Bokelskere.no

Hva som gjør at et åndsverk får stempelet "klassiker" er en diskusjon som nok aldri blir avsluttet, og som vel også har vært oppe her på bruket tidligere. Noen mener det dreier seg om tidløshet, at verket tar opp eller berører noen spørsmål som menneskeheten aldri helt vil kunne legge bak seg, andre snakker om universell appell, og mener nok med det mye av det samme, selv om det ofte med dette menes vestlig appell. Selv om Murakami etter min oppfatning virker å være opptatt av menneskets søk etter mening i en moderne, kanskje vil noen si postmoderne kontekst, så er spørsmålene mange av de samme som alltid har vært stilt, og nettopp det moderne samfunnets betingelser gir dem en ny ramme som jeg tror slike temaer er avhengige av for å kunne oppfattes som tidløse i et åndsverk. Tidløse bøker kan og må kanskje være preget av sin tid, både formalistisk og innholdsmessig sett.

Jeg tror også at makt er involvert. Noen stemmer runger høyere enn andre og blir mer verdsatt, men det er jo også en demokratisk prosess båret frem av meningsutveksling og jeg hadde nær sagt rykter, godt hjulpet av menneskers evne til å kopiere hverandre. Hvis denne tråden hadde blitt fylt opp av gode argumenter for hvorfor Murakami bør få innpass blant de store, så ville vi på vår måte bidratt til nettopp det. Det er ikke slik at det sitter noen med en sjekkliste over hvilke krav en bok må oppfylle for å bli kalt en klassiker.

Som vanlig legger jeg ganske enkelt innlegget mitt i den tråden med flest svar.

Denne sitter i ei stund. Sivilisasjonens ømfintlighet og forfall har vært skildret i mange bøker og filmer, men dette må i så måte være den definitive historien, som skildrer karakterer så vel som miljø med enkle og effektive grep, uten at det på noen måte betyr at språket er formularisk og kjedelig. Ralph og Jack er motpolene som kanskje oftest blir trukket frem som legemliggjørelser av henholdsvis fornuft og følelser, men begge innehar de en sterk vilje til makt, og de virkelige heltene er for meg Simon, den skjøre outsideren man kan ane en kunstnerisk sensibilitet i, og Piggy, den rasjonelle og intellektuelle som er så å si urokkelig i sin tro på ukrenkelige verdier. Vil ikke minst huske boka for noen uforglemmelige scener, særlig Simons møte med fluenes herre.

En edruelig behandling av minner dette, av minner som alle fremtidige inntrykk har måttet passere og blitt veid opp mot, og av det uunngåelige, ikke forstått som en styrt skjebne, men som det erfaringene har måttet lede opp til. Duras makter med språket å formidle storhet i en anskuelse som langt på vei avfeier forestillinger om singulær kjærlighet og et fritt sjeleliv, og det er kanskje mer enn noe annet det som gjorde dette til en stor leseopplevelse for undertegnede. Jeg kjente for øvrig igjen både tematikk og den signaturen språket bærer fra en av mine favorittfilmer, Hiroshima mon amour, hvor Duras er manusforfatter, som jeg etter dette måtte se på nytt. Både denne boka og filmen anbefales varmt.

Jeg synes det var mye som fungerte i denne boka, først og fremst hovedpersonens evne til å glede seg over det moderne samfunnets nyvinninger, beskrevet med glød, nysgjerrighet og innsikt. En bok befriende fri for nostalgi og dekadanse. Dernest har den et veldig godt grep om detaljer, ikke minst i refleksjonene om vår tids ritualer og symboler, og karakterene males effektivt og troverdig. For meg virket det dog litt påtatt hvordan det dramaet som oppstår i Perownes hjem ganske åpenbart er tenkt å skulle ha overføringsverdi til en større skala, men dette gjøres nesten godt igjen ved at Perowne selv er inne på sammenligningen, slik at det hele ikke bare henger der for å være noe stort og viktig som leseren skal fange opp. Alt i alt er det nesten for mye som skjer i boka, faktisk. Jeg kunne ønsket meg en enda mer nøktern og seig bok fra samme stemme. Kanskje finner jeg dette i en av forfatterens øvrige bøker, som nok også skal sjekkes ut.

Heidi Linde var et artig bekjentskap, og Nu Jävlar er en bok jeg er glad jeg leste om sommeren. Som andre sier her, så er det en lett og fin bok, som handler om flere forskjellige ting. Dette er både en styrke og en svakhet ved romanen. Styrke fordi det gjør at flere kan forholde seg til boka, som vi ser ved at ulike lesere sympatiserer med ulike karakterer, men også en svakhet fordi det blir vanskelig å finne en rød tråd her.Jeg er også mest svak for Kevins historie, noe som er et paradoks, da dette kun er en rammefortelling, med den intensjon å gi et dypere innblikk i Jessica. Slik jeg forstår boka, så handler den om kvinner, om kvinners problemer i forhold til familie, soailisering og måte å leve livene sine innenfor konforme sosiale miljøer i en iten bygd. Den handler om spede forsøk på frigjøring, metoder for å skjule og forfine tilvrelsen, og også litt om drømmer og håp for framtiden. På den måten blir Kevins historie kun salt i såret for disse tre kvinnene Lydia, Terese og Jessica. Dessuten mislykkes Linde med fortellingen om Granåsen som innleder og avslutter romanen, selv om politibetjenten sin historie er fin.

Nå er jeg langt fra negativ til romanen, jeg likte å lese den, men kvalittsmessig er det langt igjen til andre norske forfattere som beveger seg i samme miljøet, som Halberg, Henriksen og Petterson. Men Linde skriver godt, hun har mye å fortelle, og hun er særlig dyktig til å skrive fra empati med karakteren. En god bok, som une vært enda bedre om den var enda mer fokusert

Jeg er ike skuffet, til det er Nesbø for god skribent, men enig i at historien her ikke er god nok, ikek gjennomført nok og heller ikke troverdig nok, særlig ikke i forhold til orfatningen vi forlot HH i i Panserhjerte. Jeg savner de tre årene som er gått for å kunne tro på dette. likevel er dete en god bok, og jeg er sterkt uenig i kritikerne som har vært negative til "gjenferdets" stemme (Gusto), dette viser den litterære kvaliteten Nesbø innehar, og selv om han ikek lykkes hele veien, så er Gustos steem fra mørket og det hinsidige en viktig del av en tragisk historie. Dessuten et spennede trekk å inrtodusere et nytt stoff med utspring i Oslo, kanskje også et forutseende tegn på at all dritt og ondskap ikke nødvendigvis kommer fra andre steder enn trygge , lile Norge.

Det virker som innlegget ditt er sentrert rundt en oppfatning av at Bjørnstad har godtatt at dataspilltreningen for Breivik var en viktig del av forberedelsene og kanskje endog fungerer som en delforklaring på hans uhyrlige gjerninger. Alt Bjørnstad sier, er at vi vet at Breivik har spilt voldelige dataspill. Derfor synes han det er betimelig igjen å stille spørsmålet "hva gjør disse spillene med oss?". Manifestet er for Bjørnstads kronikk betydningsløst. Kronikken dreier seg primært om oss, det norske samfunnet, ikke om Breivik.

Kronikken kunne vært skarpere om Bjørnstad hadde hatt større kjennskap til spillkultur. Jeg har selv vært med i noen år og har sett hvordan spill har gått fra å dreie seg om å redde ei prinsesse eller befri et folk fra en ond makt, alt i et umiskjennelig fiktivt univers, til å finne sted i en verden som til forveksling ligner vår egen, der du er fri til å gjøre mange forskjellige handlinger, men hvor kun de onde skaper fremdrift ved å gi poeng, åpne nye historier eller i det hele tatt endre dynamikken. De opererer innenfor skrudde moralsystemer der du ikke kan velge om du vil torturere en person eller ei, men hvordan du vil gjøre det. Naturligvis har dette en effekt på barn og unge, det er ufattelig naivt å tro noe annet. En viktig forskjell mellom spillmediet og andre medier er dessuten at man selv er aktør. Når man ser en film eller leser ei bok står man som utenforstående betrakter friere til å felle moralske dommer.

Er det skadelig? Kanskje, kanskje ikke. Kunne Bjørnstad valgt et annet tidspunkt å starte debatten på? Mulig noen vil synes det. Er dette et av de viktigste spørsmålene Breiviks ondskap reiser? Nei, men det er et av dem.

Når du til slutt sier "Jeg skulle ønske de hadde rett, men de vil ta feil om de velger sånne lettvinte løsninger." så aner jeg ikke hva du snakker om. Dette er et av mange spørsmål som det kan være betimelig å stille, det er ikke et svar på noe som helst.

Romeo Gill har, som jeg antydet etter utgivelsen av Harjeet, klart å skrive en stor innvandrerroman i Norge, en bok jeg tror kan være viktig med tanke på den neste genarsjons innvandrerforfattere.I den første boka, Harjeet, blir historien overskyggende for tematikk og form, noe som gjør den lesverdig, men ikke nødvendigvis viktig. I den nye romanen har hele familien til Harjeet flyttet til Norge, til Drammen og Åssiden, og de kulturelle forskjellene, meningsbrytningene, tradisjonene og andre kulturelle forskjeller blir tydeligere. Dessuten blir de interne forskjellene i familien til Harjeet, Akas, Suraj tematisert, og vi får et godt innblikk i hvordan arv og miljø spiller inn i oppvekstforholdene. Den dårlige siden av det mannsdominerte miljøet blir også eksemplifisert gjennom Harjeet, noe som var nesten fraværende i den første romanen.

Skal man i9nnvende noe, og det skal man, så sliter forfatteren fortsatt med formmessige aspekter i romanen. I Harjeet syntes jeg det var et spennende trekk som ikke lyktes helt da forfatteren benyttet flere ulike fokaliseringsinstanser, og viste en allvitende fortellerstemme som hadde full tilgang til alle karakterene i handlingen. Gill fortsetter med dette, og lykkes mye bedre i Ung mann... Likefullt blir det en tendens til moralisering, både overfor Harjeets handlinger og de konspiratoriske tankene i det indiske miljøet, men også en tydelig sympati overfor de "norske" verdiene til Akas. Dette forringer romanen noe, mener jeg.

Alt i alt er dette en meget god roman, en flott historie, og jeg anbefaler denne. En god femmer. Men les Harjeet først, og jeg ser også fram til den tredje boka i serien, som jeg er helt sikker på at kommer.

Ekstreme var handlingene utvilsomt, og naturligvis må de fordømmes. Det jeg synes er påfallende er hvordan vi nå som det er en nordmann som har begått slike uhyrligheter ønsker å kunne kategorisere ham som gal, mens islamistisk terror gjerne forstås ikke som galskap, men som resultatet av iboende egenskaper ved en bestemt religiøs tro eller en sterk overbevisning tuftet på verdier i utakt med eller som opprør mot våre. Hvis Breivik viser seg å være klar, rasjonell og tilregnelig, så må vi tørre å gå videre og spørre hva som kunne skape politisk motivasjon sterk nok til at den gjorde ham til en massemorder.

Nå har ikke jeg lest Bjørnstads innlegg, men jeg synes det å kalle Breivik gal og si seg ferdig med det, innebærer en enorm ansvarsfraskrivelse. Det virker jo også som om han vil bli erklært tilregnelig. Det er etter hendelser som dette naturlig at man markerer avstand, jeg blir ikke overrasket over at folk i kjølvannet av denne tragedien bærer moralens fane høyere hevet enn noen gang. Vi er konfrontert med hvor mye hat et menneske kan bære på og hvilke grusomheter det er i stand til å begå, og vi vil helst ikke vite av det.

Breiviks handling ikke kan forklares som et resultat av barndomstraumer, mindreverdighetskomplekser eller psykologiske diagnoser alene. Det ligger politisk motivasjon og mange års planlegging bak, som ikke må undervurderes. I Breiviks hode har antagelig vårt samfunn like stort behov for endring som det hadde for de revolusjonære av 1789 og 1917. Det finnes mange mennesker i Norge som deler hans oppfatninger, og hvordan vi møter dette politisk, om vi skal inkludere disse i større grad eller fortsette å stemple dem som rasister så snart de lufter sine oppfatninger, vil kanskje være vel så avgjørende for hvilket ettermæle dette får, som to hundre tusen roser løftet til værs i Oslo.

Vi kan kalle Breiviks handling for ond, for hvis ikke dette er ondskap så er ingenting det, men kaller vi det galskap risikerer vi å skyve noen vesentlige problemer til side. Er vi så redde for hva de har å si, disse som ikke liker vårt samfunns verdier, som motsetter seg det flerkulturelle samfunn? Tåler vi ikke deres ord, kan vi ikke møte dem med gode argumenter? Jeg tror det. Stoltenberg sier at vi skal møte dette med mer demokrati, og jeg er usikker på hva han mener med det, men jeg tror debatten nå må ha høyere ambisjoner enn å grave i Breiviks private liv og freudianske teorier for å forklare ondskapen.

Dette dreier seg etter min mening ikke om fremmedfrykt, men du har rett i at den type forskning og kunnskap vi har diskutert her og i andre tråder vil kunne bli misbrukt, og jeg støtter av den grunn det vitenskapelige paradigmet som sier at ikke alt bør forskes på, faktisk. Det er en stygg, men oppklarende erkjennelse man gjør når man forstår at folk flest ikke tåler alle sannheter. Dette mener jeg til tross for at jeg forsvarer ytringsfriheten med hud og hår, noe som også er grunnen til at jeg om ikke mener at alle ytringer har lik verdi, uansett synes det er bra de luftes og kan diskuteres. Hvis meningsrommet i vestlig kultur av en opplyst elite dyttes inn i rammer som det er svært vanskelig for folk flest å forholde seg til fordi det de oppfatter som realiteter ikke kan snakkes om, så sprekker før eller siden bobla og helvete bryter løs. Da er det bedre å avklare eventuelle misforståelser og foreta justeringer i rommet som DD nevner, mellom naturalistiske og moralistiske feilslutninger.

Jeg er en svoren antirasist, fnyser av forestillinger om etnisk renhet og folkeånd, synes landegrenser er noe forbanna tull, men innser at mennesker flest trenger å identifisere seg med en gruppe og at de derfor inntil videre må bestå, og ler av de som sier at historiekunnskap gjør oss istand til å unngå nye feil, da ikke bare de samme feilene begås om og om igjen, men historien brukes som begrunnelse for de selvsamme feilene. Der står jeg.

Jeg er i utgangspunktet altså svært liberal, men jeg blir skeptisk til den moderne liberalismens grenser når en kristenfundamentalist i USA brenner koranen og dette utløser selvmordsbombeaksjoner, og det er jesustullingen som får den vestlige medias oppmerksomhet og gis ansvar for uhyrlighetene, og mediebildet nærmest bærer preg av at vi mener å kunne forstå de voldelige reaksjonene. Virkelig? Jeg har innsett at jeg lurte meg selv da jeg mente jeg kunne forstå slikt. Kanskje avhenger dette av hvor langt man mener forståelse ligger unna sympati, og kanskje finnes det en distinksjon mellom forklaring og forståelse som gjør at jeg heller mot at man først og fremst bør gjøre det førstnevnte i tilfeller der menneskeliv går tapt ved andres hånd.

Dessuten er toleranse ikke bare noe som bærer i seg en maktdemonstrasjon, "se, jeg tolererer tullet du holder på med", men som også kan være svært lite respektfullt overfor den eller de som skal tolereres, "jeg tolererer dette, fordi jeg innser at du ikke vet bedre". Mine synspunkter i denne tråden skyldes til slutt et engasjement for menneskeheten som helhet, verken mer eller mindre. Jeg går ikke i 17. mai-tog og synes de som gjør det kan få veive med hvilket flagg de vil. Sånn for å oppklare eventuelle misforståelser knyttet til min ideologiske overbevisning, som for øvrig er mer eller mindre ikke-eksisterende.

Jeg skrev i begynnelsen av innlegget at ikke alle tåler alle sannheter, men vel så farlig er det at informasjon blir tilbakeholdt og at det eksisterer sterke føringer for hva man kan snakke om. Uavhengig av hvem som har rett og hvordan virkeligheten faktisk ser ut, så er det dette som er i ferd med å skje i Europa, later det til, og holder det på lenge nok så vil virkeligheten utvilsomt endres til det verre for alle parter, moralsk eller materielt.

Jeg må nok skuffe både deg og DD ved å plassere meg et sted midt imellom dere, hehe.

Hehe, jeg er kjent for å sparke i både den ene og den andre retning i tillegg til å ofte ikle meg djevelens advokatkappe, men det var kanskje ikke meg du siktet til heller. Ellers er det jo ikke slik at de to mer eller mindre klare motpolene i denne diskusjonen uten videre kan knyttes til politisk tilhørighet, selv om de tradisjonelt sett kan gjerne nettopp det. Sikkert like mye et utslag av gruppetenkning og i partiene som noe annet.

Dette med økonomi er utrolig vanskelig, og langt utenfor trygt farvann for undertegnede. Frihandel, klassisk sett høyresidens ideal, har jo aldri vært forsøkt, paradoksalt nok fordi de kreftene i mennesket som høyresiden i større grad anerkjenner enn venstresiden ikke har tillatt det. Planøkonomi gikk heller dårlig i kommunistlandene, kan man vel trygt si, og i mer moderat form stagnerte den fullstendig i flere vestlige land. Høyresidens økonomiske politikk har vært en helt nødvendig injeksjon (dersom ikke store samfunnsendringer skulle finne sted), og åpningen av finansmarkedene har akkumulert store verdier samtidig som det har åpnet for spekulasjon og dermed potensielt større finanskriser enn noen gang. Nå finnes det jo nærmest bare en modell som alle i større eller mindre grad sverger til, den siste finanskrisen gjorde ikke noe med det, trist nok, vil mange si. Vi får se hva som skjer når EU før eller siden raser sammen.

Og angående kulturell rotløshet så kjøper jeg ikke uten videre at ansvaret kan tillegges amerikansk kulturimperialisme og høyreorientert politikk, selv om det sikkert er en del av forklaringen. Høyresiden har jo også alltid vært opptatt av det tradisjonelle, av å ta vare på det som fungerer, av kulturell identitet og av det de oppfatter som urokkelige verdier, selv om disse riktignok har skiftet mye gjennom årene. Jeg leste nylig en bok der det argumenteres for at konservative i virkeligheten viser større respekt for forskjeller enn hva venstresiden gjør, som med sin relativisme kun har en fiende, nemlig de som ikke er åpne for alt, med andre ord ganske mange. og relativisme bærer jo implisitt i seg en utrolig sterk kime til fremmedgjøring.

Argumentet støtter oppunder teorien om at folk flest føler seg fremmedgjort fra det de har oppfattet som en liberal elite som ikke lenger kjenner virkeligheten, noe som dermed har gitt høyresiden en ny vår i Europa. Finanskrisen stagget denne oppsvingen noe, men det er neppe det siste vi har sett til dette massenes opprør mot elitene. Vel, alt dette er i grunn litt på siden av diskusjonen, men det er interessant og alt henger sammen, for eksempel gjør nok det at man ikke lenger kan si visse ting at denne effekten blir forsterket, og det er også noe av grunnen til at jeg synes det er bra at DD kan og tør å entre banen.

Igjen, det er djevelens advokat som snakker når det gjelder mye av dette, men alt er vanskelig.

Derav min skepsis til naturalistiske feilslutninger i avslutningen av innlegget, egentlig bare en annen måte å si det du spurte DD om: "Hva skal man bruke det til?". Videre er jeg relativist av natur (eller kanskje burde jeg si miljø) selv, men er svært opptatt av hvordan mennesket skal ta det ekstra steget fra kunnskapen som sier oss at ingen verdier beviselig er bedre enn andre, og til noe som ligner et moralsk fundament. Enhver kultur og ethvert samfunn må ta en slik avgjørelse, hvis ikke kan ingen samfunnskontrakt eksistere. I så måte synes jeg DDs stadige henvisning til den moralistiske feilslutning er skivebom, da samfunnet ikke hadde fungert uten, og siden naturalistiske feilslutninger aldri kan sørge for annet enn et politisk fundament som har grobunn i en darwinistisk "moral", en påberopelse av ansvar for menneskets evolusjon på lang sikt, og ikke i en forståelse av hva som er rett her og nå. Slik jeg oppfatter det, i hvert fall. Og tyranniet i en slik ordning vil bli langt styggere enn det tidligere nevnte liberale majoritetens tyranni. Dette i ytterste konsekvens og spissformulert, naturligvis, men poenget er uansett at ja, jeg er enig, for selv kulturen representerer i seg selv et voldsomt steg fra essens, i hvert fall slik det menneskelige samfunn fortoner seg i dag, og kan, ulikt gener, tilby visjoner som mennesket er avhengig av. For igjen å sitere T.S. Eliot: "human kind cannot bear very much reality". I mange henseender er det bra.

Men jeg mener man må kunne snakke om alt, da. Og jeg mener relativismen må kjenne noen grenser.

Svada slutt.

Godt skrevet, det er betryggende å lese et innlegg som yter motstand mot majoriteten og dens tyranni, og debattklimaet trenger det utvilsomt, bare så synd polene er så fastlåste som de er. Jeg tror varselbjellene som vekkes hos folk skyldes en mistanke om at dette er en form for sniknazisme, der det som tidligere var et sentiment som fremfor alt bygget på xenofobi, nå intellektualiseres og gjøres stuerent. Ditt innlegg dementerer langt på vei dette, og gir det usagte en fornuftig og rasjonell stemme. Vel, nok klapp på skuldra.

Jeg deler nok noen store humanistiske byggestener med Strindin, men jeg deler også en del av dine bekymringer. Jeg har sågår enkelte ganger hevet noen øyebryn ved å påstå at den vestlige sivilisasjonen er på nedadgående kurs og er i ferd med å bli utradert. Jeg er motstander av historisismen som jeg mener utvilsomt preger vestlig kultur på et nær sagt kollektivt plan, bevisst eller ei, og troen på progressiv utvikling. Trusler som kan sette oss tilbake kan komme innenfra, i form av for eksempel majoritetens tyranni og kravet til konformitet, og utenfra, kulturelle uttrykk som bærer i seg verdier vi for lengst har ansett for å være foreldete. Videre er en form for evolusjonær brain-drain som du nevner en fare som ingen tør å snakke om. Det er hvis man blander forestillinger om raserenhet inn i diskusjonen at jeg ikke lenger er med, moralsk sett, for kulturrelativismen og den moderne humanismens røtter er ikke bare tuftet på den til dels feilslåtte ideen om at mennesket, og fremfor alt menneskets ondskap, først og fremst er et produkt av miljøet, men på en forståelse for at menneskeverd, og verdier i det hele tatt, ikke er noe som kan bevises og gjøres rede for ved hjelp av vitenskapen. Jeg mener derfor moderne liberalisme ikke uten videre faller på steingrunn fordi man har avslørt at Boas' forskning kan ha vært svært verdiladet.

Det videre spørsmålet er hvordan vår kultur skal forsvare seg, og om den skal gjøre det, noen vil si at å forfekte den liberale relativismen til siste slutt vil være å gå ned med flagget hevet, noe som er romantisk, men ikke særlig ansvarsfullt. For sannheten er, enten man i det politisk korrekte landskapet vil innrømme det eller ei, at den vestlige kulturen står for noen idealer, især hva gjelder individuelle rettigheter, som det ville vært trist om eroderte bort. Bedre eller ei, vi har lært oss å tro på disse verdiene, og de representerer et "leap of faith", moralistiske feilslutninger om du vil, som enhver kultur må være bygget på.

Venstresidas utopi kan utvilsomt ende i en dystopi, fordi den vestlige kulturen blir ute av stand til å forsvare seg mot det onde og det som truer den grunnet manglende evne til å gjenkjenne det og på grunn av uforbeholden toleranse og forståelse, og følgelig går den under, eller man konstruerer, med T.S. Eliots ord, et system så perfekt at ingen trenger å være gode, preget av et majoritetens tyranni og krav til konformitet og hva man kan kalle politisk korrekthet. Ytterliggående høyrekrefter står på sin side i fare for å begå alvorlige naturalistiske feilslutninger, der man justerer systemet, verden, etter forskjellene man mener eksisterer, som videre forutsetter voldsomme generaliseringer. God politikk oppstår i spenningen mellom realisme og idealisme, og jeg er enig med deg, herr Duppsko, i at overvekten ligger på en side, kanskje især i Norge, men til syvende og sist mener jeg moralistiske feilslutninger er å foretrekke fremfor de naturalistiske, som ikke gir mennesket og menneskeheten noen idealer å strekke seg etter. Globaliseringen har gjort det umulig å innrette systemet etter forskjeller uten at noen drastiske og ødeleggende tiltak iverksettes. Dette uten at jeg på noen måte sier at du ønsker å sette opp en svær mur rundt Europa.

Hvor mye jeg holdt meg til saken her aner jeg ikke, men det var mine fem engasjerte øre i hetens øyeblikk.

Finnes det egentlig noe bedre enn å se språket i hyllene på Jernia? Og å omgi seg med noe av det mest høyverdige norsk litteratur kan by på, samt noe av det mest guttete du kan finne (regner med det var i elekstriske maskiner du fikk detet innfallet) kan vel knapt bli feil. Det viktigste er at du fortsetter å lese, ikke legger vekk bøkene for å bli ett med tingene, jf. Black&Decker av Økland

Fikk ikke helt fot for denne. Til tider svært sår, og da er den også best, i de øyeblikkene når Billy, og mennesket, blir lite og ubetydelig, brikker i en evig runddans. Leflinga med buddhisme-lignende ideer fungerer som et verktøy for å minne oss på all idiotien som oppstår og gjennoppstår i historiens løp, men som løsning er det en feig utvei, og jeg får følelsen av at boka oppfordrer oss til å lene oss tilbake og slå oss til ro med bokas mantra, "so it goes". Uansett er den heller ikke språklig sett min foretrukne kaffekopp.

Haha. Vi har alle en Lord Henry begravet mer eller mindre dypt i oss, han er ufordragelig gjenkjennbar.

Vi må kunne felle noen dommer over bøker skal litteraturen beholde sin verdi (skrev et par innlegg om dette i en tråd jeg startet for en tid tilbake). Hvis verdivurdering er noe som utelukkende skal og bør gjøres av den enkelte og alt koker ned til "den gode opplevelsen", så har også alt potensielt samme verdi. Og da mister jo begrepet verdi sin betydning. Ingen her kan uansett si at deres individuelle smak bare er nettopp det. Våre preferanser forandres av nye lærdommer og av sosial interaksjon. Derfor er også dette forumet til, vil jeg tro. Problemene oppstår når personlig ære og stolthet overskygger ønsket om å tilegne seg ny lærdom og forsøke seg på nye perspektiver. For meg virker det på meg som om du er indignert over at noen har felt en dom over din smak, men stå på ditt (ikke for hardt) og respekter at motparten gjør det samme, så vil dere nok begge befinne dere på et annet sted da diskusjonen er over. Mitt fravær skyldes for øvrig at det i det siste brukes mer tid på diskusjoner som denne enn på konstruktiv meningsutveksling om litteratur her inne. Her er et forslag til en kur for forumet: Senk skuldrene, bidra med det du kan, respekter din neste, og husk fremfor alt: It's not personal!

Det er så lenge siden jeg leste min forrige bok av Surén,Dråper i havet, men jeg kan fortsatt huske at jeg tenkte det samme da som i dag: han her må jeg lese mer av. Spørsmålet til meg selv blir derfor hvorfor jeg ikke bare gjør det?

Dødsmåter er en fantastisk postmoderne roman, som spenner over mange interessante tematiske nedslagsfelt. Det mest påfallende, og kanskje også det grepet som fungerer best, er de dobbeltironiske metakommentarene i boka. Forfatteren Surén skriver en roman om en forfatter, Jørgen M. Tolo. Tolo skriver på en bok han i skissene kaller Dødsmåter, det samme som romanen til Surén er blitt kalt. I tillegg kommenterer Jørgen M. Tolo seg selv og sine gjøremål i tredjeperson. Legg til Reidun Foldnes' vrangforestillinger om en svindler, som kanskje er med utgangspunkt i henne selv, og vridninger av virkeligheten til å ligne populærlitteraturen hun beskjeftiger seg med, så blir dette nærmest en total ironi. Men det fungerer, noe jeg sjelden opplever at denne måten å skrive på gjør.

I tillegg er begge rammehistoriene til Surén glimrende. Ideen om en essaysamling om ulike dødsmåter, bygd opp rundt de fire elementene, er god, det er bok jeg kunen tenkt meg å lese. Og forfatterkarakteren Tolo, med sine observasjoner av gutten ved elva, er interessant, trist og morsom på en gang.

Det beste i boka er likevel samsvaret mellom måten Tolo skriver og leser sine tekster og måten jeg som sleser møter Suréns tekst på. På side 27 skrives det:"Og jeg leste og skrev om dødsmåter, og midt i det forferdeligste hendte det jeg lo, og midt i latteren skammet jeg meg. Og jeg lo videre. Og jeg skammet meg enda mer, skjønt jeg av og til syntes jeg bare lot som om jeg skammet meg, at det var innbillning, at jeg forsøkte å overbevise meg selv om at jeg var et godt menneske, du skammer deg jo ikke i det hele tatt, kunne jeg noen ganger tenke, hva slags skam er vel det, du forsøker å skjule latteren din, kanskje, eller du øver deg på å skjule latteren din, men ikke egentlig for å skjule den, bare for at det skal se ut som du skammer deg." Og er det ikke nettopp slik vi også leser boka? Og er ikke det et godt eksempel på et lite samfunnskritisk miljø, vi er konsumenter, som forsøker å opprettholde en fasade, og derfor leser vi bøker som vi ønsker, tror og mener skal gjøre en forskjell. Og så lever vi oss inn i det...

nei, det ble veldig kritisk, men akkurat dette er det som trekker denen boka ned fra toppkarakteren. Jeg vet ikek om romanen Dødsmåter forandrer meg og/eller måten jeg betrakter verden på. Men fantastisk god litteratur er det, og denen boka anbefales til alle.

Sommeren er en fin tid, det er da vi kan plukke fram alle favorittforfatterne våre, de bøkene vi har ventet med å lese i stresset på jobb og all litteraturen som er påkrevd i denne forbindelsen. Jonny Halberg er en slik forfatter for meg, og En norsk tragedie er en sånn bok, så hvorfor er jeg likevel litt skuffet etter å ha lest meg gjennom den?

Første og fremst fordi jeg var overraskende fornøyd med vridningen Halberg tok i En uskyldig tid. Det var befriende å se at han beveget seg utenfor sitt vanlige miljømessige nedslagsfelt, karakterene viste større empatiske mønstre og handlingen var spennede på en annen måte enn i f.eks. Flommen og Trass. Men like god som det tidligere forfatterskapet var det likevel ikke, og det å skulel lese en ny bok av Halberg, fra et kjent miljø, tenkte jeg måtte bli fantastisk etter en slik liten avstikker som den forrige romanen framstår som. Så forventningene var kanskje i overkant, og kanskje var teksten redd for å ikke nå opp selv heller.

I denen romanen blir intrigen og mysteriet for stort, rett og slett. Det gjør boka lesbar, men mer som en kriminalroman enn som et samtidsbilde. Mattis Grini, Hans Røed og Pastoren er interessante skikkelser, mens de sterke kvinnene Isabelll, fay Erle og Lisa Hemmingsen bidrar mest til intrigen, og mindre til det bildet som tegnes. Det største problemet med boka er Håkon Sundin. Det er forståelig at han "forsvinner", men mindre troverdig hvorfor. Dessuten er det en for svak kobling mellom Håkon og de "mindre" karakterene i boka, som Asbjørn, Finn Sletta og Tandem, særlig siden det er hovedsaklig disse som gir leseren innblikk i livet som innbyggger i Elvestad.

Men boka er fortsatt god, hovedsaklig fordi Halberg skriver godt, og har et fantastisk blikk for de gode karakterene. Men følelsen av at detet har vært gjort bedre før, særlig av Grytten og Andreassen, er påtrengende. Jeg må likevel henge meg på en tråd jeg kommenterte tidligere her inne, om at det er altfor få som har Halberg på leselista, han er en av de samtidsforfatterne i Norge som får mindre oppmerksomhet enn forfatterskapet hans så langt fortjener.