Bokelskere.no

He-he ... Nei, det kan man ikke si. Og jeg har nettopp begynt på Leo Tolstojs bok "Ivan Iljitsj' død". Ikke akkurat glad-litteratur, det heller!

;-) Dersom du liker det mørke, dystre, bitende satiriske, tror jeg du vil like denne boka! Av de tre Yates-bøkene jeg har lest så langt, har jeg utvilsomt likt Revolutionary Road aller best, men denne følger nokså rett etter.

John Wilder er en vellykket reklamemann midt i tredveårene, bosatt i New York, gift med den beskjeftige kona Janice som innehar en boksamling på intet mindre enn 4000 titler ... Sammen har de sønnen Tommy. Han burde vært lykkelig. Svært lykkelig, faktisk! I Yates verden, som stort sett er befolket med mislykkede antihelter, burde man ikke bli veldig overrasket over at så ikke er tilfelle. Ikke bare er John Wilder ulykkelig - han står faktisk på kanten av stupet den dagen han ringer hjem til sin kone og proklamerer at han ikke kan komme hjem. Og da hun spør ham om hvorfor, svarer han at han er redd for at han kan komme til å drepe henne og sønnen. Deretter et sammenbruddet et faktum, og han befinner seg etter hvert på lukket avdeling i en psykiatrisk klinikk.

En ukes tid på lukket avdeling gjør et sterkt inntrykk på John Wilder. Pasientene vandrer opp og ned i korridorene ... opp og ned ... opp og ned. I enden av gangen ligger det noen skitne madrasser, og stedet omtales kun som "runkekroken". Wilder er redd for å bli gal på alvor dersom han er nødt til å bli på dette stedet et sekund mer enn nødvendig. I motsetning til de andre pasientene, slipper han heldigvis ut, og vender tilbake til en kone som er glad for å få ham hjem. Han henvises til en psykiater som ikke gjør annet enn å si "hm" og "mmm" til det meste av det han sier, og som henviser ham til Anonyme Alkoholikere slik at han skal få bukt med sine alkoholproblemer. Men drikkingen fortsetter ... nå riktignok mer i smug enn tidligere ... Og ikke blir han noe bedre av å lire av seg historier fra sin barndom hos psykiateren heller ...

Etter hvert treffer Wilder den unge jenta Pamela som han innleder et forhold til, og sammen bestemmer de seg for å lage en film om hans opphold på den psykiatriske klinikken. Wilder forlater kone og barn, og han og Pamela oppsøker etter hvert lykken i Hollywood. Men i stedet for å bli en suksesshistorie, blir dette for Wilder en reise rakt inn i undergangen ...

Det er sagt om denne boka at den antakelig er den mørkeste Yates har skrevet. Samtidig er den blant de morsomste. Romanen harsellerer med det såkalt vellykkede, den gjør narr av moderne behandlingsformer som psykoanalyse og den er nådeløs i sin beskrivelse bl.a. av kvinners forventninger til livet generelt og mannen spesielt på 1960-tallet. Alt Janice ønsker er at hun har en mann som er til stede. Hva han har å bidra med i livet hennes, synes av underordnet betydning. Og den stakkars mannen, her i John Wilders bilde, er kun styrt av sine primitive lyster etter sex og alkohol. Men uansett hvor begredelige personene i denne boka ble beskrevet, satt jeg ofte og humret og lo. For det er noe med Yates tilnærming til sine romanfigurer, hvor han drar beskrivelsene av dem nesten helt ut i det karikerte. Litteraturklubben har bl.a. uttalt følgende i sin presentasjon av boka: "Personene hans er aldri helter. Til det er de altfor arrogante og forfengelige. De sier sjelden det de mener, men røper alltid mer om seg selv enn de vil når de snakker. Og de liker å snakke. Med alle sine feil er de heller aldri verre enn oss, hvis vi våger å være ærlige med oss selv et øyeblikk." Bedre kan det ikke sies!

Jeg synes denne bitende satiriske boka fortjener terningkast fem.

Tidligere er "Revolutionary Road" og "Påskeparaden" utkommet på norsk. Yates døde for øvrig i 1992.

Jeg har en blogg jeg også, men det er god tradisjon for at vi på disse sidene legger ut full-teksten her, og ikke gjør folk avhengig av å gå inn på bloggen vår for å lese bokomtaler o.l. ;-)

Ja, er det ikke herlig!!!??? Denne forfatteren ble jeg seriøst nysgjerrig på!

Oi! Enda en forfatter å merke seg! Denne forfatteren og boka ble jeg veldig nysgjerrig på etter å ha lest ditt innlegg. Men hvor får man tak i bøkene av denne forfatteren i dag? Utelukkende på antikvariater?

Fantastisk bokomtale! Jeg får jo faktisk lyst til å lese boka på nytt! ;-)

I "Juleoratoriet" møter vi tre generasjoner med menn; først Aron, deretter sønnen Sidner og til sist Sidners sønn Victor. I 1920/1930-årenes Sunne i Värmland har Aron nettopp mistet sin kone Solveig, som sammen med det lokale koret nesten var klar til å fremføre Bachs "Juleoratoriet" i kirken. Det forhold at Solveig, korets mest begavede sanger, er død, gjør at hele det ambisiøse prosjektet skrinlegges.

Aron holder på å gå fra forstanden pga. savnet av sin kone. Sønnen Sidner lider sterkt under dette, mens datteren Eva-Liisa på sin side forsøker å bringe mer glede inn i den skadeskutte familien. Men det forhold at noe av det første Aron gjør er å selge gården, barndomshjemmet, det forrykker balansen i Eva-Liisas liv en periode. Sidner er en følsom gutt som aldri helt får innpass blant guttene på skolen. Hans hang til å sentrere absolutt alle sine skolestiler rundt Johan Sebastian Bachs liv og levned, får det til slutt til å sprekke for en av lærerne hans. Hjerteskjærende nok gjør dette at Sidner aldri mer vil skrive stiler på skolen.

Tilfeldighetene vil ha det til at Aron kommer i kontakt med en ensom kvinne på New Zealand. Tessa bor sammen med sin fordrukne bror, som utøver en altoppslukende kontroll over henne. I smug brevveksler hun med Aron gjennom flere år, og bygger ikke bare alle sine drømmer og håp rundt ham, men faktisk hele sitt liv. Da barna er store og klarer seg selv, reiser Aron av gårde til New Zealand for å treffe Tessa. Det er en lang og strabasiøs reise, og underveis rammes han av tungsinn. I stedet for å nå frem til Tessa, tar han sitt eget liv. Dette tar nesten fullstendig knekken på Tessa, som ender på asyl i en del år. Det skal imidlertid vise seg at livet har mer å by henne, ikke minst da Sidner etter andre verdenskrig reiser for å oppsøke henne ... Han har i mellomtiden fått sønnen Victor, og forholdene rundt sønnens tilblivelse er nesten som en roman i seg selv.

Dette er en bok full av overraskelser, mange fortellerstemmer (noe som tidvis var litt forvirrende) og de mest fantastiske historier. Mest av alt nokså triste historier, men innimellom også en og annen morsom og tragikomisk historie. Et av bokas komiske høydepunkter er utvilsomt da Sidner skal hjelpe Selma Lagerlöf med å gjennomgå boksamlingen og sprette opp bøker hun aldri har lest, men ønsker at andre skal tro at hun har lest. Også da den stakkars mannen Torin sitter i rettssalen og er tiltalt for å ha bortført sin egen sønn, og hele historien om hvem som egentlig var faren til barnet kom for en dag. Du godeste, for noen skjebner! Til slutt skal det bli Sidners sønn Victor som gjennom å gjøre musikken til sitt levebrød, kommer til å virkeliggjøre Solveigs drøm ...

Historiene om Aron, Solveig, Tessa, Splendid, Fanny, Sidner og Victor er flettet inn i hverandre i denne boka. Som tidligere nevnt hadde jeg av og til problemer med å skjønne hvilken stemme som snakket til en hver tid, men i det store og hele var det ikke et veldig stort problem. Jeg ble glad i menneskene i boka, og historiene rørte virkelig ved meg. Jeg leste denne boka for noen år siden, og jeg tenker at denne gangen heller ikke er den siste. For dette er en bok man kan lese flere ganger og stadig oppdage nye sider. Boka er godt skrevet. Når jeg likevel ender med å gi "bare" terningkast fem, er det fordi jeg i perioder hadde litt vanskelig for å finne tråden, og dette forstyrret flyten i lesingen. Noe av det sterkeste med hele boka er beskrivelsen av sorg, drømmer som aldri blir oppfylt og savnet etter kjærlighet som kun deles ut i sparsommelige smuler til bokas hovedpersoner, og som etterlater dem nærmest som åpne sår. Det var sterkt!

;-) Og jeg vurderer å gjenlese den veldig snart!

Da har jeg bestilt både "In the beginning" og "Promise", og så håper jeg at Bokklubben i ekspressfart ekspederer disse bøkene til meg! Jeg kan simpelthen ikke vente! ;-)

Jeg har skjønt at her må jeg "nøye meg med" engelske bøker, ja! Og det er ikke sikkert at det er noe dårlig valg heller. ;-) Hvis du tilfeldigvis skulle kjenne til noen filmer - i tillegg til "The Chosen" som er basert på Potoks bøker - så ikke nøl med å tipse meg! ;-)

Ja, vi burde egentlig gå kollektivt sammen om å omtale bøkene hans! Det fortjener han! Mange av bøkene hans leste jeg for 20-30 år siden, så det er kanskje på høy tid å gjenlese noen av hans beste. Som Villa Europa, Alvebergtriologien, Oda etc.

Chaim Potok er en fantastisk forfatter, og jeg skulle ønske at noen innen forlagsbransjen oppdaget ham og revitaliserte bøkene hans! Jeg MÅ få tak i mer av denne forfatteren!

Takk for hyggelig tilbakemelding! Når jeg skrev at stykket savner aktualitet i dag, så tenkte jeg primært på det gryende kjærlighetsforholdet mellom Julie og Jean. Det er vel i dag ikke slik at valg av en kjæreste utenfor ens sosiale klasse vil være fullstendig ødeleggende for et menneske, slik det utvilsomt kunne være for over 100 år siden. Dette med hersker og tjener synes jeg inneholder andre elementer, som selvsagt kan ha aktualitet også i dag. I alle fall når man ser på utbredelsen av utenlandsk svart arbeidskraft og hva dette gjør med menneskeverdet til dem som på denne måten tvinges inn i en slags skygge-tilværelse helt på siden av samfunnet for øvrig. ;-)

Jeg må nok medgi at jeg er litteratur-avhengig så det holder! Jeg klarer nemlig verken å styre unna salg- eller fullpris-bøker. Det er ingen andre steder hvor lommeboka sitter så løst som når jeg befinner meg i en bokhandel (ja, kanskje bortsett fra i DVD-butikker, må jeg nok innrømme), og mine skal-bare-se-turer innom slike butikker pleier i grunnen alltid å ende med at jeg kommer ut med et par nye bøker. Minst ... Jeg mister rett og slett gangsynet og selvkontrollen. ;-)

Pt. ligger jeg sånn ca. tre år etter mht. hva som kommer inn i boksamlingen og hva jeg er i stand til å få lest unna ved siden av full jobb. Det er fortvilende og medfører noen ganger ikke rent lite stress faktisk. Altså mht. alle perlene som bare ligger der og venter på meg, mens tiden ikke strekker til ...

Noe jeg faktisk HAR blitt mer disiplinert på er at jeg bruker god tid på å vurdere nye bøker som kommer på markedet. Jeg leser/kjøper derfor færre bestselgere enn tidligere, og opplever at kvaliteten på det jeg leser dermed har steget betydelig. Jeg skulle gjerne hatt tid til å lese flere bøker, men det går jo en grense for hva det er mulig å få til i en travel hverdag med et lass av plikter og forpliktelser ... ;-)

"Segelfoss by" er en fortsettelse av "Børn av tiden", som utkom i 1913. Det er den fiktive bygda Segelfoss i Nord-Norge på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet som er utgangspunktet for begivenhetene i begge bøker. Allerede i "Børn av tiden" sto gamle vedtatte normer for fall, og det var ikke lenger slik at man måtte være av fin byrd for å komme noen vei her i livet. Samfunnet var i rivende utvikling, fra det gamle føydalsamfunnet til et moderne samfunn hvor det var pengene og ikke primært familiebakgrunnen som rådde.

I den første boka seilte oppkomlingen og industrireisningsmannen Thobias Holmengraa forbi det gamle Holmsen-dynastiet som bygdas mektigste mann. I "Segelfoss by" tar Hamsun det hele enda lenger ut. Nå er det nemlig Theodor på Bua som klatrer på den sosiale rangstigen, og befester sin stilling blant dem man kan regne med. Samtidig oppstår det en middelklasse bestående av bl.a. bygdas lege og advokat.

Etter hvert endrer bygda Segelfoss status til å bli en by, og det er på mange måter fremveksten av denne byen som er det sentrale temaet i boka. Det er kapitalismen som rår. Mens makten tidligere var konsentrert rundt Segelfoss gods og på få hender, er den nå spredt på flere hender i det som vokser frem som en by. Det skjer noe med menneskene som plutselig kommer til makt, og dette gjør Hamsun narr av. Samtidig opplevde jeg også at de etablerte gamle familiedynastiene får gjennomgå, og jeg synes derfor det er litt urettferdig at Hamsun kritiseres for å være fiendtlig i forhold til at arbeiderklassen fikk mer makt. Og finnes det for øvrig noe mer narraktig enn hovmod og manglende ydmykhet, uansett bakgrunn? Mange ganger ble jeg sittende og humre godt over de bitende, sarkastiske beskrivelsene av mennesker som tok seg selv alt for høytidelig. Det er dette jeg opplever at Hamsun gjør narr av.

Boka, som ble fantastisk opplest av Nils Johnson, fortjener terningskast fem.

Dette er en frittstående fortsettelse av Potoks roman "Mitt navn er Asher Lev", som kom ut i 1972. I denne romanen fulgte vi Asher Lev fra han som helt ung gutt valgte å følge sitt kunstnerkall, stikk i strid med hans jødisk-ortodokse families planer. Etter et kunstnerisk gjennombrudd med bildene "Korsfestelsene", et helt uhørt tema i et jødisk hjem, brøt han med sitt jødiske fellesskap i Brooklyn og reiste til Frankrike.

I "Asher Levs gave" møter vi en mann som i mellomtiden har blitt over 40 år. Han er gift med Devorah og de har sønnen Avrumel og datteren Rochelet. Asher Lev har blitt en betydningsfull og verdenskjent kunstner, og kona skriver barnebøker. Vi får vite at Devorah er blant dem som overlevde andre verdenskrig og tyskernes okkupasjon av Frankrike fordi hun levde i skjul i en nærmest hermetisk tett leilighet i Paris i to år av sin barndom. Hun har fremdeles mareritt rundt dette og klarer ikke å sove uten å ha lyset på. Foreldrene og alle slektningene hennes døde i Hitlers konsentrasjonsleire.

Asher og Devorah har sitt hjem i Nice, og Asher har nettopp hatt en utstilling som de mest tungtveiende kritikerne har slaktet. De mener at Asher gjentar seg selv i kunsten sin og at det ikke er noe fornyelse å spore. Samtlige bilder blir imidlertid solgt. Mens Asher grubler over kritikernes signaler om hans stagnasjon, kommer det en telefon fra Brooklyn. Hans kjære onkel Yitzchok er død, tilbakekalt til Den sanne verden av Hærskarenes Gud. Onkelen var den eneste som støttet Asher Lev og hans kunstnerkall.

Asher har ikke vært på besøk hos foreldrene etter den famøse utstillingen av korsfestelsene for 20 år siden. Sjokket som avtegnet seg i foreldrenes ansikter etter at de gjenkjente seg selv i disse bildene, har ikke forsvunnet ... Like fullt har han ikke noe annet valg enn å innfinne seg i Brooklyn i forbindelse med begravelsen. Hele Levs familie er knyttet til den jødisk-ortodokse "sekten" Ladoverne, og følger i likhet med tusner av jøder over hele verden, den store Rabbien i ett og alt.

Mens Asher sliter med å forholde seg til sin familie, opplever han - nærmest til sin store skrekk - at hans kone lar seg oppsluke av dette miljøet. Endelig har hun fått tilbake en familie! Planen var at de skulle bli i Brooklyn i en uke, men Rabbien har andre planer. Gradvis overtales de til å bli der et par uker til, så litt til og så litt til. Oppholdet blir til måneder. Da Rabbien er en mann på over 90 år, trenger han en etterfølger. Det ligger i sakens natur at dette kommer til å bli Ashers far. Men Ashers far er også gammel, og de trenger å vite at det er noen etter ham også for å unngå splid i sekten. Og i og med at Asher er uaktuell, kastes blikket på lille Avrumel ... Så blir spørsmålet om prisen kan bli vel høy å betale, eller om Asher endelig har fått en mulighet til å rette opp all den urett Landoverne mener at han i sin tid stelte i stand ... Hva gjør dette med ekteskapet mellom ham og Devorah? Og hva med alle de hatske utspillene han opplever under besøkene i synagogen? Som ikke blir bedre da det viser seg at onkelen har oppnevnt Asher som forvalter av en stor kunstsamling som han har opparbeidet seg gjennom et langt liv ...

Nok en gang har jeg sittet med en perle av en bok levert av Chaim Potok, mellom hendene! Hvorfor har denne mannen aldri fått Nobels litteraturpris? Og hvorfor er det så få av hans bøker som er oversatt til norsk? Det skjønner jeg rett og slett ikke! De bøkene som tross alt er oversatt til norsk, burde i alle fall som et minimum bli gjort tilgjengelig for flere. Det var nemlig nokså vanskelig å få tak i spesielt "Asher Levs gave" og "Davitas harpe" i og med at bøkene for lengst er utsolgt fra forlaget.

Det spennende med Chaim Potoks bøker er at han på en helt unik måte beskriver spenningsfeltet mellom de jødisk-ortodokse miljøene og de sekulære jødiske miljøene, og også innad i de samme miljøene. På den måten får han frem hvor mangfoldig det jødiske miljøet er, slik at man unngår å falle i generaliseringsfellen. Hans bøker kom også ut i en periode hvor det fant sted en rivende utvikling innad i disse miljøene, slik at selv de mest ortodokse miljøene skulle bli i stand til å tilpasse seg det moderne samfunn. Som i boka "The Chosen" som jeg kun har sett på film, hvor den eldste sønnen til en Rabbi faktisk ender med å få lov til å studere på et universitet istedet for å følge i farens fotspor. For noen år siden ville dette ha vært helt uhørt i et jødisk-ortodoks hjem.

Mon tro om det opprinnelig var Potoks tanke at det skulle komme en oppfølger til "Asher Levs gave"? Jeg skulle gjerne visst hvordan det gikk til slutt! Jeg har opplevd både "Mitt navn er Asher Lev" og "Ashers Levs gave" som page-turnere av de helt store! Chaim Potok var selv rabbi, og jeg vil tro at mye av det han beskriver i bøkene sine langt på vei er selvopplevd. På et eller annet tidspunkt i livet sitt valgte han jo tross alt å bli forfatter. Potok døde i 2002, så noen oppfølger kommer dessverre aldri.

Denne boka fortjener terningkast seks!

Mitt siste kjøp var "Ordensforstyrrelse" av Richard Yates.

Løp og kjøp! Boka er til og med innbundet!

Nå har jeg lest boka! Her er mine inntrykk:

Handlingen i boka foregår i Madrid i 1942, mye godt rundt Dona Rosas café Bikuben. Her møter vi et utall mennesker i korte glimt. Det er faktisk helt umulig å ha som ambisjon at man skal klare å holde de ulike menneskene fra hverandre, og det kan neppe ha vært forfatterens hensikt heller. Tvert i mot vil jeg anta at det har vært meningen å fange en stemning blant i det alt vesentlige fattige mennesker i tiden etter den spanske borgerkrigen, og i starten av andre verdenskrig.

De fleste menneskene i "Bikuben" lever sjuskete liv. Det er lite penger blant folk, og fattigdommen er vanskelig å forholde seg til. Dette fører til at det for noen ungjenter ikke er noen vei utenom prostitusjonen. Andre har drømmer om et bedre liv, som å bli godt gift for eksempel. Men i et samfunn der alle bare tenker på seg og sitt, på hvor det neste måltidet skal komme fra eller for den sakens skyld den neste hyrdestunden som det eneste lyspunktet i en ellers nedrig tilværelse, er det liten plass til drømmer og naivitet. Likevel skal det heller lite til for å gi et annet menneske håp, og veien til fornedrelse lokket frem via fagre ord, er svært, svært kort.

Jeg slet veldig med å komme gjennom denne boka! Særlig i starten var det tungt, men det løsnet heldigvis etter hvert. Boka føltes vanskelig tilgjengelig på grunn av det omfattende persongalleriet som jeg et stykke på vei prøvde å henge med i svingene i forhold til, før jeg innså at jeg like godt kunne gi opp og heller konsentrere meg om å få mest mulig ut av fragmentene. For boka er faktisk sammensatt av en hel masse fragmenter, og det eneste menneskene vi presenteres for har til felles, er fattigdommen, at de bor i samme leiegård og at de har drømmer om et bedre liv.

Boka ble forbudt i Spania rett etter at den utkom, angivelig fordi den ble oppfattet som en kritikk av det spanske samfunnet. Dette finner jeg rett og slett vanskelig å forstå. I så fall ligger kritikken av samfunnet i beskrivelsen av menneskene som lever nederst på rangstigen, der de fører et liv man kanskje ikke ønsket å forholde seg til at fantes?

Selv om boka var tung å komme gjennom, er jeg glad for at jeg leste den! Det er imidlertid ikke til å komme forbi at antallet mennesker vi presenteres for - jeg vil anslå dette til rundt 2-300 mennesker fordelt på 239 sider - reduserte leseopplevelsen en del. Det er masse svart humor i boka og jeg humret og lo flere ganger. Likevel nådde den aldri de helt store høydene. Det må derfor bli terningkast fire på denne boka.