De sier nesten ingenting, for det er nesten ingenting som kan sies.
De klemmer hverandre.
Og livet, livet kjennes som en gave.
Hvert minutt er et plastikktrofé
Og italieneren sank sammen, tok seg til pungen mens han bleknet og gikk ned i knestående. Han så ut som en slags helgen, syntes Johnny, når øyene vendte seg opp mot taket, som på en av disse avbildningene av kirkens martyrer
"Hva med Jona?"
Swede ristet på hodet. "For en sutrekopp. Satt bare og klaget dagen lang. Gud sendte sikkert den store fisken for at Han skulle få fred og ro i tre dager."
eksil er et land uten grenser, vanskelig å forlate, og hardt å utholde, uansett hvor tapper du er, uansett hvor forherdet ditt hjerte måtte være
Anmelderen skreiv at denne boka var av den som kunne halde deg oppe om natta. Kan ikkje anna enn å samtykke då eg las til 0130 i natt. Eg berre måtte, måtte lese litt til.
Å frarøve mennesker deres historie
er det samme som å frata dem en del av deres identitet.
Uansett hva som skjer, så er det dette livet jeg har fått tildelt og må leve
Veldig god bok. Det som overrasket meg mest var å lese at det fantes sivile i Stalingrad som faktisk overlevde slaget! Hvordan det var mulig fatter ikke jeg med tanke på at slagene ofte ble utkjempet i fra hus til hus.
Ja. Takk for hjelp med formuleringen
Viss du leser songen "I syndsforlatelsens rike" så oppsummerer den ganske godt mi tru. Og det var det ordet eg burde brukt, at eg er ein truande. Altså at eg trur at det bibelen fortel, gjeld meg personleg. At Jesus kom til jorda for å frelse syndarar, og deriblant også meg.
Eg ynskjer jo å praktisere trua mi til beste for meg sjølv, men og til beste for andre. Skal vere den første til å innrømme at det ikkje alltid er truverdig.
Som personlig kristen opplevde jeg i militæret at mange, mange skulle sette meg til vegs med å vise at jeg tok feil. Og hva var det endelige beviset? Jo, nettopp denne boken. Hvem som da kan kalles mest godtroende vet ikke jeg
Arbeid som om du skal leve evig, elsk som om du skal dø i morgen
løftet av dagens første kopp kaffe,
ren optimisme i flytende form
Har berre lese to bøker av Läckberg, men har allereie i løpet av dei første sidane skjønt kven mordaren er. Så for min del er Läckberg generelt svak som krimforfattar. Ho skal ha for skildring og mijø, ein vert jo glad i Patrick og hans familie, men alle spora ho legg ut for å forvirre er berre irriterande. Og spesielt korleis ho avslørar blindspora. Nei, kjem ikkje til å lese ei bok til av denne forfattaren.
Las denne berre pga eg fekk ho gratis i posten av krimklubben.
Så overraska over handlinga har eg ikkje vore sidan eg såg Awatar! Og for ein slutt!
Men frå spøk til revolver. Läckberg tek i det minste opp eit veldig viktig tema i denne boka, og det skal ho ha ros for. Skremmande korleis nokre menn er. Og sjølv om det verkar å vere mange lause tråder bind ho det fint saman på slutten. Men for min del var det litt for mange ting som skulle lure oss som lesarar. Til tross for dette er det godt tidsfordriv om ikkje anna
Hvorfor tar ikke du og går en lang tur bortover en kort brygge?
Menneskene holder ikke ut stillheten, det ville ha betydd at de utholdt seg selv
Er ikke sannheten heller den at det ikke er menneskene som møter hverandre, men skyggene som forestillingene deres kaster?
Eller dreier det seg om ønsket- det drømmeliknende, patetiske ønsket - om enda en gang å stå ved det punktet i livet og kunne slå inn på en helt annen retning enn den som har gjort meg til den jeg er blitt?
Det er noe besynderlig ved dette ønsket, det smaker av paradoks og logisk besynderlighet. For han som ønsker seg det - har er jo slett ikke den som står ved skilleveien, ennå uberørt av framtiden. Snarere er det han som er merket av den tilbakelagte framtiden omskapt til fortid, som ønsker seg tilbake for å gjenkalle det ugjenkallelige. Og ville han ha gjenkalt det, hvis han ikke hadde gjennomlevd det?