Bokelskere.no

Hva er poenget med å lese et helt forfatterskap i kronologisk rekkefølge? Den største gleden er å se hvordan forfatteren kretser rundt mange av de samme motivene, men gjerne med større intensitet og naknere desto mer modent forfatterskapet blir.

Katteøyet er den dystre tvillingromanen til Dronning Orakel, som hun skrev 12 år tidligere. Miljøet, scenene og romanfigurene ligner kraftig, men denne boka vrir seg ikke over i komikken. Den går rett inn i det grusomme og holder oss der. Som alltid hos Atwood handler det om makt mellom mennesker, og mest om nådeløsheten mellom barn. (Når dine barns venner er ekstremt høflige mot deg, lytt til den lille alarmklokken du hører.)

Det er også noen meta-nivåer her. Når hovedpersonen, kunstneren Elaine, blir intervjuet av et magasin, nekter hun å godta noen av premissene som journalisten legger. Aller minst vil hun bli stemplet som feministisk kunstner.

Jeg innbiller meg at det er forfatteren selv som snakker, tre år etter verdenssuksessen Tjenerinnens beretning.

Tempoet i boka synker utover boka, og den kunne godt vært kortere. Men det er ikke nok til at jeg dropper sekser-terningen.

Det er ei 98 prosent perfekt bok, bare den overflødige epilogen trekker ned. I sin sjette roman traff Atwood planken på en helt annen måte enn i de forrige bøkene. Denne har en roligere stil og et helhetlig univers, og historien vikler seg nydelig ut.

Kjønnskampen er flyttet til framtiden, og som i alle gode dystopier blir jeg A) imponert over det hvor godt settingen er bygd opp, B) skremt over tegnene til denne galskapen i vår egen samtid og C) imponert over hvor treffsikker forfatteren er i mange av sine spådommer.

(En helt annen ting: Jeg har hørt en del på U2s gode gamle Achtung baby i det siste. Når de synger "Don't let the bastards grind you down" i "Acrobat", er det en hyllest til det latinske sitatet som går igjen i denne boka, eller har de tatt det fra et annet sted???)

LES denne, den forandrar deg.

Fengande historie fortalt av fleire familiemedlemmar, med serleg fokus på far i huset. Godt skrive og fortalt, eminent språk som i dei to andre bøkene av henne. Eg er spent på om Aubertvender tilbake til noveller, novellesamlinga som ho debuterte med er eksellent.

Hehe, kjenner meg igjen... men skal prøve igjen da vi skla ha boka i lesesirkelen min...

Absolutt spanande sjølv for meg som kjenner Nesset-saka svært godt.. Men ankepunktet er kanskje at forfattaren legg seg litt for nært opptil saka... Språkleg er boka ikkje heilt i toppsjiktet, men dette er ei av dei ganske få bøkene der eg blir fenga til trass for språket.

Kor ska' vi reis hen? Jo, til en oppdiktet karibisk øy, i hælene på journalist Rennie Wilford. Originaltittelen er perfekt, for det er mye kropp i denne boka, stort sett vold. Rennie har overlevd brystkreft. Hun er tilbake i jobb, på tur for å skrive en lettbeit reisereportasje. Hun vikler seg inn i alle slags dårlige relasjoner på øya, og boka ser også tilbake på dårlige forhold hun har hatt før. Denne boka er like deprimerende som Life before man, bare under en varmere himmel og etter hvert på en mye mer blodig måte. Hovedpersonen er merkelig distansert, selv når hun sitter i en blodig celle.

Som vanlig er plottet mindre viktig enn skildringen av hovedpersonene og dynamikken mellom dem. Ikke les Margaret Atwood hvis du liker å tro på det gode i mennesket: Alle relasjoner er maktspill hvor det handler om å dominere den andre med alle mulige midler.

Det er utrolig at folk fortsatt har sidesprang, når det finnes så mye advarende litteratur om aktiviteten. Da snakker jeg ikke om det umoralske ved å ha utenomparlige forhold, men alle bøkene som handler om hvor lite stas det er.

I denne Atwood-boka fra 1979 finnes det knapt et eneste lykkelig øyeblikk. Ekteparet Nate og Elizabeth har to døtre, men hverandre ble Nate og Elizabeth ferdige med for lenge siden, de bor sammen av gammel vane. Elizabeths forrige elsker tok livet sitt, og Nate har et avsluttet forhold til Martha. Han forelsker seg i Lesje, som han innleder et nytt forhold til.

Eller, det blir feil å si at han forelsker seg, han er mer som et førerløst skip som driver misfornøyd i land et sted, som er Lesje. Elizabeth har sine livssorger (i tillegg til den døde elskeren), og Lesje trenger strengt tatt ingen mann i livet så lenge hun kan få forske på dinosaurer. Jeg tror tittelen (Tidenes morgen / Life before man) henger sammen med dette,

Denne boka framstiller livet som en serie pinefulle møter med folk du ikke liker. Tåler du svartsynet, kommer du til å digge Atwoods evne til å vise hvordan vi rettferdiggjør handlingene våre, samme hvor liten grunn vi har til det.

Veldig godt gjort å skrive på denne måten som forfattaren gjer.

Dette var Atwoods tredje roman, og ble lansert i 1976 (som så mye annet av høy kvalitet). Dronning Orakel er en roman om det å skrive, og om mulighetene for å omskape seg selv og for nye begynnelser. Joan Foster forteller historien om sitt liv, fra oppveksten med en dominerende mor og føyelig far, til de ulike mennene hun treffer og om bøkene hun skriver i hemmelighet.

Boka ga meg en tredimensjonal følelse, ved at de fleste personene har dobbeltpersonligheter. Arthur er revolusjonær, men konfliktsky. Faren er grå lege, men etterretningsagent under krigen. Chuck begynner som spjåkete kunstner, men normaliserer seg selv for å prøve å vinne Joan. Og folk fra fortiden kommer stadig tilbake i nye skikkelser.

Atwood finner virkelig formen i denne romanen, med en hovedperson som er vekselvis kynisk, omsorgsfull, likegyldig og selvironisk. Hun klarer ikke helt å knytte sekken i avslutningen, men det er bare en skjønnhetsfeil. (Og at den engelske tittelen Lady Oracle er oversatt til Dronning Orakel, skjønner jeg ikke. Lady er vel ikke det samme som dronning?)

En fantastisk bok! Trist og vakker, skrevet i et språk som er fullstendig originalt og som gjennom en enkelt setning kan gi deg følelsen av at du forstår , forstår hvordan det var, forstår hvordan de hadde det, akkurat der, akkurat da ...

Samme hvor ille din forrige hyttetur var, den Margaret Atwood skriver om her er mye verre. To menn og to kvinner drar til fortellerens hytte, for å finne ut hva som skjedde med den forsvunne faren hennes. Det er en gjennomgående ufyselig tur, med kjefting, overgrep og kvinneundertrykkelse side opp og side ned, og en hovedperson som sakte mister forstanden.

En blanding av Twin Peaks og De dødes tjern i den kanadiske ødemarken, pluss en hel del sivilisasjonskritikk. Dette var Atwoods andre roman, og ligner lite på debuten Den spiselige kvinnen. Selv om maktforholdet mellom menn og kvinner står i sentrum i begge romanene.

Margaret Atwoods debut fra 1969 er (selvsagt) like aktuell i dag.

Marian har en meningsløs jobb, og en dag kommer hun i skade for å forlove seg med ekstremt kjedelige Peter. Snart slutter hun å spise det ene og det andre, uten at hun helt skjønner hvorfor. Til slutt spiser hun ingenting, men til gjengjeld treffer hun Duncan. (Lena Dunham MÅ ha lest denne boka før hun skapte karakteren Adam i TV-serien Girls. Adam er ekstremt lik Duncan.)

"Den spiselige kvinnen" er full av morsomme situasjoner og treffende metaforer. Det er et sprudlende oppgjør med de trange rammene som kvinner måtte leve livene sine innenfor på 1960-tallet.

En god sakprosaforfatter er som en god kokk: Hen vet at det gjelder å ikke stille seg i veien for råvarene, men varsomt ta de grepene som trengs for å få dem til å skinne. Sven Egil Omdal gjør det i den nye boka om fangeleiren Sachsenhausen under andre verdenskrig. Dette er en del av Europas historie som må fortelles til hver ny generasjon.

Boka viser hvordan spirer av menneskelighet og samhold vil gro under selv de mest forferdelige forhold. Omdal sparer ikke leseren for beskrivelser av helvetet som var Sachsenhausen, men gjør det med journalistens nøkternhet.

Omdal viser fram og peker på sammenhenger, men prøver ikke å late som han vet hva alle de involverte tenkte til enhver tid. Når forfatterens egne synspunkter noen ganger skinner forsiktig gjennom, blir virkningen desto sterkere.

I Sachsenhausen og andre tyske leirer satt de senere statsministrene Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, og mange andre som fikk sentrale roller i gjenreisingen av landet. Hvordan båndene mellom disse, og avstanden til Ap-politikerne som ikke hadde blitt merket av krigen på samme måte, fortsatte i etterkrigsårene, vil være en interessant oppfølger.

Aktuell politisk satire er den sjangeren med mest nådeløs datostempling. Vitser som var morsomme én uke, er utvitset og gamle den neste. Leit opp et gammelt Nytt på nytt, og tell hvor mange ganger du ler.

George Orwells roman Animal farm (Kamerat Napoleon) er en 77 år gammel aktualitets-satire, og burde derfor vært glemt for lengst. Den er en spissfindig harselas med Sovjetunionens utvikling under Josef Stalin i årene etter den russiske revolusjonen. De som leste den da den kom ut, tok nok flere av referansene enn jeg gjorde.

Boka har overlevd fordi satiren dessverre er tidløs. Når dyrene velter det gamle undertrykkende styret på gården, skal alt bli mye bedre. De har til og med skrevet ned en liste med regler. I stedet går det som The Who sang noen etter Orwells bok: Meet the new boss, same as the old boss. Dyrenes ledere blir minst like grusomme som menneskene dyrene var underlagt før.

Dette er ei livligere bok enn den helsvarte «1984», som Orwell skrev noen år senere. Du leser den på halvannen time, og det skal du selvfølgelig gjøre.

For hver utgivelse flytter han grensene for hva en historiebok kan være, i prosjekter hvor han får lite gratis. Dette er noe av spenningen som Øystein Morten-leser: Kommer han seg opp denne motbakken også?

Morten har tidligere skrevet bøker om de norske kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldsson og Sigurd Jorsalfare. I årets bok handler det om livet til Eirik Raude, en rogalending som flyktet til Island på slutten av 900-tallet, sannsynligvis på grunn av drap. På Island havnet Eirik Raude og hans følge igjen i trøbbel, og ble lyst fredløse. Løsningen ble å reise enda videre vestover, der det skulle ligge et stort land.

Eirik Raude var en av norsk histories beste spinn-doktorer, for navnet han ga dette nye landet i vest bruker vi fortsatt: Grønland. Landet som bugner av grøde, korn som svaier i kveldssola, bli med vestover, folkens! (Å lokke med Grønlands gedigne innlandsis ville neppe fått like mange til å hive seg i skipene og legge ut fra Island.)

Øystein Morten er sannsynligvis Norges mest sanselige historiker. Skriftlige kilder er vel og bra, men Morten vet at han må dra til stedene han har lest om for å forstå dem fullt ut.

Han må kjenne dem på kroppen, og kombinere sanseinntrykkene med sin egen forestillingsevne samtidig som han vurderer alt opp mot de skriftlige kildene og i hvor stor grad han kan stole på dem. Hvis Indiana Jones og Lars Monsen hadde vært brødre og hatt en tredje bror, ville det vært Øystein Morten.

I denne boka slåss han mot snø og vind på Island og i Grønlandsfjordene, og selvsagt slåss han mot koronaen. Når verden stenger ned, går planer i vasken. Heldigvis får forfatteren litt uventede penger inn på konto, og kjøper avansert virtual reality-utstyr som han kobler opp til all verdens databaser, og «flyr» fra Island til Grønland for å prøve å forstå sagaenes beretning om Eirik Raude.

Virtual reality i historieforskning? Ja, hvorfor ikke? Alle slags metoder kommer til nytte i Øystein Mortens hender, for vi er ikke bortskjemt med særlig mange historiske skriftlige kilder fra Norge i middelalderen.

Første del av boka om Eirik Raude er den mest imponerende: Øystein Morten går gjennom setning for setning i den tynne sagateksten om Eirik Raude, og bruker hele verktøykassen sin for å forstå dem.

Øystein Mortens bøker handler både om hovedpersonene han undersøker, og om Mortens strev for å hente sikker kunnskap om en verden som for lengst er borte. Totalsummen blir en medrivende leseopplevelse for alle som har litt interesse for norsk middelalderhistorie.

Det er vanskelig å sjangerbestemme denne boka. Mímir Kristjánsson forteller historien om mora si, og hennes mange kamper etter at hun ble kreftsyk.Samtidig er det en selvbiografi, hvor forfatterens oppvekst med en alvorlig syk mor skildres. Og over der igjen handler det om hvordan vi som storsamfunn forholder oss til folk på trygd.

Grunnstrukturen kan minne om Kristjánssons bok Frihet, likhet, Island, hvor forfatterens eget miserable ung-voksen-liv på den tida tråkles sammen med en større fortelling om et Island i krise.

I Mamma er trygda er han blitt eldre, og nå handler det om egen barndom og det å selv skulle bli far. Koblingen mellom det politiske og det personlige er enda mer vellykket i Mamma er trygda enn i boka om Island.

Kristjánsson har en misunnelsesverdig lett penn. Vittigheter, småhistorier fra eget liv og faktaopplysninger veves sammen til ei bok som aldri synker sammen under vekten av egne ambisjoner, selv om den er rikelig lastet. (Det var en lettelse å lese i etterordet at Kristjánsson skrev manuset tjue ganger før han kom i mål.)

Er det ei politisk bok? Ja, men jeg synes den er det på naturalistisk måte mer enn en realistisk måte, for å si det med litteraturhistoriemerkelapper. Kristjánsson viser fram samfunnets nedlatende holdninger til de som er på bunnen, men Mamma er trygda er ikke en forlengelse av Rødts partiprogram.

Mamma er trygda er en energibar av ei bok; tynn, men effektiv.