Bokelskere.no

En utrolig sterk øyenvitneskildring fra krigen i Syria. Men det blir i meste laget, så faren er at man blir immunisert mot lidelsene i stedet for å ta dem inn over seg.

Jon Fosses bok “POESIAR etter Henrik Wergeland” er blitt en skatt av ei diktsamling. Under lesningen trenger et dikt av Tor Jonsson seg fram:

Fattig ynskje

Var eg ein Gud,
ville eg skapa
ei stillare verd.
Der skulle alle elske.

Var eg ein Gud,
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.

Jon Fosse tar oss med inn i Wergelands univers av stjerner, tårer, engler og svarte bølgjer og lar oss dvele der i “ei sky av noko som vart til fred.”

HO MÅ BERA HAN HEIM

og derifrå til himmelen
lik ein engel

å det er som om eit stilt
lummert regn
fall i hjarta mitt

og som om steinen
i smerta mi
sorga mi
løyste seg opp
i velsigning
og tekte berga
med ei sky av noko
som vart til fred.

IKRING OSS, ELSKTE, ER DEI

glade skuggane
så hald meg fast
i dine armar

for engelen har spreidd ut
sitt kjælne nærvær

og snart klagar det så ømt
så ømt
at det kan få gleda
til å gråta

å, du milde søte regn
hald fram

hald fram

DEI GAMLE STJERNER

såg kloten vår
verta til

Og evig klår er himmelen

Og landet søkk medan havet lyfter seg opp
friare enn fuglen

og med storm flyg eg bort
over bølgjers brytande skavlar
og høyrer ved havsens botn
jordklotens hjarta slå

På Sølvberget (Stavanger bibliotek) har vi en arrangementsserie som heter Litteraturlørdag, hvor vi går gjennom norsk litteraturhistorie fra 1866 til 2016. I mai skal det handle om årene 1926-46. Jeg skal lese Sigurd Hoels "Syndere i sommersol" før den tid. I stedet for å skrive en nettsak i etterkant, har jeg tenkt å twitre om den underveis mens jeg leser. Heng deg på! Les mer på våre hjemmesider.

Dette er ei kort, men svært intens lesaroppleving. Uhyggen snik seg inn frå første side, suggererande og ubehageleg, i eit svært godt og presist språk. Godt gjort å ikkje falle for freistinga til å utbrodere, men forfattaren stoler på at lesaren tenker og reflektere sjølv.

No har eg lese Samtale ventar- og jo, god den også! Men ho har finpussa og skore meir ned i Alt inkludert, så den er framleis favoritten!

Inside sport psychology er måtelig interessant. Den er en blanding av råd og konkrete øvelser til idrettsutøvere, den omtaler forskningen på idrettspsykologi og forteller historier fra virkeligheten. Innpakningen er dessverre nitrist. Heftet, med kjedelige grafikker og flatt språk.

Prestasjonspsykologi inneholder et element av selvmanipulasjon. Forfatterne legger heller ikke skjul på det, men gir tips til hvordan du kan overbevise deg selv om at du er kongen av arenaen. Det kan du gjøre enten ved selvhypnose, visualisering (indre bilder av deg selv med pokalen i hendene) eller små setninger du gjentar for deg selv og/eller verden ("I am the greatest!").

Selv kommer jeg stadig tilbake til The inner game of tennis , en av sjangerens klassikere. Inside sport psychology skiller seg fra den blant annet i synet på den indre monologen. The inner game... har som bærende idé at du ikke skal vurdere prestasjonene dine som gode eller dårlige, bare nøkternt se dem for det de er. En dårlig heading er bare det, ikke en dødsdom over din evne til å nikke ballen. En stadig opp-psyking av typen "I am the greatest" har jo lite sammenheng med de konkrete tingene du skal gjøre på banen, og ville i alle fall bare sendt meg ned en trist spiral de gangene ting spillet mitt ikke lignet på mantraet. (Som ville vært ganske ofte.)

Formuleringskunst på høyt nivå, men det tar liksom ikke ordentlig fatt i meg. Et godt førsteinntrykk erstattes etter hvert av at jeg sitter og føler: var det ikke noe mer?

Ojoj. Takk!
3 år går før jeg oppdager denne samtalen. Hvis du fortsatt er nysgjerrig på boka mi, har de den på bibliotekene, men du får den av meg om du sender porto på 70,-. Hør gjerne fra deg på min e-post nilsamund@gmail.com Hilsen NA

Det at jeg får lyst til å svare meg selv en dag etter å ha avsluttet lesningen forteller meg at denne boka har spesielle kvaliteter. Avslutningen av boka er sterk og lever i meg.Jeg tror jeg må oppgradere mitt terningkast fra 4 til 5.

Hah! Dette var gøy! Oneliner etter oneliner om livet og kjærligheten. Store følelser, melodrama, lange vidløftige monologer, fine miljøskildringer fra Italia og Oslo, en sammensatt hovedperson og dilemmaer som holder mål hundre år etter at boken ble skrevet.

Dette er en helt spesiell leseropplevelse. Mange små språklige perler og forunderlige sprang og innfall i fortellingen. Men den griper meg ikke egentlig, livsopplevelsen blir for fremmedartet for meg tror jeg. Så skal jeg være tro mot mitt prinsipp om å gi terningkast helt subjektivt, blir det bare 4. Men en sekser for originalitet kunne den fått.

Jeg likte anslaget: Journalisten Thomas blir sparket fra jobben i hovedstadsavisen etter at han har diktet fritt i et intervju med en kunstner. Han, kona og barnet bryter opp fra Oslo og reiser tilbake til hjembyen for å starte et nytt liv.

Boka skifter karakter etter dette, og hovedperson Thomas blir en annen enn den frekke journalisten han tydeligvis har vært. Boken gir tidlig løfte om at vi skal møte igjen Elly, som Thomas kjente fra oppveksten. Denne historien får ikke en skikkelig forløsning. Det gjør heller ikke Thomas' møte med andre gamle venner, det blir noe litt fragmentarisk over boken, etter min mening.

Forfatteren er aller best til å skildre de små skiftene i samspillet mellom mennesker, samtaler, det usagte og hvordan vi leser hverandre. Selve historien i denne romanen mangler litt, etter min mening.

Jeg har alltid vært fascinert av Lance Armstrong, selv om jeg ikke bryr meg spesielt om sykling. Armstrong vant VM i sykling i Oslo i 1993, et løp som alle nordmenn +-40 husker godt. Det var vått, de fleste datt. Senere vant Armstrong Tour de France sju ganger, titler som han senere mistet på grunn av dopingavsløringer.

Cycle of lies handler om Armstrongs liv fra fødsel til han sto ribbet for ære. Forfatter Juliet Macur holder seg stort sett i bakgrunnen, og serverer en faktatung tekst hvor hun stort sett lar leseren felle dommene.

Boken er fascinerende ved at den viser Lance Armstrong som en sterk, destruktiv kraft, en mann som var villig til å bruke alle midler for å vinne, og som kun var interessert i andre hvis de kunne gjøre noe for ham. Samtidig var han en vinner, og slike har alltid en magnetisk kraft, selv om alle som nærmet seg Armstrong ble slynget langt bort fra ham så snart han ikke hadde bruk for dem mer.

Få kommer fra Macurs bok med æren i behold. Ikke familien til Armstrong, som ikke klarte å korrigere ham tidlig i livet. Ikke sykkelmyndighetene, som lukket øynene for jukset (som gjennomsyret hele sporten). Ikke sponsorene, som levde godt på Armstrongs fantastiske livshistorie (fra kreftsyk til Tour de France-vinner) og ikke ønsket å pirke i glansbildet. Ikke mediene, særlig ikke de amerikanske, som var mer opptatt av å hetse smålige europeiske medier enn å ta tak i det åpenbart mistenkelige ved Armstrongs suksess. Og selvsagt ikke Armstrong selv, som knapt har noen sympatiske trekk i Macurs bok.

Blendende sakprosa er det ikke, men et faktatungt verk som er vanskelig å legge fra seg.

Ung jente med problematisk liv finner seg selv og kjærligheten. Historien minner om ting du har hørt før, men romanen anbefales likevel. Hovedpersonen Vanessa engasjerer, og spesielt forholdet mellom henne og moren (som sliter med depresjon) er vakkert skildret.

Svakheter? Vanessa er en bibliotekunge, men fortellerstemmen hennes blir likevel for voksen, mener jeg. Og bakgrunnen for at love interest Gabriel sliter så kraftig som han gjør, blir vi ikke klokere på. Uansett: Fin bok for tidlige tenåringer.