Jeg er veldig spent på å høre hva du synes om boka! ;-)

He-he ... Morsom replikkveksling! Jeg har noen ganger vurdert om jeg skulle lese denne boka, men det høres ikke ut som en bok man bare MÅ lese .... Uansett hvem som skrev den til syvende og sist, mener jeg ... ;-)

Dette er en av få bøker jeg har endt opp med å avbryte. Jeg likte ikke skrivemåten og fant dessuten boka så kjedelig at jeg altså valgte å avbryte den. Tror jeg skal nøye meg med filmen ... ;-)

En tankevekkende og interessant bok!

I boka "Hijabhistorier" har 13 ulike kvinner - noen under fullt navn og andre anonymt - fortalt om sitt forhold til hijaben. Spørsmål som "Bare et tøystykke?", "Har muslimske kvinner valgfrihet?", betydningen tildekningen har for moderne, muslimske kvinner i dag m.m. stilles. Her treffer vi den kjente politikerkvinnen Afashan Rafiq som selv har valgt ikke å gå med hijab, men som mener at det hele må bero på frivillighet - med unntak av burkaen og andre ansiktsdekkende plagg som hun mener må forbys hvis dette brer for mye om seg. Vi møter også Leila S. som opplevde sjahens fall i Iran på slutten av 1970-tallet og den etter hvert fremvoksende fundamentalismen som satte kvinnenes frigjøring mange tiår tilbake, og hvor hijab-bruken mer bunnet i frykt enn noe annet. Spennvidden i historiene er stor, og det er dette som er bokas styrke.

For meg som tidligere kun har hørt om hijaben gjennom samfunnsdebatten rundt denne, samt at jeg har lest den kontroversielle boka "Tilslørt. Avslørt" av Hege Storhaug, var det rett og slett en nødvendighet å lese denne boka da jeg kom over den. Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal mene om dette lille klesplagget, som setter sinnene så til de grader i kok når samfunnsdebatten rundt forbud - ikke forbud raser. Etter å ha lest "Hijabhistorier", er jeg imidlertid mer sikker i min sak - nemlig at jeg mener at dette må være en helt personlig sak for den enkelte kvinne. Å trekke inn at dette er første skritt mot fullstendig tildekning av kvinnenes ansikt, er og blir en avsporing av debatten!

Felles for alle kvinnene som står frem med sine historier, er at de som har endt opp med å gå med hijab, har valgt dette helt selv. Unntaket er Leila fra Iran. Det som gjorde det ekstra spennende å lese denne boka var å erfare hvor forskjellige alle kvinnene og deres forhold til hijaben er. Mens en kvinne mener det er helt absurd at hijaben skal bli ansett som en del av hennes personlighet, fremhever en annen nettopp at hijaben er en del av henne.

At hijaben er å anse som et religiøst hodeplagg er det for øvrig ingen tvil om. Men å trekke det så langt som Hege Storhaug gjorde i sin bok, fant jeg overhode intet belegg for. Ikke en eneste av kvinnene i boka ville jeg under noen omstendighet anse som en del av en fundamentalistisk bevegelse. Heller ikke mennene bak dem. Derimot er det grunnlag for å anta at nettopp den tilspissede samfunnsdebatten rundt hijab har gjort at flere unge kvinner faktisk velger å gå med dette hodeplagget - fordi hijaben gir dem en felles identitet som muslimer - på tvers av etnisitet og sosial bakgrunn.

Mens noen av historiene er rørende naivt fortalt, er andre historier virkelig dyptpløyende i forhold til å analysere muslimske kvinners stilling i samfunnet, avklarte holdninger for og i mot hijab, hva Koranen sier om tildekning samt kvinnenes definerte forhold til Gud/Allah. Her får vi høre om en ung jente som mistet jobben sin fordi hun insisterte på å gå i hijab på jobb, om en norsk kvinne som har konvertert til islam og ønsker å gå med hijab mot sin manns ønske, og om en kvinne som begynner å gå med hijab men som etter hvert ombestemmer seg. Jeg ble for øvrig overrasket over alle konsekvensene som inntraff i det øyeblikk en kvinne ønsket å gå med hijab, herunder også reaksjonene fra venner og kjente rundt dem - ikke minst fra de muslimske miljøene selv.

Dette er en tankevekkende og viktig liten bok! Her blir det terningkast fire!

Ikke like gripende som Hamsuns øvrige bøker

... synes jeg ...

"Under høststjernen" er den første av i alt tre bøker som inngår i den såkalte vandrertriologien. De to øvrige er "En vandrer spiller med sordin" og "Den siste glæde". Alle tre bøker handler om Knut Pedersen, som har samme navn som forfatteren (før han endret sitt etternavn til Hamsun).

Bokas jeg-person Knut Pedersen har flyktet fra byen og oppsøkt landsbygda. Her søker han ro og fred, men det skal vise seg at tilværelsen blir alt annet enn rolig og fredelig. På landsbygda tar han seg tilfeldige jobber på ulike gårder, mens han dikter innimellom sine forelskelser, som aldri fører til noe som helst.

En av dem han kommer nærmest på sine vandringer er kaptein Falkenberg. Kapteinen og hans kone Lovise bor på gården Øvrebø, og deres ekteskap er temmelig ulykkelig. Pedersen forelsker seg i fruen, men flykter fra stedet da han skjønner alvoret i sine egne følelser. Han skjønner aldri at følelsene er gjengjeldt.

Hamsun er kjent for sine dype psykologiske portretter og vakre naturskildringer. Like fullt grep ikke denne boka meg på samme måte som de øvrige bøkene av ham jeg har lest tidligere. Jeg tror dessverre at oppleseren kom i veien for min leseopplevelse. Jeg sliter med å vende meg til at Arne Thomas Olsen leser så usigelig tregt. Fra min side er det et sterkt ønske om at disse bøkene snart blir revitalisert gjennom nyere innlesninger. Kanskje savnet jeg også temperamentet og lidenskapen fra øvrige Hamsun-figurer, som er helt fraværende hos den resignerte og aldrende Pedersen. Det hele ble derfor noe tamt etter min oppfatning. Her blir det terningkast fire.

Når var du sist på biblioteket? I dag

Lånte du noe eller benyttet du en tjeneste der? Jeg lånte en stabel med lydbøker

Av de siste fem bøkene du leste hvor mange hadde du lånt på biblioteket? Tre av de fem siste bøkene jeg har lest, har jeg lånt på biblioteket. Det er: * Olov Enquist: Livlegens besøk Steven Galloway: The Cellist of Sarajevo Owen Matthews: Barn av Stalin - tre generasjoner i krig og kjærlighet Samtlige var lydbøker - og jeg har selv papirutgavene.

Hva mener du er hovedfunksjonen til et bibliotek? Bredde i tilbudet av bøker til folk, slik at alle - uavhengig av økonomi - kan få tilgang på det de ønsker av bøker!

;-) Du har selvfølgelig rett i det, men for MEG ble det for mye rett og slett. Og det er derfor jeg skriver at jeg kanskje ikke er målgruppen for denne boka ... Jeg likte ikke språket. Samtidig forsøkte jeg å balansere min dom, slik at ikke alle som leser min omtale skal avskrive den helt uten videre. Det håper jeg at jeg har fått frem ... ?

Innledningsvis gjør jeg oppmerksom på at dette er en bok jeg har blitt spurt om å lese og omtale av Bokforlaget. Boka kommer i salg fra juni i år.

Henrik "HP" Pettersen er småkriminell og lever et nokså kjipt liv på siden av samfunnet, konstant i pengemangel. En dag finner han en smarttelefon på T-banen. Opp på displayet kommer følgende spørsmål: "Vil du spille et spill?" HP er sugen på litt spenning i sin ellers nokså triste tilværelse, og da han i tillegg skjønner at det er penger å tjene på å være med, forsvinner siste rest av tvil rundt opplegget. I begynnelsen er det hele nokså uskyldig. HP skal ta fra en mann en paraply, samtidig som han filmer det hele med smarttelefonen. Den eller de som står bak spillet, legger deretter filmsnutten ut på nettet, og HP blir belønnet med poeng som kan omsettes i penger. Dersom han består oppgaven, får han fortsette spillet og avanserer til et høyere nivå, hvor risikoen er større og det er enda mer penger involvert.

Parallelt følger vi kvinnen Rebecca Normén, som er livvakt i politiet. I motsetning til HP lever hun et strukturert og temmelig vellykket liv. Hun mottar imidlertid ekle, anonyme beskjeder med subtile budskap. Hvem står bak disse og hva vet vedkommende egentlig om hennes liv?

Etter hvert viser det seg at Rebecca og HP er nærmere forbundet med hverandre enn man først skulle tro. På hvilken måte skal jeg ikke røpe her, men etter hvert stiger spenningen og begge får etter hvert nokså avgjørende betydning for hverandres skjebne. Bokas store spørsmål er selvsagt hvem som står bak spillet, og hvordan vedkommende kan vite så mye spesielt om HP? Hvor langt er HP villig til å gå i sin spenningssøken? Og skjønner han tidsnok når det er på tide å gi seg?

Denne boka falt dessverre ikke i smak hos meg. For det første er nok ikke krim-genren det som fenger meg mest. For det andre syntes jeg at bokas språklige kvaliteter ikke samsvarte med mine krav. Først og fremst reagerte jeg på alle de engelske uttrykkene som er blandet inn i teksten. Hvorfor f.eks. skrive at " ... så det som var på gang var pretty fucking big", eller at "det her var fucking jævla Twilight Zone!" Det er nærliggende å tenke at det hele beror på ordfattighet. For øvrig reagerte jeg også på all banningen - tidvis i nesten annen hver setning. Jeg siterer fra side 239:

"Fy faen som han hadde elsket det kicket! Elsket det så jævlig mye at han tross all dritten som hadde skjedd på et plan ikke kunne la være å drømme om å komme seg tilbake i rampelyset, nesten på hvilken som helst måte. Som en bekreftelseskåt by-bikkje som på tross av at den hadde fått grisebank av sin herre, likevel var klar for å hoppe opp på nye bein - hvilket som helst - for å få nok et klapp på hodet. Spørsmålet klødde som en jævla feit sårskorpe, og samme hvor mye han prøvde, klarte han ikke å la være å plukke på den."

Det blir vel mye banning etter min smak ... Og engelske uttrykk. Det er mulig at jeg egentlig ikke er i målgruppen for denne boka, som antakelig henvender seg mer til de yngste leserne? Plottet er for øvrig helt greit, og det er godt mulig at historien også vil egne seg godt for filmatisering. Men denne boka var definitivt ikke min greie. Her blir det terningkast tre.

At det er flere oppfatninger av denne boka enn min viser imidlertid det faktum at forfatteren har mottatt Svenska Deckarakademins debutantpris 2010. På smussomslaget er det nettopp fra Deckarhuset sitert at dette er "En av de beste bøkene jeg har lest, kanskje den beste!"

Jeg gir terningkast til absolutt alle bøker jeg leser, og dette gjør jeg etter følgende skala:

• 1 (det skjer ganske enkelt aldri at jeg får en så dårlig bok mellom hendene lenger)

• 2 (elendig språk OG historie - ender med å bli avbrutt fordi jeg ikke gidder å bruke tiden min på dem)

• 3 (enten elendig språk eller elendig historie - eller en bok som ikke griper meg i det hele tatt)

• 4 (en slags "sekkepost" som omfatter antakelig litt for mye, må minimum ha en historie som fenger og et visst minimum av språklige kvaliteter - mange av bestselgerne jeg leser, havner i denne kategorien - de kan fenge veldig der og da, men gir meg ikke noe utover øyeblikkets underholdning)

• 5 (jeg gir sikkert altfor mange bøker en så pass høy karakter som dette, fordi jeg lett lar meg begeistre. Bøker som får terningkast 5 av meg, har etter min oppfatning et godt språk og en historie med dybde - i denne kategorien finnes også de bøkene jeg mener er henimot mesterlige, men som mangler "det lille ekstra")

• 6 (tidligere satt denne noe løsere hos meg, men jeg har blitt strengere med tiden. Her havner de bøkene som jeg vet at jeg kommer til å lese igjen og igjen - bl.a. klassikerne)

;-) Jeg elsker jo bøker om jødiske miljøer, samt at jeg liker å lese bøker om innvandrermiljøer. Denne boka hadde en lun og varm humor som jeg falt helt pladask for. Jeg prøver også forgjeves å begrense mine bokkjøp, men sprekker gang på gang. ;-)

Løp og kjøp, sier jeg! Jeg storkoste meg med boka! ;-)

Meget gode kjøp! Begge bøker hører blant mine beste leseopplevelser!

Et lite fyrverkeri av en bok!

I boka "Tre aper" følger vi 13 årige Jacob, som vokser opp i en jødisk familie i Göteborg - før, under og etter hans bar mitzva (jødisk konfirmasjon). Alle tilhører de en jødisk menighet hvis antall av rabbier som har kommet og gått, nærmest er endeløs. Hva er galt med denne menigheten som aldri klarer å holde på en rabbi over litt tid?

Med humor og varme skildrer Jacob gode og mindre gode sider ved det jødiske miljøet, og mang en gang lo jeg meg nesten fillete av den barnlige måten han f.eks. beskriver mattradisjonene:

"Alle de eldre i menigheten var fra Øst-Europa. Resten av deres kultur var utryddet av krig og forfølgelse. Bare maten hadde klart seg. De hadde gitt barna sine svenske fornavn for å gli inn, og de hadde kortet ned etternavnene sine til det ugjenkjennelige. Men maten beholdt de. Identiteten sin kunne de godt fire på, men ikke de tørre hønene og de sure grønnsakene. At det etter alle tragediene fortsatt fantes østjødisk kosthold på slutten av 1900-tallet, var en historisk bragd. Det var også et hardt slag mot evolusjonsteorien." (side 39)

Det verste var faren for å bli assimiliert - nærmere bestemt å bli västeråsing:

"Det hadde kommet västeråsinger i min bar mitzva. Det var ved slike anledninger de dukket opp, i femtiårsdager, bryllup, begravelser. Alle familier hadde noen. Fjerne slektninger som var gjennomassimilert og bodde på et eller annet merkelig sted ute på den svenske landsbygda. De hadde tørre håndtrykk, navn som Björn og Ulrika og var enten totalt avholds eller helt alkis.

Et grantre virket kanskje harmløst, men det kunne være den første brikken i en rekke som når den falt, ville skyve en utfor ensomhetens stup og ned i tomhetens dal, forbi taushetens kulde og rotløshetens mørke til man våknet en morgen med hule øyne og Västerås sentrum utenfor vinduet." (Side 25)

Etter hvert blir Jacobs foreldre skilt, og han havner i skuddlinjen mellom fars- og morsslekten som plutselig slutter å snakke sammen. Og når de snakker, snakker de helst om og ikke med hverandre. Med Jacob som ufrivillig tilhører ...

I likhet med de øvrige jødiske barna i Jacobs miljø, går han på kveldsskole for å lære om Israel. Beskrivelsen av hvordan menigheten tolket Sveriges manglende stemmegivning til Israels vinnermelodi i Grand Prix i sin tid, fikk meg til å hikste i latter ...

Selv om det skjer mye trist i denne boka, er det likevel humoren som dominerer. Og når det på smussomslaget reklameres med at "Det här er filmmanuset som Woody Allen aldrig bad Stephan Mendel-Enk att skriva", så ville nok jeg byttet ut Woody Allen med (de jødiske) Coen-brødrene. Humoren i boka er til forveksling lik den jeg fant i den svært så lattervekkende storfilmen deres "A serious man", som kom i 2009. I boka spøkes det over en lav sko med det typisk jødiske, og alt skjer i en elegant språkdrakt som er til å ta av seg hatten for! Jeg elsket denne skjønne lille boka!

Den svenske forfatteren og journalisten Stephan Mendel-Enk debuterte i sin tid med boka "Med uppenbar känsla för stil : ett reportage om manlighet" i 2004. "Tre aper" er den første av hans bøker som er oversatt til norsk, og den har virkelig alle ingredienser i seg til å bli en bestselger! Her blir det terningkast fem!

Du kommer IKKE til å angre! På min ønskeliste står for øvrig GUlag-arkipelen av den russiske forfatteren som i sin tid fikk Nobels litteraturpris (tar ikke sjansen på å skrive navnet hans, men du vet garantert hvem jeg mener). Dette er sterke saker!

Å, for en bok! Denne gjorde inntrykk! Her er min bokomtale, som jeg håper fører til at flere leser boka!

Om GULag, den kalde krigen, hungersnød og lidelse i kommunistisk ånd

Journalisten Owen Matthews har i denne boka skrevet historien om sine besteforeldre, foreldre og sitt eget liv, samtidig som han forteller historien om 1900-tallets Russland og senere Sovjet-unionen, hvor epoken med den kalde krigen er viet størst oppmerksomhet.

Forfatterens besteforeldre Bibikov og Marta vokser opp i Ukraina på begynnelsen av 1900-tallet. Marta er en svært avstumpet kvinne rent følelsesmessig, og samtidig som dette avspeiler seg groteskt i hennes oppdragelse av de to barna hun etter hvert får - Lenina og Ljudmila - er det også svært forståelig ut fra det hun selv har opplevd.

Mens barna er små, blir Bibikov arrestert, anklaget for kontrarevolusjonær virksomhet. Når man først ble fanget opp av Stalins terrorregime, var det ingen vei ut av dette. Om du ikke tilsto selv, var det alltid noen andre som tilsto dine påståtte forbrytelser for å slippe unna selv. Marta blir også internert etter hvert og sendt til GULag, og i forbindelse med et nervøst sammenbrudd tilstår hun hva det skulle være, også de forbrytelser hennes mann er anklaget for.

Ljudmila og Lenina vokser opp på barnehjem, og i mellomtiden har hungersnøden bredt om seg i landet. Mens kommunismen tvangsinnføres, og folket tvinges til å ta avstand fra alt de har trodd på gjennom generasjoner, handler det egentlig bare om å overleve. De som ikke "skjønner" at de skal slutte å tenke selv, fordi dette gjør nå staten for dem, havner i GULagene. Som ved et mirakel overlever barna denne grusomme perioden av Sovjets historie. Enkelte andre går lenger i kampen om overlevelse, og historier om salg av kjøtt fra parterte barn verserer.

Ljudmila, etter hvert kalt Mila, forelsker seg under den kalde krigen i utlendingen Mervyn. Han befinner seg i Moskva som oversetter på den britiske ambassaden. Rett før de skal gifte seg, blir imidlertid Mervyn sendt ut av landet av KGB. Deretter starter en kamp fra Mervyns side for å få Mila ut av landet, slik at de kan leve sammen som mann og kone. For å klare presset i denne prosessen, skriver Mila og Mervyn hundrevis av brev til hverandre. Og til slutt - mange år etter - får de omsider sitt store ønske oppfylt. Bare for å erfare at det å starte opp et normalt familieliv er vanskeligere enn de hadde tenkt ... Deres kjærlighet ble i årenes løp nærmest et fantasifoster, på mange måter kunstig opprettholdt pga. adskillelsen og problemene KGB skapte for dem ...

Forfatteren selv, Mila og Mervyns sønn, har personlig opplevd 1990 årenes Sovjet, da det atter ble kastet vrak på gamle verdier, og det rene verdi-anarkiet oppsto. Ville fester, dop og alkohol overtok der kommunismen og de bærende elementer i denne ideologien sprakk for alvor. Fra Jeltsin fremsto som landets håp, til han til slutt kun var en patetisk drukkenbolt, ute av stand til å føre Sovjet gjennom de reformer som måtte til for å få landets økonomi på fote igjen ...

Historien Owen Matthews her forteller, er i tillegg til å være meget interessant også grufull. Det har vært mulig for ham å rekonstruere så vidt mye av historien takket være tilgang til gamle Sovjet-arkiver, brevvekslingen mellom faren og moren og intervjuer. Kommunismen levnes liten eller ingen ære, og det legges ingenting i mellom når vanskelighetene Sovjet står overfor beskrives. For meg som svært godt kan huske den kalde krigen, kommunismens fall, Gorbatsjov og Jeltsin, ble det ekstra interessant å lese denne boka. Boka er for øvrig velskrevet og spennende bygget opp. Anders Ribu fungerte som vanlig svært godt som oppleser. Jeg synes imidlertid det var en fordel å kunne bla i papirutgaven av boka underveis, fordi denne inneholder bilder av personene som omtales. Jeg synes boka fortjener terningkast fem.

Det høres ut som du er klar for å lage en egen blogg! ;-) Det gjorde jeg selv til slutt, for jeg ønsket akkurat det samme som deg.