Bokelskere.no

Og oss vanlig dødelige, de fleste av oss ikke særlig bevandret i italiensk, hva skulle dette fortelle oss? Uansett hva slagordet betyr så er det vel også litt vågalt å anta at det reflekterte de faktiske forhold?

Hehe, skål!

Hehe. Klisjeer er klisjeer, oppbrukte aforismer, fordi de gjerne er sanne, så i blant kan man vanskelig styre unna dem; smerte er nok ofte opphavet til stor kunst. Skjønt, hvilket menneske har ikke opplevd stor smerte? Jeg har selv ikke opplevd Stor smerte som følge av familiære forhold, min smerte har så å si utelukkende opphav i mitt forhold til selve toppen av hierarkiet, nemlig Universet. Der kan vi snakke om usympatisk farsfigur! Komplett likegyldig til hva jeg foretar meg, aldri gitt meg noen retningslinjer, har ingen formening om distinksjonen mellom rett og galt.. listen er lang over dets mangler og fullstendige mislykkethet som autoritet. Blir nok Min Kamp tatt et steg lenger av dette! Nei, vent, jeg har lovet meg selv å aldri skrive noe som kan minne om en biografi. Vel, for mye rødvin fører til for personlige innlegg, muligens. La det være sagt at jeg i bunn og grunn er en gladlaks som ingen skal bekymre seg for! Kremt, håper noen har vett til å styre denne skuta på rett kjøl igjen.

Bare hyggelig!

"The Tunnel Ahead", av Alice Glaser. På norsk heter den vel "Det er en tunnel i din framtid".

Jeg tror dette må komme av at alle virkelig gode forfattere har hatt en usympatisk far. Grunnene er nok mange og overskuelige, men muligens er det slik at det anstrengte forholdet, kanskje endog hatet til faren, vekker en mer generell opprørstrang, eller et behov for å distansere seg fra hans karakter og væremåte, kanskje også en innovervendt motvilje fordi man ser at man selv begår de samme feil. Uansett er det her naturligvis solid grobunn for drama! Den sympatiske farsfigur kan ikke måle seg i dette henseendet, og blir følgelig marginalisert i litteratursammenheng.

Dette innlegget er selvfølgelig ikke helt alvorlig ment, men er like fullt skrevet fordi jeg tror det kan ha et snev av sannhet i seg, høhø.

Støttes. Hvis administratorene uten altfor store anstrengelser kan koble sammen bøker så kunne vi f.eks hatt en egen tråd hvor vi kunne meldt fra om titler som burde kobles sammen? For jeg synes det som også agoodtraveller påpeker hadde vært flott om oversikten over antall lesere og alle diskusjoner og sitater knyttet til en bok hadde vært samlet, og ikke spredt over ulike utgaver av samme bok.

Det eneste som i tilstrekkelig grad kunne forberedt leseren på denne boka måtte vært et omslag som det rant gjørme og blod av. McCarthy nekter å gi ved dørene psykologisk sett og er strengt handlingsorientert, men gir seg likevel hen til miljøskildringer som skaper en flik av skjønnhet i dette gudsforlatte universet. Det, og en fornemmelse av sumplukt, søppel og svette. Anbefales varmt, spesielt til de som mener man må kunne sympatisere med en eller flere karakterer for å sette pris på en bok, for særlig mye hjertevarme må man her lete lenge etter.

"Som leser møter jeg på mer sannhet i de små glimtene jeg får i hjernebarken av å gjøre meg mine egne tanker og få mine følelser i brann, noe jeg har mye lettere for å gjøre av å lese en fortelling, et format som gir meg en slik mulighet; et format som skaper et sterkere og mer personlig bånd mellom meg og verket enn det en postmoderne, selvbiografi til nå har maktet, uansett hvor mange intime detaljer – intime hemmeligheter? - som der er blitt presentert."

Godt sagt, og jeg kan i grunn skrive under på hele innlegget ditt. Jeg forsøker å nærme meg en biografi (de få gangene jeg måtte rote meg borti en, selvbiografier rører jeg aldri!) på tilnærmet samme måte som en roman, men de momentene du her trekker frem er nok likevel med på å skape en større distanse og dermed også gjøre lesingen mindre interessant for min del.

Empati fordrer som kjent en viss intelligens. Var det Bjørneboe som sa det mon tro? Ikke at jeg er udelt enig, jeg har med årene skjønt at det er mulig å befinne seg forholdsvis langt til høyre på aksen og likevel være humanist, selv om det etter min erfaring med politisk konversasjon og munnhuggeri på brune puber er et stykke mellom disse. Men denne politiske aksen har etter hvert blitt svært problematisk, man kan jo være økonomisk liberalist uten å være innvandrerfiendtlig og vice versa, og generelt har jo aksen blitt innsnevret, ikke like polarisert som den en gang var. I dag utkjempes de største slagene over saker som ikke er så lette å plassere på den klassiske linja.

Dette er en spennende diskusjon, og mitt synspunkt kan enkelt oppsummeres med ett spørsmål: Hvordan kan man ikke skrive om seg selv? Jeg blir minnet på Lektor Fjords kamp med historiefaget i Solstads Roman 1987, når han innser at narrativene han konstruerer, uansett hvor analytiske og distanserte de forsøksvis er, til slutt vil si mer om han og hans samtid, enn om de faktiske hendelsene. Satt på spissen, ja, kanskje, men det er noe i det.

Vi opplever -slik jeg ser det- verden med en så dyptgripende subjektivitet at vi selv ikke er i stand til å fatte dens omfang, selv minnene våre rekonstruerer vi, og vi er mestere i å lyve for oss selv. Sannheten, den tror jeg ikke på, sannhet krever objektivitet, objektivitet fordrer en Gud som sitter på fasit. Og Gud tror jeg heller ikke på.

For meg vil biografien og fiksjonsverket være sidestilt i det henseendet, begge vil de ha illusjonen så vel som sannheten i seg, for jo, jeg tror på sannheten og at man kan nærme seg den, jeg tror bare ikke på sannheten som en objektiv størrelse. Det som er interessant er hva som kan oppleves som sannhet for hvert enkelt menneske, eller hva som kan føre til nye erkjennelser. Dette trenger jo slett ikke være en bok en gang, det kan være et abstrakt maleri. "Art is the human disposition of sensible or intelligible matter for an aesthetic end.", som James Joyce sa.

For å oppsummere denne svært lite reflekterte tankestrømmen, som uten tvil burde hatt mer kjøtt på bena for å gi mening, så tror jeg ikke hverken Ringenes Herre eller Min Kamp er noen snarvei, ikke for forfatteren, og ikke for leseren. Det som betyr noe er hva møtet mellom verket og leseren fører til.

Vel, jeg trenger en kaffekopp og et par vafler før jeg eventuelt fortsetter på dette.

Jeg har selv lyst til å skrive et helhetlig verk en dag, men mitt syn på forfatterrollen heller nok mot det romantiske, så jeg vil ikke nødvendigvis skrive etter mønstre og normer som er så veletablerte at ingen en gang tenker over at de finnes, ei heller vil jeg lage lett gjenkjennelige narrativer, for når det gjelder skrivekunst, som på så mange områder, anser jeg kulturens kjøreregler for å være lammende, de kan fort bli et lokk som hindrer kunsten i å slippe ut. For i min verden er dette et kunstnervirke, ikke et yrke.

Men: Mine krav til hvordan jeg eventuelt skulle ture frem dersom jeg gjør alvor av min drøm vil aldri kunne gjøre meg til en publisert forfatter, mest av alt fordi jeg ikke ønsker først og fremst å tekkes et publikum, og fordi så mange genier har skrevet bedre enn meg før, noe som gjør at jeg sannsynligvis ville jeg aldri kunne fullføre noe som helst, hehe. Er en vesentlig del av drømmen det å faktisk oppnå en viss form for suksess eller i det minste få publisert noe og kunne se, lukte og ta på sin egen bok, så kan sikkert forfatterskolen hjelpe en på veien.

Jeg har vurdert å ta et slikt år selv, og hvem vet, kanskje er min fordommer om forfatterskoler; at de har egne timer der man lærer hvordan man effektivt deler inn boken i en innledning, en oppbygning mot et vendepunkt og et klimaks, og lærere som forteller en hvor lang en perfekt setning skal være, helt på villspor. Det er de sikkert. Dessuten: Selv om de helt sikkert har en formativ effekt, slike skoler, så avhenger det nok veldig mye av hvordan man er som individ hvorvidt skolen kan være med og dyrke frem et allerede eksisterende talent eller tilsløre det.

Lenge siden jeg leste denne, så hva jeg i detalj tenker om valgene de tar kan jeg vanskelig svare på, men igjen dette med sympati for karakterene, hvorfor er det så viktig? Utfordringen som ligger i det å forsøke å forstå en handling vi tror vi selv ikke hadde vært stand til å gjøre, er vel en av mange måter bøker kan være en berikelse på og til og med kan hjelpe oss med å kjenne oss selv bedre. Uansett hva det er de foretar seg som du reagererer på; er det noe et menneske kunne gjort? Utvilsomt. Alt bor jo i oss, og kanskje gir det oss en slags frihet som man kan enes om at menneske er i besittelse av uansett om man er determinist eller i andre enden optimist på vegne av mennesket og dets kår. Vel, jeg rabler. Sagt på en annen måte: Er "uggen smak" nødvendigvis negativt? Hehe. Selv styrer jeg unna det rosemalte og vil gjerne ha skitten rett i trynet, metaforisk sett.

Jeg vil gjerne følge denne tråden, og benytter da anledningen til å å anbefale en mer eller mindre ukjent, ung, norsk forfatterinne: Kristin Ribe. Særlig er debutromanen hennes, Forsnakkelser, fantastisk godt skrevet om en meget sterk og vond historie. Oppfølgeren, Å drikke av vannet der ormer har ligget, er mer utilgjengelig, men absolutt verdt å lese om man ønsker å grave seg litt ned i det vonde. Kanskje ikke de mest oppløftende romanene man kan lese, men stilistisk og historiemessig er det fantastisk flott

Roy Jakobsen skriver godt, og han har helt klart greie på hvordan det er å vokse opp i et borettslag i tjukkeste Oslo på 60-tallet. Problemet er bare at det er det mange andre som også har, og de liker også å skrive bøker om det. Derfor krever det noe ekstra å skille seg ut fra de andre bøkene om samme miljø, og det går an å diskutere om Jakobsen har i denne boka.

En ting Jakobsen får til bedre enn alle de andre jeg har lest, med et lite unnatk for Beatles, eller heller Bly kanskje, av Saabye Christensen, er måten han beskriver miljøene i en guttevennegjeng av dette slaget. Det imponerte i Seierherrene, og imponerer igjen i denne boka. Jeg kommer tilbake til karakterene, som ikke er like overbevisende, men de uskrevne reglene i gjengen, det tøffe miljøet som bare er inkluderende og omgangstonene både på skolen og hjemme, er gjenkjennelig, og veldig godt beskrevet, uten at det blir falskt og gjenomskuelig.

Karakterene til Jakobsen blir mindre imponerende, nett som i Seierherrene. Finn som førstepersonsforteller klarer jeg ikke å få tillitt til. Han framstår som for reflektert, til tross for den etterstilte posisjonen han innehar, og de tinegen han aner på historienivået er vanskelig å tro på at han faktisk aner gjennom det diskursive i boka. Mora er en bedre skikkelse, troverdig og godt skrevet fram. Men "hemmeligheten" hun bærer på er for outrert og voldsom. Det er få eller ingenting i de diskursive elementene som tilsier at dette er det som har hengt ved henne så lenge, og når det blir avslørt hva som faktisk har foregått, blir det en stå stor overraskelse for meg som leser at jeg ikke blir revet med, og opplever noe av sinne eller forargelse, derimot blir jeg irritert over at jeg ikke har hatt muligheten til å dedusere meg fram til dette tidligere. Jeg er ikke ute etter en kriinalnovelle, men det hadde ikke trengt å være så ille.

Alt i alt så er dette en god bok, hakket svakere enn Seierherrene, men kanskje med en mer interessant historie. Det som trekker litt ned i forhold til den forrige, er den altfor pne slutten, som indikerer at Jakobsen har MYE mer å si om dette emnet. Og det er kanskje ikek det verste vi kan lese framover, det heller.

Nei, han var med i en oversettergruppe for en nyutgivelse av (ihvertfall) det gamle testamentet. De første bøkene/delene kom ut i fjor. Jeg var og hørte på han prate på bokmessa på Lillestrøm i 2009 (mener jeg det var). Det var en tverrfaglig gruppe av teologer, språkfolk og Knausgård som det "litterære" alibiet. Essayet handler om vvanskelighetene ved språket, og måten det jobbes på i en slik måte å reskrive. mener essayet står som i 1. samuelsbok, men husker ikke helt. Er ikke den store leseren av Det gamle testamentet lenger :). ganske artig sak, forleggeren overtalte meg til å få navnetrekket til Knausgård i mitt gratiseksemplar, og da måtte jeg be ham om ikke å skrive under på selve bibelteksten, bare essayet. Sleipingen, prøvde å tilberope seg forfatterskapen over Bibelen. Så stor er han ikek enda.

Ja, jeg leste det i stad. Blogger litt for meg selv, så keg husker det om noen år :) Men jeg er langt på vei enig, og språklig sett synes jeg utviklingen til den unge walaker fra de første heftenes prøving og feiling, via det nærmes perfekte og voksne, til tilbakefallet i de siste heftene godt. Men det blir litt enkelt, særlig i starten, og det kan virke som om typografien ikke klarer å gjengi det Walaker skriver "for hånd", uten at det er Kjærstads feil. Merkelig likevel, tross alt lykkes Kjærstad bedre, i det minste med typografiske funderinger i Tegn til kjærlighet. Når dete r sagt, så liker jeg boka, og for den saks skyld hele forfatterskapet til Kjærstad

Jan Kjærstad er en forfatter jeg har fulgt mer eller mindre trofast siden jeg leste Wergeland-trilogien for noen år siden. Den gangen ble jeg sjarmert både av språket, det intellektuelle nivået på det han skriver, og den enorme innsikten Kjærstad viser i alt han skriver. I den senere tid er det vel helst det siste som har blitt stående, til tross for at jeg fullt ut anerkjenner Kjærstads språk som blant det bedre i en norsk. litterær sammenheng. I Jeg er brødrene Walker, var jeg lenge usikker på retningen han staket ut, og jeg må ærlig innrømme at jeg forstatt ikke ser hvorfor rammehistorien om den voksne Walaker er viktig, men den er likefullt pirrende for fantasien, og det er vel nettopp dette boka handler om. Jeg synes likevel Kjærstad har gjort nettopp dette prosjektet bedre, å skape en interessant og mangesidig karakter, bedre i tidligere verker, særlig ovennevnte trilogi, men også i Speil.

Hei Tom Christian, takk for at du tok deg tid. Jeg har ikke lest den boken du nevner, men det er godt mulig at den har noe for seg, og som du sier er det ikke utenkelig at Rands erfaringer med den sovjetiske kommunismen radikaliserte henne.

Det er i og for seg ikke noe galt med at bøkene -etter hva jeg har lest å dømme- hyller det driftige mennesket som skaper noe og dermed driver verden fremover (teknologisk utvikling har utelukkende positive konnotasjoner i Rands verden), men mynten har to sider, nemlig også noe som ligner fordømmelse av "svake" og late mennesker. Det er særlig èn skildring jeg husker fra Atlas Shrugged, og det er en mindre flatterende beskrivelse av en uteligger. Håper hukommelsen min ikke spiller meg et puss her.

En kompis av meg som har lest mer av henne kaller Rand for "fattighater", og selv om jeg nok ikke umiddelbart vil kaste meg på den, så synes jeg det er et snevert menneskesyn som fremmes. Det virker ikke å være noen forståelse for at vi alle er produkter av vårt miljø i tillegg til gener, og det er blant annet dette som gjør at assosiasjonene til sosialdarwinisme vekkes i meg. Og jeg skal ikke engang begi meg ut på hva jeg tenker om hennes syn på økonomi, hehe.

Vel, jeg føler jeg må lese mer enn et par hundre sider før jeg kan uttale meg sikkert, men det er i hvert fall mine fem øre og mitt inntrykk. Og ja, det er påfallende hvordan boka trekkes frem av så å si hver eneste FrP-politiker når de blir spurt om litteraturpreferanser.