Bokelskere.no

Den store Gatsby finnes i FF-serien til Gyldendal i pocket, for tida på salg hos Tanum til 85 kroner tror jeg det var. Den lå i bunkevis på disken. :)

Ditt innlegg er et godt eksempel på hvordan "hva man liker" er styrt av hvilke bøker man leser og hvordan man selv oppfatter en fortelling. Dette er svært subjektivt og jeg kan forstå et utsagn som jeg har ikke sansen for bøker som er skrevet i jeg-form. (Du kan også kalle det en førstepersonsfortelling, hvis du vil.) Andre vil si motsatt, at en jeg-fortelling bringer leseren nærmere fortellerstemmen og skaper en bedre intimitet i leseropplevelsen.

Uansett er valg av første eller tredje persons fortellingsform (noen velger til og med andre person (du-fortelling) eller første person flertall (vi-fortelling - for eksempel Vi, de druknede av Carsten Jensen), helt og holdent forfatterens privilegium. Valget kan være styrt av mange ting. En jeg-person kan som regel ikke være allvitende. (Det finnes unntak. For eksempel er jeg-personen en allvitende personifisering av Døden i romanen Boktyven.) Likevel altså: Om man vil ha en allvitende fortellerstemme i en roman, vil som regel forfatteren velge tredje person, fordi han eller hun da kan flytte fortellerstemmen friere rundt i det litterære terrenget forfatteren tegner.

Selv har jeg stor glede av bøker der fortellerstemmen skifter. Dette gir god variasjon i språket og gir oss lesere en utfordring når det gjelder å endre vårt forhold til fortellingen. Orhan Pamuk er en mester i dette. Selv har jeg skrevet en roman der jeg bevisst skiller mellom ulike fortellerplan ved å veksle mellom tredje og førsteperson.

Når det gjelder hva du liker eller ikke liker, vil jeg anbefale deg å lese flere og (med fare for å tråkke midt uti den såkalte salaten) kanskje mer "seriøse" forfattere enn fru Meyer. Det at du føler at det å lese Twilight-serien er som å lese dagboken til en fjortis kan være fordi målgruppa til disse bøkene først og fremst er tenåringsjenter.

Det kan hende du bør ta en titt på Tom Kristensens krimromaner. Ellers har jo også Jo Nesbø korrupsjon i politietaten som gjennomgangstema i flere av sine bøker. Dette berøres også i Roy Jacobsens Marions slør. Det spennende med disse bøkene er at de henter miljø fra norsk samtid.

Jøssers, så god du er til å finne fram gamle ting. Det var moro. :)

Vel, som mange vet, er det riktige svaret 42. :)

Det var nå jeg gjerne skulle ha funnet tilbake til en tråd jeg startet for sånn omtrent 9 måneder siden. En diskusjon om samme tema. Her kom det fram mange interessante synspunkter det er vanskelig å rekonstruere.

Mitt poeng i diskusjonen den gangen var at det som i all annen kunst, finnes objektive vurderingskriterier for skjønnlitteratur. Disse kriteriene må leve i tett samkvem med synsingen som de fleste av oss driver med, meninger om bøker som bygger på hva den enkelte liker. Litteratur er et fag, men samtidig (i motsetning til kvantefysikk og medisin) også allemannseie.

Noen liker samtidskunst. Noen vil kun ha bilder av impresjonister på veggene sine. Andre liker filmplakater. Slik er det også med bøker. Det klassiske utsagnet er for eksmpel: Den boka likte jeg ikke fordi hovedpersonen var en ufordragelig fyr. Vel. Kanskje nettopp fordi forfatteren greier å skape avsky hos leseren, vil andre si at romanen er en genistrek (for å bruke en metafor fra billedkunsten).

Som sagt, mye av dette er smattet på før. Jeg skulle ønske jeg kunne finne tilbake til diskusjonen jeg var med å starte for lenge siden. Tror den het noe sånt som "Hva kjennetegner god litteratur".

Jeg har ikke et likegyldig forhold til Nobelprisvinnerne, fordi jeg har respekt for at det sitter seriøse folk med peiling på litteratur og foreslår kandidater hvert år. De kandidatene som velges ut, vil som regel være dyktige forfattere med stor produksjon og mange oversettelser i sekken. Om vi liker dem, se det er en annen sak.

For meg har prisen gjort meg oppmerksom på forfattere jeg sannsynligvis ikke hadde lest om det ikke var for den publisiteten en nobelpris fører med seg. Enkelte forfattere ville neppe vært oversatt til norsk i samme omfang, om det ikke var for den samme publisiteten.

Selv har jeg hatt stor glede av å stifte bekjentskap med Pamuk, Naipaul og Coetzee nettopp pga. den omtalen de har fått i norsk presse etter prisutdeligen. Men, som sagt, å vinne en pris betyr ikke at man nødvendigvis liker det forfatteren skriver. Selv har jeg problemer med Saramago og Herta Müller.

Ingen behøver å like alt.

Jeg var litt usikker på hvilken av de 30 trådene jeg skulle henge meg på - derfor postes denne kommentaren et par steder.

Selv leste jeg denne boka konsentrert over 2 dager. Den er nå blant mine favoritter.

Hvorfor?

1) Forfatteren evner å skildre menneskelige tragedier med glimt i øyet og likevel med en unik nærhet til lidelsen.
2) Forfatteren velger ulike fortellerstemmer og overgangene mellom disse er meget godt orkestrert.
3) Boka er original i sin fortellerform og kaster med dette nytt lys over temaer og historiske begivenheter som har vært skildret mange tusen ganger før.
4) Boka drives framover både av ulike parallelle historier om menneskeskjebner, men samtidig drives den fram språklig gjennom fargetematikk og en ganske så uvant fortellerstemme.
5) Skildringene er vakre i sin enkelhet og forfatteren velger konsekvent ubrukte og til tider geniale metaforer.
6) Forfatteren dveler ved lidelse og død, uten at dette blir klamt eller sentimentalt. Dette krever et sterkt språk og en mengde fortellermot.
7) Narrativt er romanen en genistrek. Den tilsynelatende enkle fortellingen er komponert som et puslespill, i forvarsler og bruddstykker som skaper et genuint hele. Alle tråder bindes opp til slutt.
8) Tematisk må denne boka fascinere de virkelige bokelskerne her inne. Dette er en fortelling om ord, og om den kraften som ligger i ordene.

I sum var dette en flott leseropplevelse.

Jeg var litt usikker på hvilken av de 30 trådene jeg skulle henge meg på - derfor postes denne kommentaren et par steder.

Etter å ha sett mange kommentarer til denne boka, er det åpenbart at det foreligger en del ubrukelige lydbok-versjoner som har ødelagt denne litterære perlen for mange lesere.

Selv leste jeg denne boka konsentrert over 2 dager. Den er nå blant mine favoritter.

Hvorfor?

1) Forfatteren evner å skildre menneskelige tragedier med glimt i øyet og likevel med en unik nærhet til lidelsen.
2) Forfatteren velger ulike fortellerstemmer og overgangene mellom disse er meget godt orkestrert.
3) Boka er original i sin fortellerform og kaster med dette nytt lys over temaer og historiske begivenheter som har vært skildret mange tusen ganger før.
4) Boka drives framover både av ulike parallelle historier om menneskeskjebner, men samtidig drives den fram språklig gjennom fargetematikk og en ganske så uvant fortellerstemme.
5) Skildringene er vakre i sin enkelhet og forfatteren velger konsekvent ubrukte og til tider geniale metaforer.
6) Forfatteren dveler ved lidelse og død, uten at dette blir klamt eller sentimentalt. Dette krever et sterkt språk og en mengde fortellermot.
7) Narrativt er romanen en genistrek. Den tilsynelatende enkle fortellingen er komponert som et puslespill, i forvarsler og bruddstykker som skaper et genuint hele. Alle tråder bindes opp til slutt.
8) Tematisk må denne boka fascinere de virkelige bokelskerne her inne. Dette er en fortelling om ord, og hvilken kraft som ligger i ordene.

I sum var dette en flott leseropplevelse.

Jeg har moderert (eller kanskje prøvd å tydeliggjøre) mitt utsagn lenger ned i denne tråden. For øvrig har jeg vanskelig for å se at visdomsord om liv og død, om kjærlighet og om tro, er totalt "fritatt fra religion", særlig når boka har navnet "Profeten". Men det kommer sannsynligvis an på hva man legger i begrepet religion.

Sjel er kanskje et alernativt ord for sinn? Men da er vi midt oppe i en debatt der religion i hvert fall ikke kan unnlates. :)

Slike fullstendige handlingsreferater bør ha en "SPOILER ALERT" på toppen. Det er som regel morsommere å lese boka dersom man ikke vet ALT som skjer ... :)

For øvrig er jeg ikke enig i at bokas slutt er mangelfull. Vi trenger ikke alltid å vite alt. For meg var de siste sidene forløsende nok. Og lengden? Vel, når man har et så godt øye for detaljer som herr Faber, så vil jeg si at leseropplevelsen tåler hver eneste side. Jeg vet ikke helt hva du mener med "utflytende", men for meg var fortellingen svært konsentrert og med godt driv.

Hamsuns "Victoria" rann meg i hu mens jeg leste denne boka. Å være forelsket i forelskelsen. Bra twist hevet boka ytterligere noen hakk.

Jeg likte boka utrolig godt, og anbefalte den videre til en 13-årig ny venn. Han leste den ut på to dager og sa den var "sykt kul". Hehe.

Ellers pleier jo Pax/Samlaget/Spartacus/Oktober ha flott salg i bakgården sin hvert år. Der har jeg funnet mange gode bøker til en billig penge. Vet ikke tidspunkt, men det er nå tidlig på høstsemesteret, når studentene fortsatt har penger.

Vi oppdaterte rett før rettelsen kom ser det ut til.

Leste bok 1 i ferien, og den er nok kanongod. Men den krever en helt annen konsentrasjon enn det jeg hadde i ferien. (Folk som snakker om ferien som tid for å "slappe av med en god bok" har ikke småbarn.) Så jeg klarte ikke å dykke helt ned i materien, men fornemmet storheten som lå der nede på dypet et sted.

Har nå begynt på bok 2, som virker mer tilgjengelig. Og ja, det tar sin tid, som du sier.

Henger meg igjen på bokelskernes artige og tilsynelatende evigvarende tråd og nevner at jeg befinner meg i en kjeller et sted utenfor München i 1941.

Tusen takk for gode ord, Karin. Og takk for at du forteller andre om Aldebaran. Uten et stort forlag i ryggen, bokklubblansering eller liknende, er det vanskelig å nå fram i jungelen og gode norske utgivelser. :)

Nei! Denne er ikke grei nok. Jeg kjøpte den riktignok i en svensk oversettelse på Lund jernbanestasjon, men oversetteren kan ikke ha funnet på alt dette alene. Som Svalbardelsker var jeg nysgjerrig på Bjørnøya-delen av fortellingen, men dette holdt ikke vann. At han opererer med solnedgang på Bjørnøya i juli, med varme og shortsvær, med piletrær(!) oppe på fjellplatået, som helten spikker seg en stav av - det er bare for dårlig research. Ugreie er også de to norske meteorologene, døpt Ulv og Bjørn som virker som en slags tvillinger, ser ut som krysninger av Lars Monsen og fjellgorillaer. Og slutten var virkelig trist. Dette trenger vi ikke.

En student som leste denne boka da den kom, sa at dette var en veldig god bok, det visste hun fordi hun gråt så mye da hun leste den, uten å vite hvorfor. Jeg synes det er en god beskrivelse av hvordan disse tekstene virker. Her er nedlagt industri, fraflyttet asylmottak,og ikke minst: kirkegåden til et psykiatrisk sykehus som blir nært og personlig vist fram. Det personlige dekker ikke over formidlingen av kraftige biter av norgeshistorie på flere felt. Melankolien i tomme bygg og forfallet som preger dem, forteller også om ideer og tenkemåter som har forfalt. Samtidsruinar uttrykker noe tydelig og ujålete om noe så vidløftig som forgjengelighet.