Bokelskere.no

Jeg er veldig, veldig enig med deg! Ketil Bjørnstad er dessuten en forfatter som er forunderlig underkjent i Norge - enda jeg knapt vet om noen norsk nålevende forfatter som skriver så følsomt, så estetisk, så litterært, så dypt og klokt som ham!

Visst er det befriende at noen sier det de mener! Jeg er nok over gjennomsnittet opptatt av språket i bøkene jeg leser, og skyr det jeg oppfatter som dårlig språk som pesten. Jeg klarer rett og slett ikke å se forbi det dårlige språket. Men i akkurat den artikkelen det er henvist til her, var det spesielt "Før jeg brenner ned" som fikk gjennomgå. Og ikke bare opplevde jeg at han kritiserte språket til Heivoll, men han latterliggjorde det. F.eks syntes han det var selvimotsigende å si at noen står "fastfrosset" foran flammene (som pyromanen i boka hadde satt i gang). Det er godt mulig at ordet "frosset" burde være reservert til situasjoner som har mer med kulde å gjøre, men jeg som leser hadde ingen problemer med å se for meg at man kan stå fastfrosset foran flammer - i ren frykt og avmakt. Når språket kritiseres på et slikt nivå, blir det for meg en smule tullete. Og jeg sitter igjen med en følelse av glede over at jeg ikke lar slike bagateller ødelegge min leseopplevelse! Det var vel blant annet dette jeg hadde i mente da jeg skrev min forrige kommentar. ;-)

Jeg har også mistet en liten håndfull med stjerner - uten at det plager meg det minste. ;-) I og med at så mange har opplevd dette samtidig, er det sikkert en brukerprofil - og dermed også alle stjernene - som har forsvunnet. Godt vi har flust av andre ting å bygge selvfølelsen på! ;-)

Tilsluttes! Og selv om fyren faktisk har et og annet poeng, så går rullgardinen ned hos meg fordi poengene han måtte ha drukner i alt det surmagede og usakelige!

Jeg anbefaler "Balansekunst" av Rohinton Mistry. Den er tykk, meget godt skrevet og så trist at du glemmer hvor vondt du selv har det! ;-)

Her er en link til min blogg - Rose-Maries litteratur- og filmblogg. Jeg skriver både om litteratur og film, og har etter hvert samlet over 400 bokomtaler og 270 filmomtaler.

Eh ... ønsket du ikke en diskusjon? Da må det vel være rom for å komme med litt ulike synspunkter uten at man skal bli avskrevet med at man har så innmari såre føtter? Mange av innleggene er dessuten fulle av humor. Ser du ikke det? ;-)

Mine føtter er for øvrig helt intakt. ;-)

I stedet for å kritisere andre og/eller det du ikke oppfatter som bra - hvorfor ikke være foregangsmann mtp hvordan du ønsker at disse sidene bør være? Her er det plenty av muligheter! Og ønsker man forandring, må man begynne med hva man selv kan bidra med!

Å, jeg blir så glad når jeg hører dette! Det er en utbredt misforståelse at gamle klassikere skal være så tunge å komme gjennom. Denne boka er fantastisk!!!!

Her er min omtale:

Patriarken Gebelawi har bygget et palass av et hus, som er omkranset av en høy mur som skal beskytte klanen mot inntrengere. Alle som lever innenfor disse murene har det nærmest paradisisk. Hagen beskrives som så vakker at mine tanker går hen til Bibelens Eden. Å få være her er ensbetydende med å leve i fred og harmoni. Hadde det ikke vært for den eneveldige Gebelawi som bestemmer absolutt alt ... Like fullt: det er definitivt bedre å være innenfor enn utenfor!

Gebelawi vokter over en hemmelighet. Ingen andre enn ham vet hva de såkalte 10 statuttene inneholder, bortsett fra at alle vet at dette løser gåten med hvordan arven skal fordeles. Statuttene er omspunnet med mystikk.

Idyllen blir brutt da Gebelawis eldste sønn Idris forvises fra palasset og må friste en heller kummerlig tilværelse utenfor murene. Deretter overlates bestyrelsen av eiendommene til halvbroren Adham, som er godheten selv. Med klare paralleller til Bibelens Adam og Eva-lignelse og slangens fristelser, som til slutt fører til at de forvises fra Paradis, eller for den saks skyld historien om Kain og Abel, går også Adham i fellen. Idris oppsøker ham nemlig og ønsker å få vite om han er omtalt i statuttene - altså om det blir noen arv på ham ... Adham skjønner at det vil være fryktelig galt å gå i mot patriarken, og ønsker ikke dette. Men så klarer hans kone å overtale ham. Det hele ender med at også han og kona forvises fra palasset.

Deretter følger vi livet utenfor murene. Gjennom flere generasjoner følger vi Gebelawis etterkommere, der de gjør de samme feilene om og om igjen. Det er en evig kamp mellom det gode og det onde, om hvem som skal være bosser og kreve inn beskyttelsespenger, om hvem som er inne med hvem etc. Gode figurer kommer og går - etter Adham kommer Gebel, så Rifaa, deretter Qasem og til slutt Arafa. Man skulle tro at disse skulle bringe samfunnet fremover en gang for alle, men neida. Hukommelsen er kort blant Gebelawis etterkommere. Misunnelse og sjalusi skaper maktkamper som ingen ende vil ta. Det er et hardkokt gangstermiljø som beskrives, med drap og hevndrap, blodhevn og bakholdsangrep. Det imidlertid alle har til felles, er drømmen om en gang for alle å bli akseptert av stamfaren Gebelawi, som underlig nok overlever de fleste ... Får hans undersåtter noen gang vite hva som står i statuttene?

Historien er noe av det merkeligste jeg har lest. Den er nærmest mytisk i formen, og foregår uten referanser til tid og sted, selv om jeg har forstått at den visstnok foregår i en bydel i Kairo. Det er sagt om denne boka, som Mahfouz skrev et par år etter den mer berømte Kairo-triologien (som jeg snart må få lest!) at dette er den mest kontroversielle romanen han har skrevet. Den provoserte det konservative muslimske miljøet fordi man oppfattet den som blasfemisk. Det synes jeg er underlig fordi gud omtrent er totalt fraværende i boka. På den annen side har patriarken Gebelawi egenskaper som til forveksling kan ligne en gudeskikkelse. Det er enormt mye symbolikk ute og går i boka, jf. mine tanker om parallellene til Bibelhistorien. Og jeg har sikkert ikke fått øye på mer enn en liten flik i dette bildet. Utgivelsen holdt på å koste forfatteren livet da han i 1994 ble knivstukket av et par ekstremister.

Selv om dette er en svært spesiell bok, hadde den et vanvittig driv som gjorde at jeg ble helt fjetret! Ikke bare er boka meget godt skrevet - og oversatt! - men den handler om det universelle ved det å være menneske på godt og vondt. Jeg gir toppkarakter til denne boka! Terningkast seks!

Svært godt oppsummert, Karin! Her har vi kjernen av boka! Jeg er nettopp ferdig med den, og er bostavelig talt overveldet!

Fremfor alt gleder jeg meg til Knausgårds "Min kamp 6"!

Nye bøker kjøper jeg dels via Bokklubben og dels i alle mulige bokhandlere jeg tilfeldigvis måtte være innom. Ellers kjøper jeg mye gammelt via qxl-auksjoner, www.antikvariat.net og på loppemarkeder. Fordelen med qxl og antikvariat.net er at man kan legge inn søk og få epostvarsel når perlene dukker opp til slutt.

Det stemmer! Og fremdeles elsker jeg å gå på loppemarkeder for å spore opp slike gamle skatter! ;-)

Herlig tilnærming! I like! ;-)

Jeg VET svaret, som er det samme som mitt: Dette klarer verken du eller jeg! Og jeg har sikkert 300 uleste bøker i hyllene. Det nytter jo ikke uansett hvor mye jeg leser unna, all den tid tilførselen er enda større ... ;-)

Går det ikke an å lage en "blåkopi" av Bokelskere - mht det tekniske, mener jeg? ;-) Jeg er blant dem som gleder meg villt til filmelskere er oppe og går! Og hvis du/dere lager samme opplegget som med Bokelskere, slik at alle filmer som kjøpes via ditt system gir klingende mynt i kassen, kommer jeg til å bli en stor bidragsyter! ;-)

Davita vokser opp på 1930- og 40-tallet i New York. Foreldrene hennes er ikke religiøse, selv om moren er av jødisk avstamming og faren er såkalt kristen. Derimot er de sterkt politisk engasjerte på ytterste venstre fløy i en tid da kommunismen sto som en motsetning til fascisme i tillegg til kapitalisme og utnytting av proletariatet. Faren var journalist, og i forbindelse med den spanske borgerkrigen som raste forut for andre verdenskrig, reiste han til Spania som krigskorrespondent. Dette var ikke ufarlig, men fremveksten av fascisme måtte for en hver pris bekjempes!

Davita og hennes mor var mye overlatt til seg selv mens faren var ute på oppdrag. Davitas oppvekst var preget av endeløse flyttinger, noen ganger flere ganger pr. år. Det som imidlertid fulgte henne som en "rød tråd" gjennom hele barndommen, var en spesiell harpe som de alltid monterte over inngangsdøra, og som "sang" når man gikk gjennom døra. I perioder med mye problemer, skulle harpen være den som holdt Davita oppe.

I et nabolag med mange religiøse jøder følte Davita seg tiltrukket av det livet som foregikk i synagogen. Til sine foreldres store forbløffelse, begynte hun bl.a. å studere Toraen, Talmud og hebraisk. En kjent jødisk forfatter, Jakob Daw, bodde i perioder hos familien, men grunnet sine ytterliggående politiske oppfatninger samt skrifter, blir han utvist fra USA rett før utbruddet av andre verdenskrig. I mellomtiden øker Hitlers makt i Tyskland, og krigen i Spania vinnes av fascistene ... Europas jøder går en meget usikker fremtid i møte.

Davitas far forulykker mens han tilfeldigvis befinner seg i den baskiske byen Guernica under et bombeangrep i 1937, som etterlot hele byen i ruiner. Dette skjedde angivelig mens faren var i ferd med å redde en nonne fra den sikre død. I stedet døde de begge. Da Picassos bilde Guernica senere dukker opp i New York, skulle det komme til å bety mye for Davita, som lette etter spor av sin far i bildet:

"En lett grøssing gikk gjennom meg. Jeg kunne ikke slutte med å stirre på maleriet. Det var merkelig så stille det var blitt i rommet, og lærerens stemme svant langsomt bort, som om den var blitt oppslukt av veggene. Guernica. Svart og hvitt og grått. Groteske kropper av kvinner og en hest og en okse. En skrikende kvinne med et dødt barn. En løpende kvinne med nakne bryster. En brennende kvinne med armene løftet. En svart og hvit okse som stirret. En lykt knuget i en løsrevet hånd. Og et lys over det hele. Og stykker og biter av en død soldat, Og hva var det, i mørket mellom det skrikende hodet til hesten og det stirrende hodet til oksen? En fugl! En liten, grå fugl med hodet vendt oppover, skrikende, med vidåpent nebb. Og alt i svart og hvitt og grått. Så lett det var å gjøre nå, det som jeg hadde gjort en gang før - en knebøyning og et støt oppover og med letthet gjennom luften, lande ubesværet ved siden av fuglen og feie den forsiktig opp og løpe av gårde med den fra oksen og hesten og gjennom bombesprengte gater og ruinene av nedfalte hus og branner og løse kroppsdeler og ned til elven og broen og utkanten av byen hvor min far var, og hjelpe ham med å bære den sårede nonnen, så hoften hans ikke skulle svikte under vekten av henne."

Det var ikke lett for Davitas mor å klare seg som alenemor i 30-årenes New York, men grunnet det sterke samholdet i det jødiske nabolaget, gikk det på et vis. Den dagen Sovjet - selveste kommuniststaten med stor K - inngikk en avtale med fascismens nazi-Tyskland, ble det imidlertid for meget for henne ...

Dette er en utrolig sterk roman som jeg lenge har sett frem til å lese. Etter en noe haltende begynnelse, ble jeg totalt oppslukt av historien i boka. Den grep meg med en slik kraft at jeg hadde store problemer med å løsrive meg. Det som kanskje er den største styrken med boka, er alle de ulike nivåene i den. På den ene siden kommunismen og fascismen, slik jeg allerede har vært inne på. Så dette med å vokse opp som ikke-religiøs jøde i et ytterst religiøst jødisk samfunn. Etter hvert også Amerikas frykt for kommunismen og særlig dette med troen på væpnet revolusjon. Så har vi dette med blandingsekteskap, og så dette med å være en begavet jente slik Davita var, og likevel ikke bli regnet med når det kom til stykket. Fremveksten av jødehatet i Europa og den ikke helt store troen på at Hitler faktisk ville være farlig når det kom til stykket, er også beskrevet på en måte som gir en forståelse av hvorfor verden ikke foretok seg noe mens det enda var tid. Samtidig får vi et sterkt innblikk i hvor lite berørt den vanlige borger i USA rent faktisk var av at det pågikk en verdenskrig "out there".

Boka er svært godt skrevet! Og jeg er stum av beundring over at en aldrende mannlig forfatter har skrevet en så oppriktig og troverdig roman om alt som rører seg i et lite pike-sinn fra 7-8 årsalederen og frem til 14-15-årsalderen - og endog gir denne ungpiken jeg-fortellerrollen. Det må bli terningkast seks!