Bokelskere.no

Arnulf Øverland var en mann med sterke meninger – om politikk, religion og språk. Jeg vet ikke mye om ham, men han endret da sine politiske standpunkter gjennom livet, fra kommunistisk til borgerlig. Når jeg nå vet at han med årene også redigerte sine egne dikt, blir et nærliggende spørsmål: Er det noen sammenheng mellom Øverlands politiske utvikling og hans redigering av egne dikt. Vet noen av dere noe om dette?

I diktet «Vestre gravlund», som er utgangspunktet for denne tråden, er det ingen politiske føringer, hverken i den originale versjonen eller den redigerte. Ikke det jeg er i stand til å se. Men finnes det andre eksempler? Eksempler på dikt Øverland har redigert for å få dem mer i overensstemmelse med sitt endrete politiske eller språklige syn?

Det hadde vært interessant om noen av dere hadde synspunkter på dette.

Jeg husker med gru at vi ble bedt om å analysere dette diktet på ungdomsskolen, og jeg må innrømme at jeg ikke skjønte bæra av hva Obstfelder ville frem til. Det ble ingen stiloppgaver eller tekster med analyser av dikt på meg etter dette møtet med poesien.

Dette er min fjerde bok av Liane Moriarty. Tidligere har jeg lest Store, hvite løgner, Det Alice glemte, og Ektemannens hemmelighet. Jeg er ingen fan av bøkene hennes, men konseptene vekker ofte min nysgjerrighet, og hennes bøker er også lettleste. Men er Epler faller aldri hennes beste?

Mystisk forsvinning
Joy Delaney er en godt voksen dame, gift med Stan og sammen har de fire barn som nå er voksne. Sammen drev de en tennisskole, og barna deres var ivrige tennisspillere, men sluttet med det i voksen alder. En dag forsvinner Joy, noe som er ulikt henne. Mannen hennes påstår at hun har reist bort for noen dager, men noen finer mobilen hennes hjemme. Hvem reiser bort uten mobilen? Noe må ha hendt. I klassisk stil blir ektemannen mistenkt i saken, og barna deres har ulike meninger. Den ene halvpraten mener at han har gjort henne noe, mens de andre mener han ikke har det. Hvem har rett, og hva har egentlig skjedd med Joy?

Moriarty har selv sagt at hun er ingen thrillerforfatter, og det har hun jammen meg rett i. Bøkene hennes er vel spenningsromaner. Men hvor er spenningen? Dette er nok den svakeste boka jeg har "lest" av henne så langt. Jeg likte heller ikke Store, hvite løgner av henne som er blitt en Tv-serie og Ni vilt fremmede har jeg ikke lest ennå, som også er blitt en Tv-serie.

Mye livshistorie
Skjønner at tennis har vært en stor del av livene til denne familien, men det ble altfor mange tennisdiskusjoner, og jeg liker å bli kjent med karakterene og få bakgrunnshistorier, men her får man hele livshistorien på nesten alle, og det ble veldig langtekkelig. Jeg har rikelig av tålmodighet, og liker å bli kjent med karakterene jeg leser om, men denne gang ble det vel detaljert. Jeg er heller ikke interessert i å høre om sexlivet til godt voksne mennesker.

Syntes denne spenningsromanen var mer preget av familiediskusjoner og veldig lite fokus på selve forsvinningssaken som havnet noe i bakgrunnen. Noe som var litt rart. Det er noe avhør her og der, men ikke mye. Så følte på ingen måte at dette var en spenningsroman. Kunne ikke kjenne på noen spenning i det hele tatt, og karakterene var svært lukket. Man nådde ikke helt frem til dem, eller ble så godt kjent med dem, til tross for de mange bakgrunnshistoriene. Dette ble bare kjedelig. Jeg hørte denne på lydbok og det tok lang tid før jeg ble ferdig med den.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nå har jeg lest Bjørneboes forord til «Den unge Øverland». Interessant og fint, og pussig at Øverland redigerte sine ungdomsdikt på denne måten.

Det er versjonen fra «Den unge Øverland» jeg leste for mine venninner. Kan vi da gå ut fra at dette var den originale? Bjørneboe skriver at diktene ikke er blitt dårligere av den hardhendte redigeringen, at det ikke er det det kommer an på. Det har han sikkert rett i. Men ut fra dette ene diktet, «Vestre gravlund», kan jeg ikke se at det hadde behov for noen redigering.

Så lærte jeg noe nytt, takk igjen!

Jeg regnet nesten med det, gretemor, at du lette altså 😊
Tusen takk og beklager at jeg førte dere på villspor. Da jeg kom hjem i går og begynte å kikke i mine diktsamlinger, kom jeg da også mer på Øverland-sporet. Mer typisk ham og hans humor.

Så bra Ava og Lillevi! Jeg var med å lete jeg også, men hang meg kanskje for mye opp i Wildenvey.

Ja, ha, ha, påskeaktiviteter er bra.
Jeg visste at jeg måtte ha dette diktet et sted, for jeg leste det opp for noen barndomsvenninner på Vår Frelsers Gravlund i anledning et 70-årsjubileum. (Vi har alle våre interesser 😊).

Etter ditt innlegg fant jeg det i «Den unge Øverland, ved Jens Bjørneboe», Den norske Bokklubben 1975. Litt pussig, for her er fjerde vers gjengitt ulikt det du refererer. Ikke vet jeg hva som er korrekt, men her fra denne samlingen:

Desuden saa har de jo himlen,
og der er det ogsaa godt.
Og alle saa maa vi jo være fornøiet
med hvad vi har faat.

Tusen takk igjen. Noen dikt setter seg fast.

Ja! Tusen hjertelig takk, Ava. Nå ble jeg så glad at jeg nesten må felle en ørliten tåre.
En stor glede at du skjønte hva jeg mente og fant diktet.

Noen ganger leser man om et vanskelig tema i en bok, og uansett hvor sårbart det kan være, er ikke et vanskelig tema alt.

Uventet møte
En kvinne drar til Tyrkia etter mye stress. Ekteskapet er ødelagt og Bjørn har funnet seg en yngre dame. Den navnløse karakteren drar på ferie for å ta vare på sin mentale helse. Der møter hun Leon. Hun tror først han er fra Tyskland, men han er fra Nederland. De to finner fort tonen sammen, og begge har opplevd noe vondt. Etter ferieturen bestemmer de seg for å møtes jevnlig for å bli bedre kjent. De bor sammen etter at hun tar ut permisjon fra jobben. Se hvordan det går. Sønnen blir igjen i Norge, men besøker dem når han kan, for å tilbringe tid med moren sin og for å bli bedre kjent med Leon.

Etter hvert som tiden går, opplever hun andre sider av Leon. Den varme Leon blir mer og mer borte, i stedet går hun på nåler, fordi han er humørsyk og manipulerer ofte det hun sier og gjør. Har hun gjort rett valg, eller er det på tide å komme seg tilbake til Norge?

Er det mulig å gå fra noen man er glad i?
Alt han sa tar opp som nevnt et sårbart tema som noen kan kanskje kjenne seg i igjen i. Mange har nok vært i forhold der man har opplevd psykisk vold og opplever det likevel som vanskelig å forlate partneren. Mye på grunn av dårlig samvittighet og et naivt håp om at det må bli bedre. Det er en kompleks situasjon som mange ikke forstår når man ikke har opplevd det selv.

Skjønner hva forfatteren vil med denne romanen, men for min del ble Alt han sa svært tørr og monoton. Denne Leon virket noe pompøs, spesielt med tanke på replikkene sine, men man skjønner fort hvorfor. Hadde heller ikke helt sansen for språket som virket som en slags oppramsing. Jeg fikk heller ingen følelser for karakterene. Romaner er ikke det jeg leser mest. Det kommer an på tema. Men som sagt, selv om temaet er både viktig og aktuell, var det ikke en bok for meg. Den inneholdt for mange irritasjonsmomenter. Jeg sier det ikke for å være kjip eller for å ødelegge for den som skal lese boka, men syntes romanen ble vel enkel, både når det gjelder innholdet og avslutningen.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Det er norsk. Tror det er Wildenvey, men er usikker. Jeg "ser" det for meg; utrolig irriterende å ikke komme på teksten. Takk!

PS.: Nå kom jeg plutselig på litt til, avslutningsvis er det noe om at de døde må sove godt til konene igjen kommer tilbake og steller gravene :-)

Takk for at dere vil hjelpe, men denne filen er som sagt uopprettelig.
De fleste diktene har jeg andre steder, men det er akkurat dette kirkegårdsdiktet jeg håper noen vil dra kjensel på. Se første innlegg i tråden :-)

Ja, veldig bra denne serien med psykologen Sebastian - velskrevet også, og interessant person-galleri

The Toll House av Carly Reagon er horror som ble utgitt i fjor. Det er ikke en av horror bøkene som er blitt mest markedsført, derfor er det deilig å komme over noen anynome bøker også noen ganger. Synes det er mer spennende når man kommer over noe mer tilfeldig.

Hus med mørk bakgrunnshistorie
I denne boka møter man mor og sønn, Kelda og Dylan. De har nettopp flyttet til et rolig sted, og skal flytte inn i et hus, som er noe lite, men som har mye bakgrunnshistorie. Det tar noe tid for begge to å tilpasse seg i en ny tilværelse, men de gjør så godt de kan.

Den nye starten virker rolig helt til Kelda finner en dødsmaske, og det skaper en uro i det særegne huset. Hun opplever mystiske ting som gjør henne nervøs og Dylan påstår at han ser en kvinne i huset.

I mellomtiden blir vi kjent med Joseph fra tidsperioden 1863 og 1864. Han mister sin hustru og er fra seg av sorg. Disse karakterene har også tilknytning til huset Kelda og Dylan bor i.

The Toll House er på ingen måte en gyselig horror som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Det er en handling som tar seg god tid for å bli kjent med karakterene, og de forskjellige tidsperiodene boka beskriver. Til gjengjeld fikk man mye beskrivelse av huset og mye atmosfære.

Unødvendig kjærlighetsdel
Skjønner at singelværelsen som alenemamma kan være tung og ensom, og at Kelda kanskje lengter etter noen å dele hverdagen med, og i som mange andre horror bøker og bøker ellers, er det med en liten kjærlighetsdel. Skulle tro det var obligatorisk i bøker. Skjønner at det er naturlig av og til å for karakteren å finne noen å dele livet med, eller at lesere synes det er spennende å lese om følelser mellom to karakterer, men ofte synes jeg det blir noe malplassert og tvungent, som jeg opplevde med denne boka. Den delen av boka føltes ikke naturlig i det hele tatt og brydde meg ikke så mye om akkurat den delen.

Personlig syntes jeg at det var mest fengende å lese om tidslinjen 1863 og 1864. Syntes karakterene fra den perioden i The Toll House var mer interessante å bli kjent med, og det var bare synd at de kapitlene var mye kortere enn de fra nåtiden. Men likte at til tross av at dette ikke var gotisk horror, var det en liten snev av det, og The Toll House var fengende lesing.

Fra min blogg: I Bokhylla

Takk Kirsten, men diktfilen min er nok hinsides gjenoppretting. Tusen takk også for artikkelen fra Père Lachaise i Paris. Jeg har selv hatt en meget fin opplevelse på denne kirkegården. Men dessverre, det er ingen av disse diktene, og de satte meg heller ikke på sporet av det jeg leter etter.

Om noen kan finne diktet jeg etterlyser i mitt første innlegg i denne tråden, vil jeg være svært takknemlig.

Dette er bok nummer to av Frøydis Lilledalen. I fjor leste jeg Paradis av henne som jeg ikke var helt begeistret for. Likte jeg Mødrenes synder bedre, eller krever jeg annen type krim?

Sammensatte sykdommer
I Mødrenes synder tar forfatteren opp et tema som rammer ganske mange som kanskje ikke blir hørt, nemlig de som plages av sammensatte lidelser, og som er vanskelig å utrede. I boka er en gutt plaget av utmattelse og klarer så vidt å gjøre noe selv. Derfor blir han lagt inn hos Fugl Fønix, som tar seg av pasienter som nettopp er vanskelig å utrede. Metodene de bruker kan være både provoserende og uforståelige, både de som er utenfor Fugl Fønix og blant pasientene.

Etterforskningsteamet slår seg i lag med psykolog Petra, da en pasient og en av behandlerne forsvinner. Har de forsvunnet sammen, eller ligger det noe mer bak? De må finne dem før det er for sent, og i kjent stil, er det mange mistenkte som dukker opp underveis i etterforskningen. Attpåtil sliter Petra med sin ektemann. Etter en hendelse i forrige bok, har han blitt mer dyster og han tyr til drikking, selv om de har et lite barn sammen. Hvordan skal hun få ham til å føle seg bedre igjen, og fungere som familie?

Lite dynamikk
En god oppfølger i grunn, men som i forrige bok sliter jeg litt med dynamikken til etterforskningsteamet. Føler jeg ikke er helt med, for synes teamet blir noe blasse, også når de jobber med Petra. Savner mer energi og styrke som et et team.

Jeg likte denne et hakk bedre enn Paradis, men personlig krever jeg nok annen type krim, noe som er mer hardbarket og noe mer dystert. Det er ikke et snilt tema i denne boka heller, det er ikke det jeg mener. Men forlanger vel noe mer av krim.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Jeg har, ved et uforklarlig uhell, mistet mine digitalt lagrete dikt (skulle ha holdt meg til blyant og papir, snufs, snufs). Det er særlig ett jeg savner desperat. Det handler om kirkegården, om de døde under jorden, nærmest som en egen by, og deres koner «med sprøyter og kanner» (?) som steller sine menns graver inntil de må forte seg ut før gravlunden stenger for kvelden. Et dikt med humor om et for så vidt alvorlig tema.
Det kan ha vært Wildenvey, eller kanskje Obstfelder, eller kanskje en annen.

Jeg vet det er lite å gå på. Men om noen av dere kan hjelpe, er jeg svært takknemlig!

Min andre bok av henne. Flatland skriver godt, men er nok ikke en storfan av bøkene hennes skriv lenkebeskrivelse hersom mange andre er.

Variert forfatterskap
Et liv forbi og Etterklang er veldig forskjellige bøker, og det viser at Flatland kan å dikte opp forskjellige settinger uten at forfatterskapet hennes blir så ensformig. Denne gang havner blant annet hovedkarakteren hennes opp i Telemark.

Grunnen er at hun hadde et forhold med en av elevene sine som lærer på videregående, og noen har fortalt rektor om forholdet. Hvem det er får man ikke vite. Mathilde tar det hele knusende med ro siden de var to om forholdet. Som unnskyldning til sin mor, later hun som hun tar et lite opphold fra læreryrke for å skrive en bok. Det er midt i den verste pandemiperioden, og Mathilde ønsker å leie et sted likevel for å skrive, og det helst utenfor Oslo. Det ender med at hun blir kjørt av moren for å leie et hus der. Hvor lenge hun blir der eller om det blir noen bok, er uvisst, men hun trives der sammen med folka i nærheten, som eier huset.

Etterklang er en kort bok på bare 286 sider, og den er skrevet på bokmål og nynosk, etter hvert som man bytter perspektiv underveis i handlingen, noe som gjør handlingen mer ekte. Selv foretrekker jeg bokmål, men har blitt flinkere til å godta nynork med tiden. Er ikke så allergisk til å lese det som før.

Småvittig hovedkarakter
Mathilde er en småmorsom karakter å lese om, kall det gjerne ufrivillig morsom. Hun har en artig tankegang og tar det veldig lett når noe skjer. Hun feier lett over det negative, later som ingenting. Samtidig prøver hun å tilpasse seg i en ny tilværelse et helt annet sted, med en annen kultur enn det hun selv er vant til, men hun er et nysgjerrig menneske, og sier ikke nei til å bli kjent med folka som eier huset hun bor i.

Etterklang er en lystig, tragikomisk og sårbar roman om en kvinne som prøver å finne en ny sti i livet etter at hun får sparken, og det var interessant å lese om livet i Telemark.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Tusen takk, veldig hyggelig å høre!
Ja, det er inspirerende og morsomt å utveksle synspunkter på denne måten. Gir en økt forståelse og innsikt. Om du leser boken, hører jeg gjerne hva du synes.

Da jeg leste Piken på toget i 2015, likte jeg den ikke i det hele tatt. Men liker å gi forfattere flere sjanser, for man vet jo aldri. Likte jeg Langsom ild bedre?

En av grunnene til at jeg likte Langsom ild, er at jeg liker å lese om husbåtmiljøet. Det er både spesielt og fascinerende. Det er en setting jeg ikke leser ofte om, og det er forfriskende. Det ga mysteriet et ekstra løft.

Mystisk mordsak
En ung mann blir funnet myrdet i sin egen husbåt. Gjennom hele handlingen følger man tre forskjellige kvinneperspektiv. Blant annet Laura, som blir sett på som skyldig i saken, spesielt siden hun har voldelige tendenser, og etter en ulykke, har hun ikke helt vært seg selv. Hun har sine svakheter, men likevel lar hun seg ikke stoppe av det, og lar livet gå sin gang. Man følger også tanten Carla, som har opplevd noe svært trist, noe som er vanskelig å komme over, og man blir kjent med Miriam som bor i husbåten ved siden av den døde. Hvem er den egentlige skyldige, og har de noe til felles?

Har sett at boka har fått noen svake terningkast, og kan forstå hvorfor. Selv satte jeg pris på den boka, for i fjor på den tiden jeg leste den, hadde jeg lest mange krim og thrillere som var temmelig kjedelige, og det var ikke denne. For første gang på lenge var jeg engasjert til tross for mysteriets forutsigbarhet, men følte at det ikke ødela noe. Hadde heller ikke noe i mot at handlingen og noen av karakterene var noe sære.

Fascinerende karakter
Hadde sansen for Laura. Hun var noe lystig til tross for hennes situasjon. Man får også en medfølelse for henne. Hun er heller ikke en av de som synes synd på seg selv med tanke på alt hun har vært gjennom. Hun har en stå på vilje som jeg liker, og hun er heller ikke den som bryr seg så veldig hva andre mener om henne. Hun bare lever sitt eget liv.

Med Piken på toget kjedet jeg meg nesten i hjel og det gjorde jeg ikke med denne. Likte balansen mellom krim og drama. At alle har sine hemmeligheter. Leter du etter noe lettlest til påskeferien og god underholdning, er Langsom ild et godt valg.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Enig. Jeg har nettopp lest ferdig boka, brukte ganske lang tid på den, men det var verdt det.