Bokelskere.no

Ok, dette er kanskje teit av meg, kanskje er det morsomt, uansett tenker jeg å forsøke det, siden det er usvømt vann for meg: Jeg trenger hjelp til en passasje i en bok jeg skriver på. Om dette noen gang kommer ut, om det blir bra, er en annen sak, men jeg sitter fast, og siden det er ekstreme mengder lesende folk her inne og altså kolossalt med gode hoder samlet på et sted, så anser jeg sjansen for å få hjelp som ganske stor.

Her er tre sitater, henholdsvis fra populærkulturen, som alle peker mot den samme menneskelige erfaringen. Det jeg leter etter, er den litterære broren til dette, gjerne en arketypisk historie, gjerne en karakters erfaringer fra en roman eller et drama, evt et sitat fra litteraturen som utsier noe av det samme. Jeg skal ikke si noe om hvorfor jeg leter etter dette, eller hva som er konteksten, for så langt kan jeg ikke slippe folk inn i arbeidet mitt, men jeg er takknemlig om noen kommer på noe. Det bør helst være av et visst format, og desto mer klassisk, desto bedre.

Sitatene:

Thåström:

Jag vet du klättrar väggar, som du inte trodde fanns, just när du trodde allting, hadde fallit ner på plats.

Al Pacino i Gudfaren:

Just when I thought I was out, they pull me back in.

Japan:

Just when I think I’m winning, when I’ve broken every door, the ghosts of my life blow wilder than before

Tusen takk, og beste hilsen fra Tore i Stavanger City Of Love And Greed

Hyggelig at du finner debatten interessant. Det gjør jeg også! Ikke minst er det flott at diskusjonene om verket har gjort at folk som vanligvis ikke har sterke synspunkter om litteratur, nå også er med i diskusjonen. :)

Jeg er helt enig i at Knausgård er smart som ikke involverer seg i debatten. Jeg er imidlertid uenig i at debatten i seg selv ikke har virket ansporende for litteraturen. Jeg liker ikke hellige kuer. Jeg synes et så ambisiøst og betydningsfullt verk burde tåle en litterær diskusjon.

Du stiller spørsmål om Kjærstads intensjoner. De synes jeg du skal stille til artikkelforfatteren, ikke til meg. Jeg ser ikke noe underlig i "denne manøveren". Og jeg kan fortsatt ikke se at han i artikkelen "går løs på" Knausgård. Vi leser ham nok med svært ulike briller på. For meg gjorde Kjærstad at jeg fikk en større forståelse for hvilken litterære tradisjon Knausgård skriver i. Utfra mitt ståsted ga det bare større lyst til en gang å selv ta fatt på Min kamp. Jeg kan ikke se at Knausgårds suksess nå handler om Kjærstad. Knausgårds suksess står fortsatt tydelig å lese i statistikkene over mest solgte bøker.

For øvrig har jeg også blitt anklaget i denne debatten for å ha vikarierende motiver. Jeg har blitt anklaget for å fare med uttalelser om ting jeg ikke har greie på. Derfor har jeg egentlig bestemt meg for å la den videre debatten ligge. Vi driver fortsatt og sparker en hest som har vært død en stund. Jeg får komme sterkere tilbake når jeg selv har lest Min kamp og har mer å fare med.

SEBRA

Jeg spurte en gang en sebra:

Er du sort med hvite striper
eller hvit med sorte striper?

Og sebraen så på meg og sa:

Er du sterk med svake sider
Eller svak med sterke sider?

Er du god med onde påfunn
eller ond med gode påfunn?

Er du glad med triste dager
eller trist med glade dager?

Er du flink med dumme innfall
eller dum med flinke innfall?

Og slik fortsatte og fortsatte
og fortsatte den,

og aldri, aldri, aldri, aldri
spør jeg en sebra om striper igjen.

Shel Silverstein

Det bør være opplagt at det klokeste Karl Ove Knausgård har gjort, nest etter å skrive uvanlig godt, er å holde munn i denne diskusjonen. Han er kun interessert i en ting, å skrive. Jeg kan ikke se at noe av den pågående debatten har virket konstruktivt eller ansporende for litteraturen, i det hele tatt nærer jeg skepsis til forestillingen om at debatt pr definisjon er bra. Jeg har i mange år vært av den holdningen selv, jeg er mer og mer usikker. I tilfellet Kjærstads Kamp, kan vi vel si at det har fått fram det verste i svært mange, og for egen del synes jeg det er bortimot skremmende at han har klart å så tvil om hvor bra verket til Karl Ove Knausgård er, om hvor grunnleggende god denne forfatteren er, og følgelig direkte skremmende at han ikke evner å se kvalitet når den står foran ham i rommet. Jeg gjentar meg selv: Hvorfor hender dette? Hva er det Jan K vil? Hvorfor gjør en høyt profilert og dekorert forfatter en så underlig manøver som denne? Jeg har forsøkt å tenke grundig gjennom dette, hvorfor skulle for eksempel jeg gå løs på en kollega, og resepsjonen av hans eller hennes roman, hva i all verden kunne være min beveggrunn for å opptre slik? Kjærstad gjør noe dumt, etter mine begreper, men han gjør noe menneskelig; han kjemper en kamp for seg selv, for sitt litteratursyn, for sitt eget navn, og det bør være opplagt at det er dét som foregår her. En ting skal han ha: Han klarte å få Karl Ove Knausgårds suksess til å handle om Jan Kjærstad.

Boka er lettlest og anbefales. Du leser den på en litt lang kveld. Det er min favoritt blant Loes mange herlige og underfundige bøker.

Ja, det er en slags trilogi, men jeg vil si at de er løselig knyttet til hverandre. Det er ikke noe problem å lese Himmelblomsttreet til slutt. Noen finner den litt tunglest og filolofisk, mens andre elsker den. For meg var den delen av boka som er fra regnskogen noe av det beste jeg har lest av Nygårdshaug.

Fortellernes marked og Klokkemakeren er to helt separate bøker som (så vidt jeg vet - jeg har ikke lest Fortellernes marked) ikke er knyttet til de andre bøkene hans, selv om de tematisk handler om å finne tilbake til gamle og glemte myter, mens nåtidens myter og religiøse forestillinger forkastes (dette er ofte et gjennomgangstema hos Nygårdshaug).

Jeg leste nettopp Klokkemakeren og hadde stor glede av den. Selv om forfatteren har spart på punktumene i boka, synes jeg den var lettlest og satte meg i et godt humør, der andre deler av hans forfatterskap kan appelere mer til tungsinnet. Klokkemakeren er som en morsom fabel, der handlingen er umulig men likevel på en egen Nygårdshaugsk måte likevel har sin logikk.

Å brette hjørnene er en nødløsning som er med på å redusere bokas verdi. Det finnes alltid en papirlapp eller noe man kan legge inn i stedet.

Himmelblomsttreet kommer mellom Mengele Zoo og Afrodites basseng. Den er nok mer filosofisk og apokalyptisk enn de to andre, men regnes av mange for å være hans mesterverk. Nygårdshaug-gruppa på Facebook heter også Himmelblomsttreet. Store deler av boka foregår i samme regnskogmiljø som Mengele Zoo. Resten av boka er på en måte en forberedelse til Afrodites Basseng.

Leopolds eple så verre ut på bildet enn i mitt hode... Jeg er enige i de som sier at Harry Hole er en klisje og at man vet hva som kommer til å skje, men likevel; boken er utrolig underholdende og vanskelig å legge fra seg.

Jeg har den samme tilnærminge som du, bokomslag av mens jeg leser og på i hylla. Men jeg hadde likt idden om bøker hadde hatt en innbrettet perm slik en del pocketbøker har. De liker jeg å bruke til bokmerke..

Jeg er nå i flukt sammen med Edgar og hundene i villmarken ved Wisconsin.

Jeg ser at du er interessert i psykiatri. Tenkte først å anbefale Ambjørnsens "23-salen" men den hadde du selvfølgelig lest;-)Så oppdaget jeg at du ikke hadde lest "Skråninga" av Carl Frode Tiller. Et tøft stykke lesning, men akk så lesverdig. en av de beste bøkene jeg har lest.

Dette har vært diskutert her inne tidligere. Jeg fant ikke fram til tråden, men det var en god stund før jul. Selv holder jeg ofte på med 3 bøker på en gang. Den ene er forbeholdt godstolen hjemme. Den andre (gjerne en mindre bok) ligger alltid i veska og passer til buss og trikk. Den tredje er lydbok og ligger som regel i bilen. :)

Trodde du leste ham på engelsk. :) Nei de norske titlene må man nesten gjette seg til. De gir ikke engelsk Wiki svar på, selv om de har gode oversikter over bøkene og bokseriene til mange forfattere. Forlaget kan sikkert hjelpe deg, men slikt tar jo tid.

Jeg tror dette er en godt bevart forlagshemmelighet, Ola. :)

Om Hässelby...

Underveis:

Hässelby av Johan Hårstad. Albert Åberg for viderekommende. Gode tendenser, men kanskje noe lang og litt vel snakkesalig uten at konseptet utnyttes godt nok. Men, jeg har ikke kommet mer enn ca. halvveis i boken, så det er vel litt tidlig å sette en endelig dom på den.

Etterpå:

Ja, nå er den over. Sitter igjen med inntrykket av at det var en god idé, Hårstad skriver godt, men kanskje noe muntlig (mulig det er tilsiktet, "Albert Åberg-style"). Boken er uansett altfor lang, hendelsene blir utydelige, grunnkonseptet svinner hen i ulne tildragelser. Men jeg merker at jeg bryr meg såpass mye om den at jeg gidder å skrive dette, så den kan uansett ikke dømmes nord og ned. Hvorfor ikke lese den selv, og gi din egen vurdering?

Enda senere:

Vil nok anbefale å lese denne boken. Angrer ikke.

Prøv Wikipedia. Mange forfattere har en tabell med utgivelser, årstall og om de er del av en serie. Sjekket akkurat Harlan Coben og der går det tydelig fram hvilke bøker som tilhører serien om Bolitar og rekkefølgen av bøkene.

Absolutt ikke for tungt. Sønnen min leste både Hobbiten og Ringenes Herre da han var 15. På engelsk. Jeg tror datteren min var 14 da hun gjorde det samme. :)