Diskusjonstråder har det med å leve helt sitt eget liv. ;-)

Jeg er snart klar med min dom over "Øya under havet" (i form av en bokomtale). Hvis du skal lese Allende, anbefaler jeg "Åndenes hus", "Eva Luna" og "Om kjærlighet og skygge". Spesielt de to første er virkelig god litteratur. Etter dette har det gått nedover med Allendes forfatterskap (litt opp og ned riktignok, men nedover!). Jeg kommer ikke til å lese mer av henne etter "Øya under havet", som holder til terningkast fire.

Jeg tror jeg beholder den! Selv om jeg for første gang på flere år har beholdt svært mange av de siste månedens bøker ... Det var liksom noe med den, som fikk meg til å bli nysgjerrig. (Mens jeg samtidig har avsluttet en annen bok, som var månedens bok i fjor, og som er så oppskrytt at det kan være det samme: Øya under havet av Isabel Allende... )

Morsomt at du tar dette opp, for jeg satt og lurte på akkurat det samme! Da jeg googlet på forfatteren, fant jeg svært lite ... og dette gjorde meg usikker på om jeg skal avbestille eller faktisk ta sjansen. Blir spennende å se om flere har noe å bidra meg! ;-)

Nei, han skriver litt vanskelig tilgjengelig i starten av de fleste bøkene sine, men brikkene faller heldigvis på plass etter hvert.

Jeg ville kanskje begynt med selvbiografien hans. Den er på mange måter nøkkelen til å forstå hvorfor han skriver som han gjør. ;-)

Jeg kjøpte "Magnetisørens femte vinter" av Per Olov Enquist, og droppet alt jeg hadde på gang for å lese denne umiddelbart. Som vanlig uhorvelig fascinerende når jeg åpner en Enquist-bok!

Takket være din omtale på bloggen din, kjøpte jeg boka og her er min omtale av den:

Om en barndom i ytterste nød

I denne selvbiografiske romanen forteller Jeannette om sin svært spesielle oppvekst med den alkoholiserte faren Rex og moren Rose Mary som selv mente at hun var kunstner, men som vel var mer gal enn noe annet når det kom til stykket. Sammen med søsknene Lori, Brian og Maureen prøvde Jeannette å overleve barndommen - begrepet "overleve" er brukt i ordets egentlige og opprinnelige betydning ...

Foreldrene nektet å gå på sosialhjelp, men ønsket å klare seg helt på egne premisser. Faren mistet ikke bare jobb på jobb, men ofte måtte de flykte hals over hode midt på natten fordi han hadde kommet på kant med noen (som regel kreditorer), som var etter ham. I periodene da faren var arbeidsledig, hadde familien omtrent ikke mat. Faren prioriterte sitt eget alkoholinntak fremfor mat til barna, mens moren gjemte unna mat som hun spiste i smug. I sine depressive perioder, som gjerne oppsto samtidig med at faren gikk på fylla, orket hun ikke å forholde seg til at hun hadde barn.

Familien flyttet fra det ene uverdige boforholdet etter det andre. Hus med termittmaur, hus med store fukt- og muggskader, hus hvor taket raste ned og det regnet inn - helt vanlige forhold for disse barna. Strøm hadde de sjelden råd til, og det var heller ikke vanlig at moren gadd å lage noe som helst til dem. I perioder overlevde barna kun på en og annen almisse, popcorn, kattemat, kasserte matpakker som de fant i søppeldunkene på skolen, pant fra flasker de samlet sammen og lignende. Men uansett hvor usselt det var, hadde alle barna en ufattelig lojalitet overfor foreldrene. En lojalitet jeg selv har store problemer med å forstå ... Julegaver kunne de se langt etter. Det var det rett og slett aldri penger til.

"Velg din favorittstjerne", sa pappa den natten. Han sa jeg kunne få beholde den for godt. Han sa det var julegaven min. (...) Vi lo av alle barna som trodde på julenissen og ikke fikk annet til jul enn en haug med billige plastleker. "om noen år, når alt det søppelet de fikk, er ødelagt og glemt for lengst", sa pappa, "har dere fremdeles stjernene deres."

Faren drømte store drømmer, som det aldri ble noe av. En dag skulle han bygge Krystallslottet, og opp gjennom årene satt han stadig og tegnet på dette slottet. Men på slutten var det bare han selv som trodde på denne drømmen ... all sin sjarme til tross.

Etter hvert som barna ble eldre, tok de seg diverse jobber for å spare opp penger til en start på et selvstendig liv. Og for å ha penger til mat! Men da faren stjal alle pengene de hadde spart opp gjennom hardt arbeid, holdt han samtidig på å knekke motet i dem. Like fullt klarte den eldste, Lori, å reise av gårde til New York, og der beredte hun grunnen for at Jeannette skulle komme etter. Og så Brian ... Med seg ut i livet var de utrustet med en stayerevne som egentlig savner sidestykke ... løvetannbarn, som de alle ble ... kanskje med unntak av Maureen ... På tross av deres beinharde oppvekst, og med foreldre som etter hvert ble uteliggere, klarte Jeannette å se storheten i farens drømmer og det unike i morens tro på kunsten ... selv om ingen noen gang kjøpte bildene hennes.

Dette er en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Selv om fortellerstilen først og fremst er veldig direkte og deskriptiv, og sånn sett egentlig ikke overlater så veldig mye verken til fantasien eller til ulike forståelser eller tolkninger av teksten, mener jeg at boka er godt skrevet. Jeg fant i alle fall verken klisjeer eller blødmer i teksten. Ikke graver forfatteren seg ned i elendebeskrivelser heller. Tvert i mot beskriver hun hvordan hun husker at barndommen hennes var - liketil og uten dikkedarier. Jeg synes også at hun har lykkes i å få frem hvor mangefascetterte foreldrene var. For selv om de var både håpløse og elendige omsorgspersoner, hadde de like fullt noe unikt som gjorde barna til dem de ble etter hvert. Skjønt man kan lure på om dette skjedde på grunn av eller på tross av ... Både forfatteren og hennes søsken ble noen kløppere til å klare seg selv, og dette ble deres redning. Historien gjorde meg både trist og oppgitt underveis. Det er en historie om omsorgssvikt på det groveste, om barn som vokste opp uten at noen brød seg, om sult i et velferdssamfunn, om mobbing og isolasjon ... fra virkeligheten. Her blir det terningkast fem.

Nydelig artikkel! Og så spennende at forfatteren snart kommer ut med ny bok på norsk!

Jeg tilhører nok de konservative som helst vil ha en papirbok i hendene. Tom. når jeg låner lydbøker på biblioteket, kjøper jeg de beste bøkene i papir i tillegg. Men ... en dag er huset fullt og det er ikke plass til flere bøker, og da er jeg sikkert med! ;-)

Det er i så fall synd, for dette må være hennes desidert dårligste bok. Jeg har hennes nyeste - "Snakk til meg" - liggende som lydbok. Gleder meg til den!

Her er min bokomtale:

En selvransakelsens mester

Per Olov Enquists biografi har slik jeg ser det hatt alle muligheter for å mislykkes. For det første er det han selv som har skrevet boka, og bare her er det grunn til å spørre seg om hvor selvransakende det hele faktisk kan bli ... For det andre skriver han om seg selv i tredje person entall. "Jaha", tenkte jeg ... "dette skal bli ... eh ... spennende ..." Og for det tredje er det Trond Brænne som leser, og han er ok han, men passer han til å lese denne boka da, tenkte jeg ... (etter å ha hørt ham som oppleser i "litt for mange" bøker om barn med en noe tilgjort barnestemme). Når jeg likevel valgte å lese den, skyldtes det en kombinasjon av en del nysgjerrighet (etter å ha sett et intervju med forfatteren om boka for en tid tilbake) og at jeg syntes at jeg burde få den med meg. Alle mine bekymringer ble grundig gjort til skamme, for maken til selvbiografi har jeg aldri i mine levedager lest noen gang! Enquist tok pusten fra meg! Jeg har knapt vært borte i en mer selvransakende biografi! Og hvorfor skulle han nå overlate skrivingen til noen andre, når han er en slik eminent forfatter selv?

Enquist forteller om sin oppvekst i Hjoggböle, som nærmest er en liten bygd i Västerbotten i Sverige. Moren var strengt religiøs og dette preget den unge Enquists oppvekst i betydelig grad. I tillegg var moren lærerinne, men det faktum at de liksom tilhørte middelklassen merket Per Olov strengt tatt lite til. Moren var nemlig så livredd for at noen skulle tro at de tilsnek seg privilegier, og dermed ble resultatet stikk motsatt. Det var faktisk arbeiderklassens barn som stakk av med privilegiene, slik han opplevde det. Han gikk mye for seg selv, og hadde få venner. Likevel er det ikke først og fremst en trist oppveksthistorie han forteller. I det området hvor han vokste opp ble det etter hvert klart at det var stor tetthet på forfattere. "Innavl", var forklaringen. Og dermed er tonen satt i Enquists selvbiografi, som er svært humoristisk, varm og full av selvinnsikt.

Enquist gjorde seg etter hvert sterkt bemerket som en solid forfatter. Han levde mye av sitt liv utenlands - i København, New York og Paris bare for å nevne noe. Men suksessen hadde sin pris, og etter hvert fikk han et stort alkoholproblem. Mens han var på toppen, holdt dette på å ødelegge ham fullstendig. Hans andre kone, danske Lone, hadde et hav av tålmodighet med sin alkoholiserte mann, og hun sørget for at han ble innlagt på ulike behandlingshjem, helst så langt borte fra sivilisasjonen som mulig. Men selv ikke å bli plassert i ødemarken på Island forhindret at Per Olov så sitt snitt til å rømme når trangen til alkohol ble for sterk. Til slutt overvant han heldigvis sin alkoholisme, noe som skjedde i starten av 1990-årene, og "et annet liv" kunne begynne ... Som en ren terapi skrev han "Kaptein Nemos bibliotek", en bok som handlet om hans egen oppvekst. (Denne boka tror jeg nok at jeg må lese om igjen, for akkurat dette - at den handlet om forfatterens eget liv - gikk meg, skam og melde, hus forbi den gangen jeg leste den.) Siden dette har han ikke rørt en dråpe alkohol!

Boka er så glitrende skrevet at jeg drister meg til å kalle den stor litteratur i seg selv! Enquist er skånselløs i sin selvransakelse - særlig omkring dette med sitt alkoholmisbruk. Det forhold at han skrev om seg selv i tredje person entall ga ham noen muligheter til å tilføre historien en hel del ekstra dimmensjoner, noe som heller beriket enn begrenset hans biografi. I tillegg til å høre hans historie om forfatterskapet og arbeidet på noen av de mest kjente teaterscenene i verdensmetropolene, får vi høre om hans politiske og journalistiske engasjement både i forhold til Vietnam, Pol Pot og Kambodja på 1960-70-tallet, for ikke å snakke om hans dekning av OL i München i 1972, der hele den israelske OL-troppen endte med å bli drept. Etter å ha lest Enquists selvbiografi har jeg fått jeg lyst til å kaste meg over absolutt alt han har skrevet! "Livlegens besøk" ligger i så måte klar ...

Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks!

En målgruppe kan vel være en målgruppe selv om spennvidden innenfor denne gruppen er stor?

Morsom tråd! Den må jeg selvsagt være med på!

Jeg har lest 16 bøker i mars - hvilket representerer en aldri så liten rekord for mitt vedkommende på en lang stund nå. Dette ville ikke vært mulig uten hjelp av lydbøker.

Min mars har vært preget av noe gjenlesning - bl.a. av Hamsun, med "Victoria", "Pan" og "Sværmere". Alle tre kvalifiserer til terningkast seks! I tillegg ble det også litt Amalie Skram.

En bok jeg trodde skulle bli svært krevende, men som overraskende nok ikke ble det, er Pustegynge av Nobelprisvinneren Herta Müller. I rettferdighetens navn bør det nevnes at jeg valgte lydbokutgaven. ;-) Min tidligere vegring mot denne forfatteren, som jeg har oppfattet som "not my cup of tea", er herved overvunnet!

En av de mest overraskende bøkene jeg har lest i mars er den svenske prisbelønte boka Til siste åndedrag av Anne Swärd. Det ser ikke ut til at denne boka har blitt oppdaget ordentlig her i Norge, og det er synd - for dette var en virkelig flott leseopplevelse! Boka vant jeg for øvrig i en av mange julekalendere jeg deltok i før jul i fjor.

Dag Solstads17. roman representerer også et høydepunkt i mars-lesningen. Hans humor er fantastisk!

Jeg ønsker også å fremheve Yan Liankes Landsbyens blod, en bok som er basert på en sann historie om spredningen av HIV-viruset på den kinesiske landsbygda.

Og omsider fikk jeg lest En tid for alt av Karl Ove Knausgård! Den likte jeg svært godt!

Alt i alt er jeg storveis fornøyd med egen leseinnsats i mars!

Jeg leverer stafettpinnen videre til nestemann! ;-)

Jeg kunne ikke vært mer uenig! Jeg synes dette er en fantastisk finsk røverhistorie av format!

Mens jeg som har lest to andre bøker av denne forfatteren, tenker at denne MÅ jeg lese! Og coveret - er ikke det på en måte et skrik om hjelp? Som også er temaet i boka - sånn indirekte? Og sånn sett egentlig passer svært godt ... ;-) Fordelen med coveret er i alle fall at absolutt alle får med seg at det faktisk har kommet en "ny" bok av denne forfatteren ... umulig å ikke legge merke til i bokhandlerne for tiden ...

Jeg har også sett filmen, og den var hakket bedre enn boka, synes jeg.

For øvrig er det godt mulig at jeg har vært litt urettferdig mot boka, fordi jeg ikke helt greier denne genren innenfor litteraturen. Dvs. jeg har intet imot magisk realisme, men i denne boka syntes jeg det tippet vel mye over. Jeg husker at jeg irriterte meg over språket, svulstighetene og klisjeene ...

Men igjen ... dette får stå for min regning. Ikke dermed sagt at boka ER elendig, objektivt sett ... Jeg skal være litt varsom med å trekke inn alder på leseren, men jeg ser ikke bort fra at jeg muligens ville likt denne betydelig bedre da jeg var en god del år yngre enn jeg er i dag ... ;-)

Da er jeg ferdig med boka, og her er min omtale:

Jentene som ble strengere straffet enn selv den verste morder ...

Alle har vi vel en slags oppfatning av at de såkalte tyskertøsene ikke ble levnet mye ære da okkupasjonen av Norge tonet ut og frihetsrusen overtok i begynnelsen av mai i 1945. Om jenter som ble skamklippet av tilfeldig "mobb", om barn som vokste opp, stemplet som "tyskerunger" etc. Men hva vet vi egentlig om omfanget? Om hva som skjedde med jentene etter dette, og ikke minst om hvordan det gikk med barna? Slå opp i en nær sagt hvilken som helst historiebok, og det står omtrent ingenting om dette. Problemet er rett og slett tiet ihjel, og kvinnene dette gjaldt har levd videre med skammen som de for enhver pris har forsøkt å skjule. Til og med overfor sine barn som de fikk med tyskere ...

I boka "Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt" har journalisten Helle Aarnes intervjuet et lite knippe av kvinner som hadde forhold med tyskere under andre verdenskrig. Hun kaller disse kvinnene konsekvent "tyskerjentene", fordi det rett og slett ikke handlet så mye om "tøser", lettlivede kvinner med dårlig moral, horer eller prostituerte. Bildet er atskillig mer nyansert enn som så. Dette handlet derimot mye om kvinner som rett og slett forelsket seg i fiendens menn, uten at det lå noe som helst politisk i dette. Soldatene selv var utsendt av et regime, uten at de var nazister i ordets egentlige betydning. De hadde ikke noe valg. Mest sannsynlig visste de lite om hvilke grusomheter deres egen nasjon sto bak, og ble like rystet over det som kom frem etter krigen som resten av verden.

Det er antatt at det ble født ca. 10 - 12 000 krigsbarn under den andre verdenskrig. Dersom man går ut fra at en av tre tyskerjenter fikk barn, dreier det seg om anslagsvis 30 000 kvinner som hadde et forhold til tyske soldater, men mest sannsynlig var det atskillig flere. I Nord-Norge hvor bygdene gjerne hadde to-tre ganger så mange tyske soldater som norske borgere, levde disse tett integrert med hverandre i årevis og i nokså fredelig sameksistens inntil den velkjente brente jords taktikk førte til en massiv flyktningestrøm sørover. At det kunne oppstå følelser mellom norske kvinner og tyske soldater, som ikke alltid en gang bar uniformer, er strengt tatt ikke til å undres over. Og det gjorde det også til gangs.

Men så kom freden, og det var da problemene startet for disse kvinnene. Det er sjokkerende å lese om hvor rettsløse kvinnene var i tiden etter krigen. De hadde faktisk ikke brutt en eneste lovparagraf, men likevel ble de straffet verre enn mordere. Og straffen som ble dem til del var i høyeste grad kvinnediskriminerende. For hva med alle mennene som tjente seg rike på handel med tyskerne? Der bestemte myndighetene at "neida, man kunne jo ikke straffe nærmest et helt folk". Men kvinnene som ble lynsjet på åpen gate av hvem som helst - da så man en annen vei. Og det var ingen som brydde seg mye om akkurat hvor langt disse kvinnene rent faktisk hadde gått. På en interneringsleir på Hovedøya utenfor Oslo ble alle kvinnene med påståtte forbindelser med tyskere som ble innbrakt der, undersøkt grundig. Det var visstnok ikke få jomfruer blant dem. Men når mobben herjet, var det ikke dette de var opptatt av. For så stort var raseriet at om en kvinne bare hadde smilt til en tysker en gang, så var hun for landssviker å regne. Og måtte skamklippes som straff.

Selv i den offentlige debatten som oppsto etter krigen, ble det spekulert på om kvinnene som hadde innledet et forhold med tyske soldater var mindre begavet eller åndssvake. Og det var nærmest umulig å få bortadoptert krigsbarn, fordi man fryktet at de var degenererte ... At kvinnene mistet jobbene de hadde den 8. mai 1945, var det faktisk ingen som stilte spørsmål ved. Folk forlangte jo dette!

Mange kvinner valgte å følge sine tyske menn til Tyskland etter krigen. De mistet for øvrig automatiske sine norske statsborgerskap når de giftet seg med tyskere. Og i hele Norge hersket det et ønske om å kvitte seg med disse skamplettene som man anså kvinnene som. Lover ble i strid med Grunnlovens prinsipp gitt tilbakevirkende kraft, og selv opp til vår tid har krigsenker med en plettet vandel fra andre verdenskrig blitt nektet krigspensjon etter sine norske ektemenn ... Forskriftsbestemmelsene ble fjernet i 2005, 60 år etter krigen ...

Jeg kan selvsagt ikke helt forstå det raseriet som oppsto etter andre verdenskrig, fordi jeg ikke var der og opplevde det selv. Men det må like fullt være lov å bli kraftig rystet over disse historiene som forfatteren Helle Aarnes forteller i sin bok om tyskerjentene. Mange av dem gikk det heldigvis bra for, selv om de valgte å følge sine menn tilbake til et fullstendig ødelagt Tyskland som manglet det meste i mange år etter krigen. Og det gjør noe med meg som leser når de forteller at de ville ha gjort nøyaktig det samme igjen, ganske enkelt fordi de elsket sine menn ... Skjebnen til kvinnene som ble deportert til Tyskland sammen med sine barn, på jakt etter sine tyske kjærester som allerede hadde kone og barn fra før av, klarer jeg nesten ikke å tenke på ...

Helle Aarnes har gjort en fantastisk jobb ved å skrive denne boka, selv om hun bare skraper i overflaten av problemkomplekset! Og så er det å håpe på at en eller annen historiker vil velge å forske på temaet, slik at den fulle og hele sannheten en dag blir inkorperert i våre historiebøker! Her blir det terningkast fem!

Nei, det er du ikke! Jeg er helt enig med deg! Tidligere var nok også jeg en som opprettet nye tråder, selv om det var en del der fra før av. Etter at diskusjoner ang. for mange diskusjonstråder har versert noen ganger her, har jeg tatt poenget. ;-) Men av og til blir det også feil å fortsette på gamle tråder ... Det kan fort bli litt god-dag-mann-økseskaft hvis man ikke gidder å lese alt som ligger der fra før av.