Bokelskere.no

Eg har same følelse som du først hadde akkurat no,,, blir berre irritert og er den norske omsettinga dårleg eller er det eg som ikkje skjøner måten ho skriv på?

Jeg var nysgjerrig på om denne boka klarte å lande på beina, når utgangspunktet er en mann som prøver å ta livet sitt. Å velge å gjøre slutt på sitt eget liv er etter min mening det mest drastiske valget et menneske kan ta. Men ut fra dette startpunktet klarer likevel forfatteren å sy sammen en historie som holder mål. Til tider skurrer det litt, når refleksjonene blir litt for innlysende og servert på et fat til leseren, men historien om hvordan selvmordsforsøket går over i ny livsgnist, er lett å like. Glenn Johansen finner ut at han må ta sin rettmessige plass på jobben, i nabolaget og være ærlig overfor dem han møter. Heldigvis går ikke alt hans vei av den grunn, men han liker både seg selv og livet bedre når han - klisjealarm - følger hjertet. Feel-good, sørgmodig, oppbyggelig, lettlest.

Stramt gjennomført, presist språk, tankevekkende og stort sett fri for klisjeer. Ei bok du kommer til å ville diskutere med alle du treffer.

Nydeleg brevveksling mellom den unge Sara og Astrid LIndgren, får mange refleksjonar om kor viktig det er å bli sett av nokon, og møtt med varme og ikje minst respekt.

En venn av meg sa at denne boka var umulig å komme i gang med. Den kjipe innpakningen, skrifttypen og oppsettet som får den til å se ut som ei billig lærebok. Jeg skjønner den innvendingen, men etter å ha lest den, vil jeg si at det passer til innholdet.

"Jeg hater internett" er et skjærende vræl mot det aller meste. Det går hardest ut over hvite menn på toppen av kapitalisme-pyramiden, og nest hardest ut over alle oss som er tilnærmet ukritiske brukere av nettet. Jarett Kobeks grunnsyn er at nettet ikke forandrer noe som helst, det er bare enda en måte for storkapitalen å undertrykke og underholde oss. Poengene repeteres gjennom en serie hendelser som med litt velvilje kan kalles bokens handling. En stramt formtro roman er dette altså ikke. Slik imiterer den mediet den portretterer - boka hopper hit og dit, og det er kort mellom de sterke meningene. Forfatteren hopper hyppig inn i teksten og kommenterer at den boka vi leser i, ikke er spesielt god.

Det beste kapittelet er det hvor forfatteren forteller om et manglende kapittel, og gir opp å forklare hva han hadde tenkt å vise gjennom personenes handlinger, og i stedet skriver rett ut (side 192). Lyden du hører svakt i bakgrunnen er Karl Marx som applauderer fra det hinsidige (opium for folket og alt det der):

"Det ufattelige var at Facebook og Twitter og Tumblr og Blogspot (en
medieplattform eid av Google) var blitt tilholdsstedene for
selverklærte intellektuelle og radikale aktivister. Det var der de
snakket sammen. Det var der de trodde "samtalen" var i ferd med å
endre seg. De skrev moralprekener inn i dingser bygget av slaver på
ytringsplattformer eid av patriarkatet mens de hjalp patriarkatet å
tjene penger. Og på et aller annet vis skulle dette innebære å knuse
patriarkatet. Så det finnes alltid håp. Internett ga maktesløse
mennesker en illusjon om at meningene deres, som de ga bort gratis,
hadde noe å si. Det var selvfølgelig det reneste tøvet noensinne,
basert på en ekstremt forvirret idé om hvem som styrte verden. Verden
var ikke styrt av regjeringer. Verden var ikke styrt av kjendiser.
Verden var styrt av banker. Verden var styrt av investorklassen.
Menneskeskjebnens historie handlet om penger, mennene som styrte over
de, og intet annet. [...] Illusjonen om betydningen av meninger, som
ble gitt bort gratis, ble holdt i live fordi den hjalp bakmennene å
tjene penger."

"Jeg hater internett" ble skrevet før 2016-valget av Trump, før Cambridge Analytica-skandalen og før #MeToo, noe som viser at virkeligheten ofte overgår selv romaner som tar hardt i, som denne.

I overkant omstendelig om det å bruke mindre tid på mobilen. Jeg har et tips, som er sånn: Skriv ned de mobil-aktivitetene du får impuls til å gjøre i løpet av en dag. Sett av tid på slutten av dagen til å ta et raid (Instagram, Facebook osv.) Lettere sagt enn gjort.

Jeg må innrømme at intrigen til tider gikk meg hus forbi. Fornærmelsene og spillet var ikke så lett å få tak på når det foregår i en helt annen tid.

En ting er sikkert: Overklassen hadde ufattelig mye fritid, som ble fylt av brevskriving, maktspill og store følelser. Virker som de kjedet seg en hel del.

Puh. Dette er den tyngste boka jeg har lest på en god stund. Den handler om intrigene ved hoffet i Parma i årene rundt 1820. Kartusianerklosteret kommer ikke inn før helt mot slutten. En slutt som kommer bardus på, og står steilt imot den ekstremt utbroderende stilen som resten av boka er skrevet i.

Hovedpersonen er Fabrice Del Dongo, som det er vanskelig å bli helt klok på. Han er naiv og idealistisk, men mest en skikkelse som personene rundt ham leser inn i det de ønsker. Kartusianerklosteret i Parma er en serie uoppfylte kjærlighetslengsler i øvre samfunnslag. Noe av det som gjør den vanskelig å lese i 2018, er at hovedpersonenes motiver, og forfatterens til tider ganske innforståtte formuleringsmåter, gjør det vanskelig å følge handlingen. Men dette brytes opp av kvikkheter om det italienske lynnet og et distansert, ironisk forfatterblikk på det som skjer. Når kjærligheten er på det mest svulmende, er det hakket før det bikker over i parodien.

Denne boka ble skrevet i ful fart, på 53 dager. Det bærer den preg av. Det føles som å lese et førsteutkast, stoffet velter ut over sidene og forfatteren selv er småstresset til stede med sin guiding av leseren.

Krevende, men alt i alt veldig flott bok.

Har bare sett Vaffelhjarte som TV-serie, ikke lest boka. Trille og Lena er litt større i denne boka, og voksenlivet begynner så smått å nappe i dem.

Noen ganger får jeg følelsen av å lese den samme barne-/ ungdomsboka om igjen. I påsken hørte vi først Anton og andre flokkdyr, så denne, og de ligner mye på hverandre, selv om Parr ikke fisker etter latter på samme måte. En del motiver går igjen i disse bøkene: nerdenes hevn over de kule bøllene, forelskelse og skoleforestillinger. Alt dette finnes i Keeperen og havet, men Maria Parr klarer å skrive om det på en frisk måte. Mest imponerende er hvordan hun syr sammen fortid og samtid, og hvordan hun nesten som en krimforfatter kaster ut tilsynelatende ubetydelige detaljer som senere kommer i retur og får betydning. Parr har også full kontroll på et stort persongalleri. Keeperen og havet er rett og slett fabelaktig godt skrudd sammen.

Veldig spanande fortalt om Norges einaste bevarte bibel frå middelaldaren! Detektivhistorie.

John Grisham, er ikke han en slags litteraturens Coca-Cola? Storselgende år etter år, uten å vekke enorm begeistring? Sånn tenkte jeg før jeg leste min første Grisham-bok for et par uker siden, Megleren. Det var en pinsam opplevelse, hvor Grishams store hjerte for Italia var tynt kamuflert i en svak thriller.

Playing for pizza (En amerikaner i Italia) er mer av det samme. Denne gang pakkes Italia-triviaen inn i historien om en amerikansk fotballspiller (han spiller amerikansk fotball) som flykter til italiensk liga etter en elendig karriere i USA.

Denne gangen foregår handlingen i Parma. Grisham legger researchen i munnen på folkene som fotballspilleren Rick møter. Til tider virker det som han snakker med vandrende wikipedier. Boka virker å være skrevet for folk som aldri har vært i Italia, og oppfyller alle klisjeene om italienere: De kjører Fiat, snakker mye, spiser lenge, er småkorrupte og elsker opera.

Ingen av personene er det minste interessante, boken er fri for spenning og Grisham skriver Danmark-flat prosa. To stjerner fordi jeg i det minste ble sulten av å lese om all maten.

In the immortal words of Eva fra Skam: "Køddar du med meg!!??"

John Grisham er verdens mestselgende krimforfatter (sånn omtrent). Jeg har sett et par lunkne filmatiseringer av bøkene hans, og tenkt at "hm, dette var dødskjedelig, bøkene MÅ jo være bedre?"

Til sommeren skal jeg innom Bologna, og denne romanen handler delvis om Bologna. En amerikansk advokat blir satt fri fra fengsel fordi CIA ønsker at noen andre skal drepe ham. Advokaten har nemlig hatt fingrene i et hyperavansert satellittsystem, og klart å gjøre all verdens militærmakter rasende og drapslystne ved første syn av ham.

CIA sender ham til Bologna, fordi...John Grisham digger Italia? Beats me. Jeg skjønte aldri hvorfor. Etter veldig lang tid kommer han i kontakt med ei avvisende dame som - SJOKK! - han får varme følelser for etter hvert. Han får også avanserte drapsmaskiner fra Israel, Saudi-Arabia, Russland og Kina etter seg, men klarer å riste dem av seg med metoder som Hardy-guttene ville nikket anerkjennende til.

Jeg har enda ei Grisham-bok på beddingen, Playing for Pizza. Den kan ikke være dårligere enn dette.

Samme her - jeg tipper Kjærstad skriver på bok nummer to.

Maria Sharapovas selvbiografi er lettlest, men ikke lettglemt. Der spillet hennes er endimensjonalt, viser selvbiografien fram nye sider av verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver.

Faren Yuri og sju år gamle Maria ankommer Florida med 700 dollar i cash og en hel del lykke og fromme i bagasjen, uten å kunne et ord engelsk.

Livet hennes i Florida består i mange år av flaks, tilfeldigheter, uendelig mye trening, ambisjoner, farskjærlighet, dårlige venner og gode venner, før Nike inngår kontrakt med henne som 11-åring. Den første tredelen av Sharapovas selvbiografi er den mest interessante, og skildrer årene før berømmelsen. Et brennende spørsmål mens jeg leste: Sharapova klarte det, men hvor mange andre har prøvd på lignende, som regel mye mer gjennomtenkte veier til tennistoppen uten å ende opp med annet enn knuste drømmer og en skakkjørt familie? Det er trangt på toppen, og veldig god plass i bunnen av enhver idrettsgren.

Hele livet hennes har vært innrettet mot det å bli best i tennis. Etter endt lesning satt jeg med enda et spørsmål: Er du lykkelig nå, Maria? Etter alle disse timene med tennis, dette venneløse livet, alle millionene på konto, denne ustoppelige trangen til å «beat them all»? Jeg har ikke helt det inntrykket. Hvor kommer den trangen til å slå dem alle fra, og hvorfor er den like sterk nå som hun nærmer seg 31? Tidlig i boken kommer det fram at hun egentlig så for seg å være tennispensjonist nå, men ville fortsette fordi hun ble tatt i doping – hun skulle slå dem alle enda en gang. Det har ikke gått helt sånn. Men hvem er Maria Sharapova hvis hun ikke lenger er ei jente som slår ballen hardt og flatt over nettet?

Øystein Morten og Pål Hermansen oppsøker stedene der ingen kunne bu lenger. Forfatteren skriver om gårdenes historie, folkene som bodde der og hvorfor gårdene ble nedlagt. Hver av de ni stedene forteller en bit av norgeshistorien. Okkupasjonen av Finnmark. Embetsmannstaten på 1800-tallet. Troen på nyrydding av jordbruksland (tenk Hamsuns roman Markens grøde ) ved inngangen til 1900-tallet. Industrialiseringen etter krigen og forurensningen den førte med seg.

Til tross for temaet er Norske ødegårder fri for sentimentalitet og klissen nostalgi. Øystein Morten går til skriftlige kilder om hver gård, han drar dit og ser, og ikke minst snakker han med de siste menneskene som bodde der. Historiene deres, om et evig slit og kamp mot elementene, gnikker vekk alle nasjonalromantiske myter du måtte ha med deg inn i lesningen. Morten er heller ingen ivrig forkjemper for å bevare alle disse eiendommene, mange av dem praktfulle, som står til nedfalls.