Bokelskere.no

Jeg smiler når jeg leser innlegget ditt. Hjemme hos oss er 14- og 17-åringen oppslukt av nettopp disse bøkene! Det er mulig at det er i ferd med å gå over hos 17-åringen, men 14-åringen er helt i hundre når disse bøkene nevnes. Det er vel en fase i livet før man går videre til den neste? Når jeg tenker på de nærmere 100 Frøken Detektiv-bøkene jeg leste i min tidlige ungdom, for ikke å snakke om Hardy-guttene, Bobsy-barna o.l., så skal man vel lete lenge etter mindre høyverdig litteratur enn dette. Men jeg elsket disse bøkene da jeg var i begynnelsen av tenårene! ;-)

Jeg tror cluet er å se filmen så pass mange år etter at man leste boka at man ikke husker så mye og derfor ikke sammenligner disse to med hverandre - og i stedet vurderer spesielt filmen på egne premisser ... En film med et visuelt uttrykk er nemlig nødt til å tape i konkurransen med en bok, er min påstand.

Vi befinner oss i Seattle på 1980-tallet, og Henry som er annen generasjons kineser i USA er vitne til at et gammelt nedlagt hotell gjenåpnes. I kjelleren befinner eiendelene til et tredvetalls japanske familier seg. Dette var japanere som ble deportert som en direkte følge av japanernes angrep på Pearl Harbor 7. desember 1941.

Åpningen av hotellet gjør at Henry ser tilbake på tiden under andre verdenskrig. For faren var det svært viktig at Henry lyktes i å bli godt integrert, samtidig som han ikke måtte glemme sin kinesiske bakgrunn. Hjemme ble han tvunget til å snakke engelsk, og dette til tross for at foreldrene knapt forsto språket. De var dessuten livredde for at Henry skulle bli tatt for å være japaner, så han ble tvunget til å gå med en button hvor det sto "Jeg er kineser". Henry ble sendt til en prestisjeskole. For å få stipend måtte han jobbe på kjøkkenet, og det var der han møtte Keiko. Keiko var japansk, og dette var ikke uproblematisk for Henrys foreldre. De hatet japanere. Mellom Henry og Keiko oppsto det noe helt spesielt - antakelig fordi de begge var av utenlands herkomst på en skole med nesten bare hvite elever.

Etter at japanerne angrep Pearl Harbor, var det ikke enkelt å være japaner i USA. Amerikanerne er kjent for å bli paranoide når enkelte folkeslag gjør noe mot dem, og det forhold at Japan angrep stillehavsflåten, førte til en paranoid tilnærming til samtlige japanere som bodde i USA (slik vi har sett dem holde på mot kommunister under den kalde krigen og mot muslimer etter 11. september 2001). Et helt folk ble kollektivt avstraffet. At de faktisk hadde flyktet fra Japan i sin tid, hjalp ikke det minste. De ble ansett som potensielle spioner, hele gjengen.

Denne boka forteller historien om hva som skjedde med japanerne. De ble utsatt for hva man i dag vil kalle regelrette overgrep. Ikke bare ble de utsatt for forfølgelse av helt urimelig karakter, men det hele endte med at de ble deportert og sendt i konsentrasjonsleire, hvor de levde under svært kummelige forhold. At dette ikke er veldig kjent selv den dag i dag, skyldes ene og alene at det alltid er seierherrene som skriver historien.

For Henry og Keiko medførte interneringene av japanerne at deres veier skiltes. Henry klarte aldri å glemme Keiko, selv om han giftet seg og fikk en sønn. Hun var og ble hans første store kjærlighet. Og fordi Henrys foreldre, dvs. spesielt faren, la så mange hindringer i veien for de unge, kunne de heller ikke kommunisere med hverandre pr. brev. Straffen for å ha kontakt med japanere var nådeløs! Henrys far sluttet ganske enkelt å snakke med ham. Spørsmålet er om Henry noen sinne får se Keiko igjen ...

Dette er en spennende og interessant roman om en del av historien som er lite kjent. Jamie Fords debutbok er ikke et litterært storverk, men er på den annen side langt fra dårlig skrevet. Jeg opplevde at historien fengslet meg, selv om det glippet en del på slutten. Da sto banalitetene litt vel mye i kø, synes jeg. Noen ganger er det imidlertid herlig å bare gi seg hen til en bok som rommer en søt historie om ulykkelig kjærlighet. Dette er en slik bok! Jeg likte vekslingen mellom nyere tid med en Henry som nettopp var blitt enkemann, og tilbakeblikkene til andre verdenskrig hvor han og Keiko var pur unge og forelsket i hverandre. Sånn sett har boka alle de ingrediensene som skal til for å bli en bestselger, og det har den jo også blitt! Like fullt ender jeg med å gi terningkast fire. Dog en sterk firer .... Det er slutten på boka som trekker ned helhetsinntrykket.

Og den boka har jeg vært så heldig å få av deg! ;-) Den ligger fremdeles på vent, men det nærmer seg nå! ;-)

Tja .... tror ikke jeg er helt enig med deg. Samtidig tror jeg ikke bøkene/litteraturen har ALL ære for modningen vi gjennomgår med alderen. Derimot tror jeg modning er summen av mange ting, hvor lesing er en del av dette. Lesing kan åpne øynene for ting vi ellers kanskje ikke ville blitt oss bevisste. Og den kan gi oss kunnskaper som gjør at vi utvider horisonten og kanskje får økt forståelse på felter hvor vi ellers ville ha vært fordomsfulle.

"Ship of fools" basert på Katherine Anne Porters roman med samme navn, er helt ubetalelig! Og "Breakfast at Tiffany´s" etter Truman Capotes roman like så (boka ER best, men gjennom denne filmen er boka udødeliggjort).

Hver sin smak, åpenbart!

I begrepet mani ligger det vel at det har tippet litt over, er utenfor kontroll? De fleste av oss har vel kanskje heller opplevd å ha dilla på noe i perioder. Ellers er det forunderlig hvordan denne diskusjonstråden tok av i går. Man snakker om takhøyde, men det er det nok ikke ....

Duc Mai-The er en fantastisk oppleser! Se http://www.lydbokforlaget.no/node/118

Lydbokforlaget har utmerkede oversikter på den enkelte oppleser. Når man har funnet opplesere man liker, kan man gå inn på nettsiden deres og finne flere lydbøker med samme oppleser.

Han er ganske enkelt fantastisk! Prøv "Bestialitetens historie" i tre bind av Jens Bjørneboe!

I en periode var jeg kjempeentusiatisk på lydbøker, og mens jeg holdt på, klarte jeg å lese over 200 bøker på ett år (rekord for mitt vedkommende og helt i grenseland av hva jeg er i stand til ved siden av sånn ca. 125 % jobb + familie). Jeg er veldig kresen på opplesere selv, men jeg fikk i alle fall en grei oversikt over hvem jeg likte å høre på. Så mitt råd må i grunnen bli at du må finne ut selv hvem DU liker, og så satse på dem! ;-) Dette med lydbøker er i alle fall en fin måte å speede opp lesetempoet på, uten at det nødvendigvis går på bekostning av andre ting man også ønsker å få ut av tilværelsen!

Visst har jeg i likhet med deg opplevd denne frustrasjonen! Jeg leser mellom 5-6 og 10-12 bøker pr. måned, men opplever at også dette er altfor lite. I alle fall i forhold til mengden bøker som kommer inn i huset. Min løsning på problemet har vært følgende: Når jeg har flere bøker liggende på vent, låner jeg lydbokutgavene på biblioteket. Og når jeg holder på med min store hobby bilderedigering, hører jeg samtidig på lydbøkene. Eller når jeg går løs på strykehaugen ... Dermed går det LITT fortere! Og jeg har da heller ikke dårlig samvittighet for all tiden jeg bruker på lesing til fortrengsel for andre nødvendige sysler. ;-)

For øvrig har erkjennelsen av at det er altfor mange bøker jeg aldri kommer til å få lest gjort meg litt mer kritisk til hvilke bøker jeg tross alt velger.

Her inne vil jeg tro at alle kan finne sine likesinnede - enten man kun leser "seriøse" bøker eller bøker helt i den andre enden av skalaen. Poenget med å kunne sammenligne boksamlinger er nettopp at alle skal kunne finne frem til "sine". Det er ikke et enten-eller, det er et både-og. Men man må tillate at folk har hver sin smak, og det må gå an å gi uttrykk for sin smak uten verken å bli hakket ned på eller at man går i forsvar og synes at de som leser "seriøse" bøker er snobbete eller nedlatende fordi de altså ikke liker de bøkene som "dere andre" liker. Eller omvendt!

Takk! Du fikk sagt det!!!!

Nå begynner jeg å bli lei av hele diskusjonen her. Når ble det å stille spørsmål forbudt? I min verden er det forskjell på å stille spørsmål og å trekke konklusjoner!

Hva du velger å tolke inn i mine utsagn forteller mer om deg enn om meg. hvor tar du det fra at jeg har sagt at en som leser fem seks bøker om dagen lever et dårlig liv? Hvor har jeg sagt dette?

For øvrig må jeg få lov til å mene at å bruke hele døgnet kun på å lese, gjør at jeg ville ha stengt meg ute fra det virkelig livet mitt. Jeg har i perioder av mitt liv selv lest ekstremt mye, så for egen del vet hva jeg snakker om. Hvis det ikke er mulig å stille et slikt spørsmål uten å bli ansett som fordømmende overfor dem som velger dette for egen del, begynner dette å minne om sensur. Og hvis man ikke greier å lese at noen - denne gangen jeg - faktisk mener dette, ¨så har man et problem ...

Når du gir en støtteerklæring til Morten som har svart meg i en tone som jeg opplever som trakasserende og som utelukkende er rettet mot mitt forrige innlegg, og samtidig svarer på mitt svar til ham, er det vanskelig å tolke deg annerledes enn at innholdet var myntet på mitt innlegg ... men jeg setter pris på din avklaring om at så ikke var meningen! ;-)

Vi må tåle at folk har ulike oppfatninger her. Og hvis vi skal være fanebærere for raushet og toleranse, må det faktisk gjelde i alle retninger. Ellers blir det meningsløst, tomt pjatt ... ;-)

Men kjære deg! Jeg har da ikke dømt noen. Jeg snakker om meg selv, mine egne valg, hvilken effekt det ville hatt på MEG hvis jeg ikke skulle gjort annet enn å lese etc. Kanskje du skulle starte med å lese hva jeg skriver! Dersom du ikke liker diskusjonen på denne tråden, kan du jo bare la være å delta. Den rausheten og toleransen du etterlyser kunne du kanskje starte med å vise litt mer av selv? Jeg er ikke helt oppdatert på alle diskusjoner her inne til enhver tid, og har heller ikke lest alle innleggene på denne tråden, men ikke forhåndsdøm alle som tør å mene noe og kanskje mener noe som er litt annerledes enn det du mener selv. Vi ønsker da ikke at dette skal være et nettsted for trakassering, gjør vi vel?

Hva mener du egentlig?

Hvis din hensikt er å forhindre det du selv oppfatter som trakassering av andre, burde du kanskje holde deg for god til å trakassere selv ... eller hur?

Jeg har ikke lyst til å mene noe om han som leser 5-6 bøker pr. dag spesielt, men om fenomenet i seg selv. Hvis jeg hadde lest så mange bøker, ville jeg ikke fått tid til å leve. (For øvrig: er det virkelig mulig å "leve" hvis man bruker all sin tid på å lese så mye hver dag?). Og det jeg finner interessant med tilværelsen er vekselvirkningen mellom det å leve og det å (bl.a.) bruke tid på å lese. Jeg bruker det jeg leser til å berike livet mitt her og nå, til å lære noe om ting jeg ikke har opplevd på kroppen selv - til beste for det livet jeg lever. Bøkene - eller i det minste de bøkene JEG velger å bruke min tid på - gjør meg forhåpentligvis til et bedre menneske - mer tolerant, mer raus, mer forståelsesfull over for annerledes tenkende. Uten mitt eget liv ville jeg imidlertid neppe ha fått noe ut av bøkene jeg leser. Jeg ville ikke blitt lykkeligere av å fylle absolutt hele livet mitt med bare bøker. Antakelig ville jeg gått på en lesesperre-smell før jeg fikk snudd meg. Det blir som å ønske seg ferie hele tiden. Men den dagen hele tilværelsen hadde bestått av ferie, ville antakelig de fleste av oss blitt nokså handlingslammet og/eller ikke rukket noe som helst ...

Det har vært trukket paralleller til at det alltid finnes noen som klarer mer enn alle andre. Felles for de fleste som yter ekstremt på et eller annet område, er at dette nødvendigvis må gå på bekostning av noe annet. Og jo mer ekstrem man er, jo mindre eller ingenting blir det tid til av andre ting.