Bokelskere.no

Leste denne på norsk selv, og etter min mening må det være en god oversettelse. Uansett, jeg likte boka veldig godt, man blir fristet til å slenge uttrykk som "postmodernisme" etter denne, den tar i hvert fall pulsen på tidsånden på en måte som ikke kan klandres for å være et belærende forsøk på samfunnskritikk. Dette er en undersøkelse. All informasjon som strømmer over oss, alle perspektiver vi i dag kjenner, umuligheten av sannhet, nye sannheter hver dag, de moderne mediene som serverer oss fantasier som i tur føder nye, og til syvende og sist hvordan et menneske som akkurat i likhet med alle andre mennesker som har levd skal dø, møter og blir preget av dette, vår tids flyktige konsum av ideer og stadig skiftende virkelighet. Og DeLillo følger opp i form; reklamejippoer, radiobeskjeder og tv-stemmer bryter inn. I en annens hånd ville det virket påtatt, kunstig, men her er samtidens forvirring skildret så godt og oppdaget i de minste detaljer, ikke i de store spørsmål, at vi ikke bare godtar det, men kjenner oss igjen og tenker over påvirkningskraften det kan ha.

Ørstavik er en forfatter jeg har hatt sansen for lenge, men hun mistet meg med Kallet. Desverre fortsetter hun i den samme sjangeren, tilnærmet poetisk prosa, i denne romanen, 48 rue Defacqs. Det er litt synd, fordi historien hun ønsker å fortelle, er sterk. Her er det en voldelig far, som i tillegg til å slå sin sønn og kone kanskje også forgriper seg på sin datter. I tillegg er det et uønsket barn, sannsynligvis grunnet dette overgrepet, som vender tilbake til Rakel (datteren). Men det er mye kanskje, for mye, fordi teksten hele veien er mer optatt av å lukke enn å åpne, og alle de forskjellige fortellerstemmene gjør det hele uoversiktlig. Og det til tross for at Ørstavik skriver meget godt.

Der teksten er best, er måten den viser fram de ødelagte kjærlighetslivene til Rakel og Paul, som en konsekvens av farens overgrep. Rakel ute av stand til å elske noen normalt, Paul med et ambivalent forhold både til sin egen legning og til den seksuelle dragningen mot sin søster. Men for meg redder ikke dette boka. Men at Ørstavik kan å skrive, det er det ingen tvil om, og jeg gleder meg til neste roman likevel.

På et vis er jeg glad du bare gir et referat fra boka, og ikke siterer... Men jeg synes boka også er god, særlig grunnet mottakelsen den faktisk fikk. Jeg tror Faldbakken definitivt har utforsket Ciseks begrep om repressiv toleranse, og lykkes godt da mange litterater faktisk bejaer boka (meg inkludert). Forøvrig synes jeg den andre boka, macht und rebel, i denne trilogien er den kvalitativt beste. Anbefales

Og dessuten er dette den beste boka Knausgård har gitt ut.... Likevel synes jeg du bør lese flere av bøkene hans, særlig med grunnlag i det du sier her. En gang i tiden anbefalte jeg denne, Ute av verden, som obligatorisk lesning for alle lærerstudenter, fordi gjenkjennelsesfaktoren er så stor. Og dessuten skriver Knausgård helt fantastisk.

Halberg har vel et ganske ujevnt forfattterskap, med en del høydepunkter. Desverre lider han litt av "syken" til flere skittenrealistiske forfattere, som Kyrre Andreassen, Lars Ramslie, Hanne Ørstavik, Levi Henriksen m.fl.; at tekstene blir litt like og fort glemt etter en viss tid. Når de leses er de fantastiske, men fordi mange av tekstene handler om "det samme", har like karakterer, samme miljø og ikke viser fram så mange emosjoner i diskursen, så er de vanskelige å skille fra hverandre. Faktisk skiller Halberg seg litt ut her, da novellene hans er tydeligere enn romanene (ofte). Det er blitt ti år siden, men jeg må innrømme at f.eks. Trass og Flommen i hodet mitt går litt i ett. Men leses bør han, skal ta fatt på En norsk tragedie straks, må bare lese ut den vonde, men ikke fullt så gode 48 rueDefacqz av Ørstavik.

Fantastisk at du har med overgang til tertiær, generelt er forfatterskapet til Jonny Halberg alt for lite lest og omtalt, og særlig novelelsamlingene hans. Både denne og Gå under er "trivelig" lesning, særlig med tanke på det økte fokuset på noveller her inne nå. De som ikek har lest denne, Overgang til tertiær, bør i det minste finne fram til "Døden om våren", det er stor lietratur.

Ikke det at jeg er Lund, men jeg er helt sikker på at du ikke nedverdiger han, tvert imot tror jeg han er megete godt fornøyd med lesningen din, det ville jeg vært.

Jeg er helt enig i at tingene allerede er i verden, og forandrer seg kontinuerlig i TELs tekster, og jeg er også enig i at det er vanskelig, m ikke umulig, å lese disse tekstene dekonstruktivt, fordi det er for mange tråder, for mange omdreiningspunkter å fokusere på hele veien.

Jeg tror likevel vi kan skjønne er ved å holde fast i tre "pilarer", og lese tekstene ut fra disse. Den første er moderne individualitet, og skapelsen av denne. Den er innlysende. Den andre er forholdet natur og kultur, som også er relativt innlysende, selv om den er vanskelig å nøste ut. Den tredje er mer obskur, men jeg mener vi kan lese inn en samfunnskritikk, eksemplifisert gjennom outsiderposisjonen de fleste av typene til Lund representerer. I den forbindelse er det også interessant med de metapoetiske kommentarene vi ser gjenom hele forfaterskapet. I de tidlige bøkene er det bruken av anførselstegn, og tekstens egen kommentering av det skrevne i parenteser, som skiller seg ut. I Inn og Straahlbox dukker forfaterskikkelsen TEL opp som en karakter i teksten, ikke portretert med særlig vennlige øyne. Dette er interessant, ikke fordi teksten anser TEL som en kuriositet eller stakkarslig kar, men på grunn av den ironien som finens latent i alle TELs tekster. Gjenom en suveren tekst(skaper), får vi et ironisk bilde av de karakterene som ikke finner sin plass i et moderne samfunn, og i en ren postmoderne tradisjon søker de tilbake til fortiden for å forstå nåtiden og framtiden.

Tror ikke det ble noe klarere for noen av oss her, men vi er i det minste enige om at det er flott litetratur

Jeg vet ikke om jeg kan ta deg på noe, Krister, og jeg kan vanskelig se for meg at jeg kan ta TEL på noe i denne romanen heller. Men jeg kan kanskje oppklare enkelte ting for deg (tror jeg), selv om jeg synes du har lest boka godt. For meg så var dette en befriende roman å lese. Jeg begynte å lese TEL i 2001, og endte opp med å ferdistille en hovedfagsoppgave om Grøftetildragelsesmysteriet i 2004. Jeg stortrivdes både i det Lundske universet og språket gjenom alt han skrev fram til Uranophilia, men falt av litt der, og enda mer forvirret og skuffet var jeg etter Inn. Jeg vet ikke om jeg skjønner mye mer i dag, men Sraahlbox var fantastisk, og også oppklarende i forhold til det sentrale berepet "verdensmaskinen" i TELs romananer. Til tross for den ironiske distansen som må leses inn i førstepersonsfortellingen, så er andre del, forklaringen fra singulariteten/verdensmaskinen, belysende, både for boka og forfatterskapet, og kanskje skal vi tro at dette er TELs "biofaktiske" fortelling, slik det antydes at verdensmaskinene livnærer seg og overlever på.

Og jeg er enig med andre som sier noe om essaysamlingene. Særlig Om naturen og Forgreininger er fascinerende, og gode innfallsvinkler til forfatterskapet. Likevel, selv om den er verre å lese, er det nok pamfletten utgitt på H-press, Språk og natur, som er "løsningen" på de siste fem bøkene til TEL. Her forklarer han hvordan han ser på språket som levende, dynamisk, vitalt og naturlig, og dette er det som skrives fram, av en eller annen, både i Compromateria, Uranophilia, Inn og Straahlbox. Språket lever av seg selv, nærmest uavhengig av forfatter, tekst og fortelling. Tydeligst sees dette i Inn og Straahlbox i de passasjene der det bryter helt sammen, og består av alle mulige typer språk (nesten). Hvis vi i tillegg leser inn en forkjærlighet for teknologi (tenk på bilkjøringen til Martha i Leiegården), en nomadisk vitalitet og et ønske om å forstå individualiteten i et moderne samfunn, skrevet fram gjennom språket, så kan det hende vi nærmer oss en forståelse for TELs forfatterskap.

Straahlbox er en fantastisk bok, og noe av det beste TEL noensinne har skrevet. Etter Inn sa jeg at nå er det på tide at han skriver om noe annet, noe nytt, nå håper jeg han fortsetter enda lenger inn, inn i det andre, og gir oss mer av dette.

Ja, dette er jo nettopp utgangspunktet for hele tråden. Det er også utgangspunktet til relativisme, hvis logiske konsekvens er nihilisme. Så er spørsmålet mitt hvordan man skal kunne finne noen normative føringer for i dette tilfellet å avgjøre hva som er god kunst, og overført til livet, en debatt bai har begitt seg innpå nedenfor, hva som er godt. For selv om jeg selv ofte kaller meg en relativist så mener jeg relativismen er destruktiv, kanskje især som kollektiv ledestjerne. I Guds fravær og mens bibelen støver ned i en krok, så trenger vi et eller annet; noen nye ord, en ideologi, et eller annet. For hvis menneskehetens prosjekt og dens eksistensielle valg skal være fortsatt utvikling av samfunnet så kan ikke relativismen fungere som kompass. Relativismen peker dit en dag, en annen dag dit.

Dette er forbannelsen vitenskapen kastet over oss da vi brukte den for å få full kontroll og oversikt.

Synes det er merkelig at så mange anbefaler Play her. Ikke bare er de viden kjent for å ha elendig kundeservice (nesten umulige å få tak i, det var bedre før), men leveringstiden varierer noe voldsomt, fra fire dager til tre uker, visstnok fordi de fyller opp svære containere med varer før de sender ut eller noe i den dur. Ikke har de veldig godt utvalg heller.

Slår heller et slag for bookdepository.co.uk: svært godt utvalg, null kroner i frakt, lave priser og samarbeid med AbeBooks som selger brukte bøker, skulle den tittelen eller utgaven man ønsker ikke være å få tak i. Og alltid mye kjappere utsending enn Play.

"(puh..., lang setning...)"

Du er allerede påvirket ja! Fortsatt litt å gå på sammenlignet med Solstad da.

Like mye som kraften i de gjenstående ord tror jeg det handler om at man bevisst, men kanskje helst ubevisst, fyller ut tomrommene. Er det viktig at man kan kalle det tekst? Tror Heggem er svært opptatt av rytme og melodi, og lyrikk kan i blant løse opp i noe, ha en effekt, uten at man nødvendigvis har ransaket og gransket det vi kaller innholdet. Som sagt i en annen diskusjon her: Formen skaper innholdet. Jeg leser for tiden Sylvia Plath og der er det også noe som trenger igjennom, uten at jeg har mulighet til å si noe fornuftig om hva "diktene handlet om". I blant er det uinteressant.

Ser ikke helt hvorfor Holdens eventuelle falskhet skulle ha betydning for det standpunktet du siterer Lars Magnus på. Som en fyr sier til Holden i boka: "Among other things, you'll find that you're not the first person who was ever confused and frightened and even sickened by human behavior. You're by no means alone on that score, you'll be excited and stimulated to know.". Holden er i aller høyeste grad allerede på vei inn i voksenverdenen. Det frarøver ikke påminnelsen man står igjen med noen betydning.

Kom ikke og si noe annet enn at tanken på at man er en organisk robot ikke er skremmende! Nyte det sier du, men da kan man jo ikke engang velge om man vil nyte det eller ei? Bare følge strømmen og håpe, et forhåndsprogrammert håp, at ens inntrykk og sanseopplevelser betyr en dritt. Det fine er at man kan avfeie determinismen ved at den slår beina under seg selv, tror man på determinismen så er man også dømt til å tro på den. Skjønt, det sier likevel ikke noe om muligheten for fri vilje og er i grunn bare mer skremmende. Faen.

Hehe, artig å prøve seg i blant.

Det var i utgangspunktet en spøk som jeg deretter har fulgt opp, hvis det var noen tvil om det!

Med svartsyn mente jeg i grunn bare at det ofte ikke er så stort rom for begreper som frihet og den slags med en gang man begynner å snakke i biokjemiske vendinger om hjernen, særlig når man omtaler utfallet av prosessene som kognitivt bråk, hehe. Dette er jo skremmende tanker for mange.

Tror ikke det er så enkelt. Og jeg ser ikke helt hva du vil oppnå her, hva dette lille korstoget er godt for. Hva med å være åpen for at det noe der, som kan treffe andre? Slik som det gjorde for den som skrev denne omtalen, hentet fra NRKs bokblogg:

"Med hvis trærne dytter poeten Vilde Heggem på grensene for hva som kan kalles for tekst … De strippede og avkledde diktene til Vilde Heggem fremstår som kresne og minimalistiske, hvor ordene som har overlevd poetens klipp, lim og kast-teknikk taler til meg som leser med en voldsom kraft. Derfor blir det ekstra sterkt å lese … Jeg-personens naive desperasjon er nesten rørende, i en av de mer ordrike tekstene i en bok som utfordrer måten jeg leser dikt på"

Jeg går ut ifra at du med denne tørre kommentaren ønsker en nærmere redegjørelse. De 75,7 prosentene er en beregning foretatt på grunnlag av det totale antallet ganger jeg har vært negativt innstilt til noe og det har vist seg å stemme. Siden det hersker uenighet om hva som er negativt og ikke har jeg måttet forholde meg til samfunnets overordnede syn på saken eller beslektede anliggender. Sagt på en enklere måte: Hadde jeg i alle tilfeller hvor jeg har vært negativt innstilt til noe, fått rett, så hadde jeg vært hundre prosent sikker på det ovennevnte utsagn. Det er verdt å merke seg at det i denne prosentberegningen aldri inkluderes negativt ladede fordommer som jeg ikke har mulighet til å få bekreftet eller avkreftet. Det er derfor et høyst pålitelig prosenttall jeg har oppgitt, dersom man da ikke tar i betraktning samfunnsverdienes foranderlighet, og det er dette jeg har forsøkt å ta høyde for ved å si ca. De 0,003 prosentene som utgjør slingringsmonnet anslås nemlig å kunne være tidsåndens omtrentlige endring hva de store saker angår, i løpet av mine leveår.

Man trekker 24,3 fra 100, men man må jo regne med et slingringsmonn på 0,003%, derfor "ca".