Bokelskere.no

Hodejegeren Roger Brown har tilsynelatende alt; en bedårende vakker kone han elsker over alt på jord, et nydelig hjem på Oslos beste vestkant og en teft som hodejeger som har gitt ham en uvurderlig suksess når toppstillinger i velrennomerte firmaer skal besettes. Men livsstilen hans koster mer enn jobben hans som hodejeger kan innbringe, og på fritiden sper han derfor på inntektene som kunsttyv.

Roger Brown stjeler kunst fra jobbkandidatene han har inne til intervju. Hele opplegget er så vanntett at intet kan knytte ham til tyveriene.

En dag presenterer hans kone ham for nederlederen Clas Greve. Brown skjønner raskt at Greve er den perfekte kandidaten til en toppstilling han har fått i oppdrag å bestette. I tillegg er Greve eier av et Rubensbilde alle i kunstmiljøet vet har vært borte helt siden krigens dager. Brown går i gang med å planlegge tyveri av Rubens-bildet, men han har undervurdert Greve grovt. Og plutselig befinner han seg i en jakt på liv og død, og hvor det er han som er i livsfare ...

Jeg har tidligere aldri lest noe av Jo Nesbø, men denne boka ga virkelig mersmak. Det var åndeløst spennende hele boka gjennom, og det var umulig å legge den fra seg.

Legen Dario Asfar og hans kone Clara ankommer Nice i 1930-årenes Frankrike. Clara føder sønnen Daniel, og i mens er Dario på en desperat jakt etter penger for å skaffe mat til familien sin. Over alt møtes han med skepsis og fremmedhat fordi han er utlending med et slavisk utseende.

Etter noen år kommer Dario Asfar seg opp og frem, takket være en lukurativ legepraksis som "sjelenes herre". Men til hvilken pris ...

Dette er en besettende roman som setter seg i ryggmargen. Forfatteren var selv jøde og ble offer for nazistenes jødeforfølgelse. Sånn sett er boka også interessant som et bilde på de antisemittistiske holdningene som preget Europa før andre verdenskrig (og som faktisk gjorde det mulig for nazistene å gjøre det de gjorde mot jødene). Némirovskys personskildringer er glitrende, og jeg vil faktisk gå så langt som å sammenligne henne med Dostojevskij.

Anita Nair er en av de siste spennende nykommerne fra India. Etter å ha lest debutromanen hennes "Damekupeen", som var fantastisk, kastet jeg meg begjærlig over denne. "Elskerinne" er en bok om et kjærlighetsforhold mellom en ulykkelig gift indisk kvinne og en vestlig journalist. Nair tar et spennende grep ved at vi får innblikk i alle de impliserte personenes tanker og følelser. En onkel av kvinnen, som hele sitt liv har gått sine egne veier, får også slippe til.

Vi får innblikk i hvilke forventninger kvinnen og hennes ektemann har hatt til ekteskapet, og hvorfor de hele tiden skuffer hverandre. Ektemannen skjønner hva som skjer, men er på mange måter ute av stand til å forhindre det som skjer.

"Elskerinne" når ikke helt opp til debutromanen, men er virkelig lesverdig!

Erik Fyksen driver bensinstasjon av den virkelig gode, gamle sorten. Når bygdas innbyggere trenger filtre og andre utgåtte bildeler til de gamle bilene sine, er det ingen andre enn Fyksen som har det de trenger. Tiden er imidlertid i ferd med å løpe fra Erik, og kommunens planer om å legge om veien truer ikke bare med å ta fra ham levebrødet, men selve tilværelsen hans. Det er bil og motor han kan, og dette lever han ikke bare av, men i aller høyeste grad for.

Gamle rivaliseringer påvirker i stor grad det som skjer. Det store spørsmålet er uansett hvor lenge Erik Fyksen kan stå i mot kapitalkreftene. Har han i det hele tatt noen sjanse?

Det var litt tilfeldig at jeg begynte på denne boka, og temaet er ikke det som i utgangspunktet fenger meg mest. Like fullt likte jeg boka, som i bunn og grunn handler om å miste noe som er trygt og kjært, og hva økt modernisering egentlig gjør med samfunnet vårt.

Mølleren Windisch, kona hans og datteren venter på utreisetillatelse fra Romania, og boka inneholder en pussig sammenstilling av Windisch´ observasjoner før avreise. Overgrep og vold blir skildret på en naken og følelseskald måte, uten bruk av "unødige" adjektiver.

Jeg vet at forfatteren har fått en rekke litterære priser for sine bøker, men selv likte jeg ikke denne boka i det hele tatt. Språket er så nakent, fattigslig og oppramsende i stilen at den i mine øyne ikke fremstår som god litteratur. Når jeg likevel klarte å komme gjennom den, var det fordi den er en tynn liten sak av en bok. Dersom boka hadde vært 100 sider lenger, hadde jeg faktisk ikke giddet å lese den ferdig. Det "beste" jeg kan si om boka, er at den er VELDIG original.

Herta Müller skrev for øvrig denne boka i 1986, dvs. i en alder av 33 år. Hun mottok Nobels litteraturpris i 2009, altså i en alder av 56 år, og det etter å ha skrevet 22 bøker i følge Wikipedia. "Mennesket er en stor fasan i verden" var hennes tredje bok. Jeg vil anta at hun må ha vokst som forfatter i løpet av de årene som har gått siden hun utga sine første bøker. Kanskje forsøker jeg meg på en av de nyere romanene etter hvert.

Hajime er i slutten av 30-årene; vellykket både i privatlivet og i yrkeslivet. Vi får innblikk i to forhold han har hatt til kvinner, og som har betydd noe spesielt for ham. Shimamoto som han mistet kontakten med i 12 årsalderen, og Izumi som han endte med å svikte på verst tenkelig vis. Han kan aldri glemme Simamoto, og minnet om henne forfølger ham.

Hajime opplevde 20-årene som et eneste langt ensomt gjesp, men livet tok en positiv vending da han møtte henne som skulle bli hans kone, Yukiko. Sammen får de to døtre og livet smiler til ham. Men like fullt er han ikke helt fornøyd.

En dag dukker Simamoto opp igjen. Hvor langt er han villig til å gå for å få henne? Og hva får han?

Dette er ikke av de mest spektakulære romanene Haruki Murakami har skrevet. Like fullt fenget den meg fra første side, fordi temaet er så universelt. Murakami skriver veldig godt i all sin enkelhet og det er lett å leve seg inn i hovedpersonenes liv.

En veldig annerledes bok! Forfatteren kan kanskje beskrives som Italias svar på Sveriges Strindberg.

Boka skildrer en ung manns forhold til fire kvinner - ganske absurd. Om det er moren (som har vært død i 15 år), farens vordende kone, en kvinne han har møtt på vei til Roma eller hennes 12-13 årige datter, er alle forholdene preget av seksuelle over- og undertoner.

Jeg kommer til å lese mer av denne forfatteren.

En bok som fikk meg til å få lyst til å lese absolutt alt Ian McEwan har skrevet. Det kommer jeg også til å gjøre.

Handlingen i boka er lagt til en bestemt lørdag, og skildrer den skjøre grensen mellom det gode liv og den totale katastrofe. Boka er relativt tung å lese, uten at dette opplevdes som negativt. Språket er godt, og hver setning så fortettet av meningsinnhold at dette ikke er boka man "harver" over i full fart.

Bakteppet for denne romanen er etterkrigstidens Berlin, en tid som preges av mistenksomhet og generell mistro menneskene imellom. Den unge og temmelig naive engelskmannen Leonard ankommer Berlin for å delta i et engelsk-amerikansk prosjekt, hvor formålet er å legge til rette for avlytting av russerne.

Under sitt opphold i Berlin treffer Leonard den noe eldre, fraskilte Maria og de innleder et intenst kjærlighetsforhold. Leonard rives med, men hans ungdommelige overmot truer med å ødelegge alt.

Ian McEwan er etter min oppfatning en av de virkelig store nålevende forfattere. Og for en gangs skyld er jeg glad for at jeg har mange uleste bøker igjen på en forfatters merittliste ...

En fascinerende roman om hvordan stolthet og selvrettferdighet kan ødelegge alt mellom to mennesker som står på terskelen til å tre inn i ekteskapet ... Og om hvor annerledes alt kunne ha vært dersom drømmer og forventninger ikke hadde blitt kvalt med taushet.

Ian McEwan har en sjelden evne til å formidle og komme tett inn på mennesker som har problemer med å komme tett inn på seg selv. En perle av en bok!

Colin og Mary er på byferie. Byens navn blir aldri nevnt i boka, men det dreier seg uomtvistelig om Venezia. De har vært kjærester i syv år, og selv om de fremdeles er svært glade i hverandre, syder ikke forholdet over av lidenskap. Dagene går, de beveger seg gjennom labyrinter av smug og trange gater, og over utallige broer - gjerne på leting etter en egnet restaurant.

En kveld går de seg bort og støter på Robert og hans kone Caroline. Etter dette blir ingenting det samme. Hvem er disse menneskene og hva vil de dem egentlig? Og hva er det som skjer med Colin og Mary?

Romanen er nydelig skrevet! Mellom linjene i ferieidyllen aner man en uhygge som vokser frem. Fortellingen har noe Roald Dahlsk over seg, uten at jeg vil røpe mer av handlingen. Selv klarte jeg ikke å legge fra meg boka før siste side var vendt.

I svært ung alder mistet Jeremy sine foreldre. Han er ekstremt opptatt av sine venners foreldre - så også da han møter sin kone. Hun har på sin side slitt i årevis med å løsrive seg fra foreldrene sine, og opplever at Jeremys fascinasjon for hennes foreldre setter hennes egen løsrivelsesprosess flere år tilbake.

Da svigermoren June Tremaine ligger for døden, ønsker hun at Jeremy skal skrive hennes biografi. Hun og ektemannen Bernhard har levd fra hverandre i mange år, og det er derfor ikke helt uproblematisk at hun avslører hemmelighetene i deres ekteskap. Gradvis avdekker hun gamle minner. Bernhard forsøker å fritte ut Jeremy, og hver gang sitter vi igjen med spørsmålet om hva som er den egentlige sannheten om deres liv. Junes marerittaktige drømmer om de svarte hundene er lenge myteomspunnet. Hva var det som skjedde?

Vi får også være med på reiser til Polen og til Berlin i forbindelse med murens fall.

Alt i alt er dette en meget vellykket roman, som det er vel verdt å få med seg! McEwan er en glitrende forteller som mesker seg med ordene på en lekende og elegant måte.

Bokas jeg-person Jack forteller historien om den sommeren livet for ham og de tre søsknene hans blir snudd på hodet. Først dør faren, og etter hvert også moren. Søsknene er livredde for at barnevernet skal splitte dem, og bestemmer seg for å skjule at de har blitt foreldreløse.

Hemmeligheten sliter på søsknene og tidvis truer apatien med å ta overhånd. Først da Julie, den eldste i søskenflokken, får seg kjæreste og kontakten med omverdenen blir skjørt gjennomrettet, begynner ting å skje.

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen, idet det kan ødelegge leseopplevelsen. Dette er en sjokkerende og makaber historie, fortalt på en nydelig måte. Det var bare ikke mulig å legge boka fra seg da jeg først hadde begynt.

Flere er snart nødt til å oppdage Ian McEwan! Han skriver fantastiske bøker!

Barnebokforfatteren Stephen Lewis og kona opplever alle foreldres mareritt, nemlig å miste et barn - det eneste de har. Det er mens Stephen er på supermarkedet og handler at datteren Kate plutselig er sporløst borte.

Mens Stephen flyr gatelangs dag etter dag og leter fordi han nekter å gi opp tanken på å finne Kate igjen, beveger kona hans seg mer og mer inn i depresjonen og apatien. Ekteskapet rakner, og som McEwan skriver: "Hvis det fantes kjærlighet mellom dem, var den utenfor deres rekkevidde."

Verken Stephen eller kona klarer å forsone seg med at Kate er borte for alltid. Samtidig som Stephen forsøker å vende seg til tanken på at ekteskapet er over, slutter han imidlertid aldri å elske sin kone.

Stephen sitter for øvrig i en komité som skal se nærmere på barns vilkår. Beskrivelsen av dette arbeidet ble da boka kom ut i 1988 oppfattet som bitende kritikk mot regjeringen Thatcher.

Denne boka var nokså krevende å lese og handlingen beveger seg på mange plan. Det tok derfor litt tid å komme i gang, og den hadde heller ikke det samme "drivet" som de øvrige bøkene hans har. Til det er boka for kompleks og tar opp for mange temaer. Like fullt en meget lesverdig og godt skrevet bok, med en overraskende slutt!

Obsersten har ventet i 15 år på pensjonen sin. Hver fredag venter han i spenning på at det skal komme et brev med postbåten, men ingen skriver til obersten. Han vender hver gang like tomhendt tilbake til kona, som han lever sammen med i dyp fattigdom.

Snart har de solgt nesten alt de eier for å overleve, og det eneste de har igjen er en gammel kamphane. Skal de selge den også, eller skal de vente enda en uke på pensjonen?

I boka beskrives et totalitært og korrupt samfunn, der man ikke kan stole på et løfte. Obersten gir imidlertid ikke opp håpet om at han skal få den pensjonen han har fortjent for sin innsats under krigen.

Jeg likte boka svært godt, og det eneste jeg beklager er at den ikke var tykkere.

En tidligere lege lever alene på en øde øy ute i den svenske skjærgården. Her har han bodd de siste tolv årene etter at han begikk en alvorlig feil i sin legegjerning. Hele livet har han flyktet fra ubehageligheter, ja kanskje også fra seg selv.

Det store vendepunktet oppstår når han blir oppsøkt av sin store kjærlighet Harriet, som han sviktet på det groveste i sin ungdom. Etter dette blir hans velregulerte liv ikke det samme. Han opplever å bli stilt til ansvar for alle de valg han aldri tok. Dette medfører også at han selv får behov for å rydde opp i fortiden. I prosessen møter han til slutt seg selv. Hvem er han når det kommer til stykket?

Boka byr på en spennende reise inn i kompliserte mellommenneskelige relasjoner.

En lattervekkende bok med morsomme sitater og betraktninger om kvinner og kvinneliv - for ikke å snakke om menn! Morsomt å høre dette opplest av to disse to forfatterne, som fniser og ler seg gjennom boka.

En morsom bok om en mann som bryter med sitt konvensjonelle liv og flytter ut i skogen, der han lever sammen med elgen Bongo. Doppler selv er befriende herlig og gjør alle de tingene vi andre drømmer om å våge, men ikke tør.

Oppfølgeren til "Doppler". Morsom denne også, men den kommer ikke helt opp mot "Doppler".

Jeg kan godt tenke meg at det ville vært litt slitsomt å lese denne boka, men som lydbok var den en fornøyelse! Per Frisch holder et heseblesende tempo gjennom hele boka, og han og boka kler hverandre godt.

Vi følger en mann, som gjennom en rekke løgner sikrer seg oppdraget med å lage en brosjyre om Finland - en brosjyre som skal få nordmenn til å ønske å reise til dette landet. Problemet er bare at han hater vann og forandring. Dessuten har han aldri vært i Finland og har ikke annet enn klisjeer å bygge på. Mens han sliter med å få brosjyren til å ta form, trekkes vi med i tankestrømmene hans - fordommer om finnene, alle angstene hans og et utall av digresjoner om det meste. At det må ende med katastrofe, burde ikke overraske noen ...

Den som ikke trekker på smilebåndet av denne boka, eier ikke humor ... er min dristige påstand ...