Bokelskere.no

Rått og lekent om klasseforhold i India.

Overveldende, morsom og kaotisk bok med mange sidegreiner. Krever full konsentrasjon, men gir mye tilbake til den dedikerte leser.

Vikinger og sånt.

Nydeleg, morosam, gripande. må lesast!

Olav Kyrre var tenåring da faren Harald Hardråde ble drept i det blodige slaget ved Stamford Bridge (1066). Selv var han mindre krigsglad. Kyrre betyr "den rolige", men det betyr ikke at Olav Kyrre var en veik konge. Han omga seg med en hundre mann stor personlig hær (hirden), som var dobbelt så mye som faren hadde hatt. Man har alltid kommet lenger med et vennlig smil og et sverd, enn bare et vennlig smil.

I utenrikspolitikken hadde han "dyktighet og litt flaks" å takke for de gode forholdene til nabolandene, skriver forfatter Bjørn Bandlien, som har puslet sammen historien om Olav Kyrre fra et ganske lite kildemateriale. Boken kaster lys over en av de minst omtalte norske kongene, en smart strategiker som oppnådde mye uten å svinge sverdet mer enn nødvendig.

Nydeleg bok som anbefalast på det sterkaste! Vi får Edvar Hoems fortellling om tippoldemora si som var reisande jordmor i dei mest utilgjengeleg fjordarmer, og Tove Nilsens historie. Respekten for jordmødres jobb er enda større etter dette. Les og nyt!

Noko av det sterkaste eg har lese

Nydeleg diktsamling av Guddal, som vart nominert til Tarjei Vesaas debutantprise for denne, Les!

God ide og også ganske underfundig og underhaldande til tider, men ikkje heilt imponert

Så nydeleg og innsiktsfullt skrive om litteratur og den plassen den har i liva våre, Om m.a Herta Müller, Susan Sontag, Alice Munro, får lyst til å lesa bøkene, meir OM bøkene, fordjupe meg og skrive! Anbefales VELDIG!

Ja, eg er heilt einig med deg! Stor leseoppleving og godt gjort å gjera boka så "enkel" og samtidig så rik. Kulturmøte, ikkje kollisjon! Fann også ut at debutboka til Marit Tusvik er ei diktsamling som heiter Reisa til mandarinlandet! Der har ho fine dikt om m.a svigermora i boka, kunne hatt ei eiga bok om henne forresten!
Forfattaren har gjennom åra veksla mellom nynorsk og bokmål, ho har mange fine bøker, m.a Sigrid Finne, om mor/dotterforhold, sorgprosess m,m og ein nydeleg barnebok, Jorun og Janfrid.

Historien om Olav Tryggvason (ca. 963-1000) er en filmskapers drøm. Livet hans var så spekket med hollywoodske vendinger at det nesten hopper opp på lerretet av seg selv. Jeg skulle lest noe helt annet, men tok biografien om kongen med meg en ettermiddag fra biblioteket og ble sittende sent og tidlig med den det neste døgnet.

Hvor mye av de overleverte historiene om kongen stemmer? Allerede i samtiden var navnet hans så stort at det er vanskelig 1000 år senere å skille fiksjon fra fakta. Halvor Tjønns bok om Olav Tryggvason gir plass til både kildekritikk og dramatikk. I sin bok om sagakongen viser Halvor Tjønn hvordan de ulike historieskriverne hadde sin agenda når de skrev Tryggvasons historie. Islandske fortellere var grenseløse i sin beundring (fordi han kristnet landet).

Tjønn viser også hvordan bibelske motiver er en del av Tryggvason-mytene, med hovedpersonen selv som en slags Johannes Døperen før Olav den Hellige kom 20 år senere og fullførte kristningen i Norge som navnebroren hadde påbegynt. På 1800-tallet hentet nasjonsbyggerne fram Tryggvason igjen, som symbol på norsk selvstendighet og handlekraft. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)

Verden er full av lineære, hjerteskjærende romaner fra andre verdenskrig. Kurt Vonnegut kunne nok også ha skrevet den boken, men gjorde ikke det. Slaktehus-5 leker med leseren og leserens forventninger til en krigsbok. Antikrigsbudskap? Jeg leser mer resignasjon i hans syn på krig og menneskene i den

Det er en oversett kunst å skrive fram en bærende fortellerstemme i en roman. Å klare det i en satirisk, absurd krigshistorie med fantasy-trekk, er en prestasjon. Vonnegut blir sjelden flåsete, selv om boken er morsom (unntaket er formuleringen "de ulykkelige polakkene var den annen verdenskrigs ufrivillige klovner", som i mine ører er en umusikalsk måte å omtale 5 millioner drepte polakker på).

Vonnegut selv smetter inn og ut av handlingen, både i skjult og tydelig form. Han gjør umerkelige koblinger mellom de ulike tidsplanene og scenene, og er ekstremt presis samtidig som han har en slentrende, distansert stil. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)

Glassklokken har en av de beste førstelinjene jeg har lest: "Det var en underlig, lummer sommer, den sommeren de sendte ekteparet Rosenberg til den elektriske stol, og jeg visste ikke hva jeg gjorde i New York." På noen få ord etableres sted, tid (Julius og Ethel Rosenberg ble henrettet av amerikanske myndigheter i juni 1953 for spionasje), ensomhet, uro og død. Det mest fascinerende med Glassklokken er hvordan romanen gradvis mørkner. I begynnelsen lo jeg med Esther og hennes småkyniske betraktninger, men de blir mindre vittige etter hvert. Esther ser forbi det sosiale spillet, og verden mister gradvis mening.

Glassklokken er ikke bare en roman bare om depresjon og død. Den er vel så mye en klokkeklar protest mot kvinners underlegenhet i samfunnet, lagt til en underlig, lummer sommer midt i husmødrenes store tiår, 1950-tallet. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Ja, boka er ikkje lett, eg lurer også på om omsetjinga er så god? Veldig mange omstendelege setningar... men absolutt verdt å lesa alt i alt. Vi skal diskutere ho i lesesirkel neste veke, og det er eg litt spent på.. Eg har sett filmen, engelsk, men Helen Mirren, eg elskar vanlegvis henne, men ho passar ikkje her.

Eg lurer på om denne er betre på originalspråket? Vi har hatt boka i lesesirkel, og hadde ein interessant diskusjon, men eg vart litt skuffa etter mykje omtale og hylling av forfattaren.. Mulig at det er den "tyske" tonen som er litt vanskeleg å koma inn i?

Dette er ein såkalla boksingle frå Flamme forlag, ofte underfundige og sereigne.
Boksingelen startar med fakta frå dyreverda, men vi får snart høre om farmor som er 94 og dement og som eg-personen er sterkt knytta til:
Eg-personen skriv også om seg sjølv etter at ho vart påkjørt av ein ambulanse, og fekk hjernerystelse. Tilsynelatande små detaljar i livet, enkelt skrive, men det oppstår ein magi her som det også gjorde i debutboka hennes "Hver morgen kryper jeg opp fra havet"..
Det skjøre livet, det dyrebare, som vi kan miste på eit sekund, td i ei trafikkulykke.

I forordet siterer Frøydis Sollid Simonsen Marguerite Duras:
Skriver man hele livet så lærer man seg å skrive. Det redder en ikke fra noe.
Nei, vil eg legge til, men å lesa det ein klok forfattar skriv, trøstar oss...

Det som gjør denne fotballboka til en stor leseropplevelse, er at forfatterne klarer å ha to tanker i hodet (og på papiret) samtidig. De peker på all statistikk som finnes om fotball, hva som kan leses av den og hvordan klubber og trenere bør bruke den. Den som legger ned et skikkelig forarbeid med tallene, har en fordel på motstanderne. Men fotball er en mye mer tilfeldig idrett enn andre, og derfor er det vanskeligere å lage idiotsikre taktikker basert på tallenes tale. Fotball er venting og kaos. (Hele anmeldelsen ligger på Sølvbergets nettsider.)

Denne er god! Men det er ikkje ei kosebok, ganske ubehageleg og rå i skildringa av seksualiteten. Eit nydeleg nynorsk, spanande historie, litt skuffa over slutten, men det blir eg ofte! Kan også anbefale dei andre bøkene av Kollbotn: Taxi, og serleg debutboka Eg er mamma, eg skal være god. Vond å lesa, god å lesa!

Takk for den, jeg har oppdatert spørringen for å hente innlegg - tror jeg har fått fjernet problemet.