Å lese Thure Erik Lunds bøker, for meg, er som å scanne livsverdenen vår og se for seg at vi har en ubegrenset (cyber-lesing?) lesning av inntrykkene. Man åpner nettsiden: der står det fem overskrifter, ti reklamer, alt leses opp og alt foldes ut av språkregisteret som er tilgjengelig og altvitende. På det vis er det som om disse "språkinstansene" han snakker om, som er meget fremtidsrettede, allerede finnes i fremtiden og skuer tilbake, og så folder ut boka Straahlbox inn i Thure som skriver, og inn i meg som leser. Den er alle akkutte inntrykk som vi ikke fokuserer på, den ser på alt, og folder det ut. Det fascinerer meg.. og jeg håper noen kan ta meg på noe, og bekrefte noe. Jeg har ikke lest essayene hans, og har hørt de er noe oppklarende. Ellers minner Straahlbox meg mest om Compromateria, om jeg skal peke til en annen som ga meg samme følelse: at jeg møter en grense, krysser den ikke, får ikke til, men bare faller, ruller langs den og skredes videre av språket selv. Sidene flyr, jeg glemmer meg selv, og jeg vet ikke hvor jeg skal.. "før du har prøvd å gå baklengs inn i mørke natta", har du ikke lest Lund.

Hilsen perpleks, kuriøs, synsende og forvirret Thure Erik Lund-leser.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Viser 3 svar.

Jeg vet ikke om jeg kan ta deg på noe, Krister, og jeg kan vanskelig se for meg at jeg kan ta TEL på noe i denne romanen heller. Men jeg kan kanskje oppklare enkelte ting for deg (tror jeg), selv om jeg synes du har lest boka godt. For meg så var dette en befriende roman å lese. Jeg begynte å lese TEL i 2001, og endte opp med å ferdistille en hovedfagsoppgave om Grøftetildragelsesmysteriet i 2004. Jeg stortrivdes både i det Lundske universet og språket gjenom alt han skrev fram til Uranophilia, men falt av litt der, og enda mer forvirret og skuffet var jeg etter Inn. Jeg vet ikke om jeg skjønner mye mer i dag, men Sraahlbox var fantastisk, og også oppklarende i forhold til det sentrale berepet "verdensmaskinen" i TELs romananer. Til tross for den ironiske distansen som må leses inn i førstepersonsfortellingen, så er andre del, forklaringen fra singulariteten/verdensmaskinen, belysende, både for boka og forfatterskapet, og kanskje skal vi tro at dette er TELs "biofaktiske" fortelling, slik det antydes at verdensmaskinene livnærer seg og overlever på.

Og jeg er enig med andre som sier noe om essaysamlingene. Særlig Om naturen og Forgreininger er fascinerende, og gode innfallsvinkler til forfatterskapet. Likevel, selv om den er verre å lese, er det nok pamfletten utgitt på H-press, Språk og natur, som er "løsningen" på de siste fem bøkene til TEL. Her forklarer han hvordan han ser på språket som levende, dynamisk, vitalt og naturlig, og dette er det som skrives fram, av en eller annen, både i Compromateria, Uranophilia, Inn og Straahlbox. Språket lever av seg selv, nærmest uavhengig av forfatter, tekst og fortelling. Tydeligst sees dette i Inn og Straahlbox i de passasjene der det bryter helt sammen, og består av alle mulige typer språk (nesten). Hvis vi i tillegg leser inn en forkjærlighet for teknologi (tenk på bilkjøringen til Martha i Leiegården), en nomadisk vitalitet og et ønske om å forstå individualiteten i et moderne samfunn, skrevet fram gjennom språket, så kan det hende vi nærmer oss en forståelse for TELs forfatterskap.

Straahlbox er en fantastisk bok, og noe av det beste TEL noensinne har skrevet. Etter Inn sa jeg at nå er det på tide at han skriver om noe annet, noe nytt, nå håper jeg han fortsetter enda lenger inn, inn i det andre, og gir oss mer av dette.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Takk for framifrå respons!

Jeg synes det høres fornuftig ut, og derfor litt oppklarende - bare litt fordi meget er obskurt. At det er snakk om en form for moderne individualitet oversatt i tekstform er vel noe av det som er innlysende. Problemet jeg har med Lund er det samme problemet som man møter i høytsvevende filosofistudier, at utenfor diskursarenaen er det umulig å samle trådene og oversette det til vanlige språkspill, og av og til er det umulig å ta del i språkspillet som spilles ut foran seg. At vår livsform forlenges av og inn i teknologien (såvel som tingene), som blinde inn i blindestokken, er vel av "menneskets og tingenes delte immanens" - eller med Rilke: "å forandre tingen gjennom hjertet".. dialogen forutsetter: at tingen forandrer hjertet.

At noe slikt aksentueres, noe det for min del knapt gjør - som kampen på roteloftet ovenfor vitner om (en kamp som her gjentas) -, minner meg om en del moderne kunst som spiller på at blikket skal hviles på objektet, man vadrer rundt det, og så forstyrres blikket ved et innhul og man i kroppen mister balansen, og blikket og tingen må gjenfinne balanse og harmoni etter den har "falt inn i den". Aksentueringen der vil være at kroppen og blikket er bevegelig (altså ikke, som hos Descartes, et stillestående punkt som verdes teater spilles ut foran), og allerede blant tingene, organisk og i dialog, og forlenget. Kan det være noe i den duren? Jeg krever selvsagt ikke svar når jeg blir vidtløftig. Og jeg vil heller ikke sette Lund i samsvar - eller nedverdige om du vil - mine knappe anelser.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Ikke det at jeg er Lund, men jeg er helt sikker på at du ikke nedverdiger han, tvert imot tror jeg han er megete godt fornøyd med lesningen din, det ville jeg vært.

Jeg er helt enig i at tingene allerede er i verden, og forandrer seg kontinuerlig i TELs tekster, og jeg er også enig i at det er vanskelig, m ikke umulig, å lese disse tekstene dekonstruktivt, fordi det er for mange tråder, for mange omdreiningspunkter å fokusere på hele veien.

Jeg tror likevel vi kan skjønne er ved å holde fast i tre "pilarer", og lese tekstene ut fra disse. Den første er moderne individualitet, og skapelsen av denne. Den er innlysende. Den andre er forholdet natur og kultur, som også er relativt innlysende, selv om den er vanskelig å nøste ut. Den tredje er mer obskur, men jeg mener vi kan lese inn en samfunnskritikk, eksemplifisert gjennom outsiderposisjonen de fleste av typene til Lund representerer. I den forbindelse er det også interessant med de metapoetiske kommentarene vi ser gjenom hele forfaterskapet. I de tidlige bøkene er det bruken av anførselstegn, og tekstens egen kommentering av det skrevne i parenteser, som skiller seg ut. I Inn og Straahlbox dukker forfaterskikkelsen TEL opp som en karakter i teksten, ikke portretert med særlig vennlige øyne. Dette er interessant, ikke fordi teksten anser TEL som en kuriositet eller stakkarslig kar, men på grunn av den ironien som finens latent i alle TELs tekster. Gjenom en suveren tekst(skaper), får vi et ironisk bilde av de karakterene som ikke finner sin plass i et moderne samfunn, og i en ren postmoderne tradisjon søker de tilbake til fortiden for å forstå nåtiden og framtiden.

Tror ikke det ble noe klarere for noen av oss her, men vi er i det minste enige om at det er flott litetratur

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Ester Sleser42LilleviRufsetufsaVannflaskeIngunn SRisRosOgKlagingalpakkaNina GJan Arne NygaardHarald KBjørg L.RandiMarit MogstadJarmo LarsenSolingar hJakobLars MæhlumelmeTone SundlandReidun VærnesVivian M.gretemorOleDagfinn JakobsenLesevimsaTanteMamieElin FjellheimMorten MüllerAnneWangMonica CarlsenMarianneAgurTorGroKaren RamsvikFrisk NordvestJan-Olav SelforsIngvild S