Bokelskere.no

Ikke la deg skremme av det triple hinderet som møter deg med dette omslaget: Tittelen, undertittelen ("biomytografi") og illustrasjonen.

Zami er Audre Lordes selvbiografi fra barndom til tidlig i 20-årene, og det var turbulente år, gitt. Som svart, kvinne, lesbisk og sosialist fikk Lorde ingenting gratis. Zami begynner som en klaustrofobisk oppvekstskildring i skyggen av ei dominerende mor, men folder seg ut til ei trekrone av kjærlighetshistorier.

Jeg har alltid tenkt på 1950-tallets USA som et ensarta framskrittseventyr, hvor velstanden eksploderte og alle var enige (helt til det kaotiske 60-tallet forandra alt). Audre Lorde viser at epoken var mye rikere enn det, i et språk som er modig, poetisk og likevel ganske rett fram. Anbefales!

Ofte imitert, ofte parodiert, men sjelden overgått. Raymond Chandlers privatdetektiv Philip Marlowe skapte skole for alle som kom etter.

Når bokfolket diskuterer hva som er tidenes beste debutroman, nevnes dessverre ikke Raymond Chandlers bok The big sleep (1939) så ofte. Det burde den blitt.

Glemmes den fordi den er krim, eller fordi stilen som Chandler skapte har vært så innflytelsesrik at vi glemmer opphavet? Detektiv Philip Marlowe ville garantert hatt en slående replikk i ermet for å forklare fenomenet, jeg kan ikke si annet enn: Jeg vet ikke.

Uttrykket «The big sleep» er kjeltringslang for døden. Uttrykket kommer på siste side, i en nydelig avrunding som fikk meg til å tenke på de siste linjene i The great Gatsby: Handlingen oppsummeres i et avsnitt som beveger seg praktfullt fra det spesifikke til det generelle og tilbake igjen.

The big sleep foregår i ei uke i Los Angeles på 1930-tallet. Detektiv Marlowe blir hyra inn for å undersøke en utpressingssak, men saken eskalerer selvsagt raskt. På knapt 200 sider utvikler plottet seg til å omfatte forsvinninger, drap, gambling, sjalusi og mer.

Hvis du synes privatdetektiv Philip Marlowe er en klisjé, er det fordi det har kommet så mange etterfølgere som ligner grassat. Han har en sterk moralsk kjerne som kan være vanskelig avdekke bak all whiskydrikkingen og den evige knatringen av treffende replikker.

The big sleep er også et tidlig eksempel på en populær underkrimsjanger: Los Angeles-krim. Los Angeles er stedet hvor alt er fasade, håp og lovnader, hvor mange drømmer stort, og nedturene, kriminaliteten og livsløgnene blir ekstra brutale mot den evigblåe himmelen. (Sindre Kartvedt skriver godt om dette i boka Vest for Eden.)

The big sleep har selvfølgelig ikke tålt tidens tann når det gjelder kvinnesyn eller beskrivelse av ulike folkegrupper. Godtar du det, har du mye å glede deg til.

Battle royale (1999) er en dystopi hvor en japansk skoleklasse blir trukket ut til å drepe hverandre til bare én står igjen. Dette skjer på ei øy hvor de får utdelt ulike våpen, og boka følger (den stadig krympende) klassen de neste to døgnene.

Det er vanskelig å beskrive forfatter Koushun Takamis stil. Han er nøktern, men prøver ikke å skrive som Hemingway. Han skildrer vold grafisk, men likevel ganske nøkternt. Han skriver om relasjoner mellom 15-åringer på en realistisk måte, og han klarer å lage 42 små personportretter oppi all drepinga. Boka går inn i en tradisjon som begynte før denne og som fortsatt pågår (Dødslekene er en åpenbar parallell), hvor samhold og motstand mot en umenneskelig stat etter hvert blir det viktigste temaet.

Boka slutter med en cliffhanger, men Koushun Takami har ikke skrevet flere bøker enn denne. Jeg håper det kommer.

Leste dei nuh! Fantastisk!

Fantastisk god! MÅ lesast!

Eg les lite krim, men prøver av og til pga jobben min. Denne er spanande! Litt slapt språk innimellom ( mulig det er omsetttinga?), men eg vart positivt overraska, og fekk lyst til å lære meir om gresk mytologi. Totalt overraskande slutt, nokre lause endar som ant. berre var for å forvirre lesarane ( mulig at det er vanleg i krim!!)

Eg las denne i eit strekk med ei underliggande uro, absolutt lesverdig. Men eg trur ikkje omsettinga er så god, så mulig at det er best å lesa ho på engelsk.

Som å være på båttur i høye bølger på åpent hav uten land i sikte. Det gynget, men jeg manglet fullstendig holdepunkter. Hva eller hvem skulle jeg engasjere meg i her?

Burde jeg ha lest meg opp på colombiansk historie på forhånd? Hvem er alle disse folkene som heter nesten det samme? Setningene snirkler seg oppover som overpynta cupcakes, og på hver side er det noen som skal dø (kanskje) og mye store følelser. En sterk nummenhetsfølelse var alt det skapte hos meg, for boka er ekstremt ekskluderende i stilen, synes jeg. My way or the highway, som de sier over there.

Jeg fullførte, men var frustrert 80% av tida. En av de mest slitsomme klassikerne jeg har lest.

Eg les lite krim og tenkte eg skulle gje denne ein sjanse og leste bok i eit strekk. Og eg vart veldig overraska over slutten. Språket er ikkje heilt på topp, men spaninga gjorde at eg oversåg det!

Det er ingen motsetning mellom optimisme og litterær kvalitet. Denne boka fra Botswana på 1960-tallet har en framtidstro og en mennesketro som smitter. Bessie Head skriver om folk som ikke bukker under for naturforholdene og de inngrodde mønstrene som lett kunne ha holdt dem nede.

Historien foregår i en landsbygd hvor det er altfor tørt. Den norske tittelen treffer ikke helt blink. Mørke skyer er en metafor for problemer, men originalt heter boka When rain clouds gather - en tittel som en av hovedpersonene ytrer mot slutten av boka. I knusktørre Botswana er regnskyer et kjærkomment syn, for da kommer regnet som alle lengter etter.

Denne boka fikk øynene mine opp for 1960-tallets ungdomsopprør ikke bare var et europeisk og amerikansk fenomen. Forfatteren lar personene drømme om en bedre framtid uten utbytting av det afrikanske kontinentet, uten apartheid i Sør-Afrika og uten tradisjoner som ødelegger all mulig forbedring.

Side 194:
"Korleis skulle høvding Sekoto få greie på at det gjekk for seg ein stille og desperat revolusjon over heile den store, vide verda? Folk vart dregne nærmare kvarandre som brør, og hadde du ein gong sett på eit anna menneske som bror din, kunne du ikkje lenger tole at han skulle lide naud eller leve i mørkret. Kan hende han ingenting visste om dette fordi denne revolusjonen høyrde til unge menneske som Gilbert og Makhaya."

Og så gøy det er å lese om folk som gjør noe konkret, i dette tilfellet dyrkingsmetoder i afrikansk landbruk. Dette er en lett, rørende roman som flere bør lese.

Denne romanen vart eg skuffa over. Eg trur eg skjøner at boka er skrive på denne måten for å få fram at hovudpersonen er i villrede, på leiting, rotlaus etc, men språket blir for flatt synest eg.

Dette er ei sterk fortelling om å miste eit barn, fortalt av ei mor i sorg. Eg las boka med bankande hjarte og delvis i tårer, men dette er ikkje sentimentalt. Godt språk, til tider poetisk. Ei GOD bok.

Erlend O. Nødtvedt dreper Henrik Ibsen med smittende entusiasme og energi i Mordet på Henrik Ibsen.

Denne romanen foregår på mange plan, både når det gjelder tid og språk. Prøv å henge med på alt som skjer, og du kommer til å slite. Sett deg heller i korga og kapp fortøyningene i bok-ballongferden hvor Erlend O. Nødtvedt er styrmann. Her dukker både Henrik Ibsen og Ole Bull opp, det samme gjør en ung Edvard Grieg og andre navn som er mer kjent i Bergen.

Mordet på Henrik Ibsen av Erlend O. Nødtvedt

Henrik Ibsen var i sin ungdom teatersjef i Bergen. Dette har skjedd, bare sjekk biografiene. I denne romanen dukker det opp flere brev fra 1800-tallet som handler om Ibsens tid i Bergen. Historien om Ibsen i Bergen må skrives om når verden blir kjent med innholdet, forteller bokens Erlend O. Nødtvedt (som neppe er hundre prosent lik virkelighetens) til teatersjefen på Den Nationale Scene.

Boken veksler mellom fortelleren Erlend O. Nødtvedts forsøk på å overbevise teatersjefen om at de sensasjonelle brevene må bli til et storslagent teaterstykke på Den Nationale Scene, og gjenfortellingen av det som står i disse brevene.

Mordet på Henrik Ibsen er en roman som kommenterer sine egne ambisjoner, sine overdrivelser og sitt ambisjonsnivå, som er så sjanglete og ufokusert i stilen at den selvsagt er gjennomtenkt til minste detalj - uten å virke kalkulert av den grunn. Fortelleren er en forfatter i småbarnsfasen, som plaget av pengemangel og våkenetter prøver å få teatersjefen til å se det store i prosjektet han prøver å selge inn.

Språket veksler mellom 1800-tallsformer og anakronismer, takket være trangen til å få fortalt historien fort nok, som når et turfølge i Indre Sogn på 1850-tallet kommer til et bryllup hvor de havner i felespillerens "backstageområde", og senere når Ibsen kjenner seg "groggy". Andre steder har ikke fortelleren tid å finne de riktige ordene, oppslukt som han er av sin egen beretning.

Mordet på Henrik Ibsen er også et hemningsløst byportrett av Bergen midt på 1800-tallet, hvor noe er sant, mye oppdiktet og alt skrudd opp til 11 av Erlend O. Nødtvedt (både bokens og det virkelige mennesket).

Flere slike norske romaner, takk!

Stakkars Haugesund! Ignorert av sine storebrødre i nord og sør (Bergen og Stavanger), holdt nede av sitt omland (Tysvær og Karmøy) som nekter å spille andrefiolin for en by som vil være noe mer enn den er. Sentrum for en region de har oppfunnet selv (Haugalandet), som, for å gjøre tilværelsen enda surere for Haugesund, er delt av fylkesgrensa mellom Vestland og Rogaland.

Dette er essensen av Haugesunds historie fra 1950 til i dag, slik Morten Hammerborg framstiller den. Haugesund har måttet sloss for alt, uten drahjelp fra noen. Er du fra området, må du lese denne boka. Her forklares isfronten mellom Karmøy og Haugesund, hvordan byen gikk fra avhold til full fest på 1980-tallet, her får du historien om filmfestivalen og Sildajazzen, om Markedet, Kråkereiret, Oasen, Karmsund bro og Haraldsgata.

Boka kunne godt vært kuttet med 1/3, det ville gjort den litt lettere på labben. Utenom det: Obligatorisk for alle med et forhold til Sørvestlandet.Og ja, coveret er elendig.

Data-analysehimmelen for litteraturelskere. Ben Blatt har sluppet tekstanalyseprogrammer løs på flere hundre (tusen?) bøker. Alt fra Jane Austen til 2000-tallets "fan fiction" er plukket fra hverandre, ikke lest med menneskelige briller, men ved å behandle ordene som variabler og deretter sammenstille resultatene.

Høres det litt tørt ut? Det er ikke det. I denne boka finner du ut hvordan mannlige og kvinnelige forfattere ordlegger seg når de skriver om menn og kvinner. Menn skriver at kvinner "screams", når menn bruker stemmen på samme måte heter det "shout".

Boka tester den gamle klisjeen "adverb skaper dårlige tekster", og den beviser at Elmore Leonard ikke begynte å følge sin egen sparsommelige linje når det gjelder bruk av utropstegn før seint i karrieren.

Det mest fascinerende er hvordan ingen forfattere klarer å slippe unna seg selv. Data-analyse av hvor ofte vanlige småord forekommer i tekster, viser at dette ligger dypt i hver forfatter. Richard Bachman er Stephen King og Robert Galbraith er J.K. Rowling, det kan dataene slå fast bare ved å sammenligne ordbruken i bøkene. At de to mediesky forfatterne Thomas Pynchon og J. D. Salinger er samme person, er utenkelig ut fra måten de skriver på.

Denne boka passer for deg som liker grafer, statistikk og klassisk litteratur.

En næringsrik hvilerett fra Jo Nesbø. Blodet skvetter, kjeltringer ekspederes, alle sviker hverandre, kvinnene er lunefulle og folks replikker i ekstreme situasjoner er saga-lignende i sin tørrhet. Det eneste som skurra litt var hovedpersonens bibliotek-hangup. Tro meg, jeg jobber på et, og ingen av folkene som låner Les miserables er i nærheten av å kunne være leiemordere.

Boka ligger bare noen knepp unna å være en parodi på seg selv, men Nesbø er selvsagt for god til det. Jammen klarer han ikke å flette inn en fin backstory for hovedpersonen også, og 2-3 livsvisdomsord som ikke er så dumme.

Denne ble jeg skikkelig glad av!

Alle som kan tegne er magikere i mine øyne. Tegnehanne fikk meg til å le høyt flere ganger med bare et par streker, ikke ulikt Børge Lunds Lunch-serie.

Det dreier seg om graviditet, fødsel og babyfase, tre stadier som jeg ikke har vært opptatt av på mange år. Boka bringer mye av dette tilbake, og får godt fram hudløsheten som preger den livsfasen. Jeg liker hvordan vekslingen mellom tegneserierutene og tekstblokkene utfyller hverandre. Tekstene er nokså dempet, rutene sprelske.

Jeg fikk denne til jul av dattera mi. Det kan bety
a) at hun synes jeg er på feil kurs og bør følge rådene i denne boka
b) at hun ville trøste meg med at det faktisk finnes større besserwissere enn meg i verden
c) at hun savner klare formaninger og vil ha flere råd av meg, og ga meg denne som inspirasjon

Jeg har konkludert med c), og lover å gi mange flere råd framover. Jeg er jo tross alt på full fart inn i livets gullalder når det gjelder å fortelle andre hvor skapet skal stå, ifølge forfatterne.

Det er lett å kjenne igjen Atle Antonsen og Bård Tufte Johansens stemmer i denne boka. Det er morsomt og det sparker i mange retninger. Jeg leste den fra start til mål, men den har absolutt et langt liv foran seg som litterær smågodtpose: Jeg kommer til å ta den ned, lese en dobbeltside og fnise, og gjenta dette x antall ganger i årene framover.