Bokelskere.no

Jeg er ikke spesielt fotballinteressert og det er lenge siden jeg holdte med noen spesielle lag. Men jeg har mine "synder" av og til, f.eks. når jeg kommer over kamper spilt av Barcelona, Liverpool, utlandske klubber trent av norske trener og enkelte tippeligalag som fasinerer meg på ulike måter.

Derfor er denne boken interssant å lese, også for de som ikke er fotballinteressert, som gjerne vil vite mer enn bare moderne norsk fotlball i en bok som er lettlest. Her får man i tillegg til dette også vite bakgrunnen av etableringen av klubbene og hvem menneskene bak etableringen og utviklingen av de 16 "beste" norske fotballklubbene som spiller i Tippeligaen 2013. Man får med andre ord et innblikk i sportens utvikling i Norge parallelt med Norges egen utvikling som stat før og etter unionsoppløsningen, mellomkrigstiden og krigstidene samt oljealderen. Selv om det siste ikke egentlig er hovedfokuset i boka.

Hvis jeg skal trekke noe minus ved boken, så er et av dem selve tittelen på boka. Mange vil si at ikke alle de 16 lagene som er i Tippeligaen 2013 kan kalles for Norges beste lag. Mange av disse lagene har ikke vunnet serien, Cupen eller andre titler som kanskje gir dem retten til å kalles store utenom etter sesong 2012 og før sesongen 2013 innenfor et geografisk område. Og man kan jo spørre seg om det er virkelig er noen store forskjeller mellom de som spiller f.eks. nederst i Tippeligaen og øverst i første divisjon. I tillegg finnes det mange lag i de nedre divisjonene som har vunnet Tippeligaen og Cupen en gang i tiden.

Derfor burde det kanskje vært skrevet om flere lag enn bare de lagene som spiller i Tippeligaen 2013, f.eks. flere lag fra første divisjon eller lag som har vunnet Tippeligaen og/eller Cupen. Det ville vært veldig interessant å lese også om lagene Fredrikstad, Moss, Lyn, Frigg, Bodø/Glimt, Hødd og HamKam for å nevne noen både for å få bedre geografisk spredning og bedre oversikt sportens utvikling i Norge.

Har sett Kunsten og måten å nærme seg avdelingssjefen på for å be om lønnspålegg og HhhH på hovedbiblioteket i Trondheim, må sikkert på butikk hvis du skal ha resten, sikkert ikke veldig snill med lommeboka.

Hemingway og John Fante er både kritiker - og publikumrost. Waiting for Godot av Beckett, generelt all drama er ganske korte greier. Gyldendal ga ut en serie som heter XS - har ikke lest noen av de, men ser sabla gøy ut. Her: http://www.gyldendal.no/Skjoennlitteratur/Romaner-og-noveller/XS

Det virket veldig rett. Bra sagt.

Menmenmenmen, jeg tenker at sakprosa blir fanget litt i sine egne rammer, på grunn av at de må hoste opp en konklusjon de ikke nødvendigvis må være helt fortrolig med. Skjønnlitteratur derimot kan kaste ut følelser som tar individet på kornet, eller legge fram tanker uten noen form for eksakt slutning, som Forbrytelse og straff.

det er vel en del mer enn det, som kunst, filosofi, musikk, litteratur, moral, mening ogsåvidere ogsåvidere

Synes den var litt lite informativ. Mer fun facts, enn selve filosofien.

Denne boka er veldig vanskelig å gi en skikkelig terningkast. Temaet er interessant og underholdende der man kan se forskjeller og noen likheter mellom vestlig og asiatisk barneoppdragelse som kanskje har mer til felles med vestlig barneoppdragelse før opplysningstiden. På grunn av dette ville boken ha fått en terningkast 5.

På den andre siden forsvarer denne boken en negativ barneoppdragelse som ikke bør følges bokstavelig. Det vil si at man nekter barnet et eget liv, barndom og ungdom siden boken oppfordrer foreldre til å nekte dem vennskap og egne aktiviteter som ikke passer inn i foreldrenes ønsker. Dessuten oppfordrer boken at barna skal gjøre som foreldrene sine sier uansett (ellers blir det en helvete for dem) samt å gi foreldrene status og ære i form av å alltid være best på bekostning av deres egne ønsker og lykke. Av disse grunnene blir det litt feil å gi denne boken til og med terningkast en, siden det ikke passer å anerkjenne en slik bok med så kraftig innhold.

Som å sette ting i perspektiv og lære foreldre som har problemer med grensesetting for sine barn kan dette kanskje lære dem som leser boken til å bli bedre foreldre for sine barn. Så lenge man ikke følger boken slavisk. Boken gir et fint bilde av hva slags konsekvenser slike tigerforeldre vil få, som f.eks. å bli hatet av sine barn.

Jeg anbefaler at de som leser denne boken også leser Barndommens historie av Philippe Ariès, som på mange måter utfyller hverandre og gir en bedre grunnlag til å vurdere barneoppdragelse uavhengig om den er vestlig, asiatisk, jødisk eller tilhører en annen nasjonalitet, etnisk, religiøs og ideologisk tradisjon.

Den beste lærdommen boken gir er å ikke bli en tigerforeldre, men heller ikke å være feige foreldre som ikke kan sett grenser for sine barn.