Bokelskere.no

Oppfølging av Sommer uten brev, som eg synest var betre enn denne. Ber litt preg av at forfattaren skal ha med fakta om kva som skjedde i Norge og verda i det og det tiåret.. og det kan fungere som historiefortelling, men blir noko skjematisk. Men ho skriv lett og godt og det er ganske underhaldande.

Er einig med deg i tankane dine rundt boka. Og eg synest det er meir biografi enn roman

Fant denne på et antikvariat for en tid siden. Har tidligere lest endel dikt av ham, men det var en flott opplevelse å lese mye i sammenheng. Vakkert, suggererende og poetisk:

Sakte ant
i rom av nytent stillhet
er synet som vider seg ut og ser
tidens urolige løp mot lysbitre avstander

Jeg var fascinert av Bolaños Roman 2666. Men fant den alrfor lang og utflytende. Når noen omtalte denne lille romanen som Bolaños beste, hadde jeg derfor store forventninger. De ble dessverre ikke innfridd. Forfatterens spesielle talent er så absolutt tilstede, boka er original og forbløffende, fortellermåten sier mye om romanens temaer. Men jeg sitter likevel igjen med en nokså sterk følelse av "Keiserens nye klær". Det var faktisk enda mer fristende å skumme passasjer i denne boka enn i 2666. Opphopningen av detaljer blir trøttende, selv om de altså absolutt forteller sin triste historie.

Bøker fra Napoli og deromkring.

Burlesk øyenvitneskildring fra kaoset som var Sør-Italia i krigens siste år. Fornøyelige kulturkollisjoner mellom "frigjørerne" og italienerne, men komikken blandes med grufulle skildringer av overgrep mot lokalbefolkningen. Anbefales alle som er interessert i Italia og/eller andre verdenskrig.

Underholdende, lettlest og til dels innsiktsfullt om Dag Solstad og hans forfatterskap. Jeg kunne ønsket meg litt mer temperatur og motstand fra van der Hagen i dialogene

Fin start og innledende samtaler mellom Sofie og SVK, introduksjonen til kjempenes eksistens, deres særtrekk og så videre. MEN!!!! Boka kollapser etter mitt hode i andre halvdel, når den vender handlingen over til dronningen av England og så videre. Det føltes som en nødløsning - eller kanskje hadde ikke forfatteren noen story å skrive, bare en god eksposisjon.

Finnes det noe mer frydefullt i norsk samtidslitteratur enn Vetle Lid Larssen i fri dressur? Han forsvant litt fra radaren min etter "2" for mange år siden, selv om jeg alltid leser spaltene hans når jeg kommer over dem. Jeg har ikke huske siste jeg lo så høyt over en bok som da jeg leste "Hvordan elske en far...". Den handler om hans forhold til faren Lars Andreas Larssen, og hvordan faren forsvinner inn i Alzheimers-sykdommen.

Fabelaktige bøker er de som trenger seg på selv når du ikke har tid. Denne leste jeg på ett døgn, mens jeg egentlig burde gjort andre ting. Boken er spekket med raljering over Oslo Vest, forfatterens egne ungdomsjålerier, farens forhold til Nord-Norge og falskheten i Kultur-Norge. Beskrivelsene av størrelser som Jan E. Hansen, Nils Ole Oftebro og Toralv Maurstad fikk meg til å knegge høyt og uhemmet. Vetle-kjenning Jonas Gahr Støre dukker også opp (og er nok den som kommer best fra det).

Det eneste som plager meg litt med denne boken, er misforholdet mellom tittelen og innholdet. Lars Andreas Larssen framstår som en godt over gjennomsnittet bra fyr og far. Til tider er sønnen Vetle Lid Larssens svettedråper temmelig synlige i teksten. Han jobber hardt for å prøve å skildre en avstand mellom far og sønn som jeg ikke helt ser. Vetle Lid Larssens opprør mot skuespillerfaren Lars Andreas Larssen er mest morsomt, og det meste av sympatien havnet for min del hos faren. 19-årige Vetle anklager faren for ikke å ha pekt ut en retning for sønnens liv. Andre ville nok mer rost den samme filosofien.

Altså: Dette er først og fremst "Portrett av forfatteren som ung mann". Vetle Lid Larssen svinger pisken flittig over egen rygg, og det er hysterisk morsomt. Og av alle fedre som skal portretteres i norsk samtidslitteratur, kommer få bedre unna det enn Lars Andreas Larssen.

Leseglede! Alt og alle blir hengt ut i denne boka. Forfatteren står hele tiden i fare for å gjøre den til en ren harselas med menneskers illusjoner. Som leser ble jeg i begynnelsen ikke særlig grepet av skjebnene i denne boka, men det kom snikende etter hvert. Charles, som er gift med Emma (madame Bovary), er litt for fjottete til å være troverdig. Det tenkte jeg en stund. Men han har jo bare et annet sett illusjoner enn Emma (hun: romantisk kjærlighet og lidenskap som bøkene forteller om. han: at Emma er like betatt av ham som han er av henne), og klamrer seg til dem like intenst.

Det blir mer alvor etter hvert, når Emma har satt hele økonomien over styr og alt går i dass for henne, Charles og ikke minst datteren.

Morsomt, ironisk, etter hvert tragisk og hele tiden ekstremt velformulert, Og så påfallende moderne i tonen. Anbefales!

Gode tilløp her og der, men de to miljøene (New York og Nord-Norge) henger ikke helt sammen. Begraves på toppen av verden? Tynne grunner til det, synes jeg. Hovedpersonenes motiver og tiltrekning til hverandre ble også hengende i løse luften, etter min mening.

Gode innganger til fransk litteratur, ifølge Sølvbergets Yngve B. Anda og NRKs Jostein Gjertsen. (Podcast fra Sølvberget)

Pelikanen-redaktør Eirik Bø og Sølvbergets Helge Risvands tips til hvilke fotballbøker du bør lese. Podcast med samtalen mellom dem finner du på Soundcloud.

Verden har gått til helsiken i et kjernefysisk ragnarok. Jordens overflate er lagt øde, og i Moskva har bare noen tusen sjeler klart å overleve ved å trekke ned i t-banenettet. Der lever de på hver sine stasjoner, hvor de holder seg i live ved å spise rotter og selvdyrket sopp. Vår mann Artjom er en ung mann som blir betrodd et viktig oppdrag, som han må utføre for at ikke hele metroens befolkning/muligens menneskeheten skal utslettes (såpass må det være i apokalypse-bøker).

Settingen er med andre ord perfekt for en god historie. Derfor var skuffelsen tilsvarende stor. Min nettredaktør Øyvind Berekvam meldte "Oppskrytt!" da jeg postet et bilde av denne da jeg lånte den, og jeg skulle hørt på ham. Metro 2033 faller mellom alle stoler. Den er ikke ekkel eller skremmende nok, selv om folk bor under bakken og lever miserable liv. Hovedpersonen Artjom er en slags metroens Frodo, der han trasker rundt, møter folk og lurer på om han rekker fram til sitt Mordor. Bipersoner kommer og går (altså dør), Artjom tasler rundt i mørket og lytter og lurer og drømmer, og alt sammen blir veldig ensformig. Og når menneskehetens framtid står på spill, bør fortellingen helst ikke være kjedelig.

Moskva har jeg lite kjennskap til, og jeg var konstant forvirret når det gjaldt hvor folkene i boka var på vei. Jeg bladde stadig til kartet i innledningen av boka, uten å bli klokere på hva som egentlig foregikk, mye fordi skriften på kartet var så knøttliten.

Innimellom var det tilløp til satire, som når Artjom og ruslevennene hans kommer til stadig nye stasjoner hvor én ideologi råder (Jehovas vitner, fascister, kommunister). Men den potensielle komikken tas ikke ut, og bokens moral om at vi må ta vare på kloden vår kan du finne i en hver stilbunke fra ungdomsskolen.

Metro 2033 er en bok hvor Ringenes Herre, The Road og Haikerens guide til galaksen blandes og går ned i en atskillig lavere enhet.

I mai 2016 var Høyre-politiker John Peter Hernes gjest på Sølvberget, Stavanger bibliotek. Der fortalte han om bøker som har formet ham fra barndom til voksenliv. Her er listen hans. Hør podcasten fra bokpraten her.