Jeg stoler mer på tvilerne. De er ihvertfall ærlige. Jeg greier ikke juble for alle de heltemodige idiotene som er båret for sine meningers skyld. Jeg for min del nøler ett sekund med å mene at jorden er flat og gud er død og kommunismen rettferdig og kapitalismen naturlig, hvis jeg bare kan bli kvitt en flis i fingeren.
Sannelig
dette er gode tider
for de onde
Brødet er blitt så billig
at ingen dør på gaten
bare på avispapir
Like lang som
telefonkatalogen
er listen over
myrdede barn
og like kjedelig
Her skjer ingenting
Her bor bare mordere
I de store byene
er det langt fra hud til hud
men kort fra vegg til vegg
Det er noe med fortellerstemmen jeg ikke helt greier å akseptere. Det er som om forfatteren velger å skrive i tredjeperson for å skille historien mellom karakteren hun skriver om, og seg selv. Uten å lykkes noe særlig, dessverre.
Jenter er noen underlige skapninger, og det er ikke ment som en fornærmelse. Jeg kan bare ikke si det på noe annet vis.
Lukk øynene, snurr rundt tre ganger til hver side, og la pekefingeren lande vilkårlig på tastaturet. Plukk tilfeldig en bok fra (bibliotekets) bokhylle som har forfattere hvis etternavn begynner med denne bokstaven. Så er du igang!
«Jeg blir kvalm. Nesten svimmel, og nesten på gråten over den Anton som prøvde å forandre et annet menneske, bare for å få det bedre selv. Og over at det mennesket har vært nye snillere enn meg. Hele tiden.»
Fantastisk oppfølger av «Anton og andre uhell» som ikke skuffet på noen måte. Dette er blodalvorlig og hysterisk morsomt på en gang.
Djevelen i den hvite byen er en sakprosa bok som er skrevet som en roman der forfatteren forteller historien om verdensutstillingen i Chicago i 1893 fra det ble bestemt at USA måtte ta tilbake tittelen som et ledende fremtidsrettet land etter den vellykkete verdensutstillingen i Paris i 1889, med alle problemer og konflikter både før og under planleggingen av arrangementet til gjennomføringen, og til hva slags spor og ettermæle denne utstillingen har betydd for USA frem til i dag. Boken forteller også biografihistorien om USA første seriemorder, dr. H. H. Holmes (1861-96), som er mest kjent for å drept mange kvinner i sitt berømmelige skrekkhotel i Chicago i perioden 1891-94.
Dette er en bok som krever en del tid av deg som leser, selv om det på mange måter er lett å lese siden den er skrevet som en roman med stor skrift og med luft mellom linjene. Grunnen til det skyldes at boken inneholder så mye informasjon man må forholde seg til og at ikke alt er like spennede eller hyggelig å lese igjennom. Jeg anbefaler at man leser noe lysere ting samtidig eller mellom lesepausene av denne boka siden dette ikke er en bok man kan kose seg med spesielt når man leser om Holmes og alle de menneskene som ble drept av han. Dette er ikke en bok som passer alle.
I den sosialrealistiske 1800-tallslitteraturen ender det som regel med bryllup eller død. Helst begge deler.
Mekanismer er ikke lover. De er ikke engang regler. De er vesenstrekk ved fortellekunsten som man som forfatter kan velge å a) avvise, b) plagiere, eller c) - som Per Petterson - lære seg å beherske.
Dyktig bruk av fortellingens mekanismer er nesten alltid et spørsmål om variasjon.
For en fortelling! Unik i sin sjanger. Utrolig magnetisk barneperspektiv og hovedkarakter. Hvor får man kreativiteten til å skrive noe slikt?
Two days ago, in the afternoon, Amanda said to me, "I can't read books anymore. Who has the time?" It was the day after Oliver had left, and we were in this little cafe in the industrial part of the city. "Who can concentrate anymore?" she said, stirring her coffee. "Who reads? Do you read?" (I shook my head.) "Somebody must read, I guess. You see all these books around in store windows, and there are those clubs. Somebody's reading," she said. "Who? I don't know anybody who reads."
Where I'm Calling From er Raymond Carvers beste noveller utvalgt av Raymond Carver. Savnet Viewfinder fra What We Talk About When We Talk About Love. Til tross for det så var det en fantastisk bok. Noe av det beste man kan lese.
She said if this weather didn't improve she was going to kill herself.
She was afraid, and her teeth began to chatter until she tightened her jaws. She saw a big car stop in front of the hospital and someone, a woman in a long coat, get into the car. She wished she were that woman and somebody, anybody, was driving her away to somewhere else, a place where she would find Scotty waiting for her when she stepped out of the car, ready to say Mom and let her gather him in her arms.
"When Harold's grandpa was sixteen years old, he set out to read the encyclopedia from A to Z. He did it, too. He finished when he was twenty. Just before he met my mama."
"Where's he now?" I asked. "What's he do?" I wanted to know what had become of a man who`d set himself a goal like that.
"He's dead."
When I first read this it came to me with the force of revelation. This is what I wanted to do with my own stories: line up the right words, the precise images, as well as the exact and correct punctuation so that the reader got pulled in and involved in the story and wouldn't be able to turn away his eyes from the text unless the house caught fire.
“Trees in your eyes ... Stars in your heart.”
Vanvittig fascinerende, både fortellingen og fortellerstemmen. Om ensomhet og uforutsette vennskap.