Bokelskere.no

Apropos julelesing, - jeg har akkurat funnet frem denne som jeg fikk for noen år siden. Det er en fin liten boks med fire små hefter i, og hver av dem inneholder en vakker julefortelling av Selma Lagerlöf. Nå har jeg lest én, "En julegjest", som brakte meg rett inn i de värmlandske skoger og Gösta Berlings verden, - en nydelig historie! Og nå har jeg tenkt å lese ett hefte hver søndag frem til jul, - anbefales!

Du anbefaler historikerne Benny Morris (f. 1948) og Bernard Lewis (1916 –2028) for troverdig informasjon, Tralte. Da er det interessant å merke seg at Morris på flere områder endret syn etter at de offisielle israelske arkivene utover 1980- og 90-tallet ble åpnet for forskning. Historien om hans hjemland skulle vise seg å avvike fra den gjengse oppfatningen.

Noen eksempler:
«I sin forskning har Morris skrevet om fordrivelsen av palestinerne i 1948, og han opprettholder sitt synspunkt at dette var en villet politikk fra de sionistiske lederne, men mener at problemet var at det ikke ble gjennomført mer konsekvent. Han mener at sionismens legitimitet er hevet over enhver tvil, og forsvarer endog etnisk rensing for å sikre dens mål. I tråd med dette mener han at palestinernes lidelser er deres eget ansvar, og han fremstiller palestinere og muslimer generelt som morderiske og ser Israels rolle i Midtøsten på linje med korsfarerne hva angår å spre sivilisasjon.» (Wikipedia)

«Jeg hadde som korrespondent hørt ryktene om israelernes biologiske krigføring i statens første år, men fordi mine palestinske kilder ikke hadde konkrete beviser, valgte jeg ikke å gjengi historiene. Men da de to israelske historieprofessorene Benny Morris og Benjamin Ze’ev Kadar fant bevisene og i 2022 publiserte en vitenskapelig artikkel de kalte «Cast Thy Bread: Israeli Biological Warfare during the 1948 War», ble det klart at mine palestinske kilder hadde hatt rett.» (Tveit 2023, side 37)

Odd Karsten Tveit gjengir grufulle detaljer fra en rapport om en israelsk massakre i landsbyen Safsaf i 1949. «I tillegg inneholdt rapporten detaljer fra andre drap, plyndring og overgrep mot palestinere som ikke var kjent. Men så fikk Tamar Novick (en doktorgradsstipendiat) høre av den israelske historieprofessoren Benny Morris at han hadde referert til massakren i Safsaf allerede i boken «Israel’s Border Wars, 1949–1956» skrevet i 1993. Morris var en av «de nye historikerne som offentliggjorde dokumenter om sionistenes utenomrettslige henrettelser, deportasjoner og voldtekter «de gamle» ikke ville røre.» (Tveit 2023, side 52)

«I Israel kom professor Benny Morris i 2020 ut med en bok med nye avsløringer om sionistenes krigføring. Noe var hentet i referater fra drøftelsene i den tyvende sionistkongressen i Zürich i august 1937. Det dreide seg først og fremst om hvordan den arabiske befolkningen i det britiskstyrte Palestina kunne «overføres» til nabolandene. Det var nærmes konsensus om prinsippet, fordi den fremtidige jødiske staten ikke kunne dannes hvis halvparten av innbyggerne var arabere. De måtte vekk.» (Tveit 2023, side 194)

Kanskje du skulle lese Benny Morris på nytt, Tralte.

PS.:
Jeg går ikke inn på alt det andre du skriver.
For det første er dette et forum for litteratur. For det andre viser ditt ubetingete forsvar av staten Israel (selv mens den i skrivende stund utfører et regelrett folkemord på Gaza og arresterer og dreper barn, kvinner, menn og gamle på Vestbredden) hvor langt fra hverandre vi står.

Jeg synes det er påfallende at du uttaler deg om min omtale av Odd Karsten Tveits bok uten å ha lest den. Jeg savner dessuten at du begrunner hvorfor du er uenig de sitatene jeg trekker frem.

Hadde du lest boken, ville du ha sett at den bygger på grundig dokumentasjon. Tveit baserer seg på et bredt utvalgt av kilder, mange av dem israelske, og egne observasjoner og studier gjennom tiår. Det kan man ikke si om Med Israel for freds bokanmeldelse. (Ja, jeg har lest den, to ganger). Miff fremsetter en mengde udokumenterte påstander og tillegger dessuten Tveit synspunkter han ikke har. Det begynner allerede i overskriften, som lyder:
«Odd Karsten Tveits drøm: Israelerne blir drevet bort – bokomtale».

Tveit «drømmer» ikke om at israelerne skal drives bort. Derimot drøfter han to ulike løsninger; 1) At palestinerne og israelerne får hver sin selvstendige stat. Det innebærer blant annet at Israel trekker seg ut av områdene de okkuperte i 1967. 2) Én stat der palestinere og israelere lever som likeverdige borgere og med like rettigheter, altså ikke en rent jødisk stat slik sionistene ønsker.

Det blir altfor omfattende å gå gjennom alt dette. At Miff anklager Tveit for partiskhet er som forventet. Jeg vil bare minne om et utsagn av den sør-afrikanske biskopen Desmond Tutu: «Hvis du er nøytral i en situasjon med urettferdighet, har du valgt undertrykkerens side.»

Veldig bra Lillevi! - Dette er en dokumentarbok man aldri vil glemme! (det slo meg underveis: aldri har jeg hørt ordet drept/drepe brukt så mange ganger i en bok - og det passer jo godt inn i den tiden vi er inne i nå - en skam for menneskeheten at det aldri blir slutt på den drepingen i Midtøsten.)

Anbefaler deg å lese den, en meget grundig, saklig og innholdsrik bok. Som Randi skriver, den kan være en viktig øye-åpner for mange.

Ja, enig med deg - oppfattet den som objektiv, saklig og velbegrunnet jeg - han fører mange "bevis" og "vitner" til episoder han nevner - det med "slagside" kom litt feil ut - det jeg mente å si, var at jeg har sett i diskusjoner at noen har ment den har slagside.....selv tror jeg at denne, hans siste bok, vil være en skikkelig øye-åpner for mange....

Jeg har skrevet en omtale av Odd Karsten Tveits "Palestina, Israels ran, vårt svik" her.

Har du lest denne boken, Tralte?

Enig i din vurdering - en god debut (Men Shakar sin "Tante Ulrikkes..." synes jeg var langt bedre. Nettopp lyttet den - morsom sosiolekt å lytte til, og fint at forfatteren leser selv. Må innrømme at det var ikke alle ordene jeg forsto, men en del skjønner man fra sammenhengen. Hele boken ble nesten som en slags rapping - interessant innhold og god debut, selv om jeg ikke velger å trille topp terning på den. (Heller mer mot 4+)

Nettopp lyttet denne - morsom sosiolekt å lytte til, og fint at forfatteren leser selv. Må innrømme at det var ikke alle ordene jeg forsto, men en del skjønner man fra sammenhengen. Hele boken ble nesten som en slags rapping - interessant innhold og god debut, selv om jeg ikke velger å trille topp terning på den.

Kate Morton er kanskje ikke en produktiv forfatter, men noen ganger er bøkene hennes verdt ventetiden.

Morton sine bøker inneholder ofte mysterier som varer over lengre tid, fortid som møter nåtid og har en del hemmeligheter på lur. Handlingene hennes kan virke noe gammeldagse, men det er det som er sjarmen. Bøkene hennes kan virke som kvinneromaner. På en måte er de det, men samtidig ikke.

En forferdelig familietragedie
I Hjemkomst blir man kjent med Jess Turner som i de siste tjue årene har bodd i London og jobber som journalist. En dag får hun en telefon om at bestemoren hennes Nora, er skadet og innlagt på sykehus. Selv om Nora er i Sydney, ser Jess på henne som en slags mor siden det er hun som har oppdratt henne, og tatt seg av henne mest i Darling House. Derfor reiser Jess hele veien til Sydney. Bestemoren hennes skal ha skadet seg mens hun var på vei til loftet, hvor hun aldri pleier å være. Og når Jess ankommer Darling House, finner hun en true crime bok bestemoren hennes nylig har lest i. True crime, altså krimhistorie fra virkeligheten, boka er om familien Turner som rystet et helt samfunn i 1959. Moren i boka og hennes tre barn ble funnet døde utendørs på julaften, og det fjerde barnet (et spedbarn) var forsvunnet. Hva har skjedd, og hvorfor leste bestemoren hennes om denne saken? Er det noe Nora ikke har fortalt Jesse?

Handlingen vandrer fra 1959 og 2018, og hopper mye i tid mellom disse årene da man blir kjent med Noras bakgrunn, Pollys bakgrunn, (som er moren til Jess), og Jess selv. Derfor er boka på godt over seks hundre sider. Morton tar seg tid til å bygge opp familiesagaen oppgjennom årene, slik at man blir godt kjent med både tiden som alltid er i bevegelse, karakterene og omgivelsene. Og ikke minst; relasjonenene og familiehistorien. På den måten skjønner jeg godt hvorfor denne boka ble noe i stor, for Morton ville nok gi det hele tid og godgjøre seg til man kanskje blir klokere på det hele. Selv om størrelsen på boka kan virke skremmende for noen, kan jeg forsikre om at Hjemkomst var veldig lettlest og fonten er noe stor.

Lang historie med mange detaljer
Selv om jeg foretrekker store bøker fremfor de smale, for synes det er lettere å komme inn i handlingen i de store bøkene, kunne denne godt ha vært forminsket uten at det ville gjøre noen forskjell. Både jeg og Morton har sansen for detaljer, men her kan man blant annet forvente seg fem-seks sider om en knust tekopp, så ikke rart at det fort blir mange sider, da. Det er også en del partier som egentlig ikke har like stor betydning, og da ble det noe seigt.

Synes heller ikke at slutten, var spesielt sjokkerende. Likevel likte jeg historien til tross for dysterheten, og setter pris på hva Morton forsøkte å gjøre med denne boka, for ofte glimtet Hjemkomst til uten å skinne helt. På coveret sier Publishers Weekly: "Mortons beste til nå.". Noe jeg er helt uenig i. En svunnen tid er fremdeles hennes beste, og Hjemkomst var et hederlig forsøk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Jeg gjenleser Palestinerne, historie og frigjøringskamp av Peder Martin Lysestøl fra 1973, fortsatt et standardverk om det palestinske folket. Skrevet i en tid da palestinerne etter det rådende norske syn knapt fantes.

Mens Odd Karsten Tveit i sin nye Palestina, Israels ran, vårt svik (2023) tar utgangspunkt i etableringen av staten Israel i 1948, trekker Lysestøl linjene tusener av år tilbake i tid. Han går grundig gjennom alle erobringene Palestina har vært utsatt for. En rekke stammer og folkegrupper har opp gjennom historien rivalisert om dette området. En av stammene som slo seg ned i Kanaans land (Palestina), var hebreerne, Abrahams etterkommere. De «oppfant» en Gud (jødedommen), som de hevdet hadde gitt dem dette landet. At datidens religiøse ledere så seg som sin guds «utvalgte folk», kan forstås. Men hvordan kan dette argumentet fortsatt hevdes gyldig i dag?

Vi følger palestinere og arabere videre under angrepene av kristne europeere, de såkalte korstogene, og gjennom fire hundre år under Det ottomanske riket, styrt av sultanen i Istanbul. (Jeg har en gang beundret det praktfulle Topkapipalasset i Istanbul; nå vet jeg hvor pengene kom fra.) Jeg har lest til tiden etter 1. verdenskrig, da Storbritannia, som en del av krigsoppgjøret, «fikk» Palestina, og den jødiske og sionistiske immigrasjonen skjøt fart.

Lysestøl legger vekt på at kampene og erobringene ikke var religiøst motivert. Hovedmotivet var Palestinas gunstige geografisk beliggenhet. Kontrollen over denne kyststripen ved det sydøstlige Middelhavet innebar kontroll med viktige handelsveier mellom øst og vest.

Lysestøl skal ha all ære for sitt grundige og banebrytende arbeid gjennom selvstudier og sine kontakter i Midtøsten. Men jeg finner boken relativt krevende, nå som for nesten førti år siden. Svært mange aspekter og analyser skal med, og teksten er skrevet i en form for marxistisk terminologi. Ikke desto mindre er dette viktig, interessant og dessverre fortsatt høyst aktuell bok.

Dette fremkaller gode minner om broren min som døde så altfor tidlig. Av og til fikk vi lov til å kjøpe et Donaldblad og lage slike bilder. Det var fascinerende. Takk for påminnelsen både fra deg og Levi Henriksen.

OK

Jeg er spesielt irritert og frustrert i dag, og det har selvfølgelig ingenting med deg å gjøre. Men det har slått meg før og det slår meg igjen. Du har bedt om mye hjelp her inne opp igjennom tidene, men du gir sjelden eller aldri noe tilbake i form av et enkelt takk for at noen gir deg av tiden sin. Følte for å si det.