Har sett Kunsten og måten å nærme seg avdelingssjefen på for å be om lønnspålegg og HhhH på hovedbiblioteket i Trondheim, må sikkert på butikk hvis du skal ha resten, sikkert ikke veldig snill med lommeboka.
Hemingway og John Fante er både kritiker - og publikumrost. Waiting for Godot av Beckett, generelt all drama er ganske korte greier. Gyldendal ga ut en serie som heter XS - har ikke lest noen av de, men ser sabla gøy ut. Her: http://www.gyldendal.no/Skjoennlitteratur/Romaner-og-noveller/XS
Eg brukte fleire timar i butikken, for å finne heilt enkle ting som syltetøy og lettmjølk, eg mangle eit språk, eg kunne sjå at blomkål var blomkål, men ikkje uttale det. Så eg gjekk heim og la alle varene mine utover bordet, fann fram ordbok og lærte meg alt utanat, flytta inn i byen ord for ord.
Jeg smiler flere meter over sykkelen, for jeg er atten nå og kan kjenne igjen en løgn.
Sofie tar hånden min og vi danser til vi ikke kjenner oss tunge og mette lenger, jeg tror vi tenker på det samme da, i hvert fall føles det sånn, jeg ser det på måten vi smiler bekreftende til hverandre på, at vi tenker på alt vi har i vente. Vi vet ikke hva det er, men etter all rødvinen og dansingen tror vi det blir bra.
Jeg har begynt å trives alene, jeg står opp tidlig og lager havregrøt og drikker te, gjør i stand sykkelen før jeg drar ut, og jeg bruker lang tid, aldri har jeg følt meg like oppmerksom, jeg hører på gresshoppene i veikanten, de spiller hver morgen, på gressinstrumengene sine, små knappenåler, jeg sykler i varme og regn og du bare venter, i et hus i Roma, for meg er du blitt et hus, et stort hus, et stort lioner, det er så mye du koster, det er så mye det føles, det er så mye jeg ofrer, hver gang.
Det virket veldig rett. Bra sagt.
Menmenmenmen, jeg tenker at sakprosa blir fanget litt i sine egne rammer, på grunn av at de må hoste opp en konklusjon de ikke nødvendigvis må være helt fortrolig med. Skjønnlitteratur derimot kan kaste ut følelser som tar individet på kornet, eller legge fram tanker uten noen form for eksakt slutning, som Forbrytelse og straff.
det er vel en del mer enn det, som kunst, filosofi, musikk, litteratur, moral, mening ogsåvidere ogsåvidere
Synes den var litt lite informativ. Mer fun facts, enn selve filosofien.
Lydene er så kjente, og rommet så lite at hele meg fylles av ingenting, og den følelsen du har av at alle andre opplever noe utenom deg, at alle andre har begynt livene sine på ordentlig, går på de festene du bare ser på film, kysser de gutta du ikke tør å si hei til i skolegården, de går og legger seg med et smil om munnen, mens du ligger våken og skriver i daboka di om alt som ikke skjer.
Det er fremdeles sommer, men den lever ikke lenger, den har stoppet opp uten å visne, og høsten er ikke klar til å komme.
Kan hun tegne? spurte Sophia dystert.
Nei, svarte farmoren, antagelig ikke. Hun hører nok til dem som lager én eneste god ting og siden aldri mer.
Håret hennes tåler ikke saltvann, forklarte Sophia trist. Det ser fælt ut. Og det var håret jeg likte.
For av alt som beveger seg i meg, er dømmesyken min det jeg forakter mest, ja, den dømmer jeg hardest.
Denne boka er veldig vanskelig å gi en skikkelig terningkast. Temaet er interessant og underholdende der man kan se forskjeller og noen likheter mellom vestlig og asiatisk barneoppdragelse som kanskje har mer til felles med vestlig barneoppdragelse før opplysningstiden. På grunn av dette ville boken ha fått en terningkast 5.
På den andre siden forsvarer denne boken en negativ barneoppdragelse som ikke bør følges bokstavelig. Det vil si at man nekter barnet et eget liv, barndom og ungdom siden boken oppfordrer foreldre til å nekte dem vennskap og egne aktiviteter som ikke passer inn i foreldrenes ønsker. Dessuten oppfordrer boken at barna skal gjøre som foreldrene sine sier uansett (ellers blir det en helvete for dem) samt å gi foreldrene status og ære i form av å alltid være best på bekostning av deres egne ønsker og lykke. Av disse grunnene blir det litt feil å gi denne boken til og med terningkast en, siden det ikke passer å anerkjenne en slik bok med så kraftig innhold.
Som å sette ting i perspektiv og lære foreldre som har problemer med grensesetting for sine barn kan dette kanskje lære dem som leser boken til å bli bedre foreldre for sine barn. Så lenge man ikke følger boken slavisk. Boken gir et fint bilde av hva slags konsekvenser slike tigerforeldre vil få, som f.eks. å bli hatet av sine barn.
Jeg anbefaler at de som leser denne boken også leser Barndommens historie av Philippe Ariès, som på mange måter utfyller hverandre og gir en bedre grunnlag til å vurdere barneoppdragelse uavhengig om den er vestlig, asiatisk, jødisk eller tilhører en annen nasjonalitet, etnisk, religiøs og ideologisk tradisjon.
Den beste lærdommen boken gir er å ikke bli en tigerforeldre, men heller ikke å være feige foreldre som ikke kan sett grenser for sine barn.
Because you simply cannot draw these things out for ever. At some point, you just pull off the Band-Aid and it hurts, but then it’s over and you’re relieved.
It was kind of a beautiful day, finally real summer in Indianapolis, warm and humid - the kind of weather that reminds you after a long winter that while the world wasn't built for humans, we were built for the world.
Isaac started talking about true love. I couldn't tell them what I was thinking because it seemed cheesy to me, but I was thinking about the universe wanting to be noticed, and how I had to notice it as best I could. I felt that I owed a debt to the universe that only my attention could repay, and also that I owed a debt to everyone who didn to be a person anymore and everyone who hadn't gotten to be a person yet.
"But I believe in true love, you know? I don't believe that everybody gets to keep their eyes or not get sick or whatever, but everybody should have true love, and it should last at least as long as your life does."