Bokelskere.no

En kunnskapsbasert tilnærming og litt humor gjør dette til en lesverdig og lærerik bok om overgangsalderen.

Min leseopplevelse underveis og konklusjon etter at jeg har lest ferdig romanen Husjomfru av Edvard Hoem, er den samme som i denne anmeldelsen:

Jeg vil allikevel hevde at «Husjomfru» i en del strekk kan bli lang­dryg og gjentakende.

Jeg opplevde romanen så langdryg og gjentakende innimellom at jeg holdt på å legge den tilbake til bokhylla halvlest. Anmelderen skriver bl a dette:

«Like fullt kommer jeg ikke fra at «Husjomfru» gir et mer utvendig uttrykk enn tidligere bøker i krøniken.»

For meg ble det mye for mye kulisser og lite menneske i denne boken sammenlignet med andre bøker jeg har lest av Hoem. Blodfattig er ordet jeg vil bruke. Dette stemmer med det Hoem starter etterordet med:

«Romanen Husjomfru er ei fiksjonsforteljing, men basert på omfattende granskning av kjelder gir eit bilde av livet i Bergen i siste halvdelen av det nittande hundreåret og første tiåret av det tjuande. «

Det mye av livet til Julie som Hoem ikke kjenner til og da blir det mye diktning. Og mye Bergen by. Romanen hadde muligens vært mer interessant å lese om jeg var kjent i Bergen.

Dette var imponerende. En stor hjelp.

Vinterkonsert.
Ja, du er nok inne på rett vei der. Fram til møtet med ekteparet Granger, har Jane virket svært så fornøyd med ekteskapet sitt. Men enkeltord og kroppsspråk virker som en alarmklokke, og hun kaster seg over mannen sin.

Olive Kitteridge.
Etter «Vinterkonsert» følger to gode, intense historier om tap og sorg. Både mann og sønn er utenfor rekkevidde; den ene på sykehjem og den andre i California. Olive oppsøker to situasjoner - bevisst eller ubevisst - der andre kvinner nylig har opplevd tap i nær familie. Deres sorgreaksjoner viser seg annerledes enn Olive hadde forestilt seg på forhånd.

Her skrives det frem gode stemninger, i noe jeg absolutt vil kalle en velskrevet krim

Vinterkonsert.
Denne novellen skjønte jeg lite av. Hvem møtte Bob Houlton i Miami? Var det Granger-familiens datter Patty eller en annen? Hva satte Jane Houlton på tanken om at noe hadde skjedd bak hennes rygg?

En annen vei.
Olive velger en annen vei for unngå å se sønnens og svigerdatterens fraflyttede hus, men hun tar ofte en omvei for betrakte legevakten der hun og Henry ble tatt som gisler en tid tilbake. Jeg ser disse turene som Olives måte å håndtere et traume som ekteparet aldri snakker om. Typisk for disse novellene er at de gjerne omfatter mer enn én historie.

En slik avreise skjer uten dramatikk, eller?

En helt annen hverdag
Seks utvalgte ungdommer skal etter lang hardtrening, på en tjuetre år lang reise sammen med noen få voksne og erfarne astronater. Reisen går til Terra-Two, en nyoppdaget planet som skal være svært lik Jorden. Etter en lei hendelse like før avreise, blir en av dem erstattet og det oppstår muligens en litt rar dynamikk i gruppa. Under reisen er de tross alt tett på hverandre, de opplever blant annet hjemlengsel, reisesyke og må håndtere en helt ny hverdag. Er et nytt liv på en annen planet bedre eller oppskrytt? Det dukker også opp en del problemstilling om miljø og klima, og hvordan samfunnet vil bli når det kommer flere når de eventuelt er på en annen planet. Mye å ta hensyn til det som ligger foran dem, da mye er ganske nytt.

Ungdomsboka Do You Dream of Terra-Two? av Temi Oh, er science fiction, og det er en stor bok på over fem hundre sider. Likte å bli kjent med alle ved at det byttes på perspektiv, i stedet for å se fra et perspektiv hele veien. Man blir veldig godt kjent med dem på godt og grunn, både tiden før og under reisen til Terra-Two. Man får et godt innblikk i hva slags mennesker de er. Men til en bok på 520 sider, var det svært lite science fiction. Jeg er ingen leser som krever action og spenning på hver side, men i denne boka var det temmelig lite av det.

Slitsom oppvekstroman
Personlig ville jeg nok ha likt boka bedre hvis alle karakterene var voksne, istedet for at flertallet var ungdommer. Det blir da lett lagt vekt på følelser, forelskelser, og en god del tenåringsproblemer. Halvparten av det var mer slitsomt enn spennende å lese om. Hadde ingen interesse av å lese om forholdene de var i før reisen til Terra-Two, og for eksempel hvordan livene deres hjemme var. Jeg ville heller lese om selve reisen, og denne boka skriver om både reisen og tiden før. Forfatteren byttet litt på tidslinjene, og mye som ble tatt med, var ikke spesielt relevant til selve handlingen. Det opplevdes mer som tenåringsdrama fremfor science fiction. Boka føltes enda mer ut som en oppvekstroman fremfor science fiction, og personlig er jeg ikke så glad i oppvekstromaner. Den eneste forfatteren som skriver oppvekstromaner på en troverdig måte, er Stephen King, men ellers er ikke oppvekstromaner noe jeg higer etter. Personlig foretrekker jeg å lese fra voksne perspektiver.

Har ikke noe i mot store bøker. Jeg foretrekker store bøker fremfor de tynne, men i lange partier i boka, var det lite utvikling, så boka kunne godt ha kuttet ned to hundre sider. Hadde likevel ikke merket noe forskjell. Det blir en god del dødtid som ikke spiller noen rolle til eller fra.

Derfor opplevde jeg boka som veldig seig og det kunne ta dager før jeg åpnet den, og på grunn av det, brukte jeg mange måneder før den var ferdiglest. Kort oppsummert syns jeg at boka ble for barnslig og masete. Det var ikke en bok som det fristet å lese videre i, for fortellerstemmen var for saklig og småtørr. Boka ble ekstra tung da jeg ikke fikk connection med noen av karakterene. Hvis man ikke liker karakterene i en bok spesielt godt, blir en bok ekstra tung å komme seg gjennom, som med denne. Den eneste karakteren jeg fikk litt sansen for var Harry. Ikke fordi han var noen forbilde, men han var den eneste som ikke var helt død i handlingen.

Do You Dream of Terra-Two? stile noen interessante spørsmål, men ellers var det en temmelig seig bok å komme seg gjennom. En stor bok med lite hendelser, og jeg kan godt forstå hvorfor denne ikke har fått mye ros. Dette ble fort kjedelig, ikke minst repeterende og science fiction elementene var stort sett fraværende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Litt rotete fortellermåte, men et godt plott

Enig! Strout viser seg som en klok menneskekjenner i sine historier om Olive. Samtidig er nok småbylivet i Maine mer gjennomsiktig og folk tettere på hverandre enn i storbyene lenger sør.

Denne fredagen har jeg lest ferdig J.M. Coetzee sin roman, Vanære. Veldig bra! Neste bok ut er en bok om yoga, av B.K.S. Iyengar. The tree of yoga

Ønsker alle bokelskere en fin helg! Selv forlot jeg Østfold og snø til fordel for varmere vær lenger ned i Europa i dag.

Utsultet.
Også i denne historien finner vi en ungdom i krise. Nina blir møtt med forståelse og hjelpende hender fra fremmede, inkludert den eldre Harmon, i den fiktive byen Corby. Samtidig får vi også historien om Harmons utenomekteskapelige forhold til den jevnaldrende Daisy. Når det kommer til stykket går det ikke bra for Nina, men hendelsen har styrket de følelsesmessige båndene mellom Daisy og Harmon. Han bestemmer seg for å bryte ut av ekteskapet med Bonnie. Men kommer han til å gjennomføre det? Tja, det kan vi vel ikke være helt sikre på.

Jeg likte denne historien veldig godt. Det var noe med tonen i teksten, og det å følge tankene til Olive i forbindelse med sønnens giftemål. Det var både rørende og vemodig - og litt rampete.

Spennende fortsettelse av serien

Et lite piff.
Dette er også den første historien hvor Olive er protagonisten, slik at vi kommer inn i hennes tankesett. Hennes «practical jokes» er ment å være urovekkende, men om de faktisk påvirker svigerdatterens skråsikkerhet får vi ikke vite noe om. Ellers får vi ellers inntrykk av at hun har vanskelig for å gi slipp på en sønn som alt har nådd en alder på 38.

Nydelig og vart om hvordan det er å vokse opp i enkle kår med en gudfryktig og manipulerende mor. Vi som lesere følger Osvald gjennom barndommen og frem til han er godt oppi 80-årene.