Bokelskere.no

Nydelig. Rett og slett nydelig. Kim Hiorthøy kommer alltid til å være fantastisk.

Det er alltid en fryd å lese Askildsen, selv om denne lille romanen i perioder blir vel polemisk og farget av forfatterens tilknytning til m-l-bevegelsen på 70-tallet. Som fortelling fungerer den uansett godt. Og jeg gleder meg over å se fortellertekniske grep som Askildsen har dyrket videre i sitt forfatterskap. En herlig, om enn litt naiv, bok. Og et morsomt gjensyn med Oslo på syttitallet for meg, som også sto midt oppe i den kanskje største polariseringen som noensinne har vært i norsk politikk.

Ja, ja Dag. Slett ikke så dårlig, mye bra. Ikke min favoritt-Solstad, men helt ok. Ble kanskje litt ufokusert mot slutten, men det fungerer jo.

Ingen lystig lesning, men knakende godt skrevet. Kan nok være sterk kost for sarte sjeler. (Jeg er også i den kategorien.)

Vi lar oss ofte røre av fortellinger der barn er med. I hvert fall når vi kommer opp i åra. :)

Jeg lot meg røre til tårer av McCarthys The Road. En dyster bok der håpet om medmenneskelighet bæres av en liten gutt. Jeg gledegruer meg til filmen. Tror jeg må ta med meg et lass med lommetørkler.

Det finnes mye god krim. Men krim er ikke krim. Du har dem som skriver i den samfunnskritiske tradisjonen der en ofte alkoholisert og tøff detektiv dukker ned i de mørkeste avkroker og avslører ikke bare "den skyldige", men samtidig også sosial urettferdighet og livets skyggesider. Sjöwall og Wahlöö sine 10 bøker om Martin Beck og hans team er et godt eksempel. Forfatterparet kaller også hele serien "romanen om ett brott", og går dermed til frontalangrep på det svenske sosialdemokratiet.

Annen krim beveger seg hovedsaklig på det psykologiske planet, for eksempel Jonathan Kellermans bøker om Alex Delaware eller Karin Fossums bøker. Så har du den britiske tradisjonen som legger vekt på å skildre mer eller mindre eksentriske detektiver som opererer i et arketypisk britiske "pub-miljø". Bøkene om Dalziel and Pascoe er eksempler på dette. Mange av dem er også filmet for TV. Du har forfatterne som legger vekt på dokumentar-siden av en krimgåte og gjerne kombinerer fiksjon med forbrytelser fra "virkeligheten". Mesteren her er Minette Walters.

Videre har du den klassiske amerikanske hardkokte krimhelten ala Philip Marlow, en tradisjon som både Jo Nesbø og Staalesen skriver i. (Her foretrekker jeg Michael Connellys bøker om Harry Bosch.) Og så har du bøkene som fokuserer på selve krimgåten, gjerne i et lukket rom, der vi som lesere inviteres til å være med på å løse oppgaven. Her er Agatha Christie den største. Og det finnes en rekke andre typer krim. Jeg vil her også nevne Gert Nygårdshaug som har skapt nesten en helt egen genre gjennom sine 10 bøker om kodeeksperten og gourmetkokken Frederic Drum. Her kombineres forbrytelser med arkeologi, gamle myter, vin og mat på en elegant måte.

Enhver må finne den krim-genren som passer for seg. Agatha Christie og Thomas Harris er svært forskjellige. At du liker begge forteller meg at du generelt liker spenningslitteratur. Da har du en mengde forfattere å ta fatt på. Jeg har nevnt noen av dem. Lykke til!

Jeg tror noe av spenningen og mystikken ved folkeeventyrene blir borte hvis vi skal skrive dem om tilpasset dagens språk. Dessuten vil på denne måten også en del språklige fenomen som vi absolutt burde ta vare på, forsvinne helt. Det blir på samme måte som om bøker skrevet fra arbeiderstrøk i Oslo på sosiolekt eller dikt skrevet på ulike dialekter skulle "normaliseres" til bokmål og nynorsk. La oss beholde flerfoldigheten i det norske språket!

Tredje Knausgård på tre uker - ville jeg få fornemmelser av forspisning? På ingen måte. Tidvis hjerteskjærende om forholdet til faren, uten at Knausgård gjør noe forsøk på å forklare hvorfor faren behandler sønnene sine så dårlig som han gjør. Kanskje det kommer i en senere bok?

Jeg er raus med stjernene i dag. Kloke kvinner og kloke ord. :)

En stor stjerne til deg, Kristin. Godt at noen har evne til å se denne debatten fra flere synsvinkler.

Jeg leste akkurat Hesses bok og kom over det arkaiske uttrykket "plattenslager". Ordet stammer fra blikkenslager og betyr "en bedrager". Jeg visste ikke at blikkenslagere drev med slikt fanteri. På den andre siden så ble i bibelen tollere likestilt med de verste syndere. Det er sikkert at tiden (og språket) forandrer seg. :)

Stig, jeg tror noen av svarene du etterlyser finnes i mitt svar til Stian (over). For min del er denne diskusjonen over. Jeg er mistenkeliggjort (på samme måte som Kjærstad) for å ønske å sverte en forfatter jeg har stor respekt for. Jeg har lært at man må lese samtlige av en forfatters bøker for å kvalifisere til å starte eller delta i en generell debatt om hans litteratur. Jeg opplever nå at vi sparker en hest som har ligget død en god stund. Selv i Aftenposten har debattantene stilnet. Og når saken brukes av Nytt på Nytt redaksjonen, er det kanskje på tide å finne andre litteratur-fenomen å diskutere.

Når det er sagt, vil jeg gjenta mitt tantra om at det er viktig med debatt, om forfattere, bøker og anmeldere. Og alle burde være velkommen til debattantenes bord, uansett hvilke forutsetninger de har for å fremme sine argumenter.

Stian, du er en fornuftig mann. Derfor skal jeg prøve å svare på spørsmålene dine, ett etter ett.

Hvorfor er det viktig at Min Kamp blir debattert? Jo, fordi det aldri i Norges Litteraturhistorie har eksistert et så ambisiøst prosjekt som at en forfatter bestemmer seg for å skrive sitt liv over 6 bind. Dette er litteraturhistorisk interessant og i norsk sammenheng unikt. I tillegg er selve verket blitt såpass omtalt i media at man ikke kan være litteraturinteressert og samtidig forsvare at man ikke leser Knausgårds Min Kamp. Dette pirrer min iver etter å diskutere prosjektet.

Er det slik at det går an for en forfatter å annonsere et litterært prosjekt på en slik måte at dersom man er litteraturinteressert så MÅ man lese det? I så fall er det jo genialt. Ikke minst økonomisk for forfatteren.

Min skepsis skyldes delvis dette (at man MÅ lese Min Kamp for ikke å falle akterut i dagens litteraturdebatt ... det er ikke så farlig med Jacobsen, Nygårdshaug og Renberg, men Knausgård MÅ man lese) og det faktum at Knausgård skriver sitt liv. Dette selvskriveri fascinerer meg. Ikke i en slik grad at jeg hiver meg over bøkene hans, men fordi det å "skrive sitt liv" setter mange spørsmålstegn ved en forfatters integritet. Er det mulig å skrive sitt liv. Virkelig? Hva med mennesker som forfatteren har møtt gjennom livet og som har en annen oppfatning av ham? Hva med fiksjonen? (Dette er jo en roman.) Osv. Ja, dette gjør meg skeptisk.

Om det har med min opplevelse av hans tidligere bøker å gjøre? Selvsagt. Hver gang vi bestemmer oss for å lese en bok, vil vi ta med oss det inntrykket vi har av forfatteren fra tidligere bøker. Jeg likte ikke Ute av verden. Selvsagt vil det påvirke min interesse av å lese hans andre bøker til fordel for mye annet interessant i verdenslitteraturen.

La meg ta et eksempel. Mange her inne har blandede følelser vedrørende Nygårdshaug. Mange har lest Mengele Zoo. Noen liker den. Noen ikke. Skulle jeg da fortelle de som ikke likte Mengele Zoo at de absolutt MÅ lese hele 10-binds-serien om Frederic Drum? Den er tross alt bare 2500 sider. Og om de som ikke likte Mengele Zoo ikke ønsket å lese denne serien. Skulle jeg da heve meg over dem å si: Du har ingen rett til å diskutere Nygårdshaugs forfatterskap. Du har jo ikke lest alle romanene om Frederic Drum! Du har bare lest Mengele Zoo! Og den likte du ikke en gang. Nei, du! Hold kjeften din. Dette har du ikke noe med.

Jeg er ikke ivrig på å la Kjærstad ha rett. Jeg synes bare han har et poeng. Og det må jo ikke være slik i dette landet at forfattere ikke kan gå til torgs mot et anmelderkorps han har sterke oppfatninger om. Forfatteren selv ville neppe gjøre det. Og hva gjør våre kritikere så immune at de ikke tåler kritikk? En kritikk av kritikerne er i seg selv interessant, siden de også har en betydning for hva vi ønsker å lese.

Til slutt: Hvis du ikke ser et forsvar for Knausgård i artikkelen, ber jeg deg lese følgende en gang til (sitat Kjærstad):

"Jeg tror Knausgård ønsker seg litterær motstand. Jeg tipper han sitter i Malmö og undrer seg storlig over mottagelsen i hjemlandet. Det ville ikke forbause meg om et av romanens omkved kverner rundt i hodet hans: Forferdelig, forferdelig."

Det forbausende er at Knausgård selv i debatten har forholdt seg taus. Om en forfatterkollega hadde lagt ut påstander i landets største avis som jeg ikke gikk god for, ville jeg benyttet enhver anledning til å slå tilbake. Det har han ikke gjort. Ergo tror jeg at Kjærstad har et poeng.

Ja, det kan du trygt si. Middelalderen var høyst utrivelig, men det er facinerende å lese om den. Forfatteren har gjort et grundig arbeid her, og boka har jo fått svært gode omtaler. Forståelig, men jeg tror man bør være mer enn vanlig historieinteressert for å orke alle disse detaljene i over 300 sider. Litt for mye for meg. Jeg leste den mest fordi jeg har et forhold til stedet Isegran i Fredrikstad. Neste gang jeg er der, kan jeg mer levende forestille meg hva som har foregått der. Men jeg må innrømme at jeg mistet interessen etterhvert som jeg leste. Det som var best var å lese om hvilke forhold folk levde under på 1200-tallet i Norden. Noen ganger kunne forfatterstemmen minne meg litt om Richard Hermanns, som skrev strålende historieformidling om engelsk historie.

Det er vanskelig å følge en diskusjon når det er mange svar i den og svarene er til forskjellig personer.

Ja, det kan være vanskelig, dette ser jeg. Når man skal slenge seg med i en diskusjon og det finnes svar-knapper på hvert innlegg er det ikke alltid like lett å vite hvor man skal "svare".

Hvis det i stedet er slik at det står hvem man svarer

Dette står det allerede. Overskriften på dette innlegget er for eksempel André Nesse, som svar til AnneHelene. Og, hvis du klikker på AnneHelene, blir ditt innlegg (som jeg svarer på) gult, slik at du kan se hvilket det er.

og når denne postet sitt innlegg i overskriften

Det står når vi begge postet innlegget, under de respektive innleggene.

og svarinnlegget legges til slutten av diskusjonen

Når en diskusjon startes, er standard visning at alle svar på et innlegg følger direkte etter innlegget, og det nyeste kommer øverst.

Det går an å endre sortering, slik at man kun sorterer på dato, med rullegardinet.

vil det blir mer oversiktlig og lettere å følge en diskusjon, selv når man har vært borte fra forumet noen dager.

Under testing har vi sett at det ikke er så oversiktelig å sortere meldingene kun kronologisk.

Vi kunne lagt til "forhåndssitering" av innlegg, slik at det kommer en kopi av innlegget man svarer på inne i sitt eget innlegg, men det er en viss fare for at mengden av bokstavstøy øker.

Du kommer ikke utenom Erik Maria Remarque. Han er en av de største for meg. Dessuten vil jeg absolutt nevne Hermann Hesse, selv om han mesteparten av sitt liv bodde i Sveits. Jeg har akkurat lest Steppeulven, en kort og fantastisk roman.

Jeg har bare lest Borte for alltid og husker den som en spennende og godt skrevet thriller. Absolutt egnet til en lengre flytur. Det eneste jeg kan erindre som negativt var i overkant mye voldsskildringer. Om du skal hive deg over amerikanske spenningsforfattere, er jeg mer begeistret for Jonathan Kellerman og Michael Connelly.

Tja, kanskje ikke så sært, men jeg har alltid ei bok i veska og leser så snart jeg får sjansen. Siden jeg er lettrørt som tyttebær, og ler lett og høyt fører det jo til en del uønsket oppmerksomhet i det offentlige rom.

Det er en forskjell som slår meg når jeg tenker på det du skriver. Knausgård er jo så utrolig engasjert når han skriver. Så du blir revet med selv av røykepauser og bleieskift. For ikke å snakke om alle de mellommenneskelige spenningene han dissekerer. Rune Christiansen skriver med en kjølig distanse og ro som skaper en totalt forskjellig stemning.