boka Home Invasion var den som fristet mest. Jeg ville ha noe voldsomt å lese. Har sett en del voldsomme filmer, men ikke bøker som er like voldsomme. Med voldsom mener jeg brutal og voldelig. Synes jo selvfølgelig det ikke er gøy, men det er jo kjennetegn på slashere, og av og til er det uskyldig moro. De som kjenner sjangeren godt, skjønner hva man mener, og man vet godt forskjell på fiksjon og virkelighet. Noen ganger vil man lese eller se noe som er småsjokkerende, og slashere går jo alltid et hakk lenger enn horror.

Uventet besøk
Home Invasion er en bok om skyld, hevn og familiebånd. Noah har nettopp sagt opp jobben. Han er lei av å forsvare de kriminelle, de som egentlig er skyldige, og ønsker mer tid med familien. Han har kone og to barn. Datteren hans er nyfødt, så det er stor aldersforskjell på barna. Men Noah rekker ikke å nyte familieidyllen lenge, da de får besøk, og det er av unge mennesker de ikke drar kjensel på. Det viser seg at de er der på hevntokt, på grunn av den tidligere jobben til Noah, og hele familien skal få betale for det. Som vanlig, har denne gjengen en leder som bestemmer hva som skal skje, og hvem som skal gjøre hva. Noah og familien hans frykter at det blir en lang helvetesnatt med mye smerte og redsel. Og gjengen som har kommet på besøk, har god tid ... Det er fint at Noah og familien bor langt unna nærmeste nabo.

Som nevnt, ukjent bok og forfatter, og valgte denne av nysgjerrighet og på måfå i for å ha noe å lese til Halloween. Jeg liker det overnaturlige i bøker, og noen ganger er det kjekt med noe annet til Halloween, også. Horror og slashere kan jo være så mangt. 

Lite beskrivelse av huset og man blir ikke godt nok kjent med karakterene
Boka var noe voldsom, men etter å ha sett en del slasherfilmer, blir man likevel ikke sjokkert. Home Invasion hadde et godt utgangspunkt, men karakterene var noe flate, og begynnelsen var spennende og hadde flust av suspense. Men ble ikke helt overbegeistret over skrivemåten da den var svært enkel og besto av svært korte setninger. Huset ble ikke beskrevet så mye, så det var noe vanskelig å se for seg det. Vet at det var er en rikmannsfamilie, men kunne tenkt meg en mer detaljert beskrivelse av selve huset for å få et bedre inntrykk av det.

Jeg likte boka frem til midtdelen da handlingen tok en noe utroverdig og latterlig retning. Det samme med avslutningen. Syntes ikke det helt matchet med resten av historien. Det ble litt vel annerledes og ikke spesielt realistisk, så sånn sett ble jeg noe skuffet. Kunne også ha tenkt meg mer uhygge og det var som nevnt lite karakterdybde.

Slasheren minner meg også litt på filmene Funny Games (originalen er selvfølgelig bedre enn remaken). Bare at karakterene i filmen driver med tilfeldig vold fordi det ligger i deres natur, mens karakterene som dukker opp hjemme hos Noah i boka, påstår at de har motiv til å være voldelige. Det er forskjellen på boka og filmen. Understreker at boka og filmene ikke har noe med hverandre å gjøre. Jeg bare begynte å tenke på dem mens jeg leste denne. Sånt skjer.

Home Invasion er ikke dårlig, men kunne ha trengt mer redigering, for som sagt er språket vel enkelt og noen av karakterene blir anonyme. Det var også synd at avslutingen ble som den ble, da begynnelsen var både lovende og givende. Man bare fryktet det verste. Wood er god på å provosere, noe slashere skal gjøre. Det gjorde han godt, men ville nok ha likt Home Invasion bedre hvis noen andre hadde skrevet den. Ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese noe mer av ham. Selv om jeg ikke ble imponert av fortellerstemmen denne gang, har han en del bøker som frister. 

Boka har 18-års grense. Les den på eget ansvar.

Fra min blogg: I Bokhylla