Bokelskere.no

haha. Det er egentlig en god grunn, så lenge det er den første, at du ikke ønsker å lese de så lenge etter at de er blitt hypa. På den annen side så er det jo dette som kanskje er det beste med hele serien: Det er andre mennesker enn oss bokelskere som faktisk diskuterer god litetratur, for det må vi være enige om at det er. Og som en litterat synes jeg det er flott at også Knausgård ka få bred omtale i mediene, ikke bare Anne B. Ragde, politikere når de slipper biografier og krimforfattere.

Men behold skepsisen til "hypa" ting, jeg har den delvis selv også, men akkurat her mener jeg faktisk det er verdt å lese uansett, litt som med Ringenes herre, som også ble oppjustert etter filmene. Noen bøker kan faktisk være bra selv om mange liker dem :)

Hehehe. Vær trygg, kommer den dagen skal jeg gråte med deg.

Bakstreverske og gammelmodige kultursnobber! Det er slike som dere som kommer til å sitte på gamlehjemmet og sutre over at alt var så mye bedre før, da man leste bøker på iPad i stedet for å få dem programmert rett inn i hjernebarken.

Hehe, her var det liv. Mitt synspunkt: Kunne ikke brydd meg mindre om det står på omslaget eller ei, poenget er at du liker det og finner mening i det, hvilket er flott, men mitt personlige syn på sitatet? Jeg har aldri sett en forferdelig blomst i hele mitt liv! ;-)

Det er jo snakk om kultur som i samfunn, og det er forøvrig ikke slik at man trenger å mene at alt er like bra selv om man kaller seg kulturrelativist, men at man anerkjenner at hver kultur har sin egen logikk, diskurs og sitt eget verdisystem. En slik tilnærming kan kanskje virke defensiv, men selv for å få til endring, som historien har vist at kun bør skje gradvis, så er den vel å foretrekke fremfor en bred universalisme, som kan, og ofte vil, legitimere krig og faenskap i det godes navn, målet helliggjør middelet osv. De fleste er uansett enig om at en tynn universalisme bør ligge i bunn (eks: det er moralsk galt å drepe).

Jeg er nysgjerrig på disse objektive kriteriene. Er ikke det du regner som objektive kriterier også sosiale konstruksjoner, en del av en kulturs indre logikk? Relativismen kan også her være fruktbar, for til tross for å være defensiv hva kvalitetsetting angår, så er den offensiv som kritikk mot det regjerende og bestående. Den er en frigjører, fordi den oppfordrer til at man tenker utenfor de rammene som samfunnet har satt, og som man risikerer å bli innestengt i uten at man reflekterer over sitt eget forhold til det.

Jeg er også av den oppfatning at Mozart er bedre enn N-Sync, men jeg vil nødig bruke begrep som høykultur og lavkultur, men i stedet snakke om smak. Hvorfor er det av så stor interesse å sette karakter? Dypest sett så handler dette om makt, makten til å definere hva som er bra og rett. En slik definisjonsmakt kan og vil prege vår smak, relativismen kan hjelpe oss til å forstå dette og sette spørsmål ved det. Hvilket er bra, for makt er alltid skummelt. Ikke noe har vært mer misbrukt for å gjøre seg til herre over andre mennesker, enn objektivitet, og de siste århundrenes mer eller mindre vellykkede kamp mot de gamle autoriteter (som man fint kan påstå har blitt erstattet av nye, men heldigvis mindre brutale) har ikke minst vært et oppgjør med dette. Men nå handlet vel dette om litteratur, jiiiz. Alt henger sammen, sier jeg bare! Tidlig på morgenen er det og, en gyldig unnskyldning, antall kaffekopper til tross.

Penguin Books har helt fantastiske covere, særlig deres classics-serie, får jo vann i munnen av å bla gjennom deres katalog.

"Type bok jeg ikke er interessert i så lenge det ikke er personer som jege r spesielt interessert i". Jeg mener ikke å føre et korstog for Min kamp her, men dette er heller ikke et godt argument, synes jeg. Dette er ikke SeogHør, elelr en dokumentarisk biografi. Det er en roman, en skjønnlitterær tekst, som lever på sine egne premisser, ikke på karakterenes "virkelige" liv, selv om enkelte aviser framhever detet som viktig. Da, Marianna, hr jeg mer sans for argumentet ditt om at boka virker uinteressant :)

Helt ærlig, Roger, selv som Knausgård-tilhenger, så er jeg ganske sikker på at jeg kunne satt sammen 3600 sider som er gode, og sikkert også bedre, enn de seks bøkene i Min kamp-serien. Men det er heller ikke poenget mitt. Man kan strengt tatt ikke vite om en bok er god eller ikke før man har lest den. Og når man først leser en god bok, er det uvesentlig hvor lang den er, egentlig er det vel slik at gode bøker burde vært lengre enn 600 sider. Dessuten så fungerer bøkene til Knausgård uavhengig av hverandre, noe ikke minst femmeren viser tydelig, der mange tråder er gjenkjennelige fra tidligere bøer, uten at det blir påtrengende eller Så for meg er det ganske enkelt, jeg leser gjerne disse bøkene, så lenge jeg trivdes veldig godt i de to første bøkene hans.

Men jeg skal ikke tvinge noen til å lese dem, og jeg tror ikke mange vil velge 6XK :) Skal jeg dytte inn en bok folk heler bør lese, korte 110 sider, så anbefaler jeg Knutar av Gunhild Øyehaugen. Hva er topp-tipset ditt?

Etter at K.O. Knausgård har gitt ut fem av de seks bebudete bindene i sin bokserie Min kamp, er det blitt et skille mellom de som leser bøkene og de som ikke leser dem. Det som overrasker meg er ikke at folk ikke leser bøkene, eller for den saks skyld, bøker generelt, men mengden av svake argumenter for å velge å avstå fra å lese disse romanene. Jeg vil ikke tvinge folk til å lese verken det ene eller det andre, men jeg mener det bør legegs bedre argumenter enn disse til grunn. For eksempel at man ikke har lyst.

1: Boka er for lang. (Og nært beslektet: Det blir for mange sider med seks bøker på 600 sider)

2: Jeg synes Knausgårds prosjekt er for kommersielt

3: Hadde jeg ønsket å lese om onani og for tidlig sædutløsning, kunne jeg lest et pornoblad

4: Jeg leser heller mine egne dagbøker enn Knausgård sine

5: Dette har jeg sikkert lest før, hos Mykle eller Proust

Så sant, så sant. Lord Henry må være den mest sitatvennlige karakteren i litteraturhistorien.

Jeg har ikke lest den ennå jeg, er bare ekspert i å spekulere (merk at jeg er ekspert I å spekulere, ikke at mine spekulasjoner er gode). Men har planer om å plukke den opp en dag, godt mulig jeg vil være enig med deg.

Jeg tror jeg skal være enig med en del andre her inne, og innse at det kan være godt med en Kausgård-pause en geng imellom. Jeg leste de tre første Min kamp-bøkene sammenhengende, og var minst imponert over den tredje. Deretter måtte jeg vente noen uker på nummer fire, og likte den svært godt da den kom (selv om den opprinnelige romanen som ligger som intertekst, En tid for alt, er bedre). Så måtte jeg vente igjen, lenge, følteset som, før jeg kjøpte nummer fem rett før sommeren. I tillegg var jeg da i gang med en annen bok, som jeg måtte lese ut først, men så var det Knausgårdtid, og det var en fryd. Kanskje skyldes det ventingen, kanskje skyldes det noe annet, men her synes jeg Knausgård er tilbake på nivået fra den første boka.

I de tidligere bøkene har jeg, i tillegg til språket selvfølgelig, blitt særlig imponert av de essaysitiske passasjene i tektstene, der Knausgård er i nærheten av å formulre en poetikk, eller i det minste en innsikt i hvordan det er å skrive romanen. Disse er ofte knyttet til nåtidslivet til jeg-personen. Denne delen av historien, der teksten tar for seg forfaterens tanker, ideer og følelser rundt det å skrive, det å være far, det å være en offentlig person, synes jeg er gode. Men i denen boka, nummer fem, er det først og fremst historien som fenger og driver leseren framover. Teksten rommer en historie om tilhørighet, både geografisk og følelsesmessig, om vennskap og kjælighet og ikke minst svik, både mot sine nærmeste, venner, familie og elskere, og seg selv og sine drømmer.

Hovedpersonen er dypt traumatisert, og veier opp for sine egne tap og nederlag i det offentlige rom gjenom å drikke og miste totalt kontrol. I tillegg er det påfallende hvor ofte han er utro, eller føler behovet for å være utro. Jeg er av de som mener at det ike er nødvendig å tro på forfatteren når han hevder dette er er hans liv, boka er like god uansett, og i denne boka håper jeg for forfatterens skyld at dette ikke er rent biografisk. Uansett skriver han godt om det, det er en naturlighet i sidesprangene, en ekthet i desperasjonen og en skam og oppgitthet i bakrusen hovedpersonen opplever som er trolg og ekte. Det er en bedrift å klare å skrive fram i en vanlig tekst.

Min kamp 5 er en av mine favorittbøker, og er helt på høyde med Ute av verden og En tid for alt. Men kanskje forandrer tiden synet på denne også, og jeg er mindre sjarmert neste gang jeg leser den,når avstanden til Knausgårds monumentale verk er støre og mer balansert

Haruki Murakami er kanskje den første ikke-norske forfatteren jeg har lest, som har vist meg hvorfor jeg ikke burde bare putte nesa mi i nye, norske forfatteres bøker, men også ha et sideblikk til en annen type litetratur. Etter to bøker av Murakami, har han allerede rukket å bli en av mine favoritter, først og fremst fordi han skriver fabelaktige historier, med en varhet og følelse for sine karakterer som overtreffer de fleste andre forfattere jeg har lest, men også grunnet det japanske miljet hans karakterer beveger seg i. Dette er uvant, og annerledes fra det kjente norske/skandinaviske/europeiske de fleste av de karakterene jeg blir kjent med, er i.

Kafka Tamura, Nakata, Hoshino og Saeki er ingen unntak, og leseren blir godt kjent med de fleste sider disse karakterene innehar. Selv om romanen starter relativt tradisjonelt, er det allerede fra den første bihistorien (om Nakatas hukommelsestap)klart at denne historien har mer ved seg en bare en ung gutts fortvilelse over sin egen far.

Selv om historien til tider blir i overkant surrealistisk, og jeg ikke synes alle delene blir like godt vevet sammen (f.eks. er det vanskelig å begripe hvorfor lærerinnens menatruasjon skulle ha noe med Nakata og steinen til veien inn å gjøre), er dette en av de bedre bøkene jeg har lest de siste årene. Karakterene alene plasserer boka høyt opp, selv om jeg synes disse var enda bedre i "After Dark". Dessuten synes jeg det er spennede med den japanske mytologien, sjelene som går igjen, forholdet dyr og menneske og menneske og menneske, og steinen til veien inn, begrepet/fenomenet som aldri blir forklart, er genialt. Enkelte ting skal vi som lesere ikke forstå, men bare godta. Slik er det i Kafka på stranden, og jeg tror på det. Jeg tror på at det finnes levende sjeler som går igjen grunnet en sterkere overbevisning enn noe vi normalt kjenner til. Jeg tror på at kjærligheten, hatet, savnet og antipatien kan være så sterk, og jeg tror på at Kafka Tamura har en slik lengten etter forståelse for hvorfor og omtenksomhet fra sin forlatte mor at han kan bevege seg inn i dette universet. Da får det heller gå at jeg ikke skjønner hvorfor det er nødvensig å la Nakata prate med katter, hvorfor det skal regne igler og fisk, de ulike demonene, gode som onde. Muralami skriver så godt at jeg godtar det. Og da er det fint.

Er det ikke bedre å bli gjort oppmerksom på det mørke, konfrontert med "det ondes problem", enten det er gjennom litteratur, film eller hva det måtte være, enn at man som menneske plutselig snubler over det i seg selv, uten å helt vite hva det er?

Min tur til å si: Tilsluttes! I sin helhet!

Jeg derimot, henger ikke helt med lenger, så da får jeg ta på meg å spille djevelens advokat, hehe. Hva slags kriterier skal legges til grunn for å bedømme litteratur, om ikke smak, som jo alltid må ha et subjektivt opphav, inkluderes som en del av ligningen? Jo, man kan snakke om intersubjektivitet, men da blir det straks veldig komplisert, all den tid vi mennesker kopierer og påvirker hverandre. For utvilsomt er det også innenfor litteraturverdenen noen krefter som har hatt større definisjonsmakt enn andre, og et oppgjør med universalismen, "objektiviteten", er etter min mening en seier for den individuelle smak, som snart er det eneste jeg personlig synes er interessant å diskutere. Ja, jeg passer nok på mange måter fint inn i den postmoderne tidsalder, hehe.

Jeg har også sympati for kulturrelativismen, må jeg innrømme, men blir forvirret av at dette begrepet trekkes inn her, det har jo som regel vært brukt som et antropologisk (og ofte misforstått) uttrykk. Jeg skjønner dog hva som menes, men jeg er tvert i mot av den oppfatning at litteraturen har sluppet billig unna postmodernismens avvisning av all universalisme og essensialisme. Det er mange felt, det være seg innenfor fag- og kunstretninger, som har måttet tåle langt hardere skyts. Postmodernismen har satt sitt preg på uttrykk og form innenfor litteratur, men ikke på litteraturkritikk. Det er jo slik at man fortsatt har bestemte ideer om hva som gjør en bok bra, i motsetning til eksempelvis billedkunst, der ingen helt vet hva de skal mene om noe som helst lenger, og hvor alt er lov.

Hehe. Jeg regnet med at smilet var godt ment, slik alle smil bør være :)

Hehe, skjønner at det kan virke som om jeg tar dette vel alvorlig, hvis det var det du smilte av. Og joda, når jeg leser deler av innlegget mitt om igjen så får jeg opp bilder av en pensjonert mann som står i boktrappen i sitt personlige bibliotek og pusser støv av bøker mens han slenger ut forbannelser mot menneskeheten selv om han innerst inne regner seg selv for å være humanist. Men jeg slengte på en smiley, og jeg er bare en ung, dum mann. Jeg blir bare litt oppgitt av at dette skjer så altfor ofte, særlig i det virkelige liv. Men det er helt greit altså, jeg hisser meg ikke opp. "Fair", som du sier ;) Jeg vil dog påberope meg retten til å forsøke å dra ut hver kamp til siste ord har falt på diskusjonsslagmarken. Eller, "kamp" blir helt feil, for hvorfor skal man være opptatt av å "vinne" en diskusjon. Det virker å være mange som faktisk er det, og det er i mine øyne tarvelig. Der har vi et virkelig problem i forhold til å dyrke frem fruktbare debatter.

Hmm, jeg synes det er trist dersom en diskusjon ender slik. Etter min mening viser man større respekt for noens syn ved å forsøke å forstå det og lære noe av det, enn av å konkludere med at vi er forskjellige, at noen fasit ikke finnes, etc. Dette er en fallitterklæring for selve grunnlaget for enhver diskusjon, for jo, man kan vanskelig krangle på at kvalitet ikke er noen objektiv størrelse, det måtte nødvendigvis ha fordret en høyere makt som satt på all viten, men vi må jo for guds (sic) skyld ikke gi opp kampen for å selv skape mening og gi noe verdi. Kremt, nå tenker vel de færreste i slike baner omkring noe så i manges øyne trivielt som en diskusjon om litteratur, men dypest sett så betyr en slik erklæring dette for meg. Når jeg eventuelt tyr til "smaken er som baken" selv, så er det fordi jeg ikke føler jeg får noe mer ut av den andre parten, for å være helt ærlig. Tidligere kunne jeg nok bruke denne fluktruten dersom jeg selv ikke hadde mer å komme med, men i dag ønsker jeg i et slikt tilfelle å bli matet med mer, og da stiller jeg heller min uvitenhet og dumhet til skue. I det hele tatt er det greit å ha som utgangspunkt det å alltid være åpen for at man selv er en idiot ;) Inkoherent tankestrøm slutt.

Helt enig! Det er jo våre forskjellige smaksløker vi må diskutere, hvorfor vi oppfatter som dårlig, det andre hyller, og vice versa, er det ikke? Det finnes ingen fasit, bare forskjellige oppfatninger. Så kjør på folkens!