Bokelskere.no

Ian McEwan må definitivt med! Godt du nevnte Philip Roth også! Siegfried Lenz og Haruki Murakami fortjener dessuten å få denne gjeve prisen!

Det burde vært med er kvinnenavn også! Men komiteen deler vel ikke ut prisen post mortem ... ? I så fall er jeg ikke i tvil om at Irene Nemirovsky fortjener en pris!

Tror du må vente VELDIG lenge da, gitt ...

Alida og Asle har flyktet fra hjembygda og har reist inn til Bjørgvin for å finne arbeid og et husvære. Alida skal føde hvert øyeblikk, og fortvilelsen stiger etter hvert som avslagene kommer. Et blikk på Alidas store mage, og ingen har noe rom til utleie … Ute er det kaldt og vått. Hva skal de gjøre?

Mens desperasjonen øker, opplever vi gjennom vare tilbakeblikk forholdene de har reist fra. Asle som har blitt foreldreløs og kastet ut av naustet der moren og han bodde, inntil hun døde og eieren trengte naustet selv. Alide som aldri har følt seg elsket av sin mor, fordi søsteren Oline var så mye mer foretrukket …

Gjennom et manende og repeterende språk, tegner Jon Fosse ikke bare et vakkert bilde av kjærligheten mellom Alide og Asle, men han får også frem desperasjonen deres. Og stemningen der de driver rundt i gatene, uten å vite hvor de skal gå. En situasjon som til slutt driver Asle så langt at han er villig til å gjøre hva som helst for å kunne ta vare på sin kjære Alide …

Dette er den første boka jeg har lest av Jon Fosse, og det kommer garantert ikke til å bli den siste. Jeg ble for øvrig overrasket da jeg åpnet boka og begynte å lese. Her var det nemlig sparsomt med tegnsetting og avsluttede setninger. Men det er som en bokelsker har uttalt på dette nettstedet: her går kunsten foran grammatikken! For nettopp denne fortellerstilen gjorde historien til noe helt for seg selv.

Dette er en historie eller novelle som er veldig annerledes det meste av det jeg har lest tidligere. Samtidig minner fortellerstilen – særlig det manende, repeterende - litt om Tomas Espedals stil, men med den forskjell at Fosse skriver nynorsk. Noen ganger måtte jeg lese enkelte avsnitt om igjen i håp om å forstå hva forfatteren egentlig forsøkte å fortelle, bare for å oppdage at forfatteren ikke fortalte noe som helst, men mest sannsynlig overlot tolkningene til leserens fantasi.

Jeg gir terningkast fem til denne boka.

Paul Austers nyeste bok "Usynlig", som enten kom i dag eller i går. I alle fall: den er nå min! ;-D

For eksempel her: www.aschehoug.no/?marketplaceId=100&languageId=1&siteNodeId=39319463

;-)

Synd at du ga opp midt i! Bok nr. 1 har et nokså tungt parti på midten, men så kommer den seg så til de grader på de to hundre siste sidene. Bok nr. 2 er mesterlig! Så daler det litt og så stiger det litt, men alt i alt synes i alle fall jeg at det har vært spennende lesing. Tro det eller ei! ;-)

Jeg synes spørsmål rundt om det ville vekket like mye oppmerksomhet dersom en kvinne hadde skrevet det samme, er en fullstendig avsporing av debatten. Hva har dette med Knausgårds bøker å gjøre? Sånn egentlig?

Mye (jeg sier ikke alt, men mye!) av den såkalte selvgranskende kvinnelitteraturen opplever jeg for øvrig som nokså selvforherligende i forhold til kvinnerollen, og som forsvar for kvinner og hva de har lidd opp gjennom historien. Sier jeg ... og jeg er kvinne selv ... Derfor leser menn sjelden såkalt kvinnelitteratur, og det er synd!

Så dypt som Knausgård borrer i seg selv i disse bøkene, er det få som har gjort før ham. Han er nådeløs mot seg selv. Her er det ikke mye selvforherligelse ute og går. Jeg oppfatter ham i alle fall ikke slik. Og han har dessuten maktet det kunststykke å få kvinner til å føle at det han skriver om ikke bare angår menn, men også kvinner! Dermed er det ikke så interessant om forfatteren er en mann eller en kvinne. Synes jeg ... ;-)

Jeg har også Kairo-triologien og Gabelawis barn stående på listen over bøker som jeg skal lese!

En av Nobelprisvinnerne jeg har et ekstraordinært godt forhold til, er for øvrig Isaac B. Singer. Jeg tror jeg har lest det meste av det han har skrevet. Bøkene hans er helt fabelaktige! Ikke tungleste i det hele tatt, full av humor osv. ;-) Jeg aner ikke om Singer er en forfatter mange har et forhold til, eller om også han er i ferd med å bli glemt ... ?

I boka ”Noen som kjenner mitt navn” forteller den afrikanske kvinnen Aminata sin livshistorie fra hun ble røvet fra landsbyen Bayo i 1745 og solgt som slave, til hun oppnådde sin frihet rundt århundreskiftet femti år senere. Det er en svært, svært fascinerende historie som her fortelles!

Aminata var bare 11 år da hun ble tatt til fange på Afrikas vestkyst. Med svært små marginer overlevde hun den forferdelige reisen over Atlanteren til South Carolina i Amerika, der hun ble solgt videre som slave til plantasjeeieren Robinson Appleby. Nokså snart skulle det vise seg at hun var i besittelse av store evner. Ved et slumpetreff og i dypeste hemmelighet lærte hun å lese og skrive, og dette kombinert med kunnskapene hennes som jordmor, skulle gang på gang gjøre det mulig for henne å overleve, nær sagt uansett hvilke omstendigheter hun kom opp i gjennom sitt liv.

Livet på Applebys indigo-plantasje var beinhardt slit fra morgen til kveld. Lydigheten ble pisket inn i slavene, og retten til å være menneske opphørte ganske enkelt. Voldtekter, videresalg, splittelse av ektefolk, frarøving og videresalg av barna deres, sykdommer, død … alt dette var en del av hva man måtte regne med som slave i South Carolinas sumper. Like fullt viste negerslavene en forbløffende evne til overlevelse og tilpasning.

Etter at Aminata var blitt fratatt sin sønn som hun hadde fått med ektemannen Chakuro som bare sporadisk dukket opp ved ujevne mellomrom, nektet hun å arbeide mer for Appleby. Han ga henne til slutt opp og solgte henne videre til jøden Lindo. Med dette ble en bedre epoke innledet i Aminatas liv. For hos Lindo fikk hun lese bøker, oppgavene hun ble satt til var mer i samsvar med hennes evner, hun slapp å bli slått og fikk bedre mat. Men heller ikke her var alt bare fryd og gammen. Hun var fremdeles slave og ikke herre over sin egen skjebne.

Etter noen år flyktet hun fra Lindo, overlevde kampene mellom opprørerne og britiske soldater om herredømmet i staten New York (uavhengighetskrigen), flyktet til den britiske fristaten Nova Scotia og var etter noen år med på overfarten til det som i dag er kjent som Sierra Leone, hvor byen Freetown ble etablert ved hjelp av frie og hjemkomne afrikanere. Drømmen om landsbyen Bayo slapp ikke taket, men var det virkelig lurt å bli med slavehandlerne inn i Afrikas jungel? Kunne hun stole på hjemlenderne, på mange måter hennes eget folk?

Aminata skulle få en nokså avgjørende betydning i kampen for å få slutt på slaveriet blant britene. Dvs. slaveriet som sådan fortsatte å eksistere helt frem til den amerikanske borgerkrigen rundt 1860-årene, men det ble omsider slutt på at negerslaver ble hentet fra Afrika.

Selv om dette er en fiktiv historie med i all hovedsak korrekte historiske fakta som bakteppe, gjorde den et usedvanlig sterkt inntrykk på meg. Gjennom Aminatas historie menneskeliggjøres slavenes lidelser på en meget troverdig måte. Når retten til å bestemme over egen kropp, når retten til å beholde barna man setter til verden, når retten til å være sammen med den man elsker – når alt dette opphører, hva blir igjen av det rent menneskelige? Hvordan orket de å kjempe for å overleve? Mange bukket dessverre under, ikke sjelden ved at de rett og slett ga opp. Like fullt er denne historien en påminnelse om at det faktisk ikke er grenser for hva mennesker kan prestere for å overleve.

Denne boka er en page turner av de helt store! Etter en noe treg start, klarte jeg ikke å legge boka fra meg. Bokas styrke ligger i et nokså enkelt språk uten de helt store faktene, og hvor forfatteren heller ikke faller for fristelsen å meske seg i lidelsene til hovedpersonen. Jeg mener denne boka fortjener terningkast fem!

Jeg ser virkelig frem til flere bøker fra denne forfatteren!

Jeg er helt enig med deg! Terningkast fem til denne boka! Jeg synes aldeles ikke at dette er kiosklitteratur!

Ikke sant! Dette er en bok som tåler å bli lest om og om igjen! Og innerst inne tror jeg at det er dette som skiller den virkelig glitrende litteraturen fra den mer allminnelige. I alle fall for oss som kan falle helt i staver over gode formuleringer ... ;-)

Og dermed har jeg sikret meg et eksemplar av "Lær oss å vokse fra vår galskap" på biblioteket i dag! ;-)

Jeg hadde faktisk lest en bok av Müller, men hadde aldri hørt om Jelinek ...

Å, takk! Jeg har bare lest Middaq-smuget, og den var bare HELT skjønn! ;-)

God idé!

Denne her ser det ut til at det er vanskeligere å få tak i, men jeg får legge inn en søkeagent på nett-antikvariatene! Takk for tipset!

Da har jeg allerede bestilt Pascual Duartes familie fra et Antikvariat! Takk for tipset! Og snart nærmer jeg meg også lesing av boken din! ;-) Takk for tipset!

Jeg har laget en liten artikkel om dette på bloggen min: http://rosemariechr.blogspot.com/2010/08/nobelprisvinnere.html

;-)

Jeg har med stor interesse fulgt diskusjonen som har gått på en annen tråd, hvor spørsmålet har vært om Nobelpris-litteratur er for tung. Dette ansporet meg til å finne ut hvor mange Nobelprisvinnere jeg selv har vært innom, og jeg endte da på 36 forfattere (og selvsagt atskillig flere bøker av disse forfatterne).

Jeg ble for øvrig temmelig overrasket over hvor mange navn det var på listen over Nobelprisvinnere jeg faktisk aldri har hørt om. Mens mange forfattere har blitt stående som "klipper" etter pristildelingen, og som "alle" vet hvem er, er det andre som har blitt glemt. Hvorfor kan man jo lure på. Ble bøkene for spesielle? Overlevde de ikke tidens tann? Kom det aldri noen flere bøker fra samme forfatter? Eller er det mine kunnskaper som rett og slett er mangelfulle? Jeg er åpen for det meste!

Jeg ønsker altså anbefalinger av bøker skrevet av de mindre kjente Nobelprisvinner-forfatterne.

;-) Du sier noe! Det tror jeg jammen jeg skal gjøre!

Jeg slutter meg til ditt innlegg! I likhet med deg har også jeg problemer med Saramago og Müller. Og jeg kan føye til Imre Kertesz.

Når det er sagt, synes jeg det er spennende med priser fordi kanskje ellers helt ukjente forfattere fra fjern og nær bringes frem i lyset. Slik får man muligheten til å utvide horisonten. Sannsynligheten for at det er litteratur av meget høy kvalitet som trekkes frem, bør være stor!

Jeg kunne i grunnen ha tenkt med en diskusjonstråd som het: "Anbefal en Nobelprisvinner du tror nokså få har et forhold til!" Jeg ønsker meg nemlig noen input på de av Nobelprisvinnerne jeg ikke har lest noe av enda (ca. 65 stk.). En gjennomgang av listen over tildelinger viste meg at det er mange av forfatterne jeg aldri har hørt om.

For øvrig synes jeg ikke at Nobelprisvinnende forfattere generelt skriver spesielt vanskelig. Dette er en myte som bør avlives med det samme, fordi den utelukkende fører til at for mange opplever en uoverstigelig terskel når de vurderer å nærme seg denne type litteratur. Jeg synes heller ikke at den litteraturen som er skrevet av Nobelprisvinnere er spesielt trist, seriøs eller tragisk. Mange av bøkene er riktig festlige. Samtidig er det kanskje ikke til å komme forbi at flertallet av bøkene omhandler nokså eksistensielle spørsmål. Jeg vil for øvrig protestere sterkt mot at forfatterne som mottar denne prestisjetunge prisen, skriver ensidig litteratur!